annonser her
Norske Sagn & Eventyr - side 10 av 14
Eventyrene og historiene er hentet fra Asbjørnsen og Moes samlede folkeeventyr - sagn og eventyr som avspeiler folketroen som har røtter tilbake til hedensk tid.

Side 10
"God dag, mann!" - "Økseskaft"
Kjetta som var så fæl til å ete
Fanden og futen
Enkesønnen
Jutulen og Johannes Blessom
Vårherre og St. Peder på vandring
Østenfor sol og vestenfor måne
Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg
En sommernatt på Krokskogen
Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le
Kullbrenneren
Fiskersønnene

Resten av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr finner du fordelt på 13 andre sider:

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]

"God dag, mann!" - "Økseskaft"

Det var en gang en ferjemann som var så tunghørt at han hverken kunne høre eller samle det noen sa til ham. Han hadde en kjerring og to sønner og en datter, og de brydde seg ikke om mannen, men levde lystig og vel, så lenge det var noe å leve av, og siden tok de på borg hos gjestgiveren og holdt bedt lag og kastut hver dag.

Da ingen ville borge dem lenger, skulle lensmannen komme og pante for det de hadde borget og ødt bort; så reiste kjerringa og barna til skyldfolkene hennes og lot den tunghørte mannen bli igjen alene og ta imot lensmannen og lensmannsdrengen.

Mannen gikk der og stullet og stelte, og undres på hva lensmannen ville spørre etter, og hva han skulle si når han kom.

"Jeg kan ta meg til å emne til noe," sa han ved seg selv, "så spør han meg om det. Jeg får gi meg til å telgje på et økseskaft.

Så spør han meg hva det skal bli; så sier jeg:

"Økseskaft."

Så spør han meg hvor langt det skal være; så sier jeg:

"Opp under denne kvisten."

Så spør han meg hvor ferja er henne; så sier jeg:

"Jeg skulle tjærebre henne; hu ligger nedpå stranda og er sprukken i begge ender."

Så spør han: "Hvor er den grå merra di henne?" Så sier jeg: "Hu står på stallen følldiger."

Så spør han: "Hvor er feet og sommerfjøset ditt henne?" Så sier jeg:

"Det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks."

Dette synes han var godt og vel overlagt.

Da det led om en stund, kom lensmannen, han var sikker nok; men drengen hans hadde gått en annen vei om gjestgiveren, og der satt han og drakk enda. "God dag, mann!" sa han.

"Økseskaft," sa ferjemannen.

"Jaså - -" sa lensmannen. "Hvor langt er det til gjestgiveren?" spurte han.

"Opp under denne kvisten," sa mannen og pekte et stykke opp på økseskaftemnet.

Lensmannen ristet på hodet og glante stort på ham.

"Hvor er kjerringa di, mann?" sa han.

"Jeg skulle tjærebre henne," sa ferjemannen, "for hu ligger på stranda og er sprukken i begge ender."

"Hvor er datter di?"

"Å, hu står på stallen og er følldiger," sa mannen; han syntes han svarte både godt og vel for seg.

"Å reis du til -, din tull du er!" sa lensmannen.

"Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks," sa mannen.


Kjetta som var så fæl til å ete

Det var en gang en mann som hadde ei kjette, og den var så fælende stor og slem til å ete at han ikke kunne ha henne lenger. Så skulle hun til elvs med en stein om halsen; men før hun skulle avsted, fikk hun et mål mat. Kjerringa satte til henne et grautfat og et lite trau matfett. Det rev hun i seg, og satte av gårde ut gjennom glaset. Der sto mannen på låven og tresket.

"God dag, du mann i huset," sa kjetta.

"God dag, du kjette," sa mannen; "har du fått deg noe mat i dag?" sa han.

"Å, jeg har fått et lite grann, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa hun, og så tok hun og åt opp mannen.

Da hun hadde gjort det, gikk hun i fjøset; der satt kjerringa og melket. "God dag, du kjerring i fjøset," sa kjetta.

"God dag, er du der, du kjette?" sa kjerringa; "har du eti opp maten din?" sa hun.

"Å, jeg har eti litt i dag, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa hun, og så tok hun og åt opp kjerringa.

"God dag, du ku på båsen," sa kjetta til bjellekua.

"God dag, du kjette," sa bjellekua; "har du fått deg noe mat i dag?" sa hun.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp bjellekua og.

Så satte hun opp i heimehagen; der sto en mann og hugg lauvkjerr.

"God dag, du mann i lauvskog," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa lauvmannen.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa hun, og så tok hun og åt opp lauvmannen også.

Så kom hun til en stenrøys; der sto røyskatten og tittet ut.

"God dag, du røyskatt i stenrøysa," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa røyskatten.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp røyskatten også.

Da hun hadde gått litt til, kom hun til et haslekjerr; der satt trebjørnen og sanket nøtter.

"God dag, du trebjørn i busken," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa trebjørnen.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende i dag," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp ekornet også.

Da hun hadde gått et stykke til, møtte hun Mikkel rev, som gikk og lusket borti skogkanten.

"God dag, du Mikkel Snittom," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa reven.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp reven også.

Da hun hadde gått litt til, møtte hun en hare.

"God dag, du hoppende hare," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa haren.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp haren også.

Da hun hadde gått et stykke til, møtte hun en gråbein.

"God dag, du gråbein Glup," sa kjetta.

"God dag, du kjette, har du fått deg noe mat i dag?" sa gråbeinen.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp gråbeinen også.

Så gikk hun til skogs, og da hun hadde gått langt og lenger enn langt, over berg og djupe daler, så møtte hun en bjørnunge.

"God dag, du bjørn Byksopp," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa bjørnungen.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp bjørnungen med.

Da kjetta hadde gått et stykke til, så møtte hun binna, som rev i stubbene så fausken føk, så arg var hun for det hun hadde mistet ungen sin.

"God dag, du binne Bisk," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa binna.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp binna og.

Da kjetta kom litt lenger fram, så møtte hun selve bamsen.

"God dag, du bamse Brakar," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa bamsen.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp bamsen også.

Så gikk kjetta langt og lenger enn langt, til hun kom til bygds igjen; der møtte hun et brudefølge på veien.

"God dag, du brudefølge i veien," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa brudefølget.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så fór hun på dem og åt både brud og brudgom og hele følget med kjøkemester og spillemann og hester og alt i hop.

Da hun hadde gått et stykke til, kom hun til kirken; der møtte hun et likfølge.

"God dag, du likfølge ved kirken," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa likfølget.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar og brudefølget i veien, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så satte hun på likfølget og åt både liket og følget.

Da kjetta hadde fått til livs dette, så bar det til himmels med henne, og da hun hadde gått langt og lenger enn langt, så møtte hun månen i skyen.

"God dag, du måne i skya," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa månen.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar og brudefølget i veien og likfølget ved kirken og huskom meg, eter jeg ikke deg og," sa kjetta, og så satte hun på månen og åt den opp, både med ny og ne.

Så gikk kjetta langt og lenger enn langt, så møtte hun solen.

"God dag, du sol på himmelen," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa solen.

"Å, jeg har fått litt," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar og brudefølget i veien og likfølget ved kirken og månen i skya, og huskom meg, eter jeg ikke deg og," sa kjetta, og så satte hun på solen på himmelen.

Så gikk kjetta langt og lenger enn langt, til hun kom til en bro; der møtte hun en diger geitebukk.

"God dag, du bukk på brua den breie," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa bukken.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar og brudefølget i veien og likfølget ved kirken og månen i skya og solen på himmelen, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta.

"Det skal vi nappes om," sa bukken, og stanget til kjetta så hun røk utover broen og fór til elvs, og der sprakk hun.

Så krøp de fram og fór hver til seg, og var like gode som før, alle de som kjetta hadde ett, både mannen i huset og kjerringa i fjøset, og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen, og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret, og Mikkel Snittom og hoppende hare, og gråbein Glup og bjørn Byksopp, og binne Bisk og bamse Brakar, og brudefølget i veien og likfølget ved kirken, og månen i skyen og solen på himmelen.


Fanden og futen

Det var en gang en fut, slik en riktig flåer av det verste slaget. En dag kom fanden og ville hente ham. "Aldri hører jeg annet," sa han, "enn at folk sier: "Gi fanden hadde den futen!" så nå får du følge med meg; og så slem er du og, så jeg tror ikke du kan bli slemmere og verre enn du er heller," sa fanden.

"Ja, vil du lye etter alt det folk snakker, så får du mer å flye etter enn du rekker," sa futen; "men er du så snill en mann at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp denne gangen også, jeg," sa han.

Ja, futen snakket vel for seg, og fanden var nokså godlidende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge et stykke, og den først de møtte, som noen ba fanden ta, ham skulle det bli som fanden skulle ha, og så skulle futen slippe. Men hjertelig måtte det være, sa fanden.

Først kom de til en stue; der sto kjerringa og kjernet smør; men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro, og satte trynet opp i kjernen; den over ende, og grisen til å smatte på rømmen.

"Er det verre skadedyr til enn slik en gris?" skrek kjerringa. "Gi fanden hadde deg!" sa hun.

"Så ta grisen da!" sa futen.

"Tror du hun unner meg griseflesket?" sa fanden. "Hva skulle hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!"

Så gikk de til de kom til en annen stue. Her hadde den vesle ungen gjort ugagn. "Rett nå er jeg lei deg," sa kjerringa, "jeg vinner ikke annet enn ågå og tørke og stelle etter den stygge ungen. Gi fanden hadde deg," sa hun.

"Så ta ungen da!" sa futen.

"Å, det er ikke av hjertet at moren banner barnet," sa fanden.

Så gikk de et stykke til; så møtte de to bønder.

"Der ser du futen vår," sa den ene.

"Gi fanden hadde 'n lys levende, den bondeflåeren!" sa den andre.

"Det var av hjertet det," sa fanden; "kom så med meg!" sa han.

Den gangen hjalp det hverken bønn eller påkallelse.


Enkesønnen

Det var engang en fattig, fattig enke, som bare hadde én sønn. Hun trælet med gutten til han hadde gått for presten; men så sa hun til ham at nå kunne hun ikke fø ham lenger; han fikk ut og tjene for sitt brød.

Gutten vandret da ut i verden, og da han hadde gått en dags tid eller så, møtte han en fremmed mann.

"Hvor skal du hen?" spurte mannen.

"Jeg skal ut i verden og prøve å få meg tjeneste," sa gutten.

"Vil du tjene hos meg?"

"Å ja, likeså gjerne hos deg som enn annen," svarte gutten.

"Ja, du skal få det godt hos meg," sa mannen; "du skal bare holde meg med selskap og ikke gjøre noen ting ellers."

Så ble gutten med ham, og levde vel med mat og drikke, og hadde lite eller ingenting å gjøre; men han så heller aldri et menneske hos mannen.

En dag sa mannen til ham: "Nå reiser jeg bort i åtte dager; i den tiden får du være alene, men du må ikke gå inn i noen av disse fire kammersene her. Gjør du det, så tar jeg livet av deg når jeg kommer igjen."

Nei, sa gutten, det skulle han nok ikke.

Men da mannen hadde vært borte i en tre, fire dager, kunne ikke gutten berge seg, men gikk inn i det ene kammerset. Han så seg rundt om, men så ingenting uten en hylle over døren, og der lå en nypetornpisk. Dette var riktig noe å forby meg så strengt, tenkte gutten.

Da de åtte dagene var omme, kom mannen hjem igjen.

"Du har vel ikke vært inne i noen av kammersene?" sa han.

"Nei, det har jeg slett ikke," sa gutten.

"Ja, det skal jeg snart se," sa mannen, og dermed gikk han inn i det som gutten hadde vært i. "Jo, du har vært der likevel," sa han, "og nå skal du miste livet.

Gutten gråt og ba for seg, og så slapp han da med livet, men dyktig hugg fikk han. Da det var overstått, var de like gode venner igjen.

En tid etter reiste mannen bort på ny; da ville han være borte i fjorten dager, men først sa han til gutten at han ikke skulle sette sin fot i noen av de kammersene han ikke hadde vært i; for der han hadde vært, kunne han gjerne gå. Ja, det gikk like ens som forrige gangen, bare at gutten nå holdt seg fra å gå der inn i åtte dager. I det kammerset så han heller ikke annet enn en hylle over døren, med en kampestein og en vannkrukke på. Det var riktig noe å være redd for også, tenkte gutten igjen.

Da mannen kom hjem, spurte han om han hadde vært i noen av kammersene. Nei, var det likt det; der hadde gutten ikke vært.

"Ja, det skal jeg snart se," sa mannen, og da han så han hadde vært der likevel, sa han: "Ja, nå sparer jeg deg ikke lenger, nå skal du miste livet!"

Men gutten gråt og ba for seg, og så slapp han med pryl den gangen òg, men det fikk han da også, så mye som kunne ligge på ham. Men da han ble frisk igjen, levde han likeså godt som før, og han og mannen var like gode venner.

En tid etter skulle mannen reise igjen, og nå ville han være borte i tre uker, og så sa han til gutten, at gikk han i det tredje kammerset, var det ikke å tenke på liv mer. Da fjorten dager var gått, kunne ikke gutten berge seg lenger, han smatt inn; men han så slett ikke noe der inne, uten en lem i gulvet. Da han løftet på den og så ned igjennom, sto det en stor kobberkjel og putret og kokte der nede; men han så ingen varme under. Det var artig å kjenne om det var varmt, tenkte gutten, og stakk fingeren nedi; da han tok den opp igjen, var den forgylt over det hele. Gutten skrapte og vasket den, men forgyllingen ville ikke gå av; så bandt han en fille om, og da mannen kom hjem og spurte hva som feilte fingeren hans, sa gutten han hadde skåret seg så stygt. Men mannen rev av fillen, og da så han nok hva som feilte fingeren. Først ville han drepe gutten; men da han gråt og ba igjen, banket han ham bare så han lå til sengs i tre dager. Da tok han et horn ned av veggen og smurte ham med, så ble gutten like frisk igjen.

Om en stund reiste mannen bort for fjerde gang, og da skulle han ikke komme igjen før om en måned. Men da sa han til gutten, at hvis han gikk inn i det fjerde kammerset, så måtte han aldri tenke på å berge livet. En, to eller tre uker holdt gutten seg, men så kunne han ikke berge seg igjen; han måtte og skulle inn i kammerset, og så smatt han inn. Der sto en stor, svart hest i et spiltau, med et glo-trau ved hodet og en høymeis ved halen. Gutten syntes det var ulikt; han byttet om og satte høymeisen ved hodet.

Så sa hesten: "Siden du har så godt hjertelag at du vil la meg få mat, skal jeg frelse deg, jeg. Kommer trollet hjem nå og finner deg, så dreper han deg. Men nå skal du gå opp på det kammerset som er bent over her, og ta en rustning av dem som henger der; og så må du endelig ikke ta noen av de blanke, men den mest rustne du ser, den skal du ta; og sverd og sal skal du lete deg ut på samme vis."

Det gjorde gutten; men det var tungt å bære det alt sammen.

Da han kom tilbake, sa hesten at nå skulle han kle seg naken og gå ned i kjelen som sto og kokte i det andre kammerset, og lauge seg vel der. Jeg blir vel fæl da, tenkte gutten, men han gjorde det likevel. Da han hadde lauget seg, ble han både vakker og trivelig, og så rød og hvit som melk og blod, og mye sterkere enn før.

"Kjenner du noen forandring?" spurte hesten.

"Ja," sa gutten.

"Prøv å løfte meg," sa hesten.

Å ja, det kunne han, og sverdet svingte han som ingenting.

"Ja, legg nå salen på meg," sa hesten, "og ta på deg rustningen, ta så nypetornpisken og steinen og vannkrukken og smurningshornet, så reiser vi."

Da gutten vel hadde kommet opp på hesten, bar det avsted så han ikke visste hvordan han kom fram.

Han red en stund, så sa hesten: "Jeg synes jeg hører en dur. Se deg om, kan du se noe?"

"Det kommer mange, mange etter oss, visst et snes," sa gutten.

"Ja, det er trollet det," sa hesten, "nå kommer han med sine."

De red enda en stund, til de som kom etter, var nære innpå.

"Kast nå tornepisken bak over akslen din," sa hesten, "men kast den vel og langt fra meg!"

Det gjorde gutten, og i det samme vokste det opp en svær, tykk nypetornskog.

Så red gutten igjen et langt, langt stykke, mens trollet måtte hjem etter noe å hugge seg igjennom skogen med.

Men om en stund sa hesten igjen: "Se tilbake, kan du se noe nå?"

"Ja, en hel mengde," sa gutten, "som en stor kirkealmue."

"Ja, det er trollet det; nå har han flere med seg. Kast nå kampesteinen, men kast den vel og langt fra meg!"

Med det samme gutten gjorde som hesten hadde sagt, ble det et stort, stort kampeberg bak ham. Så måtte trollet hjem etter noe å hugge seg gjennom berget med, og mens trollet gjorde det, red gutten igjen et godt stykke.

Men så ba hesten ham se seg tilbake igjen, og da så han det yrte som en hel krigshær; de var så blanke at det skinte av dem. "Ja," sa hesten, "det er trollet; nå har han alle sine med seg. Slå nå vannkrukken ut bak deg, men vokt deg vel så du ikke spiller noe på meg!" Det gjorde gutten; men hvordan han bar seg at, kom han til å spille en dråpe på lenden. Så ble der et stort, stort vann, men ved de dråpene han spilte, kom hesten til å stå langt uti vannet; likevel svømte den da til lands. Da trollene kom til vannet, la de seg ned for å drikke det tomt, og så slurket de i seg til de sprakk.

"Nå er vi kvitt dem," sa hesten.

Så reiste de i lang, lang tid; til slutt kom de på en grønn slette i en skog. "Kle nå av deg hele rustningen og ta bare de fillete klærne dine," sa hesten; "ta så salen av meg og slipp meg, og heng alt inn i den store innhule linden her. Så skal du gjøre deg en parykk av granlav og gå opp til kongsgården, som ligger her tett ved; der skal du be om tjeneste. Når du så trenger til meg, så gå bare hit og rist på bikslet, så skal jeg komme til deg."

Ja, gutten gjorde som hesten hadde sagt, og da han fikk på lavparykken, ble han så ussel og blek og tufset å se på, at ingen kunne kjenne ham igjen. Han kom da til kongsgården, og ba først om å få være i kjøkkenet og bære vann og ved til kokka.

Men så spurte kokkejenta: "Hvorfor har du den stygge parykken? Ta av deg den, jeg vil ikke vite av noen så stygge her inne."

"Det kan jeg ikke" svarte gutten, "jeg er ikke riktig ren i hodet."

"Tenker du jeg vil ha deg her ved maten når du er slik da?" sa kokka; "gå ned til stallmesteren, du passer best til å gå og måke i stallen."

Men da stallmesteren ba ham ta av parykken, fikk han samme svaret, og så ville ikke han heller ha ham; "du kan gå til hagemesteren," sa han, "du passer best til å gå og grave i jorda."

Hos hagemesteren fikk han da lov å bli. Men ingen av de andre tjenerne ville ligge i hus med ham; derfor måtte han sove for seg selv under trappen til lysthuset; det sto på stolper og hadde en høy trapp. Under den fikk han litt mose til seng, og der lå han så godt han kunne.

Da han hadde vært på kongsgården en tid, hendte det seg en morgen i det samme solen rant, at gutten hadde tatt av seg lavparykken og sto og vasket seg; og da var han så vakker at det var en lyst å se.

Prinsessen så den vakre hagegutten oppe fra vinduet sitt og syntes hun aldri hadde sett noen så vakker. Hun spurte da hagemesteren hvorfor han lå ute under trappen.

"Å, ingen av de andre tjenerne vil ligge med ham," sa hagemesteren.

"La ham komme opp i kveld og ligge ved døren inne på kammerset mitt, så skal de vel ikke holde seg for gode til å la ham ligge i hus med seg siden," sa prinsessen.

Hagemesteren sa det til gutten.

"Mener du jeg skal gjøre det," sa gutten; "så ville de si at det var noe mellom meg og kongsdatteren."

"Ja du har grunn til å være redd for det du," svarte hagemesteren, "du som er så vakker!"

"Ja ja, når du sier det, så får jeg vel gjøre det," sa gutten.

Da han skulle oppetter trappene om kvelden, trampet og slampet han slik i vei at de måtte be ham gå sakte, så ikke kongen skulle høre det. Han kom inn og la seg, og begynte straks å snorksove. Så sa prinsessen til ternen sin: "List deg bort og ta av ham lavparykken," og det gjorde hun; men i det samme hun ville nappe den, holdt han på den med begge hender, og sa at den fikk hun slett ikke. Dermed la han seg til å snorke igjen. Prinsessen ga ternen et vink igjen, og så fikk hun nappet av parykken; da lå gutten der så deilig og rød og hvit som prinsessen hadde sett ham i morgensolen. Siden lå gutten hver natt oppe på rommet hos prinsessen.

Men det varte ikke lenge før kongen fikk spurt at hagegutten lå i kammerset hos prinsessen hver natt, og så ble han så harm at han nær hadde tatt livet av gutten. Det gjorde han nå ikke likevel, men kastet ham i fangetårnet, og sin egen datteren stengte han inne på kammerset, så hun aldri fikk lov å komme ut, hverken natt eller dag. Alt hun gråt og ba for seg og gutten, så hjalp det ikke; kongen ble enda harmere ved det.

En tid etter ble det ufred og krig i landet, og kongen måtte ruste seg mot en annen konge, som ville ta riket fra ham. Da gutten hørte det, ba han fangevokteren gå til kongen for seg, og be om rustning og sverd og lov til å være med i krigen. Alle de andre lo, da fangevokteren kom med ærendet sitt, og ba kongen at han måtte få noe gammelt skrammel å ha på seg, så de kunne få den moroen å se slik en stakkar være med i krigen. Det fikk han, og dertil et gammelt skarve-øk som hinket på tre ben; det fjerde dro det etter seg.

Så dro de da ut mot fienden; men de var ikke kommet langt bort fra kongsgården, før gutten ble sittende fast i en myr med øket sitt. Der satt han og hakket og nikket: "Hei, vil du opp! Hei, vil du opp!" sa han til gampen. Det hadde alle de andre riktig sin moro av, og lo og gjorde narr av gutten mens de red forbi. Men aldri før var de borte, så sprang han til linden, tok på seg rustningen og ristet på bikslet, straks kom hesten og sa: "Gjør du ditt beste, så skal jeg gjøre mitt!"

Da gutten kom etter, var slaget alt i gang, og kongen var i slem knipe; men aller best det var, hadde gutten jaget fienden lang vei. Kongen og hans folk undredes mye på hvem det kunne være som kom og hjalp dem; men ingen kom ham så nær at han fikk talt til ham, og da slaget var slutt, var han borte. Da de dro tilbake, satt gutten enda i myren og hakket og nikket på det trebente øket. Da lo de igjen. "Nei se bare, der sitter den fåmingen enda," sa de.

Den andre dagen de dro ut, satt gutten der enda; de lo igjen og gjorde narr av ham; men aldri før hadde de ridd forbi, så sprang gutten til linden, og alt gikk som forrige dagen. Alle undredes de på hva det var for en fremmed kjempe som hadde hjulpet dem; men ingen kom så nær at han kunne få talt til ham; og det var nå ingen som gjettet på gutten, forstår seg.

Da de dro hjem om aftenen, og så gutten sitte på gampen enda, lo de ham ut, og én skjøt en pil etter ham og traff i benet. Han til å skrike og bære seg så det var stygt å høre; så kastet kongen lommetørkleet sitt til ham, for at han skulle knytte det omkring.

Da de dro ut igjen tredje morgenen, satt gutten igjen i myren. "Hei, vil du opp! Hei vil du opp!" skrek han til øket.

"Nei, nei! han kommer til å sitte der til han svelter ihel," sa kongens folk mens de red forbi, og så lo de av ham så de var ferdige til å falle av hestene.

Ikke før var de borte, så sprang han til linden igjen, og kom etter til slaget, nettopp som det gjaldt. Den dagen drepte han den andre kongen, og så var det slutt på krigen med det samme.

Da slaget var ute, fikk kongen se lommetørkleet sitt, som den fremmede kjempen hadde om benet, og da hadde han lett for å kjenne ham. Så tok de ham mellom seg til kongsgården. Prinsessen så ham oppe fra vinduet, og ble så glad at du aldri det kan tro: "Der kommer min kjæreste også!" sa hun. Så kom smurningshornet fram; først smurte han seg selv på benet, og siden alle de sårede, og så ble de alle sammen gode på øyeblikket.

Da fikk han kongsdatteren til ekte. Men da han kom ned i stallen til hesten, den dagen bryllupet skulle stå, sto den der så stur og hengte med ørene og ville slett ikke ete. Da den unge kongen - for da var han blitt konge og hadde fått halve riket - talte til ham og spurte hva som feilte ham, sa hesten: "Nå skal du ta sverdet og hugge hodet av meg!"

"Nei, det vil jeg slett ikke gjøre," sa den nye kongen; "men du skal få alt du vil ha, og stå på stas støtt."

"Ja, gjør du ikke som jeg sier, skal jeg nok vite å få livet av deg," sa hesten.

Så måtte da kongen gjøre det; men da han løftet sverdet og skulle hugge til, var han så ille ved at han måtte snu ansiktet vekk, for det han ikke orket se hugget; men aldri før hadde han hugget av hodet, så sto den vakreste prins der hesten hadde stått.

"Hvor i all verden kom du fra?" spurte kongen.

"Det var jeg som var hest," svarte prinsen. "Før var jeg konge i samme landet som den kongen du drepte i slaget i går, det var han som kastet trollham på meg og solgte meg til trollet. Siden han nå er drept, så får jeg riket mitt igjen, og du og jeg blir grannekonger; men vi skal nok aldri føre krig med hinannen."

Og det gjorde de ikke heller; de var venner så lenge de levde, og den ene kom titt og ofte og besøkte den andre.


Jutulen og Johannes Blessom

Over Våge prestegård hever det seg en furukronet ås eller et lite berg med kløfter og steile vegger. Det er Jutulsberget, som Storm har viet en sang. Ved et spill av naturen viser det seg en port i en av bergets glatte vegger. Står man på broen over den viltre Finna eller på engene på den andre siden, og ser denne porten over hengebjerkenes svevende girlander og yppige løvverk og tar innbilningskraften en smule til hjelp, former den seg til en dobbeltport, oventil forenet ved en gotisk spissbue. Gamle hvitstammede bjerker står som søyler på begge sider; men deres høye topper når ikke til buens begynnelse, og gikk porten bare en kirkelengde inn, kunne Våge kirke stå under spissbuen med tak og tårn. Det er ikke noen alminnelig dør eller port. Det er inngangen til jutulens palass. Det er "Jutulsporten", en uhyre portal, som det største troll med femten hoder makelig kan gå igjennom uten å bøye nakken. Når noen i gamle dager, da det var mere samkvem mellom mennesker og troll, ville låne hos jutulen, eller tale med ham i andre forretninger, var det skikk å kaste en sten i porten og si: "Læt opp, jutul!"

For et par år siden kom jeg en eftermiddag til prestegårder for å avlegge et besøk. Familien var på seteren; der var ingen hjemme uten en gammel døl, som på min anmodning fulgte meg opp til Jutulsporten. Vi banket på, men der kom ingen og lukket opp. Det undret meg heller ikke at jutulen ikke ville motta oss, eller at han nu på sine gamle dager så sjelden gir audiens; for tør man dømme efter de mangfoldige spor av stenkast i porten har han vært overmåte besværet med besøk.

"En av de siste, som såg han," fortalte min ledsager, "det var Johannes Sørigarden fra Blessom, nabogarden til prestegarden. Men han ønsket visst han aldri hadde sett 'n," føyde han til.

"Denne Johannes Blessom, var nede i København og skulle ha rett på en prosess, for her i landet var det ingen rett å få ved de tider; og når en ville ha rett, var der inga anna råd enn å reise derned. Det hadde Blessommen gjort, og det gjorde sønnen hans etter han også, for han hadde òg en prosess. Så var det om juleeftan. Johannes hadde snakka med storkarene og gjort fra seg, og han gikk på gata og var stur, for han var hoga him. Rett som han gikk, strauk der forbi en vågeværing i kvit kofte med taskelokk og knapper som sølvdalere. Det var en stor, svær mann. Han syntes han skulle kjenne han òg, men han gikk så fort.

"Du går fort du," sa Johannes.

"Ja, jeg får nok skynde meg," svarte mannen, "for jeg skal til Vågå i kveld."

"Ja, gi' jeg kunne komme dit jeg også," sa han Johannes.

"Du kan få stå på med meg," sa mannen, "for jeg har en hest som trør tolv trin i mila."

De reiste, og Blessommen hadde nok med å holde seg på meiene, for det gikk gjennom vær og vind, så han hverken kunne se himmel eller jord.

Ensteds var de nede og kvilte. Hvor det var, kunne han ikke skjønne, før med det samme de satte av sted igjen, og han syntes han så et dødningehue på en stake der. Da de var kommet et stykke på vegen, begynte Johannes Blessom å fryse.

"Uff, jeg glømte igjen den ene votten min, der vi kvilte; nå fryser jeg på neven," sa han.

"Du lyt tåle det, Blessommen," sa mannen, "for nå er det ikke langt att til Vågå, og der vi kvilte var halvvegs."

Før de kom til Finnebrua, stanset mannen ved Sandbuvollen og satte han Johannes av.

"Nå har du ikke langt heim," sa han, "og nå skal du love meg det at du ikke ser deg tilbake, om du hører noen dur eller ser noe lysskinn."

Det lovte Johannes og takka for skyssen. Mannen kjørte sin veg over Finnebrua, og Johannes tok oppover bakken til Blessomgardene. Men rett som det var, hørte han en dur i Jutulsberget, og med ett blei det så lyst på vegen foran han, at han syntes han kunne ha sett å ta opp ei nål. Han kom ikke i hug det han hadde lovt, men dreide på hue og skulle se hva det var. Da sto Jutulsporten på vid vegg, og det skinte og lyste ut gjennom den som av mange tusen lys. Midt i åpningen så han jutulen, og det var mannen han hadde stått på med. Men fra den tid satt hue på skakke på Johannes Blessom, og såleis var han så lenge han levde."


Vårherre og St. Peder på vandring

1.

Engang mens Vårherre og St. Peder gikk og vandret her på jorden, kom de til en kone som sto og vasket klær. Det var både hele og gode klær, men da Vårherre spurte hva hun sto og vasket, så sa hun - hun var kanskje redd, de skulle be henne om et plagg.

"Å, det er noen turver."

"Ja, er det turver, så la det bli turver da," sa Vårherre, og så ble det turver.

Da de hadde vandret et stykke til, kom de igjen til en kone, som sto og vasket ved en bekk, og det var noen usle filler hun banket; men da Vårherre spurte hva det var hun sto og vasket, så sa hun:

"Jeg står og vasket klær til barna mine; de er ikke rare, Gud bære oss! men de blir da rene."

"Ja, er det klær, så la det bli klær," sa Vårherre, og med en gang ble fillene til hele og gode klær.


2.

En annen gang kom Vårherre og St. Peder inn til en kone som var så fattig, så fattig. Hun hadde ikke matsmulen å gi ungene sine, og de var så sultne, og jamret seg og gråt for mat, og så tenkte hun, hun fikk friste å få dem til ro. Hun hengte på gryten, slo i vann og hadde oppi en nevefull rund småstein fra elvebredden i stedet for erter. - "Legg dere så vakkert til åsove til ertekålen er kokt, så skal jeg nok vekke dere," sa hun, og dermed så fikk hun da stagget dem.

Just som barna hadde sovnet, kom Vårherre og St. Peder; konen satt og gråt så sårt.

"Du får røre i ertene dine," sa Vårherre.

"Å, Gud hjelpe meg for ertet det er," sa konen - "det er nok ikke annet enn småstein jeg hengte på for å stagge ungene."

"Du får da prøve å røre i dem likevel," sa Vårherre.

Konen svarte igjen at det kunne ikke nytte, men da Vårherre sa det tredje gangen at hun skulle røre i ertene, så gikk hun bort og rørte med sleiva i gryten, og hun ville nesten ikke tro sine egne øyne, da hun så det var de fineste erter noen kunne ønske seg.

Med hjertens glede takket hun Gud, og vekket barna og ga dem ertekål, som hun hadde lovt.


Østenfor sol og vestenfor måne

Det var engang en fattig husmann, som hadde stua full av barn og ikke stort å gi dem, hverken av mat eller klær; vakre var de alle, men den vakreste var den yngste datteren, som var så vakker at det ikke var måte på det.

Så var det en torsdagskveld sent om høsten; det var stygt vær ute og fælt mørkt, og regne og blåse gjorde det så det knaket i veggene; de satt omkring peisen og hadde noe å stelle med alle sammen. Rett som det var, så banket det tre ganger på ruten. Mannen gikk ut og skulle se hva som var på ferde, og da han kom ut, sto der en stor, stor kvitbjørn der.

"God kveld du!" sa kvitbjørnen.

"God kveld!" sa mannen.

"Vil du gi meg den yngste datteren din, skal jeg gjøre deg likså rik som du nå er fattig," sa han.

Ja, mannen syntes det var nokså gildt at han skulle bli så rik, men han syntes da han måtte snakke med datteren først, og gikk inn og sa at det var en stor kvitbjørn ute, som lovte han skulle gjøre dem så rike, når han bare kunne få henne. Hun sa nei og ville nødig, og så gikk mannen ut igjen, og ble så forlikt med kvitbjørnen at den skulle komme igjen neste torsdagskvelden og hente svar. Imens ga de henne hverken rist eller ro, de snakket og leste opp for henne om all rikdommen de skulle komme til, og om hvor godt hun skulle ha det selv, og til sist ga hun seg da. Hun vasket seg og stelte i stand fillene sine, pyntet seg gå godt hun kunne, og holdt seg reiseferdig. Ikke stort var det hun skulle ha med heller.

Neste torsdagskvelden kom kvitbjørnen og skulle hente henne; hun satte seg på ryggen av den med tullen sin, og så bar det avsted.

Da de hadde kommet et godt stykke på veien, sa kvitbjørnen: "Er du redd?"

Nei, det var hun da ikke.

"Ja, hold deg bare godt fast i ragget mitt, så har det ingen fare heller," sa den.

Hun red og hun red, og langt om lenge kom de til et stort fjell. Der banket kvitbjørnen på, og så gikk det opp en port, og de kom inn i et slott; det var lys i alle rom, og det skinte både av gull og sølv, og så var der en stor sal, som det sto et dekket bord i, og det så gromt at du ikke kan tro hvor gromt det var. Så gav kvitbjørnen henne en sølvklokke; når det var noe hun ville, skulle hun bare ringe på den, så fikk hun det. Ja, da hun hadde spist, og det led på kvelden, ble hun søvnig etter reisen, og syntes hun kunne ha lyst til å legge seg; så ringte hun på klokken, og hun hadde ikke tatt i den, før hun kom inn i et kammers, der det sto en oppredd seng, så deilig som noen ville ligge i, både med silkedyner og omheng og gullfrynser; og alt det som var der, var av gull og sølv. Men da hun hadde lagt seg og slokket lyset, kom det inn et menneske og la seg med henne; og det var kvitbjørnen, som kastet hammen av seg om natten; men hun fikk aldri se ham, for alltid kom han etter hun hadde slokket lyset; og før det var lyst om morgenen, var han borte igjen.

Det gikk både godt og vel en stund, men så tok hun på å bli så stille og sørgmodig, for hun gikk der så alene hele dagen og stundet hjem til foreldrene og søskene sine. Da kvitbjørnen spurte hva det var som feilte henne, sa hun at det var så stusslig der, hun gikk der så alene og stundet hjem til foreldrene og søskene sine, og det var for det hun ikke kunne komme til dem, at hun gikk og sørget så. "Det kan det nok bli råd til," sa kvitbjørnen; "men du skal love meg det at du ikke taler med mor din alene, men bare når de andre hører på; for hun tar deg ved hånden," sa han, "og vil ha deg inn i et kammers og tale alene med deg; men det må du slett ikke gjøre, ellers gjør du oss ulykkelige begge to."

En søndag kom kvitbjørnen og sa, nå kunne de reise til foreldrene hennes. Ja, de reiste, hun satt på ryggen hans, og det gikk både langt og lenge; til sist kom de til en stor hvit gård; der løp søskene hennes ute og lekte seg, og det var så vakkert at det var en lyst å se det. "Der bor foreldrene dine," sa kvitbjørnen; "men glem ikke det jeg har sagt deg, ellers gjør du både deg og meg ulykkelige." Nei kors, det skulle hun nok ikke glemme, og da hun var kommet dit, så snudde kvitbjørnen om igjen, han.

Det var slik glede da hun kom inn til foreldrene, at det ikke var noen måte på det; de syntes de kunne ikke fulltakke henne for det hun hadde gjort imot dem; nå hadde de det både så godt, og så godt, og alle spurte de henne hvordan hun hadde det, der hun var. Hun hadde det både godt og vel, og hadde alt som hun kunne ønske seg, sa hun; hva hun svarte for resten, skal jeg ikke kunne si, men jeg tror ikke de fikk noen riktig greie på det.

Men så om ettermiddagen, da de hadde spist til middag, gikk det som kvitbjørnen hadde sagt: moren ville tale med henne alene inne i kammerset. Men hun mintes det kvitbjørnen hadde sagt, og ville ikke på noen måte. "Det vi har å snakke om," sa hun, "det kan vi alltid snakke om." Men hvordan det gikk eller ikke, så fikk da moren overtalt henne til sist, og så måtte hun si hvordan hun hadde det.

Hun sa da at det alltid kom et menneske og la seg med henne når hun hadde slokket lyset om aftenen, og ham fikk hun aldri se; for han var alltid borte før det ble lyst om morgenen. Det gikk hun og sørget over, for hun syntes hun ville så gjerne se ham, og om dagen gikk hun der alene og hadde det så stusselig.

"Huff det kan gjerne være et troll du ligger med," sa moren; "men nå skal jeg lære deg en råd, så du skal få se ham; du skal få en lysestubb av meg, som du kan ta med deg i barmen; lys så på ham når han sover, men akt deg vel, så du ikke drypper talg på ham."

Ja, hun tok lyset og gjemte det i barmen; og om kvelden kom kvitbjørnen og hentet henne.

Da de hadde kommet et stykke på veien, spurte kvitbjørnen om det ikke var gått så som han hadde sagt.

Jo, det kunne hun ikke nekte for.

"Ja har du lydd etter din mors råd, så har du gjort oss begge ulykkelige, og så er det ute mellom oss," sa han.

Nei, det hadde hun nå slett ikke.

Da hun så var kommet hjem og hadde lagt seg, gikk det som det pleide: det kom et menneske og la seg med henne. Men da det led utpå natten, og hun hørte han sov, sto hun opp og slo varme, tente i lyset og lyste på ham, og da så hun det var den vakreste prins en kunne se for sine øyne, og hun ble så glad i ham at hun syntes hun ikke kunne leve, hvis hun ikke fikk kysset ham straks på øyeblikket: det gjorde hun også, men med det samme dryppet hun tre hete talgdråper på skjorten hans, så han våknet.

"Å, hva har du gjort nå?" sa han. "Nå har du gjort oss ulykkelige begge to. Hadde du bare holdt ut året, så hadde jeg vært frelst; for jeg har en stemor som har trollet meg, så jeg er kvitbjørn om dagen og menneske om natten. Men nå er det ute mellom oss, nå må jeg reise fra deg til henne; hun bor i et slott som ligger østenfor sol og vestenfor måne, og der er det en prinsesse med en nese som er tre alen lang, henne skal jeg ha nå."

Hun gråt og bar seg, men det var ikke noe å gjøre ved det, han måtte reise. Så spurte hun om hun da ikke kunne få være med.

Nei, det bar aldri til.

"Kan du si meg veien, så skal jeg lete deg opp; det kan jeg vel få lov til?" sa hun.

Ja, det kunne hun; men det var ingen vei dit, det lå østenfor sol og vestenfor måne det, og dit fant hun aldri fram.

Om morgenen da hun våknet, var både prinsen og slottet borte; hun lå på en liten grønn flekk midt inne i mørke, tette skogen, og ved siden av henne lå den samme filletullen hun hadde hatt med seg hjemmefra. Da hun nå hadde gnidd søvnen av øynene sine og grått seg trett, ga hun seg på veien, og så gikk hun i mange, mange dager, alt til hun kom til et stort berg.

Utenfor det satt en gammel kjerring og lekte seg med et gulleple. Henne spurte hun om hun visste veien til den prinsen som var hos stemor sin, i et slott som lå østenfor sol og vestenfor måne, og som skulle ha en prinsesse med en nese som var tre alen lang.

"Hvor kjenner du ham fra?" spurte kjerringa, "kanskje det var du som skulle hatt 'n?"

Ja det var da det.

"Jaså, er det du?" sa kjerringa. "Ja, jeg vet ikke noe mer om 'n jeg, enn at han bor i det slottet som er østenfor sol og vestenfor måne, og dit kommer du sent eller aldri; men du skal få låne hesten min, og den kan du ri på til grannekjerringa mi, kanskje hun kan si deg det; og når du er kommet fram, så kan du bare slå til hesten under venstre øret og be den gå hjem igjen. Og dette gulleplet kan du ta med deg."

Hun satte seg opp på hesten og red i lange, lange tider, og så kom hun til sist til et berg, der det satt en gammel kjerring utenfor med et gullhespetre. Henne spurte hun om hun visste veien til det slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne. Hun sa som den andre kjerringa, at hun ikke visste noe om det, men det var nok østenfor sol og vestenfor måne, "og dit kommer du sent eller aldri; men du skal få låne hesten min til nærmeste grannekjerringa, kanskje hun tør vite det, og når du er kommet dit, så kan du bare slå den under venstre øret og be den gå hjem igjen," og så ga hun henne hespetreet, for det kunne hun nok komme til å få bruk for, sa hun.

Jenta satte seg da opp på hesten, og red i langsommelig tid igjen, og langt om lenge kom hun da til et stort berg; der satt det en gammel kjerring og spant på en gullrokk. Henne spurte hun om hun visste veien til prinsen, og hvor det slottet var som lå østenfor sol og vestenfor måne.

Så gikk det like ens. "Kanskje det er du som skulle hatt prinsen der?" sa kjerringa.

Ja, det skulle nå være det da.

Men hun visste ikke bedre veien hun enn de andre to; østenfor sol og vestenfor måne var det, det visste hun, "og dit kommer du sent eller aldri," sa hun, "men du kan få låne hesten min, så mener jeg du får ri til østenvinden, og spørre ham, kanskje han er kjent der og kan blåse deg dit. Når du er kommet fram, så kan du bare slå hesten under øret, så går den hjem igjen". Og så ga hun henne gullrokken. "Kanskje du kan få bruk for den," sa kjerringa.

Hun red i mange dager og i langsommelig tid, før hun kom dit; men langt om lenge kom hun da fram, og så spurte hun østenvinden om han kunne si henne veien til den prinsen som bodde østenfor sol og vestenfor måne.

Ja, den prinsen hadde han nok hørt tale om, sa østenvinden, og slottet med, men veien visste han ikke, for han hadde aldri blåst så langt. "Men hvis du vil, så skal jeg følge deg til bror min, vestenvinden, kanskje han kan vite det, for han er mye sterkere; du kan sette deg på ryggen min, så skal jeg bære deg dit."

Ja, hun gjorde så, og det gikk nokså friskt. Da de kom fram dit, så gikk de inn, og østenvinden sa at den han hadde med seg, var hun som skulle ha prinsen i det slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne, nå reiste hun og skulle lete ham opp, og så hadde han fulgt henne dit, og ville gjerne høre om vestenvinden visste hvor det var henne.

"Nei, så langt har jeg aldri blåst," sa vestenvinden, "men vil du, så skal jeg følge deg til sønnenvinden, for han er mye sterkere enn noen av oss, og han har flakket både vidt og bredt; kanskje han kan si deg det. Du kan sette deg på ryggen min, så skal jeg bære deg dit."

Ja, hun så gjorde; de reiste til sønnenvinden, og var ikke lenge om veien, skal jeg tro. Da de kom fram, spurte vestenvinden om han kunne si jenta veien til det slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne; det var hun som skulle ha prinsen der.

"Ja så," sa sønnenvinden, "er det hun? Ja, jeg har nok vanket noe hvert sted i min tid," sa han, "men så langt har jeg aldri blåst. Men vil du, så skal jeg følge deg til bror min, nordenvinden; han er den eldste og sterkeste av oss alle sammen, og vet ikke han hvor det er, så får du aldri i verden spurt det. Du kan sette deg opp på ryggen min, så skal jeg bære deg dit."

Ja, hun satte seg opp på ryggen hans, og han av gårde så det hadde god skikk. De gjorde ikke veien lang.

Da de kom dit nordenvinden bodde, var han så vill og galen at det sto kald gufs av ham lang vei.

"Hva vil dere?" skrek han langt borte, så det isnet i dem.

"Å, du får ikke være så streng av deg du heller," sa sønnenvinden, "for det er jeg, og så er det hun som skulle hatt den prinsen som bor i slottet østenfor sol og vestenfor måne, og nå vil hun spørre deg om du har vært der og kan si henne veien, for hun ville gjerne finne ham igjen."

"Ja, jeg vet nok hvor det er," sa nordenvinden, "jeg har blåst et ospeløv dit en eneste gang, men da var jeg så trett at jeg ikke orket blåse på mange dager etterpå. Men er det så at du endelig vil dit, og du ikke er redd for å være med meg så, skal jeg ta deg på ryggen min og friste om jeg kan blåse deg dit."

Ja, hun ville og hun måtte dit, hvis det på noe sett og vis var framkommelig, og redd var hun ikke, om det gikk aldri så galt.

"Ja ja, så får du ligge over her i natt," sa nordenvinden; "for vi må ha dagen for oss og vel så det, skal vi rekke fram."

Tidlig den andre morgenen vekket nordenvinden henne, og blåste seg opp og gjorde seg så stor og sterk at det var fælt; og så bar det avsted med dem høyt opp og bort igjennom luften, som de skulle fare til verdens ende med det samme. På bygda var det slik storm at det røk ned både hus og hele skogrøfter, og da de kom ut over storsjøen, forliste der skip i hundrevis. Slik fór de avsted så langt, så langt at ingen kan tro hvor langt de fór, og alltid gikk det utover havet, og nordenvinden ble trettere og trettere og så utkjørt at han nesten ikke orket blåse lenger, og lavere og lavere bar det med ham, og på slutten gikk det så lavt at bølgetoppene slo om hælene hennes.

"Er du redd?" sa nordenvinden.

Nei, sa hun, det var hun ikke.

Men de var ikke langt fra land heller, og det var nettopp så vidt makt igjen i nordenvinden at han fikk kastet henne inn på stranden under vinduene på slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne; men da var han også så trett og ussel, at han måtte hvile over mange dager, før han kunne komme hjem igjen.

Den andre morgenen satte hun seg til å leke med gulleplet utenfor vinduene i slottet, og det første hun så, var det nesegrevet som skulle ha prinsen.

"Hva skal du ha for det gulleplet ditt, du da?" sa hun og gløttet på vinduet.

"Det er ikke til fals hverken for gull eller penger," sa jenta.

"Er det ikke til fals for gull eller penger, hva vil du da ha for det? Du kan få hva du vil," sa prinsessen.

"Ja, hvis jeg kan få komme opp til prinsen som er her, og få være hos ham i natt, så skal du få det," sa hun som hadde kommet med nordenvinden.

Ja, det kunne hun nok, det var råd til det.

Prinsessen fikk gulleplet. Men da jenta kom opp på rommet til prinsen om kvelden, så sov han; hun ropte på ham og ristet i ham, og alt imellom så gråt hun, men hun kunne ikke få ham våken, for de hadde gitt ham en sovedrikk om kvelden. Om morgenen, da det lyste av dag, kom prinsessen med den lange nesen og jaget henne ut igjen.

Frempå dagen satte hun seg utenfor vinduene i slottet til å hespe på hespetreet, og det gikk da likedan. Prinsessen spurte hva hun ville ha for det, og hun sa at det var til fals hverken for gull eller penger, men kunne hun få lov til å komme opp til prinsen og være hos ham om natten, skulle hun få det. Men da hun kom der opp, så sov han igjen, og alt hun ropte og skrek og ristet i ham, og alt hun gråt, så sov han så hun ikke var god for å få liv i ham; og da det lyste av dag, kom prinsessen med den lange nesen og jaget henne på dør igjen.

Da det led på dagen, satte jenta seg utenfor vinduene i slottet til åspinne på gullrokken, og den ville også prinsessen med den lange nesen ha. Hun lukket opp vinduet og spurte hva hun skulle ha for den. Jenta sa, nå som begge de andre gangene, at den ikke var til fals hverken for gull eller penger, men kunne hun få komme opp til prinsen som var der, og være hos ham om natten, så skulle hun få den. Ja, det kunne hun gjerne. Men så var det noen kristne folk som var inntatt der, og de hadde sittet i det kammerset som var nærmest ved prinsens; de hadde hørt at det hadde vært kvinnfolk inne, som hadde grått og ropt på ham to netter i rad, og det sa de til prinsen. Om kvelden, da prinsessen kom med sovesupen, lot han som han drakk, men slo den bakover seg, for han kunne nok skjønne det var en dvaledrikk.

Da nå jenta kom inn, var prinsen våken, og så måtte hun fortelle hvordan hun var kommet dit. "Ja, nå kommer du riktig til pass også," sa prinsen, "for i morgen skulle jeg hatt bryllup; men jeg vil ikke ha det nesegrevet, og du er den eneste som kan frelse meg. Jeg skal si at jeg vil se hva bruden min duger til, og be henne vaske av den skjorten med de tre talgflekkene på; det går hun inn på, for hun vet ikke at det er du som har gjort det; men det må kristent folk til det og ikke slikt trollpakk, og så skal jeg si at jeg ikke vil ha noen annen til brud enn den som kan gjøre det, og du kan, det vet jeg."

Det var da stor fryd og glede på dem om natten. Men dagen etter, da bryllupet skulle stå, sa prinsen: "Jeg vil nok se hva bruden min duger til først."

Ja, det kunne så være det, sa stemoren.

"Jeg har en fin skjorte, som jeg vil ha til brudgomsskjorte, men det er kommet tre talgflekker på den, som jeg vil ha vasket av, og det har jeg lovt at jeg ikke tar noen annen enn den som er god for æ gjøre det; kan hun ikke det, så er hun ikke verd å eie."

Ja, det var ingen sak, mente de, og det gikk de inn på, og hun med den lange nesen til å vaske det beste hun kunne; men dess mer hun vasket og gnudde, dess større ble flekkene.

"Å, du kan ikke vaske," sa gamletrollkjerringa, mor hennes, "la meg få den!" Men hun hadde ikke før tatt i skjorten, før den ble styggere enda, og dess mer hun vasket og gnudde, dess større og svartere ble flekkene.

Så skulle de andre trollene til å vaske; men dess lenger de led, dess styggere og fælere ble den, og til sist så hele skjorten ut som den hadde vært i skorsteinspipen.

"Å, dere duger ikke noe noen av dere," sa prinsen; "det sitter en fantejente utenfor vinduene her; jeg er viss på hun er mye bedre til åvaske hun enn noen av dere. Kom inn, du jente!" ropte han.

Ja, hun kom inn.

"Kan du vaske ren denne skjorten du?" sa han.

"Å, jeg vet ikke jeg," sa hun, "jeg får prøve."

Og aldri før hadde hun tatt i skjorten og duppet den i vannet, før den var drivende hvit som nysne, og hvitere enda.

"Ja, deg vil jeg ha," sa prinsen.

Så ble den gamle trollkjerringa så sint at hun sprakk, og prinsessen med den lange nesen og småtrollene sprakk nok også, for jeg har ikke hørt noe til dem siden. Prinsen og bruden hans, de løste da ut det kristenfolket som var inntatt der, og så tok de med seg så mye gull og sølv som de kunne føre, og flyttet langt bort fra slottet som lå østenfor sol og vestenfor måne.


Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg

Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så slem til å lyve at ingen kunne være verre. Så satte han ut at den som kunne lyve slik at han fikk henne til å løgste seg, skulle få både henne og halve kongeriket. Det var mange som prøvde på det, for alle ville gjerne ha prinsessen og halve riket, men ille gikk det dem alle sammen.

Så var det tre brødre som også skulle avsted og prøve lykken. De to eldste la da av gårde først, men det gikk ikke bedre med dem enn med alle de andre. Så skulle Askeladden i veien, og han traff prinsessen i fjøset.

"God dag," sa han, "og takk for sist!"

"God dag," sa hun, "og selv takk for sist! Dere har ikke så stort fjøs dere som vi likevel," sa hun; "for når det står en gjæter i hver sin ende og blåser på bukkehorn, så kan de ikke høre hverandre."

"Å jo da," sa Askeladden, "vårt er mye større; for når ei ku tar kalv i den ene enden av det, så bær hu ikke før hu kommer i den andre."

"Ja så," sa prinsessen. "Ja, men dere har ikke så stor okse der likevel som vi; der ser du den! Når det sitter en på hvert horn, så kan de ikke nå hverandre med en målestang."

"Pytt!" sa Askeladden, "vi har en okse så stor, at når det sitter en på hvert horn og blåser i lur, så hører de ikke hverandre."

"Ja så," sa prinsessen. "Men dere har ikke så mye melk, dere likevel som vi," sa hun; "for vi melker melk i store embærer og bærer inn og slår i store gryter og yster store oster."

"Å, vi melker i store kar og kjører inn og slår i store bryggepanner og yster oster så store som hus, og så har vi en elgsblakk merr til å tråkke osten i hop; men en gang så føllet den i osten, og da vi hadde ett på osten i sju år, traff vi på en elgsblakk hest. Den skulle jeg kjøre i kverna med en gang, så røk ryggen av på den; men jeg visste råd for det, jeg tok en granbusk og satte i den til rygg, og annen rygg hadde den ikke siden, så lenge vi hadde den. Men den grana vokste og ble så stor at jeg kløv til himmels opp gjennom den, og da jeg kom dit, satt jomfru Maria og spant bustreip av grynsodd. Rett som det var, så røk grana av, og jeg kunne ikke komme ned igjen; men jomfru Maria rente meg ned i et av reipene, og så kom jeg ned i et revehi; og der satt mor mi og far din og lappet sko, og rett som det var, så slo mor mi til far din så skurven føk av 'n."

"Det løgst du!" sa prinsessen, "far min har aldri vært skurvet her i verden."


En sommernatt på Krokskogen

Som fjorten års gutt kom jeg en lørdags eftermiddag kort efter sankthanstid til Øvre-Lyse, den siste gården i Sørkedalen. Jeg hadde så ofte kjørt og gått den slagne landevei mellom Kristiania og Ringerike; nu hadde jeg efter et kort besøk i mitt hjem til en avveksling tatt veien forbi Bogstad til Lyse, for derfra å gå kløvveien eller benveien over den nordlige del av Krokskogen til kjerraten i Åsa. Alle dører på gården sto åpne; men jeg lette forgjeves i stuen, kjøkkenet og på låven efter et menneske jeg kunne be om å skaffe meg en leskedrikk og gi meg noen underretning om veien. Der var ingen annen hjemme enn en sort katt, som veltilfreds satt og spant i peisen, og en skinnende hvit hane, som krodde seg og spanket frem og tilbake i svalen og gol i ett vekk, som om den ville si: "Nu er jeg selv størst!" Svalene som i talløse mengder hadde festet bo på låven og under takskjegget - lokket av rikdommen på insekter i skogens nærhet - tumlet seg fryktløst kretsende og kvitrende omkring i solstrålene.

Trett av heten og vandringen kastet jeg meg ned i en skygge på tunets gressvoll. Der lå jeg i en halvdøs og hvilte, til jeg ble skremt opp av en uhyggelig konsert; en skurrende kvinnestemme prøvde med skjenn og kjæleord å stagge gårdens gryntende griseyngel. Ved å gå efter lyden traff jeg på en gulgrå barbent kjerring; hun sto bøyd og holdt på å fylle trauet som de støyende smådyrene trengte seg om, mens de bet og rev i hverandre og hylte av forventning og glede.

På mitt spørsmål om veien svarte hun med et annet; uten å rette seg opp snudde hun hodet halvveis vekk fra kjæledeggene sine for å glo på meg.

"Hå er han fra da?"

Da hun hadde fått tilfredsstillende svar på det, fortsatte hun, snart henvendt til meg og snart til grisungene:

"Ja så - er han i prestlære hos Ringerikspresten - tsju gyssa mine da! -- - vegen til Stubdal i Åsa? sier han - - - Sjå den du, vil du la de andre få med deg, styggen! Tsju, vil du være rolig! å stakkar, spente jeg deg nå da - - - Ja, den skal jeg ratt si han den, det er strake vegen ende beint fram over skogen like til kjerraten det."

Da denne rettledningen forekom meg å være holdt i altfor alminnelige uttrykk om en skogsvei på et par mil, spurte jeg om jeg ikke for betaling kunne få med en gutt som var kjent.

"Nei, kors, var det likt seg det," sa hun, og kom ut fra grisehuset, ut på tunet. "Dem driver så med slåttonna, at dem mest inte får i seg maten. Men det er strake vegen heile skogen over, og jeg skal te han den så skjellig, som han såg den for seg. Først så går han opp kleiva og alle bakkene borte i åslia der, og når han er kommet opp på høgda, så har han store sterke vegen ratt fram til Heggelia. Elva den har han på venstren heile tida, og ser han den inte, så hører han den. Men fremme ved Heggelia er det liksom litt vringel og kringelkrangel med vegen, så den jussom blir borte stykkomtil, og er en ikke kjent, er det ikke så greitt å finne fram; men han finnern nok fram til Heggelia, for den ligger ved vatnet. Sia så går han bort med Heggelivatnet, til han kommer fram til dammen; det er slik en dam foran et lite vatn, og liksom ei bru, som dem kaller det; der går han på venstren og tar av på høgren, og så har han store, strake vegen ende ratt fram til Stubdal i Åsa."

Skjønt heller ikke denne rettledningen var helt tilfredsstillende, især da det var første gang jeg bega meg så langt ut fra den slagne alfarvei, tok jeg trøstig fatt på veien, og alle betenkeligheter var snart forsvunnet. Fra lien åpnet der seg av og til mellom graner og høye furutrær utsikt til dalen, der elven buktet seg som en smal sølvstripe mellom lunder og enger. Rødmalte gårder lå så vakkert og norskt på de grønne bakkene dernede, hvor karfolk og jenter drev på med slåttonnen. Fra enkelte piper steg røken blå og lett opp mot en mørk bakgrunn av grankledde åser. Over dalen hvilte en ro og en fred, så en neppe kunne ane at hovedstaden var så nær. Da jeg var kommet inn på åsen, lød toner av valthorn og en klingende los, som ekkoet gjentok mangedobbelt over meg, men den fjernet seg mer og mer, og til sist var det bare ljomen av den som nådde mitt øre. Nu hørte jeg elven også; den bruste langt til venstre; men efterhvert bar kløvstien ned mot den, og på enkelte strekninger klemte åsene seg sammen, så jeg stundomtil gikk i en dyp, skummende dal, der elven nesten opptok hele dalbunnen. Men veien fjernet seg fra elven igjen; det bar både vringel og kringelkrangel, for den buktet seg snart hit, snart dit, og ble på enkelte steder neppe til å skjelne. Det bar oppover og da jeg hadde gått over en liten åskam, så jeg et par blinkende skogtjern mellom furustammene, og ved et av tjernene lå en seter på en grønn bakke i aftensolens gull. I skyggen under bakken sto bunker av frodig ormegress,; gjeteramsen kneiste yppig mellom stenene med sin høye, røde, praktfulle blomstertopp; men den alvorlige, stormhatt hevet hodet høyere, så mørk og giftig ned på den og nikket takten til gjøkens gal, som ville den telle efter hvor mange dager den hadde igjen å leve. I det grønne bakkehellet og nede ved vannet pranget hegg og rogn i sommerlig blomsterskrud. De spredte liflig, kvegende duft vidt omkring og rystet vemodig sine hvite blad utover seterbakkens speilbillede i vannet, som på alle andre kanter var omringet av graner og mosegrodde berg.

I seteren var ingen hjemme. Alle dører var låst og lukket. Jeg hamret på overalt, men ingensteds var det noe svar å få. Jeg satte meg på en sten og ventet en stund, men ingen kom. Aftenen falt på; jeg syntes jeg ikke kunne bie lenger, og gikk av gårde. Det var mørkere i skogen, men snart kom jeg til en tømmerdam eller demning over en elvestubb mellom to tjern; her var det visst jeg "skulle gå på venstre og ta av på høyre". Jeg gikk over, men på den siden av dammen var der bare - så vidt jeg kunne se - flate, glatte, fuktige svaberg, og ikke spor av noen vei; på den andre, den høyre siden av dammen, gikk det en sterkt oppgått sti. Jeg undersøkte begge sidene flere ganger, og enda det syntes å stride mot den rettledningen jeg hadde fått, bestemte jeg meg for den tydeligste stien, som fremdeles gikk på høyre side av vassdraget. Så lenge den fulgte det mørke tjernet var den god og fremkommelig, men plutselig dreiet den av i en retning som i mine tanker omtrent var den motsatte av den jeg skulle gå i, og tapte seg i et forvirret nett av krøtterstier dypt inne i den dunkle skogen.

Usigelig trett av denne engstelige, villsomme letingen kastet jeg meg ned i den bløte mosen for å hvile et øyeblikk, men trettheten seiret over skogangsten, og jeg vet ikke hvor lenge jeg blundet. Jeg fór opp ved et vilt skrik, som ennu klang i ørene mine, da jeg våknet; men så hørte jeg rødkjelken, og den trøstet meg, og jeg syntes ikke jeg var helt forlatt så lenge jeg hørte måltrostens muntre slag. Himmelen var overskyet, og den dype skumring hadde tiltatt i skogen. Det falt et fint støvregn, som gir fornyet liv til alle vekster og fylte luften med en frisk, krydret duft; men regnet syntes også å vekke til live alle skogens nattlige lyder og toner. Mellom toppene over meg hørte jeg en hul, metallisk klang, som kvekk på kvekk av frosk, og skjærende fløyt og pip. Rundt om meg surret hundre rokker: men det skremmende ved alle disse lydene var at de i ett øyeblikk lød like ved meg, i neste langt borte; snart ble de avbrutt av kåte, ville skrik under flaksende vingeslag, snart av fjerne nødrop, og så ble det plutselig stille igjen. Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen. Alt jeg så og skimtet, viste seg fortrukket, bevegelig, levende, og det var som tusener av hender og armer strakte seg ut efter den villsomme vandrer. Min oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de levde i tusmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og hulder og gjekkende dverger. Jeg satte avsted, jeg løp for livet, men efter som jeg løp, dukket nye skikkelser frem, enda fælsligere og mere fortrukne, og jeg kjente grepet av hendene deres. Med ett hørte jeg skritt: noen gikk tungt over knakende kvist. Jeg så, eller trodde å se, noe stort svart noe; det nærmet seg med et par øyne som glødende stjerner i mørket. Håret reiste seg på mitt hode, jeg trodde ikke faren var til å unngå, og i en ubevisst trang til å manne meg opp, skrek jeg:

"Er det folk, så si meg veien til Stubdal!"

En hul brumming var det svar jeg fikk, og den gående fjernet seg hurtig og med knak og brak den vei han var kommet. Jeg sto lenge og lydde efter de tunge skrittene og mumlet ved meg selv: "Gid det var lyst og jeg hadde en børse, så skulle du fått en kule, bamse, for det du skremte meg!"

Dette ønske og denne barnslige trusel tok all min frykt og all tanke om fare med seg, og jeg skrittet trygt videre i den myke mosen. Nu var det ikke spor hverken av vei eller sti, men det lysnet mellom stammene, skogen ble mere glissen, og jeg sto på hellingen ned mot en stor sjø; rundt den var barskog, som på bortre siden forsvant i nattetåken. Nordvesthimmelens purpurglød speilte seg i vannets mørke flate, som flaggermus kretset og flagret over, men høyt oppe i luften skjøt store fugler henover vannet, med den kvekkende lyd og de skjærende fløyt som før hadde skremt meg så. Og nu ble jeg klar over at jeg hadde gått i nordøst istedenfor mot vest. Mens jeg grundet på om jeg skulle bli her jeg var, til solen sto opp, eller friste åfinne tilbake igjen til dammen, ble jeg inderlig glad over å skimte ildslys mellom trærne på denne siden av vannet. Jeg skyndte meg avsted, men jeg ble snart var at det var lenger unna enn jeg hadde trodd i førstningen; for da jeg hadde gått en halv fjerdings vei, skilte en dyp dal meg fra lyset. Med strev og mas brøt jeg meg vei frem gjennom vindfall og ulende, men da jeg var kommet opp over den bratte mot-lien, måtte jeg gå enda et drygt stykke over en åpen, tørr furumo, der trærne sto i rader som ranke søyler og jorden ga klang under mine skritt. Ved randen av moen sildret en liten bekk, og langsefter den prøvde igjen or og gran å hevde seg; på en liten grønn flekk på andre siden av bekken flaret og brant en stor nying, som vidt og bredt kastet rødt skjær bort mellom stammene. Foran varmen satt en mørk skikkelse; på grunn av sin stilling mellom meg og bålet så den rent overnaturlig ut. Krokskogens gamle røverhistorier fór meg med ett gjennom hodet, og jeg var på nippet til å løpe min vei; men da jeg fikk øye på barhytten ved nyingen, de to karene som satt fremmenfor den, og alle øksene som var hugget fast i stubben efter en felt furu, forsto jeg at det var tømmerhuggere.

Den mørke skikkelsen var en gammel mann; jeg så han talte og rørte lebene; i hånden hadde han en kort pipe, som han bare av og til tok noen sterke drag av for å holde varmen ved like. Da jeg nærmet meg, var enten historien slutt, eller også ble han avbrutt, for han grov et tak ned i ildmørjen med pipen - den hadde gått ut - og røkte i ett vekk, og lot til åhøre vel efter hva en fjerdemann, som nu kom til, hadde å si. Denne fjerde karen var en stor rødhåret slusk; han måtte nok også høre til laget, for han var uten lue, hadde bare på seg en lang islandsk bundingstrøye og kom bærende med en vassbøtte fra bekken. Han så forskremt ut. Den gamle hadde snudd seg mot ham, og da jeg hadde nådd over bekken, så jeg ham fra siden i klart skjær fra varmen. Det var en liten mann med en lang kroket nese. En blå, rødbremmet topplue han hadde på seg, kunne nesten ikke holde styr på den strie, gråsprengte hårluggen, og en stuttlivet, sid ringerikskufte av mørkegrått vadmel med avslitte fløyelskanter gjorde ham enda mere kruggrygget enn han var.

Han som sist var kommet, lot til å tale om bjørnen.

"Ska' tru det?" sa gamlingen. "Hå skulle 'n der? Det har vøri annet brak du har hørt, for det vekser inte noe han kan gå etter på tørre furumoen -ja bamsen da," - la han til. "Je trur mest du juger je, Per! Dom sier for et gammalt ord at rødt hår og furuskau trivs inte på god jord," ble han ved halvhøyt. "Hadde det enda vøri i Bjønnholet eller i Styggdalen. Han Knut og je vi både hørte 'n og såg 'n der førredagen - men her? - Nei, så nær inn i varmen kommer 'n vår Herre dø' inte! Du har skremt deg sjøl!"

"Nei, dølen renne i meg, hørte je inte han rusla og braka i moen, min kjære Tor Lerberg," svarte den andre snurt.

"Å ja, ja," sa Tor, han holdt ved med sitt. "Det var vel en buskebjønn, gutten min."

Jeg gikk nu borttil og sa at formodentlig var det meg han hadde hørt; jeg fortalte at jeg hadde tatt feil av veien, og om hvor skremt jeg var blitt, spurte om hvor jeg nu var, og om en av dem kunne følge meg til Stubdal, og klaget jammerlig over sult og tretthet.

Mitt komme vakte ikke liten forundring i laget; de sa ikke så meget, men så nysgjerrig på meg og hørte nøye på det jeg hadde å fortelle. Den gamle, som jeg hadde hørt nevnes Tor Lerberg, lydde især godt efter; det lot til han hadde den vane å tenke høyt, han satt og småmumlet for seg selv hele tiden, og av en ytring jeg hist og her fikk tak i, kunne jeg på en vis følge med i hans funderinger:

"Nei, nei, det var gæli; der skulle 'n ha tatt over - ja, over dammen da - det var Stubdalsveien - han har trådd på villgras - - - han er for ung -han er inte skautam - å, det var rugda - det var kveldknarren - ja, det låter rart for den som aldri har hørt det - å ja, lommen han skriker fælt -når det dusker da - jagu hannom var bjønnen i veien for - det var kar til gutt!"

"Jaha," sa jeg kjekk, og ga mitt våknende mot luft omtrent i samme ord som mannen som traff bjørnen sovende i solbakken: "Hadde det vært lyst, og jeg hadde vært skytter, og hadde jeg hatt en ladd børse, og jeg hadde fått den til å gå løs, ja min santen skulle ikke bjørnen ha ligget på flekken da!"

"Det var greit det, ha ha ha!" sa Tor Lerberg og klukklo, og de andre stemte i med; "det er greitt han hadde liggi på flekken, ha ha ha!"

"Men nå er han ved Storflåtan," sa han, da jeg hadde gjort rede for meg; "det er det største vannet på skauen her, og når det blir lyst, så skal det nok bli rå' til å finne fram, for vi har båt, og når han er kommet over vannet, så er det inte så langt att, ja til Stubdal da. Nå kan han vel ha bo å kvare seg og få seg litt mat, kan je tru. Je har inte anna heller ertelefse og trått flesk, og det er vel uvand kost for slik en kar, men er han sulten, så...ja kanskje han kunne ha hau på litt fisk. Je har nå vøri her og fiska, og grom aure har je fått, - ja i vannet da." Jeg takket for tilbudet, og han ba en av de andre ta "en lekker fisk" av knippet og steke den i ildmørja.

Imens spurte han meg ut om ett og annet, og da han var ferdig med det, og jeg med stor appetitt ga meg i kast med maten, viste det seg at den historien han holdt på med da jeg kom, var ute.

"Nå får du fortælja det som hendte far din den gongen han låg på tømmerhogst," sa han til en av de yngre, en grovlemmen kar med et uforferdet oppsyn, som ikke var stort over de tyve.

"Ja, det kan snart væra fortælt," sa gutten. "Han far var på hogst hos mannen på Ask uti Lier, og dreiv og hogg oppi Askmarka. Om kvelden gikk 'n til ei stue lenger ner imot bygda, og holdt til hos 'n Helge Myra - ja du kjente nok 'n Helge Myra du, Tor Lerberg? Men en dag hadde 'n hvilt for lengi til eftasverd, det kom slik en tung sømn på 'n - og da 'n vakna, var sola alt i åsen. Men famnen ville 'n ha full før han slutta, og han tel åhogge. Ei stund gikk det både godt og væl, og han hogg så flisa flaug om 'n; men mørkere og mørkere vart det; enda var det att ei lita gran han syntes han ville ha med, men aldri før hadde 'n hoggi det fysste hogget, så rauk øksa ta skaftet. Han til å leite, og til slutt så fant 'n att a i et myrhol. Men rett som det var, syntes 'n at én ropte namnet hass; han kunne inte skjønne håkken det kunne væra, for han Helge Myra hadde inte noe i marka å gjøre, og andre var det inte på lang lei. Han lydde og lydde, men han hørte inte no, og så tenkte 'n at han kunne ha mishørt seg. Så ga 'n seg til å hogge på nytt lag, men best det var, så rauk øksa ta skaftet igjen. Langt om lengi fant 'n att a denna gongen au, men da 'n skulle til åskårå på nordsia, så hørte 'n så skjellig det ropte borti bergveggen: "Halvor, Halvor! tidlig kom du, og seint går du!" "Men da je det hørte," sa 'n, "var det mest som je gikk av i begge knea, og je fekk mest inte øksa ut av granleggen," sa 'n; "men da je kom på spranget, strauk je i ett renn like ner til stua hass Helge." -

"Ja, det har je hørt før," sa Tor Lerberg; "men det var inte det je mente, det var den gongen han var til brøllops i vårfjøset på Kilebakken."

"Nå den gongen, ja det var sålesses det: Det var på vårsia, rektig straks føre påsketier i atten hundre og femten, da 'n far budde på Oppen-Ela; snøen var inte borte enda. Men så skulle 'n til skogs og hogge og dra hem no ved. Han gikk opp på åsen i hellinga bortimot Ådalsveien; der fant 'n ei tørrfuru, og tel å hogge. Mea han hogg på den, syntes 'n det var tørrfuru alt han såg. Rett som han sto og glante og undres på detta, kom det kjørendes ei ferd med elleve hester, og alle var dom musete. Han syntes det såg ut mest som ei brurferd.

"Men hå er detta for folk, som kommer farandes denna veien ovan-te åsen da?" sier 'n far.

"Vi er her bortifrå Østhalla, frå Ulsnabben," sier en ta dom, "vi skal til Veien-garden i hemkommerøl; han som kjører føre, det er presten, og dom som kjører etter hannom, det er brurfolka, og je er værfaren; du får stå på meia med meg."

Da dom var komme et stykke nedover, sier værfaren: "Vil du ta imot dissa to sekka og gå til Veien-garden og måle i to tønner potteter til vi skal hematt?" - "Kan så det," sa 'n far. Han sto bakpå han, til dom kom enstan der han syntes han skulle kjenne seg att; det var rektig nord for Kilebakken, der det gamle vårfjøset sto. Fjøset såg 'n inte, men en stor gild bygning, og der tok dom inn. Så møtte det fram noen ute på tråkka, som skulle skjenke dom, og dom ville skjenke 'n far au. Men han sa nei takk han: "Je skal inte ha noen skjenk," sa 'n, "for je har bare på meg hverdagsbrok; je kan nok inte væra i lag med slike folk." Så sa en ta dom: "La denna gammel'n væra for det han er, ta en hest og følgj 'n på hemveien." Ja, så gjorde dom det, dom tok og sette 'n i en slea med en musete hest føre, og en fulgte med. Da 'n kom et lite stykke fram til en liten dal nord for Oppenhagan, - det er enda et sandfall der, - syntes 'n han satt imellom øra på ei bøtte. Om ei stund var a borte, bøtta au, og da syntes 'n fysst han sansa seg rektig. Så skulle 'n se etter øksa si, og den satt i den samma tørrfurua han hadde tatt til å hogge på. Da 'n kom hem, var 'n så reint fortumla at 'n inte visste hå mange dager han hadde vøri borte; men han hadde inte vøri borte lenger enn ifrå morrån og til om kvelden, og han var inte rektig på lang ti' etter."

"Det går mye artig tel - ja på skauen da -," tok Tor Lerberg til orde, "og je kan nok inte seia meg fri for anna heller je har sett litt, je au -ja spøkeri da, og har Di hau til å væra oppe lenger, så skal je fortælja det som har hendt meg - her på Krokskauen da."

Jo, de hadde alle lyst til å høre; i morgen var det søndagen, så det var ikke så nøye om de ikke gjorde noe da.

"Det kan vel væra så en ti-tolv år sia," tok han på, "je hadde ei kølmile innpå skauen bortmed Kampenhaug. Om vinteren låg je innpå der, og hadde to hester og kjørte køl til Bærumsverket. En dag så kom je til å bli litt for lengi ved verket, for je trefte noen kjenninger ovante Ringerike; vi hadde nå litt snakk imellom oss, og litt drakk vi au - ja brennevin da -og så kom je inte tebars-att til mila før klokka var innimot ti. Je fekk gjort opp en nying i mileringen, så je kunne se å lesse på, for det var styggmørkt. Og lesse måtte je om kvelden, for klokka tre om morrån måtte je i veien, når je skulle rekke til verket og tebars-att i lyse, samma dagen, - ja til mila. Da je hadde fått det til å frase dyktig, ga je meg til å få på lassa. Men i det samme je snudde meg mot varmen igjen og skulle til ågjøre et nytt tak, kommer det vår Herre dø' en hel snøfloke seilende så hver køl og brann fraste og slokna - ja på nyingen. Så tenkte je ved meg sjøl: Jo vår Herre dø' er inte hu bergmor arg nå je er kommet hem så seint og uroer a i kveld. Men je tel å slå varme på nytt lag og få gjort opp. Men hossen det var heller inte var, så var det jussom rokoa inte ville sleppe køla i kørja; halvparten og væl så det kom utafor. Endelig hadde je da fått på lassa og skulle til å gjere fast. Om morrån hadde je sett nye vidjuer på alle hælerhalsene, men dom rauk vår Herre dø' den eine etter den andre - ja vidjuene da. Je tel å vrie nye vidjuer, sette hælera på att, og endelig så fekk je gjurt lassa. Så ga je hesten til natta, og kraup inn i køya og la meg. Men mener du je vakna klokka tre? Inte før sola var oppe, og enda var je tung og ør både i skrotten og i hue. Så skulle e få meg litt i livet, og gi hesta, men begge spiltaua i barskuten var tomme, og borte var hesta. Da vart je sint, og tok vår herre dø' til å banne litt, og så ga je meg til åleite etter spora. Det var kommen noe nysnø om natta; til bygds hadde dom inte gått, og inte til verket heller. Men je såg slagferda etter to hester og to breie stutte fotblaer nordetter. Je gikk etter så ei halv mil reint bort i ubrøyta; der delte slagferda seg: én hest hadde gått i øst og én i vest, men spora etter fotbla'a var reint borte. Je måtte vafse etter den eine fysst ne-att til køya og få bundi og gitt den, og så av garde etter Blakken. Da je kom til mila med den, var det høgstdags, så slapp hesta åkjåke til verket den dagen. Men je ba vår Herre ta meg på det, at je aldri skulle uro a bergmor så seint mere - ja om kvelden da.

Men det er artig det en lovar; om en holder det til jul, så er det inte sagt en holder det til mikkelsmess. For andre året etter så var det seint utpå høstsia i verste bløyta je var i Krestjan. Det vart lenge utpå eftan før je kom ut av byen, men je ville gjerne hem om natta, og riendes var je. Så tok je like over ved Bogstad, Sørkedalsveien, og over skauen, for det er beinaste veien, det veit Di vel - ja til Åsfjerdingen da. Det var grått og uggint vær, og det var i skumminga da je kom avsted. Men som je kom over den vesle brua, straks innafor Heggelia, ser je en mann som kom beint imot meg. Han var inte mye høg, men urimelig dryg; over akslene var 'n så brei som ei låvedør, og hver neva var mest ei halv alen tversover. I den eine handa hadde 'n en skinnsekk, og gikk og jabba ganske smått; men da je kom nærmere, så gnistra aua på 'n som varmebranner, og store var dom som tinntalliker. Håret det sto som grisebust, og skjegget var inte likere det heller, så je rektig syntes det var en ustyggelig stygg fant, og ga meg til å lesa det vesle je kunne. Med det samma je kom til: "Jesu namn, amen," sokk 'n ender ner - ja i jorda da.

Så rei je et stykke tel og småmullra på ei salme; men rett som det var, så jabba denna karen imot meg ovan-te lia. Da gnistra det både av hår og skjegg og aua med. Je til å be Fadervår igjen; og da jeg kom til "Og frels oss fra det onde," så sa je amen i Jesu namn, og så var 'n borte. Men aldri før hadde je ri'i en fjerdings vei, så møtte je suggen på ei klopp. Da gikk det jussom lynild ut av både auer og hår og skjegg, og så riste og skaka 'n påsan så det fór både blåe og gule og raue varmetunger ut av 'n, og det spraka stygt. Men da vart je sint: "Å far nå stabbeint til helvetes pøl og pine, ditt fordømte bergtrøll," sa je, ja til mannen da, og borte var 'n med det samma. Men best je rei, så dro det etter med meg, og je vart redd je skulle møte kallen ennå en gong. Da je kom til Lauvliva, visste je det låg en kjenning der, som skulle hogge tømmer. Je banka på og ba om å få ligge der til det vart lyst; men trur du je slapp inn? Han Per sa det, at je kunne reise om dagen som andre skikkelige folk, så slapp je å reke etter veien og tigge om hus. "Den rå'a veit je sjøl, min kjære Per," sa je, men det var inga utkomme med 'n. Så skjønte je det, at kallen hadde vøri der og forskremt 'n og sett opp 'n og je måtte av garde att. Men da song je så det ljoma i åsa: "Et lidet barn, et lidet barn så lysteligt" - og det varte og det rokk like til je kom ner til Stubdal; der fekk je hus, - men det var mest slutt på natta da." -

Hans måte å fortelle på var, som hele hans tale, langsom og uttrykksfull. Han hadde den vanen å "snakke attpå", det vil si ofte ågjenta ord eller deler av setningen, eller å henge bakefter en eller annen overflødig forklaring. De brukte å komme dumpende hver gang han hadde tatt noen seige drag av pipen for å holde varmen ved like, og lystig til sinns som jeg var, nu da all frykt og fare var glemt, kunne jeg nesten ikke bare meg for å le høyt, så komisk virket det. Dette var vel også grunnen til at hans historier ikke gjorde det inntrykk på meg som en kunne ventet, efter det jeg nyss hadde opplevd.

Men under Tor Lerbergs fortelling kom det frem en skikkelse fra barhytten; det lot til at han hadde ligget der og sovet. Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle tro om ham; han kom virkelig den forestilling jeg hadde gjort meg om nisser og hauggubber, nærmere enn noe jeg hittil hadde sett. Det var en liten tørr, mager mann med hodet på skakke, røde øyne og en nese som et stort papegøyenebb. Om munnen hadde han et trekk som om han ville spytte folk i øynene. Han satt lenge og skar ansikter, gjorde grimaser med underleben, som sto sterkt frem, og det lot i det hele til at han mislikte Tor Lerbergs fortelling, for han hugg eller nikket til lyden med hodet, som om han misbilligende slo takt til Tor Lerbergs fortelling. Men da han lukket opp munnen og begynte å snakke, var også forestillingen om hans trollnatur forsvunnet; hvis han skulle være et overnaturlig vesen, måtte det være en nisse eller en gjekkende skogånd; men han var ikke annet enn rett og slett en karikatur av en bondemann. Han klesset eller lespet litt, og enda ivrigere enn til de andres, hugg han med hodet til sin egen tale. I det han fortalte, var det slik en åndsfraværende forveksling av alle tall- og vekt- og målsangivelser, slik en forbytning og omtumling med alle begreper og slik en evindelig forsnakkelse, at det iallfall i førstningen var mest uråd å få tak i hva han egentlig mente. Det ene utsagnet latterligere og urimeligere enn det andre kom i rivende fart, men hakkende og stammende:

"Du må vel for brennande fanden tru vi er så dumme at vi skjønner detta er løgn og kjerringrør?" var det første utbrudd.

"Jaggu trur je det ratt," svarte Tor Lerberg med et lite grin til de andre, som han ville si: nå skal dere få høre på løyer og historier.

"Je kan nå for fanden inte skjønne på det, at du kan sitta her og seia atte du har sett slikt sjøl, - du skal jo væra en vettug mann, men jaggu tråver du fortere enn den svarte merra mi juger," fortsatte tussen ivrig.

De andre lo, men Tor lot til å være vel kjent med hans egenheter, og enste ikke hans beskyldninger det grann. Han fikk ham inn på et nytt trav ved å spørre om det var den samme vesle gode merra han hadde nu, som da han ble gift.

"Du kan nå vel for brennande fanden veta det, at ei tannlaus merr kan inte leva til hu blir reint gammal. Men Vesle-Svarta var så god ei merr som en ville spenne for fire skor og dra oppover bakka det, måtta."

"Da måtte a væra god," sa Tor Lerberg - de andre lo så de ristet; "det var vel med den du reiste til Branes og henta den store takka på Bærumsverket? Du får fortælja oss den reisa."

"Å, ja, vi har nå slikt å gjøra og slikt å føre her," svarte han, han gjorde et tak i ildmørjen for å tenne en snaddde han nettopp hadde karvet i, og la så i vei:

"I fysstninga je var gift, hadde je ei lita god merr je, måtta, og den skulle je reise til Branes med. Så hadde je lovt a Sisle, kjæringa mi, at je skulle kjøpe et kjolety til a - - - ja, du kjenner vel kjæringa mi, hu Sisle, du Tor? Det er svært til kjæring til å baka; hu bakte havern hel og holden, som 'n var kommen frå Branes; ja hu bakte femten og seksten og tjue brør på det sjuande tjauet om dagen. Men da dom rekna etter for veka, hadde a bakt femten og seksten og tjue brør på det sjuande tjauet på det fjorde hundre for veka - - - og detta kjoletyet hadde je lovt a, ratt sia je tok på å fri til a. Så kjøfte je detta kjoletyet da, måtta, og så la je ennå på den svarte merra halvfemsenstjue skippunds tøngde, og så reiste je om Bærumsverket og kjøfte ei takke som var fem fjerding på kant, og tjukken etter bredda, så som takkene skal væra, da måtta. Så reiste je oppover og kjørte opp alle Jonsrudbakka, så inte merra pusta et eneste pust. Demmerså reiste je til 'n Ola i Garden, det er nå slik en eiende snill mann det, og kjæringa hass au. Je bandt merra mi i ferdeslasset je, måtta, som en ferdesmann skal gjøra. Han Ola kom ut, "Gjør inte detta," sa 'n Ola. "Sett inn merra hass du," sier 'n til gutten sin. "Du får bli med inn du," sier 'n Ola til meg. Så kom je inn i kjøkkenet je, og gikk bortåt peisen og ville varme meg, som en ferdesmann pla gjøra. "Nei, kom inn i kammerset," sa 'n Ola til meg. Så kom je inn i kammerset da, måtta, og sette meg bortmed omnen. Så kommer kjæringa med to store, digre smørrebrød på hver si'e av en tallik, og brennevinsglasset midt på talliken da, måtta. Je tok det eine og åt opp det. "Du skal ha det andre au," sa kjæringa. Så sier 'n Ola: "Du får la oss få inn noe varmt drikke au," sa 'n. Kjæringa kommer drivendes inn med en doktor så sterk at 'n gikk i koppen da, måtta. Je ville tel å reise, je da. "Nei," sa 'n Ola, "du får bli til meddags nå," sa 'n Ola. Je satt nå og unters og unters på hå det skulle bli til meddags da, måtta. Kjæringa kommer inn drivendes med en grisunge på et brett, som var stekt hel og holden med klauver og ty, akkurat som 'n skulle væra lys levandes. Rett som det var, kom a inn drivendes med to store brennevinsbutler og sette utmed, og så sette a seg beint føre meg, hu sette seg inte beint føre mann sin heller, så som kjæringa skal gjøra, måtta. Så tok a tel å skjære og skjære, og så glei kniven i handa på a, så hu skar stykket ut på golvet. "Detta får du ha det, Ola," sa kjæringa. "Nei detta vil je ha det," sa je. Je måtte nå få det, je som fremmend var da, måtta. Så åt vi da, både grisesteik og ty; og mea vi satt og åt, så drakk vi dram om dram, dram og dram. Han Ola vart klein, je åt; alt han var klein, åt je. Je sto meg bra, je som klein var, men dårlig gikk det med han som åt. Så sa je takk for meg je da, måtta, og så gjorde je som fanten og reiste ifrå garden og ratt til Skarud i ett skei med det tunge lasset, og Skarudbakka attpå, og merra inte pusta et eneste pust."


Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le

Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så vakker at hun var navngjeten både vidt og bredt; men hun var så alvorlig av seg at hun aldri kunne le, og så var hun så stor på det at hun sa nei til alle som kom og fridde til henne, og ikke ville hun ha noen, om de var aldri så gilde, enten det var prinser eller herremenn. Kongen var lei av dette for lenge siden, og syntes at hun kunne gifte seg, hun som de andre, hun hadde ikke noe å vente etter, hun var gammel nok, og rikere ble hun ikke heller, for halve riket skulle hun ha, det var morsarven hennes.

Så lot han lyse opp på kirkebakken både fort og snart, at den som kunne få datteren hans til å le, han skulle ha henne og det halve kongerike. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne få henne til, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og strø salt i, og det er sikkert at det ble mange såre rygger i det kongeriket. Det kom friere farende både fra syd og fra nord og fra øst og fra vest, og trodde det var ingen sak å få en kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men alle de apefanter det var, og alle de apefynter de gjorde, så var kongsdatteren like stø og alvorlig, hun.

Tett ved kongsgården bodde det en mann som hadde tre sønner. De fikk også spurt at kongen hadde lyst opp, at den som kunne få kongsdatteren til å le skulle få henne og halve kongeriket.

Den eldste ville i veien først; så strøk han av gårde, og da han kom til kongsgården, sa han til kongen at han ville nok friste å få kongsdatteren til å le.

"Ja, det er vel nok," sa kongen, "men det kan visst lite nytte, min mann, for her har vært så mange som har prøvd seg; datter min er så sorgfull at det ikke nytter, og jeg ville nødig at flere skulle komme i ulykke."

Men han mente det skulle nok nytte. Det kunne ikke være så farlig en sak å få en kongsdatter til å le for ham, for de hadde ledd så mange ganger av ham, både fornemme og simple, da han tjente soldat og ekserserte under Nils fløymann. - Så la han ut på tråkka, utenfor vinduet til kongsdatteren, og tok på å eksersere etter Nils fløymann. Men det hjalp ikke. Kongsdatteren var like stø og alvorlig. Så tok de ham og skar tre brede, røde remmer av ryggen hans og sendte ham hjem igjen.

Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien. Han var skolemester, og en underlig figur til kar var det. Han var låghalt, og det så det forslo. Best han var liten som en guttunge, reiste han seg på det lange benet sitt, og ble så stor som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær.

Ja, han dro da til kongsgården og sa han ville friste å få kongsdatteren til å le; det var ikke så rent ulikt enda, mente kongen; "men gud trøste deg, får du henne ikke til," sa han; "remmene skjærer vi bredere for hver som prøver seg."

Skolemesteren strøk ut på tråkka; der stilte han seg opp utenfor vinduet til kongsdatteren, og han prekte og messet etter syv prester, og leste og sang etter syv klokkere som hadde vært i bygda der. Kongen lo så han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdatteren ville til å dra på smilen, hun òg, men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det hadde gått med Per soldat - for Per og Pål hette de, måvite. - De tok ham og skar tre røde remmer av ryggen hans og strødde salt i, og så sendte de ham hjem igjen.

Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjønte av ham og tedde ham de såre ryggene sine, og faren ville ikke gi ham lov, for han sa det kunne ikke nytte for ham, som ikke hadde noe vett; ingenting kunne han og ingenting gjorde han, han satt bare i peisen som ei katte, og grov i oska og spikket tyristikker. Men Tyrihans ga seg ikke, han gnålte og gnog så lenge til de ble kei av gnålet hans, og til sist fikk han lov til å gå til kongsgården og friste lykken.

Da han kom til kongsgården, sa han ikke det at han ville få kongsdatteren til å le, men han ba om han kunne få tjeneste der. Nei, de hadde ikke noen tjeneste til ham, men Tyrihans ga seg ikke for det; de kunne visst ha bruk for én til å bære ved og vann til kokkejenta på slik en storgård, sa han; ja, det syntes kongen ikke kunne være så ulikt, og han var vel kei av gnålet hans, han òg; så skulle Tyrihans få lov å være der og bære ved og vann til kokkejenta til sist.

En dag han skulle hente vann i bekken, fikk han se en stor fisk, som sto under en gammel fururot som vannet hadde skåret jorden unna; han satte bøtta si så sakte under fisken. Men da han skulle gå hjem til kongsgården, møtte han en gammel kjerring, som leide en gullgås.

"God dag, bestemor!" sa Tyrihans. "Det var en ven fugl du har; og så gilde fjør da! Det lyser av dem lang vei; - hadde en slike fjør, kunne en slippe å spikke tyristikker," sa han.

Kjerringa syntes vel så godt om fisken Tyrihans hadde i bøtta si, og sa at ville han gi henne fisken, skulle han få gullgåsa, og den var slik at når noen rørte ved den, ble han hengende fast, bare en sa: "Vil du være med så heng på."

Ja, det byttet ville Tyrihans gjerne gjøre. "Fugl er vel så bra som fisk," sa han med seg sjøl; "er den slik som du sier, kan jeg gjerne bruke den til fiskekrok," sa han til kjerringa, og var vel fornøyd med gåsa. Han hadde ikke gått langt, før han møtte en gammel kjerring. Da hun så den fine gullgåsa, måtte hun bort og kramse på den. Hun gjorde seg så søt og lekker, og så ba hun Tyrihans om hun fikk lov til å klappe den pene gullgåsa hans.

"Kan så," sa Tyrihans; "men du får ikke nappe fjøra av henne!"

I det samme hun klappet på fuglen, sa han:

"Vil du være med så heng på!" Kjerringa slet og rev, men hun måtte henge med, enten hun ville eller ikke, og Tyrihans gikk framover, som om han var alene med gullgåsa. Da han hadde gått et stykke til, traff han en mann som hadde noe utalt med kjerringa, for et spikk hun hadde gjort ham. Da han så det at hun stridde så hardt for å bli fri, og skjønte hun hang så vel fast, syntes han han trygt kunne gi henne en dult til takk for sist, og så spente han til kjerringa med ene foten.

"Vil du være med så heng på!" sa Tyrihans, og mannen måtte følge med og hinke på ett ben, enten han ville eller ikke, og når han rev og slet og ville løs, var det enda verre.

Nå gikk de et godt stykke, til de kom bort imot kongsgården. Der møtte de smeden til kongen; han skulle til smia og hadde en stor smietang i hånden. Denne smeden var en gap, som støtt var full av leven og fantestreker, og da han så dette følget komme hoppende og hinkende, lo han først så han sto tvikroket, men så sa han:

"Det er nok en ny gåseflokk prinsessen skal ha, det; skal tro hvem som er gasse og hvem som er gås av dem? Det må vel være gassen han som rugger i forveien. Gåsa, gåsa, gåsa, gåsa, gåsa!" lokket han og kastet med hånden, som om han strødde korn for gjessene.

Men flokken stanset ikke - kjerringa og mannen så bare arg på smeden for det han gjorde narr av dem. - Så sa smeden: "Det skulle være artig å holde hele gåseflokken, så mange de er;" for han var en sterk mann, og så tok han tak med smietangen bak i enden på den gamle mannen, og mannen både skrek og vred seg, men Tyrihans sa:

"Vil du være med så heng på!"

Så måtte smeden også med. Han slo nok kryl på ryggen, tok spenntak i bakken og ville løs, men det hjalp ikke, han satt så fast som han var skrudd inn i det store skruesteet i smia, og enten han ville eller ikke, måtte han danse med.

Da de kom fram mot kongsgården, fór gårdshunden imot dem og gjødde som det var skrubb eller langfant, og da kongsdatteren skulle se ut gjennom vinduet hva som var på ferde, og fikk se dette taterfølget, satte hun i åle. Men Tyrihans, var ikke fornøyd med det. "Bi litt, skal hun nok få latterdøra bedre opp!" sa han og gjorde en vending bakom kongsgården med følget sitt.

Da de kom forbi kjøkkenet, sto døren oppe, og kokka holdt på å stampe grauten; men da hun fikk se Tyrihans og flokken, kom hun farende ut i døren med tvaren i den ene hånden og kokkesleiva full med rykende graut i den andre, og lo så hun ristet, og da hun fikk se at smeden var med, slo hun seg på låret og satte så i å storle. Men da hun hadde ledd riktig ut, syntes hun også at gullgåsa var så fin at hun måtte bort og klappe den.

"Tyrihans, Tyrihans!" skrek hun og kom løpende etter med grautsleiva i neven, "får jeg lov å klappe den vene fuglen du har?"

"La henne heller klappe meg!" sa smeden.

"Kan så!" sa Tyrihans.

Men da kokka hørte det, ble hun sint. "Hva er det du sier!" skrek hun, og drev til smeden med grautsleiva.

"Vil du være med så heng på!" sa Tyrihans; så satt hun fast, hun også, og alt hun skjente, og alt hun slet og rev, og så vill hun var, så måtte hun hinke med. Men da de kom utenfor vinduet til kongsdatteren, sto hun og ventet på dem, og da hun så de hadde fått med kokka, både med grautsleiv og tvare, slo hun opp hele latterdøren og lo så kongen måtte støe henne. Så fikk Tyrihans prinsessen og halve kongeriket, og bryllup holdt de så det både hørtes og spurtes.


Kullbrenneren

Det var engang en kullbrenner som hadde en sønn, og han var også kullbrenner. Da faren var død, giftet sønnen seg, men han ville ikke ta seg noe til; skrøpelig var han til å passe mila også, og til sist ville ingen ha ham til å brenne kull mer. Men så hadde han fått brent en mile engang da, og reiste til byen med noen kullass og solgte, og da han hadde solgt dem, ranglet han ut på bygaten og så seg om. På hjemveien kom han i lag med granner og bygdefolk, og turte og drakk og pratet om alt det han hadde sett i byen. Det artigste han så, sa han, det var at det var så mange prester der, og dem gikk alle folk og hilste på og tok av seg lua for; "jeg skulle ønske jeg var prest jeg også, så hilste de kanskje på meg òg; nå læst de mest ikke se meg," sa han.

"Ja, er du ikke annet, så er du da svart nok til prest, du òg," sa grannene til kullbrenneren; "men nå er vi ute og ferdes likevel, så kan vi reise på auksjon etter gamlepresten og få oss en tår, og imens kan du kjøpe kappa og kragen," sa de. Ja, de gjorde så, og da han kom hjem, hadde han ikke en skilling igjen.

"Nå har du vel både levemåte og skillinger?" sa kjerringa.

"Ja, nå skal det bli levemåte, mor," sa kullbrenneren, "for nå er jeg blitt prest!" sa han; "her ser du både kappa og kragen!" - "Det skal du få meg til å tro; sterkt øl gjør store ord," sa kjerringa, "du er like sæl hva for en ende snur opp, du," sa hun.

"Du skal hverken syte eller kyte av mila før køla er kjølnet," sa kullbrenneren.

Så var det en dag det reiste så mange prestkledde folk forbi hos kullbrenneren på veien til kongsgården, så de kunne skjønne det var noe på ferde der. Ja, kullbrenneren ville være med, han òg, og tok på seg presteklærne. Kjerringa mente det var vel så vist å være hjemme, for kom han til å få en hest å holde for en storkar, så gikk den vel i strupen, den tobakkskillingen han fikk for det også. "Alle taler om drikken, men ingen om tørsten, mor," sa mannen, "dess mer en drikker, dess mer en tørster," sa han, og så strøk han til kongsgården. Der ble alle de fremmede bedt inn til kongen, og kullbrenneren fulgte med, han òg. Så sa kongen til dem at han hadde mistet den dyreste fingerringen sin, og han trodde visst at den var stjålet. Derfor hadde han bedt sammen alle de prestlærde i landet, om det var noen av dem som kunne si ham hvem tyven var. Og så lovte han ut at han skulle lønne den som kunne si det; var han i prestlære, skulle han få kall; var det en prest, skulle han bli prost; var det en prost, skulle han bli bisp, og var han bisp, skulle han bli nest etter kongen. Så gikk kongen fra den ene til den andre og spurte dem alle sammen, og da han kom til kullbrenneren, så sa han: "Hvem er du?" - "Jeg er den vise prest og den sanne profet," sa kullbrenneren. - "Så kan du vel si meg hvem som har tatt ringen min da?" sa kongen.

"Ja, det er ikke rent ut av von og vett at det som har skjedd i mørket, kan syne seg i lyset," sa kullbrenneren; "men det er ikke alle år at laksen leiker i furutopp," sa han. "Nå har jeg lest i sju år for meg og mine, og har ikke fått kall enda, så skal tjuven fram, må jeg ha god tid og mye papir, for jeg må skrive og regne gjennom mange land."

Ja, han skulle få god tid og så mye papir han ville, når han bare kunne skaffe fram tyven.

Så kom han opp på et kammers for seg selv i kongsgården, og det varte ikke lenge før de skjønte at han måtte kunne mer enn fadervår, for han skrev opp så mye papir at det lå der i digre dynger og hauger, og det var ikke én som skjønte et ord av alt det han skrev, for det så bare ut som kroker og kråketær. Men tiden led, og han fikk ikke greie på noen tyv. Så ble kongen kei av det, og så sa han, at kunne han ikke skaffe fram tyven om tre dager, så skulle han miste livet.

"Den som skal rå, får ikke være for brå; en skal da ikke kare ut køla før mila er slokket," sa kullbrenneren. Men kongen sto på sitt, han, og kullbrenneren skjønte det at livet hans ikke var mye verdt.

Nå var det tre av tjenerne til kongen som vartet ham opp hver sin dag, og disse tre hadde vært sams om å stjele ringen. Da den ene tjeneren kom inn og tok av bordet eller kveldverden og gikk ut igjen, dro kullbrenneren et dypt sukk og så etter ham: "Det var den første," sa han; han mente den første av de tre dagene han hadde igjen av livet sitt. "Denne presten kan mer enn mate seg," sa tjeneren, da han fikk kameratene for seg selv, og så fortalte han at han hadde sagt at "jeg var den første, sa han". Den andre, som vartet ham opp neste dagen, skulle merke seg vel det han sa, og riktignok, da han tok ut efter kveldverden, glante kullbrenneren stort på ham og sukket sårt, og så sa han: "Det var den andre." Så skulle den tredje legge merke til hvordan han bar seg den tredje dagen, og det gikk verre og ikke bedre; for da tjeneren tok i døren og skulle gå med kopper og fat, så foldet kullbrenneren hendene sine og sa: "Det var den tredje," og så sukket han som hjertet ville briste.

Han kom ut så skremt at han mest ikke kunne puste, og sa det var grei sak at presten visste det, og så gikk de inn og gjorde knefall for kullbrenneren og ba og velsignet at han måtte ikke si det var dem som hadde tatt ringen; de skulle gjerne gi ham hundre daler hver, når han ikke ville føre dem i ulykke. Det lovte han både visst og vel, det skulle ikke noen komme i ulykke, når han fikk pengene og ringen og en stor grautklump. Den ballet han ringen vel inn i, og lot så en av dem gi den til den største galten til kongen, og gjæte den, så den ikke ga den fra seg igjen.

Om morgenen kom kongen; da var han ikke grei, og ville ha rett på tyven.

"Ja, nå har jeg regnet og skrevet gjennom mange land," sa kullbrenneren, "men det er ikke noe menneske som har stjålet ringen," sa han. "Pøh! hvem er det da?" sa kongen. "Å, det er den store galten til kongen," sa kullbrenneren. Ja, de tok og slaktet galten, og ringen hadde den i seg; det var riktig nok det.

Så fikk kullbrenneren prestekall, og kongen var så glad at han ga ham hest og gård og hundre daler attpå. Kullbrenneren var ikke sen om å flytte, og den første søndagen da han var kommet i kallet, skulle han til kirken og lese opp kallsbrevet; men før han reiste, skulle han ha dugurd; så la han fra seg kallsbrevet på flatbrødet, men tok så feil og dyppet brevet i soddet, og da han kjente det var seigt å tygge, ga han hunden hele beten, og den glefset det i seg med det samme.

Nu visste han ikke hvordan han skulle stelle seg. Men til kirken måtte han, for almuen ventet, og da han kom dit, reiste han opp på prekestolen med det samme. Der tok han til å heve seg slik at alle tenkte: det er visst svært til gild prest. Men da det bar til, ble det ikke så gildt enda.

"De ord, mine tilhørere, som I skulle fått høre denne dag, fór i hundene; men kom igjen en annen søndag, mine kjære sognefolk, så skulle I få annet å høre! Og dermed er denne preken ute."

Det syntes almuen var en underlig prest, for slik preken hadde de aldri hørt; men så mente de: han tør vel bli bedre, og blir han ikke det, så kan det vel bli en råd med ham. Den neste søndagen det var messe igjen, var det så fullt av folk som ville lye på presten, at det mest ikke var rom til dem i kirken. Ja, han kom da òg, og reiste opp på stolen med det samme; der sto han en stund og sa ikke et ord; men så smelte han på med én gang og ropte: "Hør du gamle Bukke-Berit, hvorfor sitter du så langt bak i kirken?" - "Å, jeg har slike sunde skor, far," sa hun. "Å, du kunne ta deg et gammalt purkeskinn og gjøre deg nye skor, så kunne du komme likeså langt fram i kirken, du som de andre dannekvinner. - Forresten så må I betenke hva for vei I går på; for jeg ser, når I kommer til kirken, så kommer somme nordenfra og somme sønnenfra; og det samme er det når I reiser fra kirken igjen; men I stanser vel, og da spørs det hvor det blir av jer. Ja, hvem vet hvor det blir av oss alle sammen. - Så skal jeg lyse opp ei svart merr som er blitt borte for gamle prestemor. Hun har hovskjegg og hengeman og mere slikt, som jeg ikke vil nevne på dette sted. - Og så har jeg et hull på min gamle bukselomme, det vet jeg, men ikke I; men om noen har en lapp som kunne høve til hullet, det vet hverken I eller jeg."

Denne prekenen var noen av almuen nokså velnøyde med. De trodde ikke annet enn at det ble en bra prest av ham med tiden, sa de. Men de fleste syntes det var altfor ille, og da det ble prostemesse, så klaget de på presten, og sa at slike prekener hadde ingen hørt før, og så var det en som mintes den siste og leste den opp for prosten.

Det var en meget god preken, sa prosten; ti det var ventelig at han hadde talt i lignelser om å søke lyset og sky mørket og dets gjerninger, om dem som gikk på den brede eller på den trange vei; og især, sa han, var det som han lyste opp om den svarte prestemerra, en herlig lignelse om hvordan det skulle gå med oss til slutt. Lommen med hullet på, det skulle bety hans trang, og lappen var offer og milde gaver han ventet av menigheten, sa prosten.

"Ja, så mye skjønte vi òg, det var prestesekken det," mente de på.

Til slutt sa prosten han syntes at menigheten hadde fått en slik bra og forstandig prestemann at de ikke burde klage på ham, og enden ble at de ikke fikk noen annen; men da de syntes det ble verre og ikke bedre, så klaget de til bispen.

Ja, langt om lenge kom han også, og da skulle det være bispemesse. Men dagen før hadde kullbrenneren vært i kirken så ingen visste om det, og saget løs på prekestolen, så det var såvidt den hang der når en gikk varlig opp på den. Da så menigheten var samlet, og han skulle til å preke for bispen, stiltret han seg opp på stolen og tok på å legge ut, som han brukte; men da han hadde holdt på en stund, tok han hardere i, slo ut med armene og ropte høyt: "Er det noen her som har noe ondt eller noen misgjerning på seg, da er det best han forlater dette sted; ti på denne dag vil der skje et fall hvis make ikke er skjedd siden verdens skapelse," og dermed slo han i stolen så det dundret, og prekestolen og presten og hele hurven ramlet ned av kirkeveggen med et brak, så almuen satte ut av kirken som den ytterste dag skulle til å komme.

Men da sa bispen til almuen at han undret seg over at menigheten kunne klage over en prestemann som hadde sådanne gaver på stolen, og så meget visdom at han kunne forutsi tilkommende ting. Han syntes han minst burde være prost, sa han, og det varte ikke lenge heller før han ble det. Så var det ingen råd, de fikk dras med ham.

Nå var det så at kongen og dronningen der i landet ikke hadde barn, men da kongen fikk høre at det kanskje kunne komme et, var han nyfiken etter åvite om det skulle bli en arving til land og rike, eller om det bare skulle bli en prinsesse. Så ble alle de lærde i landet samlet til slottet, for at de skulle si hva det ble til. Men da de ikke var noen av dem som kunne, så husket både kongen og bispen på kullbrenneren, og det varte ikke lenge før de fikk ham imellom seg og spurte ham ut. Nei, han kunne ikke han heller, sa han, for det var ikke godt å gjette det som ingen kunne vite.

"Ja, ja," sa kongen, "jeg er like glad enten du vet det eller du ikke vet det, jeg, men du er jo den vise prest og sanne profet, som kan forutsi tilkommende ting, og vil du ikke si det, skal du miste både kappe og krage," sa kongen. "Men det er det samme, jeg skal prøve deg først," sa han, og så tok han det største sølvkruset han eide, og gikk ned i stranden. "Kan du si meg hva som er i det kruset," sa kongen, "så kan du nok si det andre òg," sa han og holdt på krus-lokket.

Kullbrenneren vred bare hendene og bar seg ille: "Å, du ulykkeligste kryp og krabbe på denne jord, hva har du nå for alt ditt slit og slep!" sa han.

"Ja, der ser du om du ikke visste det!" sa kongen, for han hadde en stor krabbe i sølvkruset. Så måtte kullbrenneren inn i storstuen til dronningen. Han tok en stol og satte seg midt på gulvet, og dronningen gikk fram og tilbake i stuen.

"En skal ikke gjøre bås til ubåren kalv, og ikke trette om navnet før barnet er født," sa kullbrenneren; "men slikt har jeg hverken hørt eller sett," sa han; "når dronningen går imot meg, så tror jeg mest det blir en prins, og når hun går ifra meg, ser det ut som det var en prinsesse."

Det var tvillinger, så kullbrenneren traff det den gangen også. Og for det han kunne si det som ingen kunne vite, fikk han penger i lassevis, og så ble han den høyeste nest kongen. Tripp trapp trille, han ble mer enn han ville.


Fiskersønnene

Det var engang en mann som var ute og fisket; han drev på hele dagen, slet og rodde, men han fikk ikke nappet engang. Da det led mot kvelden og han rodde på hjemveien, kjente han det bet, og da han trakk opp, var det en diger hellefisk. Da han fikk den i vannskorpen, tok fisken til å tale, og ba så vakkert at han skulle slippe den ut igjen. Nei, sa mannen, det kunne han ikke, han hadde slitt hele dagen og ingenting fått, så han måtte ha den med hjem til kokefisk. Ja, da det ikke var råd til å slippe, ba fisken at han skulle hugge den opp i åtte stykker: to skulle han gi kjerringa si, og to skulle han gi bikkja, to hoppa, og to skulle han legge på bordet, og lever og lunge skulle han grave ned i kjelleren. Dette gjorde mannen. Da det led om en stund ble kjerringa fremmelig og fødte to guttebarn, bikkja fikk to hvalper og hoppa to føll, og på bordet kom det opp to sverd.

Guttene vokste opp, og store og staute karer ble det, og de var så like at en mest ikke kunne kjenne dem fra hverandre. Så ba den ene om lov til å dra ut i verden og friste lykken. Det fikk han, og faren sa han skulle ta den hunden som først gjødde, og den hesten som først knegget, og det sverdet som først rørte på seg når han kom inn til dem.

Så rustet han seg ut og reiste av gårde. Da han hadde ridd langt og lenger enn langt, kom han til en stor sandstrand; best som han red bortover den, møtte han en vogn som var kledd med svart, og inni satt en sorgkledd prinsesse. Han som kjørte, satte henne av på stranden og reiste sin vei. Dette syntes gutten var underlig, og så gikk han bort til jomfruen og spurte hvorfor hun skulle sitte der. Jo, sa hun, der kom et troll som ikke åt annet enn jomfrukjøtt; det hadde ett opp alle de jomfruer som i landet var, hun var den siste som var igjen, for hun var datter til kongen, og henne hadde kongen lovt bort til den som kunne frelse henne.

Var det ingen råd til å få frelst henne fra trollet, spurte han. Nei, det var det ikke.

"Ja, jeg vil nå våge det likevel, jeg," sa gutten. Men kongsdatteren tagg og ba at han skulle ha seg av veien, det var nok at trollet gjorde ende på henne, om det ikke også skulle ta livet hans.

Så la det til å suse og bruse i sjøen, og så kom det opp et stort troll.

"Sitter du her hos min brud?" sa trollet.

"Det er ikke mere din enn min," sa gutten.

"Det skal vi nappes om," sa trollet.

"Ja nok," sa gutten. "Hest opp og spenn, hund opp og bit, sverd fram og hogg!" sa han.

Så ble det basketak, og det varte ikke lenge før trollet måtte bite i bakken, og da det var gjort, skar gutten tungen ut av det og gjemte.

Så reiste de, og kongsdatteren var glad, det kan en nok vite. Da de kom bortimot kongsgården, sa hun at han skulle sitte igjen der, til kongen kom etter han med hester og vogn. Men det ville ikke gutten; skulle det så være, så ville han helst bli med med det samme, "for du bare glemmer meg," sa han.

"Hvordan skulle jeg kunne glemme deg som har frelst meg i den ytterste nød?" sa kongsdatteren, og så tok hun en ring og knyttet i håret hans.

Så måtte han bli igjen, og hun reiste. Men da hun kom på den store broen utenfor kongsgården, møtte hun kullbrenneren til kongen.

"Kommer du levende att?" sa han.

Ja, hun fortalte at det hadde kommet en gutt og frelst henne.

"Nå skal du si til kongen at det er jeg som har frelst deg," sa kullbrenneren; "eller så skubber jeg deg utfor brua." Nei, det ville hun ikke, men han truet henne på livet, og så tenkte hun, hun kunne alltid si sant, når hun bare kom hjem.

Hun hadde en liten hund, og den kom imot henne, og da hun kom til kongsgården, sprang den oppetter henne og slikket henne om munnen; så glemte hun rent gutten. Kongen var glad, det kan en nok vite, for det hun var frelst og han hadde fått henne igjen, men han syntes det var ille at kullbrenneren skulle ha henne. Men hvordan det var eller ikke var, så tok de da på å lage til bryllups.

Imens satt gutten og ventet og ventet; men da det ikke kom noen etter ham, så reiste han til en annen kongsgård, som ikke lå langt derifra. Der bodde sønn til kongen, bror til prinsessen som gutten hadde frelst.

Gutten spurte hva det var for gjestebud de holdt der borte i den andre kongsgården. Å, det var søsteren som hadde bryllup med en kullbrenner som hadde frelst henne fra sjøtrollet, sa kongssønnen.

"Hvorfor er ikke du i bryllupet da?" spurte gutten.

"Nei, jeg er ikke riktig sams med far min, jeg," sa han. "Men det skulle være moro å få noe av den maten og det drikket som de har i bryllupsgården," sa kongssønnen.

"Det er ikke mer påkosta det," sa gutten. "Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta sulfatet og ølkannen som står for bruden!" Ja, de gikk imellom vakter og tjenere midt inn i salen og tok fatet og kannen.

Da kongssønnen og gutten hadde smakt på kjøttet og flesket og hadde drukket seg vel utørste, så sa kongssønnen at det skulle være moro å smake på steken og vinen de hadde i bryllupsgården.

"Det er ikke større påkostning det," sa gutten. "Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta steken og vinen som står på bordenden for kongen!" Ja, de gikk midt imellom alle vaktene og tjenerne og tok steken og vinen og strøk av gårde med. Dette ville kongen ha greie på, men før han fikk spurt, var de borte, både dyrene og sverdet.

Da så kongssønnen og gutten hadde levd vel, ett steken og drukket vinen, så syntes kongssønnen det skulle være moro å smake på bryllupskaken òg.

"Det er ikke mere påkosta enn som så det," sa gutten. "Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram i kongsgården og ta bryllupskaken som står for dronningen." Ja, de var ikke sene om det, men denne gangen måtte de både slå og bite og hugge seg fram. Og så ble de oppholdt så lenge at kongen fikk vite hvem som eide dyrene og sverdet. Så sendte han bud på gutten og ba til bryllups. Men han ville ikke, uten kongen kom selv og forlikte seg med sønn sin og hentet dem til bryllupsgården med hester og vogn. Ja, det var ikke annen råd da, og så fór de til bryllups begge to.

Gutten ble satt til bords tett innved bruden, og på den andre siden satt kullbrenneren. Stortrollet hadde han hengt opp over bordet.

"Hva er det for en diger kropp?" sa gutten.

"Det er stortrollet jeg drepte da jeg frelste jomfruen," sa kullbrenneren.

"Det er underlig at slikt et stort troll ingen tunge har," sa gutten, han så inn i kjeften på det.

"Nei, slike stortroll har ikke tunge, de," sa kullbrenneren.

"Det var også noe prat; alt som lever har tunge," sa gutten.

"Nei da."

"Nå skal du se," sa gutten, han tok opp tungen og stakk inn i kjeften på trollet; "sitt fast!" sa han, og så satt den fast.

"Tør du nå si det ikke har tunge?" sa gutten.

Så snudde kongsdatteren seg, og så fikk hun se ringen som hang i håret hans. "Der er han som har frelst meg!" sa hun.

Dette syntes kongen var underlig. "Du sa jo det var kullbrenneren," sa han. Så fortalte hun hvordan alt var tilgått, at kullbrenneren ville skubbe henne utfor broen, om hun ikke sa det var han som hadde frelst henne. Men da ble kongen harm og lot kullbrenneren putte ned i den siste mila han hadde laget, så lyse luen sto opp over ham. Så ble det riktige bryllupet holdt, og kongen var så glad at han drakk til han danset.

Om kvelden, da brudefolkene var kommet ned i brudekammerset, så gutten et lys som brant, langt borte. Han spurte hva det var. Å, det var en trollkjerring som bodde der, sa kongsdatteren, mor til trollet han hadde drept. Da gutten hørte det, måtte han av gårde, og det på flyende flekken. Hun ba at han ikke skulle fare, men det var ingen råd, han måtte og han skulle.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han om han kunne få lånt hus der om natten, "og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?" sa han.

"Ta tre hår av hodet og bind dem!" sa trollkjerringa. Ja, det gjorde han, men så ble de til stein alle i hop, og han med.

Kongsdatteren ventet og ventet i syv lange og syv brede, men alt det hun ventet, så kom ikke brudgommen igjen. Og så ble det sorg på kongsgården igjen.

Da de ikke på langsommelig tid hadde hørt noe fra gutten der han var fra heller, så syntes fiskeren, far hans, at han fikk se hvordan det var med ham. Han gikk ned i kjelleren, der han hadde gravet ned leveren og tungen til fisken. - Der var det fullt med blod. Da han kom opp igjen, sa han til den andre sønnen: "Nå får du i veien, bror din er i livsfare!"

Ja, han tok den andre hesten, den andre hunden og det andre sverdet, og så reiste han. Da han hadde ridd et drygt stykke, kom han også til den store sandstranden, der broren hadde gjort av med stortrollet. Der møtte han en gammel mann, og ham spurte han hva det var for gårder som lå der borte, og hvorfor de var kledd med svart.

Jo, han kunne fortelle alt i hop, om at kongsdatteren var frelst av en gutt, og om bryllupet og kullbrenneren, og om at gutten gikk fra kongsdatteren brudenatten - og siden hadde ingen sett noe til ham. Gutten skjønte det var broren han fortalte om, og så gikk han like opp på kongsgården; der fikk han syn for sagn, for han var så lik den andre at både kongen og kongsdatteren trodde det var rette brudgommen. De ble så urimelig glade at det var ikke måte på det. Men da han kom i brudekammerset om kvelden, spurte han også hva det var for et lys de så.

"Minnes du ikke hva det er for et lys?" sa kongsdatteren. "Det var jo dit du reiste, sist vi var kommet inn her?" "Ja - så!" sa gutten, ja han måtte nok dit igjen, sa han. Og alt hun gråt og ba, så måtte og ville han av gårde, det var ikke å spørre om det.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han også om han kunne få lånt hus, "og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?" sa han.

Hun sa til ham som til broren, at han skulle ta tre hår av hodet sitt og binde dem. "Nei, om jeg gjør!" sa gutten. "Skaff først fram bror min, og hesten hans og hunden og sverdet!" sa han. Hun visste ikke noe om dem, sa hun, men så ropte gutten: "Min hest og min hund og mitt sverd fram, spenn og bit og hogg!" og så måtte hun gi seg. Hun tok ned en flaske av veggen og dryppet på fire steiner som lå der, og så ble de levende igjen. Men det første de brukte livet til, det var å slå ihjel trollkjerringa. Så tok de flasken og skvettet over hele steinrøysa som lå utenfor, og dermed ble alle steinene levende, de ble til folk og til fe alle i hop. Så reiste de tilbake til kongsgården; der turte de bryllup så det hørtes og spurtes over sju kongeriker, for da var rette brudgommen kommen.

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny
Hurtiglinker til de andre kapitlene:
[Index] [Eldre Futhark] [Odins Trollsanger] [Sigerdrivamål] [Germanske runer] [Norske runer] [Danske runer] [Svenske runer] [Grønlandske runer] [Islandske runer] [Anglosaksiske runer] [Vesterhavsruner] [Lønnruner] [Norske runeinnskrifter I] [Norske runeinnskrifter II] [Norske runeinnskrifter III] [Symboler] [Rissing] [Historikk] [Goterne] [Herulerne] [Klassedelingen] [Blot] [Ed] [Volve] [Nidstang] [Grav] [Runekasting] [Håndverk] [Tekstil] [Handelsvarer] [Familie] [Idrett] [Skip] [Navigasjon] [Bosetninger] [Gårdsnavn] [Husdyr] [Lov & rett] [Mål & tid] [Reiseruter] [Våpen] [Religion] [Primsigne] [Drikkekultur] [Ord] [Stavkirker] [Riker] [Sagaklipp] [Folkevandringstida] [Oslo] [Helleristninger] [Bilder i berg] [Referanser] [Download filer] [Kultur idag] [Eventyr] [Film] [Litteratur] [Kunst] [Musikk] [Vikingspill] [Hvordan] [Andre "runesider"] [Ikke-runestoff] [Arild Hauge]

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
[A] [B] [C] [D] [E] [F] [G] [H] [I] [J] [K] [L] [M] [N] [O] [P] [Q] [R] [S] [T] [U] [V] [W] [X] [Y] [Z] [Æ] [Ø] [Å]

1995-2011 Reisenett.no. Eventyrene er tilrettelagt for publisering av Arild Hauge


Sist oppdatert 16. august 1999
Tekstene er hentet fra:
[http://www.lysator.liu.se/runeberg/folkeven/026.html]

Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.