Norske sagn og folkeeventyr side 12

Norske Sagn & Eventyr - side 12 av 14

Eventyrene og historiene er hentet fra Asbjørnsen og Moes samlede folkeeventyr - sagn og eventyr som avspeiler folketroen som har røtter tilbake til hedensk tid.

Side 12
Han far sjøl i stua
Hanen og reven
Kjæresten i skogen
Venner i liv og død
Gutten som skulle tjene tre år uten lønn
Ikke kjørende og ikke ridende
Sju år gammal graut
Skipperen og Gamle-Erik
Tobakksgutten
"Tsju pus, vil du ned av bordet!"
Gullslottet som hang i luften
Rødrev og Askeladden
Gutten som ville bli handelskar
Den grønne ridder
Gale-Mattis
Krambugutten med gammelostlasten
Tre sitroner

Resten av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr finner du fordelt på 13 andre sider:
[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]

Han far sjøl i stua

Det var en gang en mann som bodde borte i en skog. Han hadde så mange sauer og geiter, men aldri kunne han ha dem i fred for gråbeinen. "Jeg skal vel lure den gråtassen," sa han til sist, og ga seg til å grave en ulvestue. Da han hadde gravet dypt nok, satte han en stolpe midt nede i ulvestua, og på den stolpen slo han en skive, og på den skiven satte han en liten hund, og over graven la han kvister og bar og annet rusk, og ovenpå der strødde han sne, så tassen ikke skulle se det var en grav under.

Da det led utpå natten, ble den vesle hunden lei av å stå der. "Vov, vov, vov!" sa han, og gjødde mot månen. Så kom en rev lakkendes og lakkendes, og tenkte han riktig skulle gjøre marken, og så gjorde han et hopp - lukt ned i ulvestua. Da det led litt lenger utpå natten, så ble den vesle hunden så lei og så sulten, og så tok han på å gjø og gneldre: "Vov, vov, vov!" sa han. Rett som det var, kom en gråbein tassendes og tassendes. Han tenkte nok han skulle hente seg en fet stek, og så gjorde han et hopp -lukt ned i ulvestua.

Da det led ut i grålysningen om morgenen, kom nordensnoen, og det ble så kaldt at den vesle hunden sto og frøs og skalv, og så var han så trett og sulten. "Vov, vov, vov, vov!" sa han og gjødde i ett vekk. Så kom en bjørn labbendes og labbendes bortover og husket på seg, og tenkte han skulle nok få seg en godbit på morgenkvisten. Så husket han i vei ut på kvistene -lukt ned i ulvestua.

Da det led litt lenger utpå morgenen, kom det gåendes en gammel fantekjerring, som slang gardimellom med en pose på ryggen. Da hun fikk øye på den vesle hunden som sto der og gjødde, måtte hun bort og se om det hadde kommet dyr i ulvestua om natten. Ja, hun la seg på kne og kikket nedi.

"Er du kommet i fella nå, Mikkel?" sa hun til reven, for ham så hun først. "Til pass til deg, din hønsetjuv! - Du og, gråtass?" sa hun til gråbeinen; "har du revet geit og sau, så blir du nå pint og peisa dau. -Eia meg da, bamse! Sitter du i stua du og, din merraflåer? Ja deg skal vi rispe, og deg skal vi flå, og skallen din skal vi på buveggen slå!" skrek kjerringa ivrig og hyttet til bjørnen. Men i det samme falt posen fram over hodet på henne, og kjerringa røk - lukt ned i ulvestua.

Så satt de der og glodde på hverandre alle fire, hver i sin krok: reven i det ene hjørnet, gråbeinen i det andre, bjørnen i det tredje, og kjerringa i det fjerde.

Men da det ble riktig lyst, begynte Mikkel å riste på seg, og så vimset han omkring, for han tenkte vel han skulle prøve å komme ut. Men så sa kjerringa: "Kan du ikke sitte rolig du da, di sviverove, og ikke gå slik og svinse og svanse? Se på han far sjøl i stua, han sitter så stø som en prest," - for nå tenkte hun at hun skulle prøve å gjøre seg godvenner med bjørnen.

Men så kom mannen som eide ulvestua. Først dro han opp kjerringa, og så slo han ihjel alle dyrene, og han sparte hverken han far sjøl i stua eller tassen eller Mikkel Sviverove. Den natten syntes han at han hadde gjort et godt kast.

Hanen og reven

Det var en gang en hane som sto på en møkkhaug og gol og flakset med vingene. Så kom reven borttil den.

"God dag!" sa reven. "Jeg hørte nok du gol," sa han, "men kan du stå på ett ben og gale og blunke, så som far din kunne?" sa Mikkel.

"Det kan jeg både godt og vel," sa hanen, og sto på ett ben, men han blundet bare med det ene øyet, og da han hadde gjort det, så brisket han seg og slo med vingene, som han hadde gjort noe stort.

"Det var vakkert," sa reven; "det er mest likså vakkert som når presten messer i kjerka. Men kan du også stå på ett ben og gale og blunde med begge øynene på én gang? Det tror jeg snaut du kan!" sa Mikkel. "Nei, far din, det var kar til mann," sa han.

"Å, jeg kan da det jeg med," sa hanen, og sto på ett ben og blundet med begge øynene og gol. Hui! satte reven på ham, tok ham over nakken og slengte ham på ryggen, så han ikke fikk galt ut, før det bar til skogs med ham så fort Mikkel orket springe.

Da de kom under en gammel kvistegran, slengte Mikkel hanen i bakken, satte foten på brystet hans og ville ta seg en smakebete.

"Du er ikke så gudfryktig du, Mikkel, som far din," sa hanen; "han korset seg og ba for maten han," sa han.

Jo, Mikkel ville da være gudfryktig - bevares vel. Så slapp han taket og skulle til å legge labbene i kors og lese. Vips! fløy hanen opp i et tre.

"Du skal nok ikke slippe for det," sa Mikkel ved seg selv; gikk så bort og kom igjen med et par skråflister etter tømmerhuggerne. Hanen kikket og kikket etter hva det kunne være.

"Hva har du der?" sa han.

"Det er brev jeg har fått fra paven i Rom," sa reven; "vil du ikke hjelpe meg å lese dem, for jeg er ikke brevsynt sjøl."

"Jeg ville så gjerne, men tør ikke nå," sa hanen. "Der kommer en skytter; jeg sitter bak leggen; jeg ser'n, jeg ser'n!" sa han.

Da reven hørte at hanen klunket om skytteren, la han på sprang det snøggeste han vant.

Den gangen var det hanen som brukte revekroken.

Kjæresten i skogen

Det var en gang en mann som hadde en datter. Hun var så vakker at hun var navnspurt over mange kongeriker, og friere kom det til henne så mange som blekker i løvfall. En av dem gjorde seg til av det at han var rikere enn alle andre; vakker og gild var han og; så skulle han få henne. Og siden kom han titt og ofte på besøk.

Da det led om litt, så ville han at hun skulle komme til ham og se hvordan han hadde det; han kunne ikke hente henne og følge henne, men den dagen hun skulle komme, skulle han strø erter etter veien like hjem i husdøren til seg. Men hvordan det var, så strødde han ertene en dag for tidlig.

Hun gikk både langt og lenge gjennom skog og mark, og til sist kom hun til et stort gildt hus som lå på en grønn voll midt i skogen; men han var ikke hjemme, og ikke fant hun folk i huset heller. Først kom hun inn på kjøkkenet; der var det ikke andre å se enn en underlig fugl, som hang i et bur under taket. Så gikk hun inn i stua, og der var det så staselig at det var rent utrolig. Men etter som hun gikk, så ropte fuglen etter henne:

"Skjønne jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!" Da hun kom inn i kammerset, ropte den det samme igjen. Der sto det en hel hop med dragkister; hun dro ut skuffene, og de var fulle av gull og sølv-stas og alt det som gildt var. Da hun gikk inn i det neste kammerset, ropte fuglen igjen:

"Skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!" Der hang det fullt av gilde kvinnfolk-klær rundt alle veggene. Da hun gikk inn i det tredje kammerset, satte fuglen i å skrike:

"Skjønn jomfru, skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!"

Her sto det mange såer fulle med blod.

Men da hun gikk inn i det siste kammerset, illskrek fuglen:

"Skjønn jomfru, skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!"

Der lå det fullt med døde kropper og benrangler av drepte kvinnfolk. Hun ble så fælen at hun ville springe ut igjen; men hun kom ikke lenger enn ut i nærmeste kammerset, der alt blodet sto. Da ropte fuglen:

"Skjønn jomfru, skjønn jomfru, spring under sengen, under sengen; nå kommer han!"

Hun var ikke sen til å lyde fuglen og gjemme seg under sengen; hun krøp så langt inn til veggen som hun kunne, ja hun var så redd at hun gjerne hadde krøpet inn i veggen, om det hadde vært råd.

Så kom kjæresten hennes med en annen jomfru. Hun ba så smått og så vent at han skulle spare livet, så skulle hun aldri røbe ham for noen; men det hjalp ingen bønn. Han rev av henne alt, både klærne og gullet, så nær som en ring hun hadde på fingeren. Den slet han i, men kunne ikke få den av; så hakket han av fingeren, så den spratt under sengen, og jomfruen som lå der, tok den til seg og gjemte den. Kjæresten sa til en liten gutt som var med ham, at han skulle krype under sengen og ta fram fingeren. Ja, han la seg ned og tok innunder, og kjente henne som lå der; men hun klemte ham hardt i hånden, og så skjønte han meningen. "Den ligger så langt innunder, at jeg kan ikke rekke den," sa han; "det får være til det blir dag, så skal jeg ta den."

Tidlig om morgenen fór røveren ut igjen, og gutten skulle være hjemme og passe huset, og ta imot den jomfruen han ventet; men han skulle ikke slippe henne inn i de to rommene han visste.

Da han vel var kommet til skogs, gikk gutten inn og sa at nå kunne hun komme fram.

"Du var heldig du, som kom så tidlig, ellers hadde han drept deg, som alle de andre," sa han.

Hun stanset ikke lenge, kan du vite, men skyndte seg hjem det forteste hun kunne, og da faren spurte hvorfor hun kom så snart, så fortalte hun hva kjæresten var for en, og det hun hadde hørt og sett.

Da det led på litt, kom frieren reisende igjen, og var så gild at det lavde av ham, og spurte hvorfor hun ikke kom og gjestet ham, som hun hadde lovt.

Det hadde kommet en mann med en kjelke i veien for det, sa faren; men nå fikk han ta til takke med det huset de kunne skaffe ham; og så ba han ham bli der, for han hadde bedt til gjestebuds; det skulle være liksom festerøl.

Da de hadde ett, og satt ved bordet enda, sa datteren i huset at hun hadde hatt slik en underlig drøm, for et par netter siden; hadde de hug til å høre, skulle hun fortelle den; men alle måtte love å bli sittende i ro til hun var ferdig.

Ja, de ville gjerne høre, og de skulle bli sittende, det lovte de alle; kjæresten også.

"Jeg drømte at jeg gikk på en bred vei, og der jeg gikk fram, var det strødd erter."

"Ja det er liksom når du går til meg det, venn min," sa kjæresten.

"Så ble veien smalere og smalere, og det bar langt bortigjennom skog og ødemark."

"Det er liksom veien til meg, det, venn min," sa han.

"Så kom jeg til en grønn voll og til et stort og gildt hus."

"Det er liksom hos meg det," sa han.

"Så kom jeg inn på kjøkkenet. Jeg så ikke noe menneske der; men under taket hang det en underlig fugl i et bur, og da jeg gikk inn i stua, så ropte den etter meg: "Skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!"

"Det var liksom hos meg det, venn min," sa kjæresten.

"Så gikk jeg inn i kammerset; fuglen ropte det samme som den sa før. Der inne var det så mange dragkister, og da jeg dro ut skuffene og så ned i dem, var de fulle med sølvtøy og gullstas og alt det som gildt var."

"Ja det var hos meg det, venn min," sa han. "Jeg har også mange skuffer med gull og sølv og kostelige ting."

"Så gikk jeg inn i et annet kammers; fuglen ropte til meg igjen og sa det samme som han hadde sagt, og der hang det fullt av gilde kvinnfolk-klær rundt alle veggene."

"Ja det var også hus meg, venn min," sa han; "der er klær og stas både av silke og fløyel."

"Da jeg gikk inn i det neste kammerset, satte fuglen i å illskrike: "Skjønne jomfru, skjønne jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!" Og i det kammerset sto det tønner og såer rundt alle veggene, og de var fulle av blod."

"Fy, det var fælt, det er slett ikke som hos meg, venn min," sa kjæresten; nå fikk han vondt og ville ut.

"Det er jo bare en drøm jeg forteller," sa datteren i huset; "bli du sittende, du kan alltid tåle å høre på det."

"Da jeg gikk inn i det neste kammerset, tok fuglen på å illskrike det samme som den sa før: "Skjønn jomfru, skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!" Der lå det mange døde kropper og benrangler av drepte mennesker."

"Nei, det var slett ikke hos meg," sa kjæresten og ville ut.

"Sitt du," sa hun; "det er jo ikke annet enn en drøm, og den tåler du nok å høre. Jeg syntes også det var fælt, og sprang ut igjen; men jeg kom ikke lenger enn ut i det andre kammerset, der alle blodtønnene sto; da skrek fuglen at jeg skulle springe under sengen og gjemme meg, for nå kom han. Og så kom han, og han hadde med seg en jomfru som var så vakker at jeg syntes jeg ikke hadde sett maken til henne. Hun ba så vakkert for seg at han skulle spare livet; men han brydde seg ikke et grann om det. Hun gråt og ba; han rev av henne klærne og tok alt hun hadde, og sparte hverken livet eller noen ting. Men på venstre hånden hadde hun en fingerring, som han ikke kunne få revet av; så hakket han fingeren av henne, og den spratt under sengen til meg."

"Fy, det er slett ikke som hos meg, venn min," sa kjæresten.

"Jo, hos deg var det! Der er fingeren, og der er ringen, og der er mannen som hakket den av," sa hun.

Så tok de ham og slo ham ihjel og brente både ham og huset i skogen.

Venner i liv og død

Det var en gang to karer som var så gode venner at de svor hverandre til at de skulle ikke skilles, hverken i liv eller død. Den ene ble ikke gammel før han døde, og en stund etter fridde den andre til en gårdmannsjente, fikk henne til kjæreste og skulle gifte seg. Da de ba til bryllups, gikk brudgommen selv til kirkegården, der vennen lå, banket på graven og ropte på ham. Nei, han kom ikke. Han banket igjen, og han ropte igjen; men det kom ingen. Tredje gangen banket han hardere, og ropte høyere at han skulle komme, så han kunne få tale ved ham. Langt om lenge hørte han det ruslet, og endelig kom dødningen opp av graven.

"Det var godt du kom nå," sa brudgommen; "jeg har stått her og banket og ropt på deg."

"Jeg var langt vekk," sa dødningen, "så jeg hørte det ikke skjellig før siste gangen."

"Ja, ja, i dag skal jeg stå brudgom," sa gutten, "og du mins vel vi talte om det før, at vi skulle følges og komme i bryllupet til hverandre."

"Jeg minst det," sa dødningen, "men du får bie et grann, så jeg får flidd og stelt meg litt; jeg er ikke budd på å komme i bryllupsfølge."

Gutten hadde liten tid, for han skulle hjem i gjestebudsgården, og de skulle snart i kirken; men så måtte de gi tål litt og la den døde få et rom for seg selv, som han ba om, så han kunne få flidd seg og komme i kirkepynt som de andre, for han måtte være med i kirken.

Ja, dødningen fulgte både til kirken og fra kirken, men da det led så langt ut i bryllupet at de hadde tatt kronen av bruden, ville han reise. For gammelt kjennskap og vennskap ville brudgommen følge ham til graven igjen. Som de gikk til kirkegården, spurte brudgommen om han hadde sett mangt merkelig, eller slikt som kunne være gildt å vite.

"Ja, det har jeg," svarte dødningen; "mangt og mye har jeg sett," sa han.

"Det skulle være rart å se," sa brudgommen; "jeg kunne ha hug til å slå lag og få se det, jeg og," sa han.

"Det kan du nok," sa dødningen; "men det kan komme til å vare en stund, du blir borte."

Det fikk så, mente brudgommen, og fulgte med ned gjennom graven. Men før de steg nedi, tok dødningen og flekket en gresstorve av kirkegården, og la på hodet til gutten; det bar langt bort igjennom stummende mørke, kjerr og myrlende, til de kom til en stor, svær port. Den lukket seg opp da dødningen rørte ved den; innenfor tok det liksom til å lysne, i førsten kom måneskinn, men dess lenger de kom, dess lysere ble det. Langt om lenge kom de fram ensteds, der det var slike grønne bakker med gildt, fett gress, og der gikk en stor buskap som drev på og åt; men alt de åt, så kyrne stygge og tomme og usle ut.

"Hva skal dette være for noe?" sa gutten som var brudgom, "at de er så magre og ser så ille ut, enda de eter som de hadde betaling for det?"

"Det er en lignelse på dem som aldri kan få nok, om de får og skraper i hop aldri så mye," sa den døde.

Så reiste de langt og lenger enn langt, til noen fjellbeiter, der det ikke var annet enn bare knauser og skarvefjell med en og annen liten gressflekk iblant. Her gikk det en stor buskap med dyr som var så vakre og fete og blanke så det skinte i dem.

"Hva?" sa brudgommen; "disse som har så skrint beite og enda ser så godt ut, hva er det for noe?"

"Det er en lignelse på dem som er velnøyde med det vesle de har," sa dødningen.

Så gikk de langt og lenger enn langt igjen, til de kom til et stort vann. Der var det så lyst og så blankt at brudgommen ikke tålte å se på det.

"Nå får du sette deg her du, til jeg kommer igjen," sa dødningen; "nå blir jeg borte en stund."

Dermed la han avsted, og brudgommen satte seg ned, og som han satt, rant søvnen på ham, og det var som alt ble borte for ham i en trygg fast søvn.

Om en stund kom dødningen igjen.

"Det var bra du ble sittende, så jeg finner deg igjen her," sa han. Men da brudgommen skulle lette på seg, var han overgrodd med mose og busker, så han satt liksom i et kvistebol. Da han hadde greidd av seg dette, reiste de tilbake, og dødningen fulgte ham samme veien like til graven. Der skiltes de og sa farvel til hverandre, og da brudgommen kom opp, gikk han bent hjem til bryllupsgården. Men da han kom fram dit han syntes det skulle være, kunne han ikke kjenne seg igjen. Han så seg om på alle kanter, og han spurte alle han møtte; men han fikk hverken hørt eller spurt brud eller slekt eller foreldre, ja han fikk ikke spurt noen som han kjente. Alle undret seg over denne skikkelsen som gikk der og så ut som en folkeskremme. Da han ikke kunne finne noen han kjente, tok han veien til presten og fortalte ham om skyldfolkene sine, og hvordan det gikk til den tid han sto brudgom, og om at han hadde gått bort i bryllupet. Presten visste ingen ting om det, men da han hadde lett igjennom de gamle kirkebøkene sine, så fant han ut at bryllupet hadde stått for lang, lang tid siden, og de folkene han talte om, hadde levd for fire hundre år siden.

Etter den tid hadde det vokst opp en stor, svær eik i prestegården. Da han fikk se den, kløv han opp i den og ville se seg om; men gammelen som hadde sittet i himmerike og sovet i fire hundre år og var kommet hjem igjen, kom ikke vel ned av eika. Han var støl og stiv, som rimelig kunne være, og da han skulle ned igjen, fomlet han, så han falt og brøt nakkebenet og slo seg ihjel.

Gutten som skulle tjene tre år uten lønn

Det var en gang en fattig husmann som hadde en eneste sønn; men han var så lat og trollet, denne sønnen, han ville hverken folke seg eller ta seg til noen verdens ting. Skal jeg ikke bli føende på denne lange gutten all min tid, så må jeg ha ham så langt bort at ingen kjenner ham, tenkte faren ved seg selv; rømmer han da, så er det ikke så lett å komme hjem igjen. Ja, mannen tok med seg sønnen sin, fór både vidt og bredt og bød ham fram til tjenestegutt; men det var ikke noen som ville ha ham.

Langt om lenge kom de til en riking, som hadde ordet på seg at han snudde skillingen syv ganger før han slapp den. Han skulle ta gutten til gårdsgutt, og der skulle han tjene tre år uten lønn; men når de tre årene var omme, skulle mannen gå til byen to morgener og kjøpe det første han møtte, som var å få, og den tredje morgenen skulle gutten gå til byen og kjøpe det første han møtte: det skulle han få istedenfor lønn. Ja, gutten tjente årene ut, og han skikket seg bedre enn noen kunne tenkt. Han var ikke av de beste gårdsdrengene, det er sikkert nok; men husbonden var ikke av beste slaget, han heller, for han lot ham gå der hele tiden med de samme klærne han hadde da han kom, så på slutten var det ikke annet enn bot på bot og lapp på lapp.

Da mannen skulle i veien og kjøpe, la han ut i otta lenge før dag. "Dyre varer må ses ved dagens lys; de farer ikke byveien så tidlig," sa han ved seg selv; "dyrt nok kan det bli likevel, for det er på von og våge hva jeg finner."

Den første han møtte på bygaten, var en gammel kjerring, og hun bar en kurv med lokk over. "Goddag, gamlemor," sa mannen. "Goddag igjen, far," sa kjerringa. "Hva har du i kurven din," sa mannen. "Skulle du visst det?" sa kjerringa. "Jeg skulle så," sa mannen, "for jeg skulle kjøpe det første jeg møtte." - "Ja vil du vite det, så kjøp!" sa kjerringa. "Hva koster det da?" sa mannen. Ja, fire skilling måtte hun ha, sa hun. Det var ikke så urimelig pris enda, syntes mannen; han fikk nok bli ved det da, sa han og lettet på lokket; så var det en hundehvalp som lå nedi kurven.

Da mannen kom hjem fra byreisen, sto gutten på tråkka og undres på hva han skulle få i lønn for det første året. "Er du alt hjemme igjen, husbond?" sa gutten. Ja, han var da det. "Hva kjøpte du da?" sa han. "Det var låkt, det jeg kjøpte," sa mannen; "jeg vet mest ikke om jeg skal té det fram; men jeg kjøpte det første som var å få, og det var en hundehvalp," sa han. "Det skal du riktig ha takk for," sa gutten, "hunder har jeg støtt likt så vel," sa han.

Den andre morgenen gikk det ikke likere. Mannen var ute i otta igjen, og han var ikke inne på bygaten før han møtte kjerringa med kurven. "Goddag, gamlemor," sa mannen. "Goddag igjen, far," sa kjerringa. "Hva har du i kurven i dag?" spurte mannen. "Skulle du visst det, så kjøp," sa kjerringa. "Hva koster det da?" sa mannen. Ja, det var fire skilling det, hun hadde ikke mer enn én pris, hun. Han fikk ha det da, sa mannen; det var vel vandt han fikk noe som det var bedre kjøp på. Han lettet på lokket, så var det en kattunge denne gangen.

Da han kom til gårds, sto gutten på tråkka igjen og ventet og undres på hva han skulle få i lønn for det andre året. "Er du alt der, husbond?" sa gutten. Ja, han var da det. "Hva kjøpte du i dag, da?" sa han. "Å, det ble verre og ikke bedre," sa mannen; "men det var etter som vi var forlikt om det; jeg kjøpte det første jeg møtte, og det var ikke annet enn denne kattungen," sa han. "Du kunne aldri ha råkt det bedre," sa gutten, "for katter har jeg støtt likt vel så godt som hunder," sa han. "Det kom jeg ikke så ille fra enda; men det blir vel andre tak når han skal i veien sjøl," tenkte mannen.

Tredje morgenen la gutten av gårde, og som han kom inn på bygaten, møtte han den samme gamle kjerringa med kurven på armen. "Godmorgen, gamlemor," sa gutten. "Godmorgen igjen, gutten min," sa kjerringa. "Hva har du i kurven din?" sa gutten. "Skulle du visst det, så kjøp," sa kjerringa. "Vil du selge da?" sa gutten. Ja, Det ville hun, og fire skilling skulle det koste. Det var godt kjøp, mente gutten, og han måtte ha det, for han skulle kjøpe det første kjøpendes han møtte. "Nå kan du ta hele stasen," sa kjerringa, "både kurven og det som er i den; men se ikke på det før du kommer hjem, hører du det?" sa hun. Nei, han skulle ikke se på det, var det likt seg.

Men han gikk og undres og undres på hva som kunne være i kurven, og enten han ville eller ikke, så kunne han ikke berge seg for å lette på lokket og gløtte nedi. Med det samme smatt det ut gjennom gløtten en liten firfirsle, og rant bortetter gaten så fort at det hven etter den, - det var ikke noe annet i kurven. "Nei, bi litt og far ikke slik avsted, jeg har kjøpt deg, jeg," sa gutten. "Stikk meg i sporden, stikk meg i sporden!" ropte firfisla. Ja, gutten var ikke sen til å renne etter og hugge tollekniven i sporden på den, just som den ville smette inn i et hull i muren, og med det samme ble den omskapt til en kar, så gild og så vakker som den gildeste prins, og prins var det og.

"Nå har du frelst meg," sa han; "for den kjerringa som du og husbonden din har handlet med, det er en trollkjerring, og hun har skapt om meg til firfisle og søsknene mine til hund og katt," sa han. Det var artig, syntes gutten. "Ja," sa prinsen, "nå var hun på veien og ville kaste oss til fjords og drepe oss; men kom det noen og ville kjøpe, så måtte hun selge oss for fire skilling stykket; så var det laga, og så mye rådde far min også. Nå skal du være med hjem til ham og få lønn for det du har gjort," sa prinsen. "Det kan bli vonoms lenger det," sa gutten. "Å, ikke så langt enda," sa prinsen. "Der er det," sa han og viste på et stort berg borte i vidda.

De la i veien det beste de vant; men det var vonlig lenger enn det så ut til; for de rakk ikke fram før det led langt på natt. Prinsen til å banke på. "Hvem er det som banker på min dør og øder min nattero?" sa det inne i berget; han var så sterk i målet at jorden skalv. "Å, lukk opp du, far, det er sønnen din som er kommet hjem igjen," sa prinsen.

Ja, han lukket opp både fort og vel. "Jeg trodde mest du lå på havsens bunn," sa gamlingen; "men du er ikke alene," sa han. "Det er denne karen som har frelst meg," sa prinsen; "jeg har bedt ham med hit, så du kan gi ham lønn for det." Det skulle det nok bli råd til, mente kallen. "Nå får dere komme inn," sa han; "dere kan ha bo å hvile." Ja, de gikk inn og satte seg, og kallen la et fange vedskier og et par store kubber på varmen, så det tok til å lòge og lyse som av klare dagen i hver krok, og hvor de så hen, var det gildere enn gildt. Slikt hadde gutten aldri sett før, og slik mat og slikt drikke som gamlingen satte fram til dem, hadde han ikke smakt heller; og fat og brikker og støp var av bare sølv og blanke gullet alt i hop. De var ikke vonde å nøde, de karene; de åt og de drakk og levde vel, og siden sov de til langt utpå andre dagen. Men gutten var ikke våken, før gamlingen kom med morgenskjenk til ham i en gulltomling. Da han så hadde raspet på seg fillene sine og matstelt seg, tok gamlingen ham med og viste ham omkring, så han kunne ta ut det han ville ha til lønn for det han hadde frelst sønn hans. Det var mye å se og mer å ta av, kan du tro.

"Hva vil du nå ha?" sa kongen. "Du kan få hva du vil; du ser det er nok å ta av," sa han. Han fikk da tenke seg om litt og tale med prinsen først, sa gutten. Ja, det skulle han få.

"Nå har du vel sett mye gildt?" sa prinsen. "Det var likt til det," sa gutten; "men si meg hva jeg skal ta av all denne herligheten du," sa han; "far din sier jeg skal få lov til å velge." - "Du skal ikke ta noe av alt du har sett," sa prinsen; "men han har en liten ring på fingeren sin, den skal du be om."

Ja, han gjorde så, han ba om den vesle ringen som satt på fingeren hans.

"Det er det kjæreste jeg eier, det," sa kongen, "men så er da sønnen min vel så kjær; du får ha den likevel. Vet du nå hva den duger til?" sa han. Nei, det visste ikke gutten. "Når du har denne på fingeren, kan du få alt det du ønsker deg," sa kongen.

Så takket gutten for seg, og kongen og prinsen bød ham lykke på reisen og ba ham passe vel på ringen.

Han var ikke kommet langt på veien, før han tenkte han fikk friste hva ringen dugde til, og så ønsket han seg klær fullt opp; ikke før hadde han ønsket det, før de satt på ham, og han var så gild og så blank som en nyslått toskilling. Så tenkte han: Det skulle være artig å gjøre far min et spikk; han var nå ikke så grei han heller, den tid jeg var hjemme. Og så ønsket han at han skulle stå utenfor stuedøren hos far sin, så fillete som han var før, og med det samme sto han der.

"Goddag, far, og takk for sist," sa gutten. Men da faren fikk se ham kom igjen enda mer fæl og fillet enn han reiste, satte han i å tute og bære seg ille: "Det er ikke råd med deg, når du ikke har tjent så mye som klær på kroppen i all den tid du har vært borte," sa han.

"Å, bær deg ikke så ille, du far," sa gutten; "du skal ikke skue fanten på fillene. Nå skal du være foretalsmann og gå til kongens gård og fri til datter hans for meg," sa gutten.

"Å fy, å fy, det er jo til spott og spe!" sa far hans. Men gutten mente det var ramme alvor; han tok en bjørkekavle og jaget far sin helt inn i døren på kongsgården, så han stupte stortutende like inn i stua til kongen.

"Nå, nå hva er på ferde med deg, mann min?" sa kongen; "har du lidd urett, så skal jeg se til å skaffe deg rett," sa han. Nei, det hadde han ikke, sa mannen; men han hadde en sønn som han hadde stor sorg av; ikke kunne han få folk av ham, og nå kunne han ikke tro annet enn han hadde gått fra det vesle vettet han hadde hatt og, sa han: "for nå fulgte han meg like til dørs her i kongens gård med en stor bjørkekavle og truet meg til åbegjære kongens datter til ham," sa mannen. "Slå deg til tåls, du min mann," sa kongen, "og be ham komme inn til meg, så får vi se om vi ikke kan bli forlikt," sa han.

Gutten drev inn til kongen, så fillene flaknet om ham. "Får jeg datter di?" sa han. "Det var nå det vi skulle tales om," sa kongen. "Kanskje du ikke kan være tjent med henne, og kanskje ikke hun kan være tjent med deg heller," sa han. Det var von det, mente gutten.

Så var det nylig kommet et stort skip fra utlandet, og det kunne de se fra vinduet i kongsgården. "Det er det samme," sa kongen; "er du god for ågjøre et skip på en time eller to, som er maken til det som ligger der nede på fjorden og skoller så gildt, så skal du kanskje få henne," sa han. "Var det ikke verre?" sa gutten. Så gikk han ned til stranden og satte seg i en sandhaug, og da han hadde sittet der lenge nok, ønsket han det skulle ligge et skip på fjorden fullt ferdig med master og seil og fulle greier, som var maken til det som lå der før. Rett som det var, så lå det der, og da kongen så det var to skip for ett, kom han ned på stranden og skulle ha greie på dette; da så han gutten sto ute i en båt med en kost, liksom han skulle koste etter flekkene og jevne skjolder; men da han fikk se kongen på stranden, kastet han kosten og skrek: "Nå er skipet ferdig, får jeg datter di nå?" - "Det var nå det," sa kongen; "du får vel prøve et stykke til først. Kan du bygge et slott maken til slottet mitt, på en times tid eller to, så får vi se," sa kongen.

"Ikke verre?" ropte gutten og strøk avsted. Da han hadde drevet omkring så lenge at det led mot slutten på tiden, så ønsket han det skulle stå et slott maken til det som sto der før. Det varte ikke lenge før det sto der, skal jeg tro, og det var ikke lenge heller før kongen kom både med dronningen og prinsessen og skulle se seg om i det nye slottet. Gutten sto der med kosten og kostet igjen, han. "Her er slottet fiks og ferdig; får jeg henne nå?" skrek gutten.

"Det var nå det -" sa kongen. "Du får komme inn, så vi kan tales ved om det," sa han; for han skjønte at gutten kunne mer enn mate seg, og så gikk han og grundet på hvordan han skulle bli av med ham. Ja, kongen gikk da foran, og dronningen, og så kom kongsdatteren nærmest gutten. Best som han gikk, så ønsket gutten han skulle være den vakreste i hele verden, og med det samme var han det. Da kongsdatteren fikk se hvor vakker han var blitt med ett, dyttet hun til dronningen, og hun til kongen igjen, og da de hadde glant seg mett, så kunne de grant skjønne han var mer enn det var likt til da han kom dit i fillepelsen sin. Så la de over at prinsessen skulle fare fint, til hun fikk greidd ut hvordan det hadde seg med ham.

Ja, prinsessen gjorde seg nå så lekker og så blid som en smørask og tisket og smisket for gutten; hun kunne da ikke være ham foruten hverken dag eller natt. Da det led utpå første kvelden, så sa hun: "Siden vi skal ha hverandre, du og jeg, så har du vel ikke noe å dølge for meg, og du dølger vel ikke hvordan du har gjort alle disse gilde greiene heller."

"Å ja," sa gutten, "det skal du nok få vite siden; la oss bli mann og kone, det gjelder ikke før," sa han. Den andre kvelden låt ikke kongsdatteren riktig vel. Hun kunne nok skjønne det, sa hun, at han ikke brydde seg stort om kjæresten sin, når han ikke ville si henne det hun ba om; og når han ikke ville gjøre henne til viljes i slikt et lite grann, så fikk det heller være med hele kjæresteskapen da. Nå ble gutten rent ille ved, og for at det skulle bli vel igjen, så sa han henne alt sammen. Hun var ikke sen til å bære det fram til kongen og dronningen, så la de over hvordan hun skulle få ringen fra gutten, og siden mente de det skulle ikke være farlig å bli kvitt ham.

Om kvelden kom kongsdatteren med dvaledråper, og sa hun ville skjenke kjæresten sin en elskedrikk, for hun syntes ikke han holdt nok av henne, sa hun. Ja, han tenkte ikke på noe galt han, og så drakk han ut drikken, og med det samme sov han så hardt at de gjerne kunne ha revet ned huset over hodet på ham. Så tok prinsessen ringen av fingeren hans, satte den på sin og ønsket at gutten skulle ligge på dyngen ute på gaten, så fillet og fantefæl som han var da han kom dit, og i hans sted ville hun ha den vakreste prins i verden. Det var så med det samme det. Da det led på, våknet gutten ute på dyngen; først trodde han bare det var en drøm; men da han kjente at ringen var borte, skjønte han hvordan det hadde gått til, og da ble han så rent forturet at han satte i vei og ville springe lukt på sjøen og drukne seg.

Med det samme møtte han katten som husbonden hans hadde kjøpt til ham. "Hvor skal du hen?" sa katten. "På sjøen og drukne meg," sa gutten.

"Vør ikke det," sa katten. "Du skal nok få igjen ringen," sa hun.

"Ja skal jeg det, så - -" sa gutten.

Katten i vei. Rett som det var, så møtte den en rotte. "Nå tar jeg deg," sa katten.

"Å, vør ikke det," sa rotta, "så skal du nok få igjen ringen."

"Ja skal jeg det, så - -" sa katten.

Da de hadde kvaret seg på kongsgården, løp rotta omkring og noset og lurte der prinsessen og prinsen lå; til sist så fant hun et lite hull, som hun smatt inn igjennom. Så høre hun de snakket enda, og hun kunne skjønne at prinsen hadde ringen på fingeren sin, for prinsessen sa: "Du passer vel ringen, venn min," sa hun. "Pøh! - det kommer vel ingen her inn gjennom murer og vegger etter den ringen!" sa prinsen; "men tror du ikke den er sikker på fingeren så kan jeg ta den i munnen," sa han.

Om en stund vendte han seg på ryggen og skulle til å sove; med det samme ville ringen fare i halsen på ham, og så hostet han, så den spratt ut og trillet bortetter gulvet. Vips - tok rotta og smatt ut med den til katten, som satt og lurte ved rottehullet.

Men imens hadde kongen fått tak i gutten og satt ham inn i et stort tårn og dømt ham fra livet, for det han hadde drevet spott og spe med ham og datter hans, sa han, og der skulle han sitte til den dagen han skulle rettes. Mens katten holdt på å krype omkring og skulle friste å luske seg inn i tårnet til gutten, kom det en ørn og slo klørne i den og reiste ut over sjøen med den; rett som det var, kom det en falk og kastet seg over ørnen, så den slapp katten på sjøen; men da katten kjente det våte, ble hun så redd at hun slapp ringen og svømte til lands. Hun hadde ikke ristet vannet av seg og pyntet seg, før hun møtte hunden som husbonden hadde kjøpt til gutten.

"Nei, hvordan skal det bære i vei nå da?" sa katten og gråt og ille låt; "nå er ringen borte, og gutten vil de ta livet av," sa hun.

"Jeg vet ikke jeg," sa hunden; "men det vet jeg, at det river og sliter i innmaten på meg, så det kunne ikke være verre om den skulle vrenge seg," sa han.

"Du skal se du har forett deg på spist mat," sa katten.

"Jeg eter aldri mer enn jeg orker," sa hunden; "og nå har jeg ikke ett annet enn en dau fisk som lå uti fjæra og fløt," sa han.

"Kanskje fisken hadde svelgjet ringen," sa katten, "og nå holder du vel på å sette til, du og, av det du ikke kan døye gull," sa hun.

"Kan hende det," sa hunden; "så var det likså godt å ta livet først som sist; kanskje gutten kunne komme fra det da," sa den.

"Å, vør ikke det," sa rotta - hun var også med -; "det skal ikke stort åp til, før jeg kommer inn, og er ringen der så sant, skal jeg nok snuse den opp," sa hun. Ja, rotta smatt inn i hunden, og det varte ikke lenge før hun kom ut igjen med ringen. Så la katten avsted til tårnet og krafset seg oppover til hun fant et hull som hun kunne få labben inn igjennom, og ga så gutten ringen igjen.

Han hadde ikke fått den på fingeren, før han ønsket at tårnet skulle revne, og med det samme sto han midt i døren og skjelte kongen og dronningen og kongsdatteren ut for noe skarvepakk. Kongen var ikke sen om årope sammen krigsmakten sin, og sa til dem at de skulle kringrenne tårnet og ta gutten, det kvittet enten de fikk ham død eller levende. Men gutten ønsket bare at hele soldatmakten skulle sitte til opp under armene i den store blautmyra inne i fjellet, så hadde de kav nok med å komme opp igjen, de som ikke ble der. Da han så var ferdig med krigsmakten, tok han fatt på kongen og dronningen og kongsdatteren igjen; han ønsket de måtte bli sittende alle sine levedager i tårnet, der de hadde satt ham.

Så tok han landet og riket etter kongen. Hunden ble til prins og katten til prinsesse igjen, henne tok han og giftet seg med, og så drakk de bryllup og turte både vel og lenge.

Ikke kjørende og ikke ridende

Det var en gang en kongssønn som hadde fridd til en jente. Men da de var blitt gode venner og vel forlikt, syntes han det kunne være det samme; da ville han ikke ha henne, for hun var ikke fin nok til ham. Og så tenkte han han skulle friste å bli kvitt henne, og så sa han han skulle ta henne likevel, om hun kunne komme til ham
ikke kjørende
og ikke ridende
ikke gående
og ikke akende
ikke sulten

og ikke mett
ikke naken
og ikke kledt,
ikke dag
og ikke natt.

For det trodde han hun ikke kunne greie.

Hun tok tre byggkorn og bet over, så var hun ikke mett, men hun var ikke fastende heller; og så kastet hun et ull-nett over seg, så var hun
ikke naken
og ikke kledt.

Tok så en saubukk og satte seg på, så benene slepte nedpå jorden; så subbet hun fram, og så var hun

ikke kjørende
og ikke ridende
ikke gående
og ikke akende.

Og det var i skjellet mellom natt og dag.

Da hun kom fram til vaktene, ba hun at hun måtte få tale med prinsen; de ville ikke lukke henne inn, for hun så ut som et spetakkel. Men av denne styren våknet prinsen og kom til vinduet. Så subbet hun dit bort og vred det ene hornet av på bukken. Det tok hun, sto på ryggen av den og banket på vinduet med. Så måtte de lukke opp og gjøre henne til prinsesse.

Sju år gammal graut

Det var også en gutt en gang som skulle ut og fri. Mor hans ville støtt ha det så rent at "det skulle være som det var blåst", sa hun.

Det ville gutten også, og derfor ville han ha en kjerring som var likså renferdig som mor hans. Men hvordan han skulle komme etter om de var renferdige eller lortvelte, det gikk han lenge og grundet på. Jo, til sist fant han på det. Han ballet den ene hånden sin inn i duker og plagg, som om han hadde en stor verk i den, og så dro han i veien. Der han kom, tok de imot ham som de er skikk å ta mot en frier til gårds, både med øl og med drikk, både med mat og med prat, og noe av det første de tok til å prate om, det var hånden hans, hva som feilte den.

Å, han hadde en finger som det hadde kommet troll i, vasstroll kalte de det, sa han; han hadde søkt både doktor og kloke koner; men det var ingen råd.

Det var da ingen ting som det ikke var råd for, uten døden, mente gårdsfolket.

"Ja, en råd sier de det er," sa gutten.

Hva det var?

Det var sju år gammal graut; men det var vel ingensteds å få, sa han.

"Pøh, ikke annet?" sa de; "det skal det visst bli råd til; for i grytene våre og i de gamle grauttrauene er det skóver som visst er både sju og fjorten år gamle," sa de.

Jo, det var renferdige folk!

Skipperen og Gamle-Erik

Det var en gang en skipper som var så ubegripelig heldig med alt det han tok seg til. Det var ingen som fikk slike frakter, og ingen som tjente slike penger, for de veltet liksom inn på ham; og slett ikke var det noen som var god for å gjøre slike reiser som han; for hvor han fór hen, var vinden med ham, ja de sa at bare han snudde hatten sin, så vendte han vinden dit han ville ha den også.

Slik fór han i mange år både i trelastfart og på China-reiser, og penger tjente han som gress. Men så var det en gang igjen han fór avsted hjem over Nordsjøen for fulle seil, som han skulle ha stjålet både last og skute. Men den som ville ha tak i ham, han fór enda fortere. Det var Gamle-Erik det; for ham hadde han gjort kontrakt med, som en kan vite, og den dagen var tiden ute; han kunne vente hvert øyeblikk at han kom og ville hente ham.

Ja, skipperen kom opp på dekket fra kahytten og så til værs; så praide han på tømmermannen, og et par av folkene til, og sa de skulle gå ned i rommet og hugge to huller i bunnen på skuta, og når de hadde gjort det, skulle de lette opp pumpene av pumpesota og drive dem tett inn i hullene, så sjøen sto langt opp i pumpestokken.

Folkene undret seg på dette og syntes det var et snodig arbeid; men de gjorde som skipperen hadde sagt; de hugg to huller i bunnen, og drev inn pumpene så tett at det ikke kunne komme en vanndråpe inn i lasten; men opp i pumpene sto Nordsjøen syv fot høy.

Det var knapt de hadde fått flisa over bord etter arbeidet, så kom Gamle-Erik i et vindkast og fakket skipperen i kragen. "Stopp, far, det har ikke slik bråhast," sa skipperen, og med det samme ga han seg til å verge for seg og løse ut klørne som han hadde slått i ham, med en merlespiker. "Har du ikke gjort kontrakt om at du støtt skulle holde skuta tørr og tett?" sa skipperen. "Jo du er gild gutt. Mål i pumpene! Vannet står sju fot opp i røret. Pump, dævel, og pump skuta lens, så kan du ta meg og ha meg så mye du vil!" sa han.

Gamle-Erik var ikke klokere enn at han lot seg narre. Han strevde og svettet, og svetten den fosset som bekker nedover ham, så de gjerne kunne drevet en kvernkall nederst i rygg-skåra; men han pumpet opp av Nordsjøen og ut i Nordsjøen. Det arbeidet ble han trett av til sist, og da han ikke orket mer, fór han hjem i fullt sinne til oldemor si og ville hvile seg. Skipperen lot han være skipper så lenge han ville, og er han ikke død, så farer han vel ennå og seiler dit han vil, og dreier vinden etter som han snur hatten sin.

Tobakksgutten

Det var en gang en fattigkjerring som gikk omkring med sønnen sin og ba; hjemme hadde hun hverken å bite eller brenne. Først gikk hun bygdimellom, og så kom hun til byen. Da hun hadde gått husimellom der en stund, kom hun til borgermesteren. Det var både en snill mann og en gjev mann, en av de beste i byen; for han var gift med datteren til den rikeste kjøpmannen der, og med henne hadde han en liten datter; de hadde ikke flere barn, så hun var både søtungen og sukkerungen, og det var ingen ting som var for god for henne. Hun ble straks velkjent med denne fattiggutten også, da han kom der med mor si, og da borgermesteren så at de var godvenner så snart, tok han til seg gutten, så hun kunne ha ham til lekebror. Ja, de lekte sammen og stelte sammen, leste sammen og gikk på skole sammen, og var støtt venner og vel forlikt.

En dag sto borgermesterkonen ved vinduet og så etter barna da de skulle på skolen. Da fikk hun se det var en regndam i gaten; først bar gutten tinen med skolematen over dammen; så kom han igjen og løftet veslejenta over, og da han satte henne ned, tok han en kyss.

Da borgermesterkonen så det, ble hun sint: "Skal slik en skarveunge kysse datter vår, vi som er de beste folk i byen?" sa hun. Mannen prøve åstagge henne det beste han kunne, og sa det visste ingen hvor barna skulle bo, og ingen hva som kan hende sine; det var en snill og en skikkelig gutt, og det kom titt et stort tre av en liten teinung, sa han. Men nei, det var det samme både hva han var og hva han ble; "når armod kommer til ære, vet den ikke hvordan den vil være," og "den som er slått til skilling, blir aldri til daler, om han skinner som en gullpenge," sa borgermesterkonen; der fikk han ikke lov å være; hun ville av med ham. Da det ikke var annen råd, så sendte borgermesteren ham bort med en kjøpmann som var kommet dit med et skip, der skulle han være kahyttsgutt. Til konen sa han at han hadde solgt gutten for tobakk.

Men før han reiste, brøt borgermesterdatteren ringen sin i to stykker og ga ham halvdelen, så de kunne kjennes, om de skulle møtes igjen. - Så reiste skipet, og gutten kom til en by langt borti landene. Der hadde det nylig kommet en prest som var så svær til å preke at alle måtte i kirken og høre ham, og om søndagen måtte skipsfolkene dit også og høre preken. Gutten ble alene igjen på skipet. Som han holdt på å lage maten, hørte han det kauet over et sund tett ved. Gutten tok båten og satte over, og så var det en gammel kjerring som sto der og hauket. "Ja nå har jeg stått her i hundre år og hauket og kauet, og tenkt jeg skulle komme over sundet," sa kjerringa; "men ingen har hørt det og vørt det før du, og du skal få lønn for det du har satt meg over," sa hun. Gutten måtte følge med til søster hennes, som bodde i et berg tett ved, og der skulle han be om den gamle duken som lå på skaphyllen. Ja, da han kom dit, og trollkjerringa fikk vite at han hadde hjulpet søster hennes over sundet, så måtte han få hva han ville, sa hun.

"Å, jeg vil ikke ha annet enn den gamle duken som ligger på skaphylla, jeg," sa gutten. "Det har du ikke av deg sjøl," sa trollkjerringa.

"Nå får jeg ombord og koke helgemat til kirkefolkene," sa gutten. "Vør det ikke," sa kjerringa; "den skal koke seg sjøl den, mens du er borte," sa hun. "Bli med meg, skal du få mere lønn du; jeg har stått ved sundet og hauket og kauet i hundre år; men ingen har hørt det eller vørt det før du." Så skulle han følge med til den andre søsteren. Der skulle han be om å få det gamle sverdet som var slik at han kunne putte det i lommen, så ble det en kniv, og dro han det ut, så ble det til et langt sverd; hyttet han med den svarte eggen, så falt allting dødt, og hyttet han med den hvite, så ble alt levende igjen. Ja, da de kom dit, og trollkjerringa fikk vite at han hadde hjulpet søster hennes over sundet, så skulle han ha ferjelønn; han kunne få hva han ville. "Å, jeg vil ikke ha annet enn det gamle sverdet som ligger oppå skapskruvet, jeg," sa gutten. "Det har du ikke av deg sjøl," sa trollkjerringa.

"Kom med meg," sa den andre; "jeg har stått ved det sundet og hauket og kauet i hundre år, og ingen har hørt det eller vørt det før du; du skal ha mere lønn du; bli med til den tredje søsteren min!" Der skulle han be om den gamle salmeboken, og den var slik, at når noen var syk og han sang en salme som passet til sykdommen, så ble den syke frisk igjen. Ja, da de kom fram, og den tredje trollkjerringa hørte han hadde hjulpet søster hennes over sundet, skulle han ha ferjelønn der også; han kunne få hva han ville. "Å, jeg vil ikke ha annet enn den gamle salmeboka til bestemor, jeg," sa gutten. "Det har du ikke av deg sjøl," sa trollkjerringa.

Da han kom ned på skipet igjen, var folkene i kirken enda. Så prøvde han duken og bredde ut bare en liten snipp, for han ville se hva den dugde til først, før han la den på bordet og brukte den. Jo, det ble både gild mat og mye mat, og drikke til, det var sikkert nok. Han tok bare en smakebete han, og så ga han hunden så mye den orket å ete.

Da kirkefolkene kom ombord, sa skipperen: "Hvor har du fått all den maten til hunden? Han er jo stinn som en rullepølse og lat som en purke." "Å, jeg ga'n beina jeg," sa gutten. "Det var bra gutt, som kom i hug hunden også," sa skipperen. Så bredde han ut duken, og med det samme var det så fullt med mat og drikkendes varer at de aldri hadde levd så vel før.

Da gutten var alene med hunden igjen, ville han prøve sverdet også. Han hyttet til den med den svarte eggen, så falt den død i dekket; men da han snudde det og hyttet med den hvite, levnet den opp og vispet med halen imot lekekameraten sin. Men boken, den kunne han ikke få prøvd.

Så seilte de både vel og lenge, til det kom en storm på dem som varte i mange dager; de lå og drev så de ikke visste hvor de var. Til sist så stilnet det, og de kom til et land langt borte, der ingen av dem var kjent; men de kunne skjønne det var stor sorg der, og det var det også, for kongsdatteren var spedalsk. Kongen kom ned til skipet og spurte om ingen kunne frelse henne og gjøre henne god igjen. Nei, det var ingen der ombord som kunne, sa de som var på dekket. "Er det ingen flere ombord i dette skipet da?" sa kongen. "Jo, en liten fillegutt," sa de. "La ham komme, han og," sa kongen. Gutten mente han nok skulle gjøre henne god. Skipperen ble så vill og redd da han hørte dette, at han rente i ring som en tordivel i en tjærekopp; han tenkte gutten kunne legge seg borti noe som han ikke kom vel ifra, og mente det var ikke verdt å vøre slikt barnesnakk. Men kongen sa at vettet kom med veksten, og barn var mannsemne; hadde han sagt seg god for det, fikk han prøve seg; det var mange som hadde fristet og feilet før. Han tok ham med til datteren, og gutten sang salmen én gang. Da kunne kongsdatteren lette armen; han sang den én gang til, så kunne hun sitte i sengen, og da han hadde sunget den tredje gangen, var kongsdatteren frisk.

Kongen var så glad at han ville gi ham halvdelen av land og rike, og datteren med. Ja, land og rike kunne det være godt nok å ha halvdelen av, det takket han mangfoldig for, men han hadde lovet en annet, sa han, kongsdatteren kunne han ikke ta. Så ble han der i landet og fikk halvdelen av riket. Men da det led om en stund, ble det krig; gutten måtte være med, og han sparte ikke den svarte eggen, kan du vite. Krigsfolkene til fienden falt som fluer, og kongen vant. Men så brukte han den hvite eggen; da levnet de opp igjen alle i hop, og ga seg under kongen, for det de fikk lov å nyte livet. Men da det var blitt så mange, var det vondt for mat, og kongen ville gjerne gi dem fullt opp både av mat og drikke. Så måtte gutten fram med duken sin, og så skortet det ikke på noe slag, hverken vått eller tørt.

Da han hadde vært en tid hos kongen, tok han på å stunde etter borgermesterdatteren. Han rustet fire krigsskip og reiste med, og da han kom utenfor den byen der borgermesteren var, skjøt han og dundret så vindusrutene skrelte ut i halve byen. Ombord på disse skipene var det så staselig som hos en konge, og selv hadde han gull etter hver søm, så gild var han. Det varte ikke lenge før borgermesteren kom ned og ba om ikke den fremmede storkaren ville være så god å komme og spise hos ham. Jo, det ville han; han kom opp til borgermesteren, og der satt han ved siden av datteren og borgermesterfruen. Som de satt der i beste praten, og åt og drakk og levde vel, lurte han seg til å kaste den halve ringen oppi glasset til datteren. Hun var ikke sen om å skjønne meningen, gjorde seg et ærend ut fra bordet og satte den sammen med den andre halve.

Moren merket det var noe på ferde, og strøk etter, så snart hun kunne. "Vet du hvem som er inne, mor?" sa datteren. "Nei," sa borgermesterfruen. "Det er han som far solgte for tobakk," sa hun. Med det same dånte fruen og falt over ende på gulvet. Så kom borgermesteren etter, og da han hørte hvordan det hang i hop, ble det ikke stort likere med ham. "Det er ikke noe å få støkk av," sa tobakksgutten; "jeg er bare kommet for å få den veslejenta jeg kysset på skoleveien," sa han. Og til borgermesterkonen sa han det: "Du skal aldri vanvøre fattigmanns barn; det er ingen som vet hva det kan bli av det; for barn er mannsemne, og vettet kommer med veksten."

"Tsju pus, vil du ned av bordet!"

Det var en gutt som skulle ut og fri en gang, det var langt borte i en avdal. All ting var gammeldags hos de folkene han gikk til; de bodde i en røkstue, der årerøken gikk opp og lyset kom ned gjennom ljoren. Her var det en gifteferdig jente, som var så vakker at hun var navnspurt; men hun hadde et lyte, hun og.

De tok nokså vel imot frieren. Men mens de satte fram på bordet både lefser og flatbrød og spekeboger og rømmegraut og bar fram et helt stort smørstykke, så var det gått en rift i et plagg, og den skulle nestes sammen i en fart. Det skulle de ha en nål til, men det var ingen synål å finne. Så sa kjerringa i stua. "Du får til å lete du og, datter mi, du som har så godt av synet."

Ja, hun til å lete både høyt og lavt. Til sist glante hun langs oppetter ljorestangen. "Der sitter den," sa hun, "øverst oppe ved gluggen. "Det var ikke noe menneske som kunne se en synål der oppe. Nå, nålen kom ned, riften ble stoppet igjen, alt var godt og vel, og jenta gikk og brisket seg på jordgulvet. Men så hadde de en gulblommet katt der i stua; den syntes hun hadde satt seg opp på bordet - men det var smørstykket hun tok for katten -, og så drev hun til smørstykket så det sa klask borti veggen: "Tsju, vil du ned av bordet, pus!" sa hun.

Det var jente som hadde godt av synet, det.

Gullslottet som hang i luften

Det var en gang en fattig mann som hadde tre sønner. Da han døde, skulle de to eldste ut i verden og friste lykken; men den yngste ville de ikke ha med seg på noe sett eller vis. "Du da," sa de, "du duger ikke til annet enn åsitte og holde tyrilysa og grave i oska og blåse i glørne, du!" - "Ja ja, så får jeg vel gå aleine med meg sjøl jeg," sa Askeladden, "så blir jeg ikke uforlikt med følget mitt heller."

De to dro i vei, og da de hadde reist i noen dager, kom de i en stor skog; der satte de seg til å hvile, og skulle få seg mat av nisten de hadde med, for de var både trette og sultne. Som de satt der, kom det en gammel kjerring opp gjennom en tue og ba om litt mat; hun var så gammel og skrøpelig at hun jevnet på munnen og hakket med hodet og måtte stave seg fram; hun hadde ikke hatt brødsmulen i sin munn på hundre år, sa hun. Men guttene lo bare og åt, og sa at når hun ikke hadde livnært seg så lenge, så holdt hun nok ut resten, om hun ikke skulle ete opp matsmulene for dem; de hadde lite niste og ingenting å miste.

Da de hadde spist seg gode og mette og hvilt, la de i veien igjen, og langt om lenge kom de til kongsgården; der fikk de tjeneste begge to.

En stund etter de hadde reist hjemmefra, sanket Askeladden i hop de smulene som brødrene hans hadde vraket, og la dem i den vesle nisteskreppen sin, og tok med den gamle børsa som det ikke var lås på, for han tenkte den kunne alltid være god å ha på veien; så gikk han av gårde. Da han hadde gått i noen dager, kom han også inn i den store skogen som brødrene hans hadde reist igjennom, og da han ble trett og sulten, satte han seg under et tre og ville hvile seg og få seg litt i livet; men han hadde øynene med seg, og mens han tok opp nisteskreppen, fikk han se det hang et skilderi på et tre, og på det var det malt en ung jomfru eller en prinsesse, som han syntes var så deilig at han ikke kunne ta øynene sine fra det. Han glemte både maten og skreppen og tok ned skilderiet og lå og ni-glante på det. Rett som det var, kom den gamle kjerringa opp gjennom tua, jevnet på munnen og hakket med hodet og stavet seg fram, og så ba hun om litt mat, for hun hadde ikke hatt brødsmulen i sin munn på hundre år, sa hun.

"Det kan være på tide du får litt å leve av da, gamlemor," sa gutten, og ga henne av de brødsmulene han hadde. Kjerringa sa det var ikke noen som hadde kalt henne mor på hundre år, og hun skulle nok gjøre ham et morsstykke igjen, sa hun. Hun ga ham et grått ullgarnsnøste, som han bare skulle trille foran seg, så kom han dit han selv ville; men skilderiet sa hun han ikke skulle vøre; han kom bare i ulykke for det. Askeladden syntes at alt var godt og vel; men skilderiet ville han ikke være foruten; så tok han det under armen og trillet ullgarnsnøstet foran seg, og det varte ikke lenge før han kom til kongsgården, der brødrene hans tjente. Der ba han også om tjeneste. De svarte at de hadde ikke bruk for ham, for de hadde nylig fått to tjenestegutter; men han ba så vakkert, og til sist skulle han da få lov å være hos stallmesteren og bli opplært til å stelle hestene. Det ville Askeladden gjerne; for hester likte han godt, og han var både flink og flittig, så han lærte snart å stulle og stelle dem, og det varte ikke lenge før alle i kongsgården holdt av ham; men hver stund han hadde til overs, var han oppe og så på skilderiet; for det hadde han hengt i en krok på stalltrevet.

Brødrene hans var late og dovne; derfor fikk de ofte vondord og hugg, og da de så det gikk Askeladden bedre enn dem selv, ble de avindsyke på ham, og sa til stallmesteren at han var en avgudsdyrker; han ba til et billede og ikke til Vårherre. Enda stallmesteren tykte vel om gutten, var det ikke lenge før han sa det til kongen. Men kongen bare hekset og bet etter ham; han var nå sturen og sørgmodig støtt, for døtrene hans var røvet av et troll; men så lenge tutet de i ørene på kongen, at han ville ha greie på hva det var gutten hadde for seg. Da han kom opp på stalltrevet og fikk se skilderiet, så var det den yngste datteren hans som var malt på det. Men da brødrene til Askeladden høre det, var de straks ferdige og sa til stallmesteren: "Dersom bror vår ville, har han sagt seg god for å skaffe kongen igjen datter hans." En kan nok vite det var ikke lenge før stallmesteren gikk til kongen med det, og da kongen hørte det, ropte han på Askeladden og sa: "Brødrene dine sier at du kan skaffe igjen datter mi, og nå skal du gjøre det." Askeladden svarte han hadde aldri visst det var kongens datter, før kongen sa det selv, og kunne han frelse henne og hente henne, så skulle han visst gjøre sitt beste; men to dager måtte han ha til å områ seg og ruste seg på. Det skulle han få.

Gutten tok fram det grå ullgarnsnøstet og kastet i veien, og det trillet foran, og han gikk etter, til han kom til den gamle kjerringa som han hadde fått det av. Henne spurte han hva han skulle gjøre, og hun sa han skulle ta med den gamle børsa si, og tre hundre kasser med spiker og hesteskosøm, og tre hundre tønner bygg og tre hundre okseskrotter, og trille nøstet i veien, til han møtte en korp og en trollunge, så kom han nok fram; for de to var av slekta hennes. Ja, gutten gjorde som hun sa; han gikk innom i kongsgården og tok den gamle børsa si, og ba kongen om spiker, kjøtt og flesk, og hester og gutten og kjøredoning til å få det fram med. Kongen syntes det var mye forlangt; men når han kunne skaffe igjen datteren, skulle han få alt han ville kreve, om det så var halve riket, sa han.

Da gutten hadde rustet seg, trillet han nøstet i veien igjen og han hadde ikke gått mange dagene, før han kom til et høyt berg; der satt det en korp oppe i en furu. Askeladden gikk til han kom tett innunder, og la til åsikte og peke med børsa. "Nei, skyt ikke, skyt ikke meg, så skal jeg hjelpe deg," skrek korpen. "Jeg har aldri hørt noen har kytt av korpesteik," sa gutten, "og siden du er så nødig om livet ditt, så kan jeg gjerne spare deg." Så kastet han børsa, og korpen kom flygende ned og sa: "Her oppe på dette fjellet går det en trollunge som har tullet seg bort, så han ikke kan komme ned igjen; jeg skal hjelpe deg opp, så kan du få følge ungen hjem og få deg en lønn som du vel kan trenge. Når du kommer dit, byr trollet deg alt det gildeste han har, men det skal du ikke vøre, du skal ikke ta noe annet enn det vesle grå eselet som står bakom stalldøren."

Så tok korpen gutten på ryggen og fløy opp på berget med ham og satte ham der. Da han kom et stykke innover, hørte han trollungen kvinket og bar seg ille for han ikke kunne komme ned igjen; gutten talte nokså vel med ham; de ble venner og vel forlikt, og han tok seg på å hjelpe ham ned, og så skulle han følge trollungen hjem i trollgården, så han ikke skulle tulle seg bort på hjemveien. Så gikk de til korpen, og han tok dem på ryggen begge to og bar dem like til bergtrollet.

Da trollet fikk se igjen ungen sin, ble han så glad at han glemte seg selv, og sa til gutten han kunne følge med inn og ta hva han ville, for det han hadde frelst sønnen hans; han bød ham både gull og sølv og alt det som rart og dyrt var; men gutten sa han helst ville ha seg en hest. Ja, han skulle få hest da, sa trollet, og så bar det til stallen med dem. Der var det fullt av de gildeste hester, de skinte både som sol og måne; men gutten syntes de var for store til ham alle i hop. Så gløttet han bakom stalldøren, og så fikk han se det vesle grå eselet som sto der. "Det vil jeg ha," sa han, "det er min like; detter jeg av, så er jeg ikke lenger fra bakken enn som så." Trollet ville nødig miste eselet, men siden han hadde sagt det, måtte han stå ved det. Så fikk gutten eselet med sâl og biksel og alt det som til hørte, og så fór han avsted.

De reiste gjennom skog og mark, over fjell og vide heier. Da de hadde reist lenger enn langt, spurte eselet om gutten så noe. "Nei, jeg ser ikke annet enn et høyt berg som det blåner i," sa gutten. "Ja, det berget skal vi igjennom," sa eselet. "Skal tro det?" sa gutten. Da de var ved berget, kom det farende mot dem en enhjørning som om den ville ete dem levende. "Nå tror jeg mest jeg blir redd," sa gutten. "Å inte," sa eselet; "less av et par snes okseskrotter og be den bore hull og bryte vei gjennom berget," sa det. Gutten så gjorde. Da enhjørningen hadde fått metta si, lovte de den et par snes slaktede svin, om den ville gå foran og bore hull i berget, så de kom igjennom. Da den hørte det, boret den hull og brøt vei gjennom berget så fort at de hadde nok med å følge den, og da den var ferdig med det, kastet de av et par snes svineskrotter til den.

Da de var kommet vel fra dette, reiste de langt bort gjennom landene, og så kom de gjennom skog og mark, over fjell og ville heier igjen. "Ser du noe nå?" spurte eselet. "Nå ser jeg ikke annet enn himmel og ville fjell," sa gutten. Så reiste de langt og lenger enn langt, og da de kom høyere opp, ble fjellet jevnere og flatere, så de kunne se videre omkring seg. "Ser du noe nå?" sa eselet. "Ja, jeg ser noe langt, langt borte," sa gutten; "det glitrer og skinner som en liten stjerne." "Den er nok ikke så liten enda," sa eselet. Da de hadde reiste langt og lenger enn langt igjen, spurte det: "Ser du noe nå?" - "Ja, nå ser jeg noe langt borte; det skinner som en måne," sa gutten. "Det er ingen måne," sa eselet; "det er sølvslottet vi skal til," sa det. "Når vi kommer dit, ligger det tre drager på vakt ved porten; de har ikke vært våkne på hundre år, så det har grodd mose på øynene på dem." - "Jeg mener mest jeg blir redd dem, jeg," sa gutten. "Å inte," sa eselet; "du får vekke den yngste og kaste i ham et par snes okseskrotter og slaktesvin, så snakker han nok til de andre to, så du kommer inn i slottet."

De reiste langt og lenger enn langt, før de kom fram til slottet; men da de kom dit, var det både stort og gildt, og alt det de så, var støpt av sølv, og utenfor porten lå dragene og stengte så ingen kunne komme inn; men de hadde hatt det stilt og rolig og ikke vært mye brydd på vakten sin, for de var så moseløpne at ikke noen kunne se hva de var gjort av, og bortmed sidene på dem tok det til å gro småskog mellom mosetuene. Gutten vekket den minste av dem, og den til å gni øynene sine og kare vekk mosedottene. Da dragen fikk se det var folk, kom den imot ham med gapet på vid vegg, men da sto gutten ferdig og kastet i den okseskrotter og slengte i den svin, til den hadde fått metta og ble litt rimelig å snakke med. Gutten ba at den skulle vekke de andre og be dem flytte seg unna, så han kunne komme inn i slottet. Men det torde og ville den ikke, sa dragen i førstningen, for de hadde ikke vært våkne og ikke smakt mat på hundre år; den var redd de skulle fare i ørska og somle i seg både levende og dødt. Gutten mente, det hadde ikke noen nød, for de kunne legge igjen en hundre okseskrotter og en hundre slaktesvin og reise unna et stykke, så kunne de vel få metta si og samle seg, til de kom tilbake igjen. Ja, det ville dragen også, og så gjorde de så; men før dragene ble riktig våkne og fikk mosen av øynene på seg, fór de omkring og ørsket og glefset både etter likt og ulikt, og den yngste dragen hadde nok med å hytte seg for dem, til de hadde fått været av kjøttet. Da slukte de ned hele okser og svineskrotter, og åt til de var mette; siden ble de nokså spake og godlyndte og slapp gutten imellom seg inn i slottet. Der var det så gildt at han aldri hadde trodd det kunne være så gildt noen steds; men det var ødt for folk, for han gikk fra det ene rommet til det andre og lukket på alle dørene, men han så ingen. Jo til sist så gløttet han inn gjennom døren til et kammers han ikke hadde sett før; der inne satt det en prinsesse og spant, og hun ble glad og sæl da hun fikk se ham. "Nei, nei, tør det komme kristne folk hit?" ropte hun. "Men det er nok best du går igjen ellers kunne trollet drepe deg; for her bor et troll med tre hoder." Gutten mente på det han flyttet seg ikke om trollet så hadde sju. Da prinsessen hørte det, ville hun han skulle friste om han kunne svinge det store rustne sverdet som hang bak døren; nei, han kunne ikke svinge det, han kunne ikke lette det engang. "Ja," sa prinsessen, "når du ikke orker det, så får du ta deg en slurk av den flasken som henger ved siden, for det gjør trollet når han skal ut og bruke det." Gutten tok seg et par slurker; så kunne han svinge sverdet som det var en bakstefløy.

Rett som det var, kom trollet susende. "Hu, her lukter så kristen mannlukt!" skrek det. "Det gjør så," sa gutten; "men du har ikke bo å blåse i nesa for det; du skal ikke lenge ha vondt av den lukten," sa han, og så hugg han alle hodene av det.

Prinsessen ble så glad som hun skulle fått noe godt. Men da det led på litt, ble hun sturen; for hun lengtet etter søster sin, som var røvet av et troll med seks hoder, og bodde på et slott av gull, tre hundre mil bortenfor verdens ende. Gutten mente det ikke var verre det; han kunne hente både prinsessen og slottet, og så tok han sverdet og krukken, satte seg på eselet, og ba dragene følge med og frakte kjøttet og flesket og spikerne han hadde.

Da de hadde vært på veien en stund, og reist langt, langt bortover, både land og strand, så sa eselet en dag: "Ser du noe?" "Jeg ser ikke annet enn land og vann og himmel og høye hamrer," sa gutten. Så reiste de langt og lenger enn langt. "Ser du noe nå?" sa eselet. Ja, da han hadde sett seg vel for, så han noe langt, langt borte; det skinte som en liten stjerne, sa gutten. "Det blir nok større," sa eselet. Da de hadde reist et langt stykke igjen spurte det: "Ser du noe nå?" "Nå ser jeg det skinner som en måne," sa gutten. "Ja ja," sa eselet. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, bortover land og strand, over haug og hei igjen, spurte eselet: "Ser du noe nå?" "Nå synes jeg det skinner mest som sola," sa gutten. "Ja, det er gullslottet vi skal til," sa eselet; "men utenfor ligger en linnorm som stenger for veien og holder vakt." "Jeg mener jeg blir redd den," sa gutten. "Å inte," sa eselet; "vi får bryte over den kvistelag og legge imellom flo'er av hesteskosøm og tenne varme på, så blir vi vel kvitt den." Langt om lenge kom de bort imot der slottet hang; men linnormen lå fremfor og stengte for veien dit. Så ga gutten dragene et godt mål med okse- og svineskrotter for at de skulle hjelpe ham, og de brøt over den en flo kvist og en flo spiker og hesteskosøm, til de hadde brukt opp de tre hundre kassene som de hadde, og da det var gjort, satte de varme på og brente opp linnormen lys levende.

Da de var ferdige med den, fløy den ene dragen under og lettet slottet opp, og de to andre fór høyt til værs og løste ut lenkekrokene som det hang i, og så satte de det ned på marken. Da det var gjort, gikk gutten inn, og her var det enda gildere enn i sølvslottet, men folk så han ikke før han kom inn i det innerste rommet; der lå prinsessen på en gullseng. Hun sov så hardt som hun skulle være død, men det var hun ikke, enda han ikke var kar for å vekke henne, for hun var rød og hvit som melk og blod. Best som gutten sto og så på henne, kom trollet farende. Ikke før hadde det fått det første hodet inn gjennom døren, så skrek det: "Huff, her lukter så kristen mannlukt!" "Kanskje," sa gutten; "men du har ikke bo å blåse så hardt i nesa for det; du skal ikke lenge ha vondt av den," sa han; og så hugg han alle hodene av det, som de satt på kålstilker. Så tok dragene gullslottet på ryggen og fór hjem med det - de var ikke lenge om veien, skal jeg tro -og satte det ved siden av sølvslottet, så det skinte både vidt og bredt.

Da prinsessen fra sølvslottet kom til vinduet om morgenen og fikk se det, ble hun så glad at hun sprang over i gullslottet straks på timen; men da hun fikk se søster sin som lå og sov som hun var død, sa hun til gutten at de kunne ikke få liv i henne før de fikk dødsens og livsens vann, og det sto i to brønner på begge sider av et gullslott som hang i luften ni hundre mil bortenfor verdens ende, og der bodde den tredje søsteren. Ja, det var ikke annen råd, mente gutten, han fikk hente det også, og det var ikke lenge før han var på veien. Så reiste han langt og lenger enn langt, gjennom mange riker, gjennom mark og skog, over fjell og fjære, over berg og båre. Til sist kom han til verdens ende, og enda reiste han både langt og lenge, over hei og haug og høye hamrer. "Ser du noe?" sa eselet en dag. "Jeg ser ikke annet enn himmel og jord," sa gutten. "Ser du noe nå?" sa eselet, da det led om noen dager. "Ja, nå synes jeg jeg skimter noe høyt oppe og langt borte, liksom en liten stjerne," sa gutten. "Det er nok ikke så lite enda," sa eselet. Da de hadde reist en stund igjen, spurte det: "Ser du noe nå?" "Ja, nå tykker jeg det skinner som en måne." "Jaså," sa eselet. Så reiste de i noen dager til. "Ser du noe nå?" spurte eselet. "Ja, nå skinner det som sola," svarte gutten. "Dit skal vi," sa eselet; "det er gullslottet som henger i luften. Der bor en prinsesse som er røvet av et troll med ni hoder; men alle de ville dyr som i verden er, ligger på vakt og stenger for veien dit," sa eselet. "Huff, jeg mener mest jeg blir redd nå!" sa gutten. "Å inte," sa eselet. Og så sa det at det ikke hadde noen fare når han ikke ga seg til å stanse der, men reiste så snart han hadde fylt krukkene sine med vannet; for det var ikke fremkommelig mer enn én time om dagen, og det var høgstdags; men var han ikke kar til å bli ferdig i den tiden og komme unna, så rev de ham i tusen stykker. Ja, det skulle han gjøre, sa gutten; han skulle nok ikke bie for lenge.

Klokken tolv kom de fram. Da lå alle de ville og vonde dyr som til var, som en gard utenfor porten og på to sider av veien; men de sov som stokk og stein, og det var ikke ett av dem som leet på labben engang. Gutten gikk imellom dem og aktet seg vel, så han hverken trådde på tærne eller rumpetippene av dem, og fylte krukkene sine med livets og dødens vann, og mens han gjorde det, så han på slottet, som var støpt av blanke gullet. Det var det gildeste han hadde sett, og han mente det måtte være enda gildere innvendig. "Pytt, jeg har tiden for meg," tenkte Askeladden, "jeg kan alltid se meg om en halv times tid," og så lukket han opp og gikk inn. Men der var det gildere enn gildt; han gikk fra den ene staselige stuen til den andre; det var så det lavde av gull og perler og alt det dyreste som til var. Folk fantes der ikke. Men til sist kom han inn i et kammers; der lå en prinsesse og sov på en gullseng igjen, som hun var død; men hun var så gild som den gildeste dronning, og rød og hvit som blod og sne, og så vakker at han aldri hadde sett noe som var så vakkert, uten skilderiet hennes; for det var hun som var skildret der. Gutten glemte både vannet han skulle hente, og dyrene og hele slottet, og så bare på prinsessen, og syntes han aldri kunne bli mett av å se på henne; men hun sov som en død, og han var ikke god for å få henne våken.

Da det led mot kvelden, kom trollet susende, og ramlet og smelte i porter og dører så det braket i hele slottet. "Huff, her lukter så kristen mannlukt!" sa det, og stakk det første hodet inn av døren og været. "Det tør nok hende," sa gutten; "men du har ikke bo å blåse så belgen revner, for det; du skal ikke lenge ha vondt av den lukten," sa han, og dermed så hugg han alle hodene av det. Men da han var ferdig, var han så trett at han ikke kunne holde øynene åpne. Så la han seg på sengen ved siden av prinsessen, og hun sov både natten og dagen, som hun aldri skulle våkne; men ved midnattstid var hun våken et øyeblikk, og da sa hun til ham at han hadde frelst henne; men hun måtte være der i tre år til; kom hun ikke hjem da, fikk han komme og hente henne.

Han våknet først da klokken gikk til ett andre dagen, og hørte at eselet tok til å skrike og låte så ille, og så tenkte han det var vel best han ga seg på hjemveien; men først klipte han et spuns ut av kjolen til prinsessen og tok med seg. Men hvordan det var eller ikke, så hadde han druntet der så lenge at dyrene tok på å våkne og ruske på seg, og da han var kommet opp på eselet, kringrente de ham, så han syntes det så rent spøkelig ut. Men eselet sa han skulle skvette på dem noen dråper av dødens vann. Det gjorde han, og så styrtet de på flekken og rørte ikke en lem mer. Mens de var på hjemveien, sa eselet til gutten: "Når du nå kommer til ære og herlighet, skal du se du glemmer meg, og det jeg har gjort for deg, så jeg kommer på knærne av sult." Nei, det skulle aldri skje, mente gutten. Da han kom hjem til prinsessen med livsvannet, skvettet hun noen dråper på søster sin, så hun våknet, og så ble det glede og herlighet, det kan en vel vite.

Så reiste de hjem til kongen, og han var også blid og glad for det han hadde fått dem igjen; men han gikk og stundet og stundet etter at det skulle være slutt på de tre årene, til den yngste datteren skulle komme. Gutten som hadde hentet dem, gjorde han til en mektig mann, så han ble den første i landet nest kongen. Men det var mange som var avindsyke for det han var blitt slik en storkar, og så var det én - han hette enda Ridder Rød - som de sa ville ha den eldste prinsessen; han fikk henne til å skvette på gutten litt av dødens vann, så han sovnet.

Da de tre årene var omme, og det led et stykke ut i det fjerde, kom det seilende et fremmed krigsskip, og på det var den tredje søsteren, og hun hadde med seg et tre års gammelt barn. Hun skikket bud opp til kongsgården og sa at hun ville ikke sette sin fot på land, før de sendte den som hadde vært på gullslottet og frelst henne. Så sendte de en av de høyeste der i kongsgården, og da han kom på skipet til prinsessen, strøk han hatten av og bukket og krøket seg.

"Kan det være din far, sønn min?" sa prinsessen til barnet, som lekte med et gulleple. "Nei, min far kryper ikke som en ostemakk," sa guttungen. Så sendte de én til av samme slaget, og det var Ridder Rød. Men det gikk ikke bedre med ham enn med den første, og prinsessen sendte bud med ham, at skikket de ikke den rette, så skulle det gå dem ille. Da de hørte det, måtte de vekke gutten med livsens vann, og så gikk han ned på skipet til prinsessen; men han bukket ikke for mye på seg, skal jeg tro; han bare nikket på hodet og tok fram spunset han hadde klipt ut av kjolen hennes på gullslottet. "Der er far min," ropte gutten og ga ham gulleplet han lekte med. Så ble det stor herlighet over hele riket, og den gamle kongen var den gladeste av dem alle, for det han hadde fått igjen kjæleungen sin. Da det kom for dagen, det som Ridder Rød og den eldste prinsessen hadde gjort ved gutten, ville kongen at de skulle rulles i hver sin spikertønne; men Askeladden og den yngste prinsessen ba for dem, og så slapp de.

Da de skulle til å ture bryllup i kongsgården, så var det en dag gutten sto og så ut igjennom vinduet, - det var på vårsiden dette, de skulle til åslippe ut hestene og buskapen, og den siste som kom ut av stallen, var eselet; men det var så utsveltet at det kom på knærne ut gjennom stalldøren. Da ble han så ille ved, for det han hadde glemt det, at han gikk ned og ikke visste hva godt han ville gjøre; men eselet sa det beste han kunne gjøre, var å hugge hodet av det. Det ville han nødig; men eselet ba så vakkert at han måtte gjøre det til slutt, og i det samme hodet falt på tråkka, var det slutt med trollhammen som var kastet på det, og der sto den vakreste prins som noen ville se. Han fikk den andre prinsessen, og så turte de bryllup så det hørtes og spurtes over syv kongeriker.

Så bygde de bo,
så lappet de sko,
så fikk de småprinser
i hver eneste ro.

Rødrev og Askeladden

Det var en gang en konge som hadde mange hundre sauer og mange hundre geiter og kyr; og mange hundre hester hadde han og, og sølv og gull i store hauger og dynger. Men enda var han så sorggiven at han mest aldri ville se folk, og enda mindre tale med dem. Slik var han siden den tid yngste datteren hans kom bort. Ja, det var ellers ille nok der, om han aldri hadde mistet henne; for det var et troll som gjorde ustell og ustyr der støtt, så det mest ikke var kommende til kongsgården for folk; rett som det var, slapp han ut alle hestene, så de tråkket ned åker og eng og åt opp kornet; rett som det var, rev han hodet av kongens ender og gjess; somme tider drepte han kyrne på båsen, så drev han sauer og geiter over åsen, og hver gang de skulle ta fisk i dammen, var den jaget på land all sammen.

Men så var det et par gamle folk som hadde tre sønner; den ene hette Per, den andre hette Pål, og den tredje kalte de Espen Askeladd, for han lå og karet i asken støtt.

Det var gjeve gutter, men han Per, som eldst var, skulle nå være den gjeveste, og så ba han far sin om han fikk lov til å reise ut i verden og friste lykken.

"Ja, det skal du få; sent er bedre enn aldri, glunten min," sa kallen. Så fikk han brennevin på flasken og niste i tasken, og så tok han foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han hadde gått en stund, kom han inn på en gammel kjerring som lå ved veien. "Å, kjære glunten min, gi meg en liten matsmule i dag," sa kjerringa.

Men Per han så knapt til siden, han slengte bare på nakken og gikk sin vei.

"Ja, ja," sa kjerringa, "gå du, du skal få se det går som det går," sa hun.

Per gikk langt og lenge og lenger enn langt, til han kom fram til kongsgården. Der sto kongen i svalen og ga hønene mat.

"God kveld, gud signe jer," sa Per. "Tippe tippe tippe, tuppe tuppe - --!" sa kongen og strødde både i øst og vest, og vørte ikke han Per det grann.

"Ja, stå der du og strø korn og kakl hønemål til det blir en bjønn av deg," sa Per ved seg selv; "du skal nok være fri for at jeg skal tale til deg," mente han, og så gikk han inn på kjøkkenet og satte seg bortpå benken som en annen storkar. "Hva er du for en illgutt?" sa kokka, for Per hadde ikke fått skjegg enda. Dette syntes han var spott og spe, og så tok han på å denge kokketøsa; men rett som det var, kom kongen og lot dem skjære tre røde remmer av ryggen på ham; så strødde de salt i såret og lot ham gå hjem igjen samme veien han var kommet.

Da Per vel var kommet til hus, ville han Pål ut. Å ja, han fikk også brennevin på flasken og niste i tasken, tok foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han kom et stykke på veien, traff han kjerringa som ba om mat; men han strøk forbi og svarte ikke engang, og på kongsgården gikk det ikke et hår bedre med ham enn det hadde gått han Per. Kongen sa "tippe tuppe", og kokketøsa kalte ham en uskikkelig bånsunge, og da han ville banke henne opp for det, kom kongen med slakterkniven og skar tre røde remmer og strødde ildmørje i, og sendte ham hjem igjen med sår rygg.

Så krøp Askeladden opp ifra grua og tok til å ruske på seg; den første dagen ristet han av seg asken, den andre vasket og kjemte han seg, og den tredje kledde han seg i kirkepynt.

"Nei, se på den!" sa han Per; "nå skinner det en ny sol her. Du vil vel til kongsgården og vinne kongsdatteren og det halve riket? Å, bli i oska og ligg i oska du," sa han. Men Askeladden hørte ikke på det øret, han gikk inn til far sin og ba om å få lov til å gå litt ut i verden.

"Hva skal du ute i verden?" sa gamlingen; "det gikk ikke rart med han Per og han Pål, hvordan skal det så gå med deg?" sa han.

Men Askeladden ga seg ikke før han fikk lov til å gå.

Brødrene ville ikke at han skulle få matsmulen med seg, men moren ga ham en osteskorpe og et kjøttben, og dermed labbet han av gårde. Det hastet ikke med ham; "du kommer alltid tidsnok," tenkte han; "nå har du dagen for deg, og siden tør det hende månen kommer opp, om lykka er god." Så satte han den ene foten fremfor den andre, og pustet i bakkene og så seg vel om på veien.

Langt om lenge kom han fram-i den gamle kjerringa som lå under vei-veita.

"Stakkars deg, din gamle krok, du er vel sulten du!" sa Askeladden.

Hun var det, sa kjerringa.

"Ja, så får jeg dele med deg," sa Askeladden og ga henne osteskorpen.

"Fryser du også?" sa han, han så hun hakket tenner. "Du får ta gamletrøya mi; det er ikke stort til ermer og lite til rygg, men det var et godt plagg da den var ny."

"Bi nå," sa kjerringa, hun raket nedi storlommen sin; "her har du en gammal nøkkel," sa hun. "Jeg har hverken bedre eller verre å gi deg; men når du kikker gjennom nøkkelringen, så kan du se alt du vil."

Da han kom fram til kongsgården, holdt kokka på å bære vann, og det hadde hun et svare strev med. "Det er for tungt for deg dette," sa Askeladden, "det kan være så passe til meg å gjøre det," sa han.

Den som ble glad var kokketøsa, og siden lot hun Ladden støtt få skrape gryta; men det varte ikke lenge, så fikk han mange uvenner for det, og de løy på ham for kongen, og sa han hadde sagt seg god for både det ene og det andre.

En dag kom kongen og spurte Askeladden, om det var sant at han var god for å holde fisken i dammen, så ikke trollet kunne skade den; "de sier du har sagt deg god for det," sa han.

"Ikke har jeg sagt det," sa Askeladden; "men hadde jeg sagt det, så var jeg også god for det."

Ja, hvordan det var, så fikk han nok friste, om han ville frelse ryggskinnet sitt, sa kongen.

Ja, han fikk prøve da, sa Askeladden; for han hadde ikke hug til å gå med røde render under trøya, sa han.

Om kvelden kikket Askeladden gjennom nøkkelringen, og da så han det at trollet var redd for timian. Han til å ruske opp all den timian han kunne komme over; noe strødde han i vannet og noe på landet, og resten strødde han rundt kanten på dammen.

Så måtte trollet la fisken være i fred; men nå fikk sauene unngjelde for det; trollet jaget dem over alle hauger og hamrer hele den natten.

Så var det noen av de andre tjenerne som hadde vært ute igjen og sagt at Askeladden visste råd for sauene også, om han bare ville; han hadde sagt seg god for det, det var sikkert.

Ja, kongen gikk ut til ham og sa det samme som sist, og truet med åskjære tre brede røde remmer av ryggen på ham, om han ikke gjorde det.

Det var ikke annen råd da; Askeladden syntes nok det kunne være gildt ågå med kongens mundering og rød kjole, men han fikk heller være den foruten, når han selv skulle late ryggskinnet til å gjøre den av, sa han.

Og så tok han til med timian igjen; men det ble det mest ingen ende på; for etter som han bandt timian på sauene, så åt de av hverandre igjen, og det varte og det rakk, for sauene åt fortere enn han bandt på. Men til slutt gjorde han smurning av timian og tjære og smurte dem inn med, og så lot de være å ete den. Kyrne og hestene fikk også timianssmurning; så fikk de fred for trollet.

Men en dag som kongen var ute på jakt, kom han på villgress i skogen; han red omkring i mange dager og hadde hverken mat eller drikke, og klærne fór så ille i trangskogen, at til slutt hadde han nesten ikke filla på kroppen. Så kom trollet og sa at fikk han det første kongen møtte, når han kom i jordet sitt, så skulle han slippe hjem til kongsgården igjen. Ja, det skulle trollet få; kongen tenkte det var vel den vesle hunden hans som støtt kjåket og kjaset i møte med ham. Men da han kom så nær kongsgården at de kunne se ham, gikk den eldste kongsdatteren med alle folkene etter seg i møte med kongen og tok imot ham både godt og vel.

Da han fikk se det at hun var den første, ble han så ille ved at han stupte i bakken med det samme, og siden den tid var han mest som en halvtulling.

Om kvelden skulle trollet komme og hente kongsdatteren, og hun var pyntet og satt på en eng ute ved tjernet og gråt og bar seg ille. Det var en som hette Rødrev, som skulle følge henne, men han var så redd at han kløv opp i en tømmergran, og der ble han sittende. Rett som det var, kom Askeladden og satte seg ned på bakken ved siden av kongsdatteren. Og hun ble glad, det kan en nok vite, da hun fikk se det var kristenfolk som torde være hos henne enda. "Legg hodet i fanget mitt du, så skal jeg lyske deg," sa hun. Espen Askeladd gjorde som hun sa, og mens hun gjorde det, sovnet han, og så tok hun en gullring av fingeren sin og knyttet fast i håret på ham.

Rett som det var, kom trollet pustende; han var så tung på foten at det knaket og braket i skogen en hel fjerding foran ham. Da han fikk se Rødrev, som satt i grantoppen som en liten orre, spyttet han etter ham: "Tvi," sa han, så både Rødrev og tømmergranen føk i bakken, og der lå han og sprellet som en fisk på tørre landet.

"Hu hu!" sa trollet; "sitter du her og lysker kristent folk, så eter jeg deg," sa han.

"Tvi!" sa Askeladden med det sammen han våknet, og til å kikke på trollet gjennom nøkkelringen.

"Hu hu! Hva glaner du på meg etter?" sa trollet til Askeladden, "hu hu!" Så kastet det jernstauren etter ham så den sto femten alen inn i berget; men Askeladden var så snapp og snar på foten, at han kom seg unna med det samme trollet kastet.

"Tvi for kjerringstykker!" sa Askeladden. "Hit med tannstikka di, skal du få se kast!" Ja trollet nappet opp stauren i ett rykk; den var så stor som tre grindstaurer. Imens stirret Askeladden under himmelen både i syd og i nord.

"Hu hu! Hva glaner du etter igjen?" sa trollet. "Jeg ser etter, hva for en stjerne jeg skal kaste til," sa Askeladden; "ser du den ørende vesle beint i nord, den tar jeg," sa han. "Nei, la den sitte som den sitter," sa trollet; "du får ikke slenge bort jernstauren min." - "Ja ja, så får du vel ha den igjen da," sa Askeladden; "men kanskje du hadde bedre hug til at jeg skulle slenge deg opp til månen en vending?" sa han. Nei, det ville ikke trollet heller.

"Ja, men blindebukk! har du ikke hug til å leke blindebukk?" sa Askeladden. Jo, det kunne være snodig nok, mente trollet; "men du skal gå først," sa han til Askeladden. "Å ja, gjerne det," sa gutten; "men det greieste er at vi teller, så slipper vi å ha noe å græle om." Ja ja, de fikk da det. Og så kan en vite at Askeladden laget det slik at trollet fikk bindet om øynene og kom til å gjøre den første reisa. Men der skulle du sett blindebukk; hei! de fór omkring i skogkanten; trollet røk og rente mot stubbene, så føsken føk og det knaket etter.

"Hau, hau, det skulle troll være blindebukk lenger!" skrek trollet, så illsint var det. "Bi litt," sa Askeladden, "så skal jeg stå still og rope til du tar meg." Imens tok han en hampehekle og sprang på den andre siden av tjernet, som det ikke var bunn i. "Kon nå, her står jeg!" skrek Askeladden. - "Det er vel læger og skog?" - "Du kan vel høre her ingen skog er," sa Askeladden, og svor på det hverken var stubber eller skog. "Kom nå!" Så bar det i veien igjen. Plump! sa det; der lå trollet i tjernet, og Askeladden hugg ham i øynene med hekla, hver gang han fikk hodet over vannet.

Nå ba trollet så tynt for livet sitt at gutten syntes det var synd på ham; men først måtte han si fra seg kongsdatteren og skaffe fram den andre, som han hadde tatt før, og love at folk og fe skulle ha fred; så slapp trollet og krabbet hjem til berget sitt. Da var Rødreven kar igjen, kom ned av granen, og tok kongsdatteren med seg opp til slottet, og truet henne til å si at det var han som hadde frelst henne. Og så lusket han ned og tok imot den andre også, da Askeladden hadde sloppet henne inn i hagen. Nå ble det slik glede i kongsgården at det hørtes og spurtes over land og rike, og Rødrev skulle ha bryllup med den yngste kongsdatteren.

Ja, det var godt og vel; men det var ikke så vel enda - for rett som det var, så hadde trollet gått ned i jorden og stappet igjen alle vannårene; "kan jeg ikke gjøre annet ugagn," tenkte han, "så skal de ikke få vann åkoke bryllupsgrauten i." Det var ikke annen råd enn å sende bud etter Askeladden igjen. Han fikk seg en jernstang som skulle være femten alen lang, og seks smeder som skulle gjøre den gnistrende rød. Så kikket han gjennom nøkkelringen; da så han trollet like så godt under jorden som over jorden, og kjørte så stangen ned igjennom bakken og ned etter ryggen på trollet, så det luktet brent horn femten fjerdinger. "Hau, hau!" skrek trollet; "slipp meg opp!" Rett som det var, kom han settende opp gjennom hullet og var oppbrent like til nakken. Men Askeladden var ikke sen, han tok trollet og la det på en stang som var flettet med timian, og der måtte det ligge og si ham hvor det hadde fått øyne fra, siden han hakket dem ut med hampehekla. "Jeg stjal meg en rånepe," sa trollet; "den smurte jeg vel inn med smurning; siden skar jeg den til som jeg ville, og satte den inn med pumpespiker, og bedre øyne vil jeg ikke ønske noen kristen mann."

Så kom kongen og begge kongsdøtrene og ville se trollet, og Rødrev gikk så krepp og kry at rumpen sto høyere enn nakken. Men så fikk kongen se at det var noe som blinket i håret på Askeladden. "Hva har du der?" sa han. "Å, det er den ringen som datter di ga meg da jeg frelste henne fra trollet," sa Askeladden. Og nå kom det for dagen hvordan alt var gått til. - Rødrev gråt og ba for seg; men alt han låt og alt han gråt, så hjalp det ikke, han måtte i ormegården, og der sprakk han med det samme.

Så tynte de trollet, og så tok de på å dundre og drikke og danse i bryllupet til Askeladden, for nå var han basen. Han fikk den yngste kongsdatteren og halve kongeriket.

Så legger jeg mitt eventyr på en slede, og kjører det til deg, som bedre kan kvede; men kan du ikke kvede bedre enn jeg, så skam få deg, for du laster meg.

Gutten som ville bli handelskar

Det var en gang en enke som hadde en sønn, og han hadde ikke lyst til annet enn å bli handelskar. Men de var så fattige at de ikke hadde noe som han kunne ta på å handle med. Det eneste moren eide, det var en purke, og den ba og tagg han om så lenge og så vel at til sist måtte hun la ham få den. Da han hadde fått den, skulle han avsted og selge den, så han kunne få noe å begynne å handle med. Han bød den fram både til likt og ulikt, men det var ingen som ville kjøpe purke den tiden. Til slutt kom han til en rik kakse; men mye vil ha mer, og denne her var av det slaget som aldri kunne få nok.

"Skal du kjøpe purke i dag?" sa gutten; "både stor purke, god purke, og riktig feit purke og," sa han. Hva skulle han ha for den? sa kaksen. Han var minst verd en halv snes daler, om det var mellom brødre, sa gutten; men det var slike knappe tider og så vondt for penger, så fikk han selge henne for fire daler; det var så godt som givendes. Nei, det ville kaksen ikke; han ville ikke gi én daler engang; han hadde flere purker enn han brydde seg om å ha, det var ikke vondt for det slaget; men siden han var så nødig om å selge, kunne han nok tjene ham i å kjøpe; men det meste han ville gi for hele purka, var fire skilling; ville han ha det, kunne han sette henne inn i grisehuset til de andre, sa han.

Gutten syntes det var harmelig at han ikke skulle få mere for purka; men han tykte at noe var bedre enn ingenting, og så tok han de fire skillingene og satte inn purka, så hadde han da penger mellom hendene. Men da han kom på veien igjen, dro det etter med ham at han var snytt på purka, og at han ikke kom langt med fire skilling; dess lenger han gikk og grundet på dette, dess harmere ble han, og så tenkte han ved seg selv: "Kunne jeg gjøre ham et dyktig spikk igjen, fikk det være det samme både med purka og med skillingene."

Så gikk han bort og fikk seg et par sterke tommer og en tjorpeis, og tok på seg en stor kjole og satte på seg et bukkeskjegg, og gikk så tilbake til gauven og sa han kom fra utlandene; der hadde han lært å være tømmermester; - han visste det at mannen skulle bygge, måvite.

Ja, han ville gjerne ta ham til mester for byggingen sin, sa han, for der i bygda hadde de ikke annet enn simple, hjemmelærte tømmermenn. Da de var borte og så på tømmeret, var det den gjeveste malmfuru noen kunne ønske seg i en husvegg, og gutten sa også det var gildt tømmer, det kunne ingen si annet; men utenlands hadde de nå fått en ny skikk, som var mye bedre enn den gamle; de hugg ikke langtømmerstokker og la inn i veggen, men de skar dem opp i småstubber, og dem solbakte de og festet sammen igjen, og det ble både sterkere og vakrere enn en gammeldags laftebygning. "Det er nå bruk på alle steder i utlandet," sa gutten.

"Det fikk så være da," mente gauven, og så fikk han i hop alle de tømmermenn og tømmerhuggere som i bygda fans, til å hugge opp tømmeret i småstubber.

"Men så må det til noen store trær, riktig av de største mastefuruene, til svillstokker; kanskje det ikke fins så store trær i skogen din," sa gutten.

"Ja fins de ikke i min skog, er det vel vondt om slike trær," sa mannen, og så strøk de til skogs begge to.

Litt opp i marka kom de til et stort tre. "Skal tro det er stort nok?" sa mannen.

"Nei, det er ikke stort nok; har du ikke større trær, kommer vi ingen vei med bygginga, etter den nye måten da," sa gutten.

"Ja, jeg har dem nok større skal du se," sa mannen; "men så må vi lenger bort." Så gikk de langt innover åsen, og så kom de til et digert tre, et av de største mastetrærne i skogen.

"Mener du denne er stor nok?" sa mannen.

"Jeg tror det mest," sa gutten; "vi skal favne den, så får vi se. Gå du på den andre siden av furua, så står jeg her; er vi da ikke god for å nå sammen med hendene, så er den stor nok; men tøy deg vel, sier jeg," sa gutten og fikk fram tommen sin. Mannen gjorde som gutten sa.

"Ja vi rekker nok sammen," sa gutten; "bi litt, skal jeg tøye deg bedre," sa han, og satte rennesnare om håndleddene på ham og dro til og bandt ham vel fast til furuleggen med tjorpeisen og til å denge mannen så lenge han orket. "Her er gutten du kjøpte purka av, å her er gutten du kjøpte purka av!" skrek han, og holdt ikke opp før han syntes han hadde nok, og han selv hadde fått rett for purka; så løste han ham og lot ham ligge.

Da gauven ikke kom hjem, gjorde de manngard etter ham fra bygda, og lette all marka over, og endelig så fant de ham under mastefurua, men da var han mere død enn levende. Da de hadde fått ham vel til gårds, kom gutten og hadde kledd seg ut som doktor, og sa han kom fra utlandene, og han visste råd for all slags uråd. Da mannen hørte det, ville han ha ham til å doktere seg, og gutten mente det skulle ikke stå lenge på, men han måtte ha ham ut i en stue for seg selv, og der måtte han være alene med ham. "Hører De han skriker," sa gutten, "så skal De ikke ense det; for dess mer han skriker, dess før blir han god att."

"Først skal jeg årelate deg," sa han; og så la han mannen gruve på langbenken og bandt ham vel fast med tommen; så kom tjorpeisen fram, og til å denge ham igjen, alt han orket. Mannen hoiet og skrek, for ryggen var sår, og det sved i bare kjøttet, og gutten dengte så det ikke var noen måte på det. "Her er gutten du kjøpte purka av, å her er gutten du kjøpte purka av!" sa han. Mannen bar seg som det satt en kniv i ham; men det var ingen som brydde seg om det, for dess mer han skrek, dess før ble han god igjen, mente de. Da gutten hadde gjort fra seg doktereringen, reiste han av gårde det forteste han kunne. Men de reiste etter og fikk fatt på ham igjen og satte ham fast, og så ble han dømt til å henges.

Og gauven var så harm at han ville ikke han skulle henges før han ble så god at han kunne gjøre det selv.

Mens gutten satt der og ventet på at han skulle bli hengt, var en av husmennene til mannen ute en natt og stjal fra ham, og det så gutten. Du er en god tjuvradd, tenkte han, og det skulle vel være artig, om jeg skulle få gjort et spikk med deg før de henger meg, sa han ved seg selv.

Da det led fram, så mannen var så god han trodde han kunne orke å henge ham, lot han dem sette opp en galge nede ved kvernveien, så han kunne få se kroppen henge over der hver gang han gikk til kverna.

Da de var kommet et stykke på veien, så sa gutten:

"Du nekter meg vel ikke å tale i enerom med husmannen din som er på kverna og maler? Jeg har en gang gjort ham en fantestrek, og den vil jeg skrifte og be ham tilgi meg, før jeg dør."

Ja, det skulle han få lov til.

"Gud bære deg," sa han til husmannen, "nå kommer husbonden og vil henge deg opp, for det du stjal i kålhagen hans."

Da husmannen hørte det, ble han så ille ved at han ikke visste råd til åberge seg, og spurte gutten hva han skulle gjøre. "Kom og bytt klær med meg og gjøm deg bak døra, så vet han ikke annet enn det er meg," sa gutten, "og tar han noen da, så blir det ikke deg, men meg," sa han.

Det tok tid før de fikk byttet og tatt på seg igjen, så mannen tok til åbli redd for at gutten kanskje kunne ha rømt. Han satte avsted til kvernhusdøren.

"Hvor er han?" sa han til gutten som sto der så hvit som en møller.

"Han var her rettnå, jeg synes han gjemte seg bak døra," sa gutten.

"Ja jeg skal lære deg å gjemme deg bort, din skjelm," sa han, og tok husmannen i fullt sinne og strøk avsted til galgen med ham og hengte ham opp med det samme, og han visste ikke annet enn det var gutten han hengte.

Da det vel var gjort, ville han inn i kvernhuset og tale med husmannen sin, som var der med maling.

Gutten hadde lettet opp overkverna og holdt på å trevle under med hendene.

"Kom hit, skal du kjenne så underlig denne kvernsteinen er," sa gutten.

Mannen gikk borttil og kjente etter med den ene hånden.

"Nei, du kjenner det ikke uten du tar under og trevler med begge hendene," sa gutten.

Ja, han gjorde så, men med det samme nappet gutten vågen unna og slapp overkverna på ham, så han satt fastklemt mellom steinene; og så fram med tjorpeisen og til å denge ham det meste han orket igjen.

"Å her er gutten du kjøpte purka av!" skrek han.

Da han hadde dengt ham så mye han ville og kunne, reiste han hjem til mor si, og da det led om en stund, så han kunne tenkte mannen hadde kommet seg igjen, så sa han til henne:

"Ja, nå kommer han vel snart, denne mannen jeg solgte purka til. Nå vet jeg ingen råd til å berge meg for 'n lenger; jeg får grave opp et hull sør i jordet, og der får jeg ligge om dagen, og så får du si til ham som jeg sier føre deg," sa gutten, og talte om hva hun skulle si og gjøre.

Han grov opp et hull da, som han hadde sagt, og tok med seg en stor lang slakterkniv og la seg nedi, og mor hans la over ham bar og kvist og mose, så var han vel gjemt. Der lå han om dagen. Om en stund kom mannen reisende og spurte etter gutten.

"Ja, det ble mye til kar av ham, enda han ikke fikk mer enn ei purke av meg," sa kjerringa; "han ble både doktor og tømmermester, og så ble han hengt og oppsto igjen fra de døde, og enda får jeg aldri høre annet enn ulikt om 'n. Her om dagen kom han heimflygende, og da gjorde han meg den største glede jeg har hatt av 'n, han la seg til å dø," sa kjerringa. "Jeg brydde meg ikke så mye om 'n at jeg ville koste prest og kristen jord på 'n; men jeg grov 'n ner her sør i jordet og rakte over 'n noe kvist og bar," sa hun.

"Ser du om han ikke snøt meg og slapp likevel!" sa mannen. "Men siden jeg ikke fikk hevnet meg på 'n i levende live, så skal jeg gjøre ham en vanære på hans grav."

Han strøk sør i jordet og ville sette seg; men i det samme stakk gutten kniven i ham like til skaftet og skrek:

"Her er gutten du kjøpte purka av! Å her er gutten du kjøpte purka av!"

Mannen avsted med kniven i kroppen, og ble så redd og forskremt at han hverken har vært hørt eller spurt siden./span>

Den grønne ridder

Det var en gang en konge som var enkemann, og han hadde en eneste datter. Men det er et gammelt ord at enkemannssorg er som albustøt, den gjør vondt, men den går snart over; og så giftet han seg med en dronning som hadde to døtre. Og denne dronningen, hun var ikke bedre enn stemødre bruker være; slem og trollet var hun støtt mot stedatteren.

Langt om lenge, da de var voksne disse prinsessene, så ble det krig, og kongen skulle ut og slåss for land og rike. De tre døtrene skulle få lov åsi hva kongen skulle kjøpe og ha med hjem til dem, hvis han vant på fienden. Stedøtrene skulle nå si fra først, hva de ville ønske seg, måvite. Jo, den første ba om en gullrokk, så stor at den kunne stå på en sølv-åtteskilling, og den andre hun ba om et gullepletre, så stort at det kunne stå på en sølv-åtteskilling. Det ville de ha; og det var nå hverken for vinninga eller for spinninga til noen av dem. Men hans egen datter, hun ville ingen annen ting be om enn at han ville hilse den grønne ridder. Kongen reiste ut i krigen, og hvordan det gikk, så vant han, og hvordan det bar til, så kjøpte han det han hadde lovt stedøtrene; det hans egen datter hadde bedt ham om hadde han rent glemt bort. Men så gjorde han gjestebud, fordi han hadde vunnet. Der fikk han se den grønne ridder; så kom han det i hug, og hilste ham fra rettedatteren sin. Ridderen takket ham for hilsningen, og han ga ham en bok som så ut som en salmebok med spenneperm. Den skulle kongen ta med og gi henne; men han måtte ikke lukke den opp, og ikke måtte hun det heller før hun var alene. Da kongen var ferdig med krigen og gjestebudslagene, kom han hjem igjen, og han var nesten ikke kommet innenfor døren, før stedøtrene kringsatte ham etter det han hadde lovt å kjøpe til dem. Ja, han hadde det. Men hans egen datter, hun holdt seg tilbake og spurte ikke etter noen ting, og kongen kom det ikke i hug han heller, før en gang han ville gå ut; da tok han på seg den kjolen han hadde hatt i gjestebudet, og med det samme han grep ned i lommene etter lommetørkleet, kjente han boken. Så ga han henne den, og sa han skulle hilse, den var fra den grønne ridder, og hun måtte ikke lukke den opp før hun var alene.

Om kvelden da hun var for seg selv oppe på kammerset, lukket hun opp boken, og med det samme hørte hun først en slått, så vakker at hun aldri hadde hørt maken til den, og så kom den grønne ridder. Han sa at boken var slik, at når hun lukket den opp, kom han til henne, det var det samme hvor hun var henne, og når hun lukket den igjen, var han borte med det samme.

Ja, hun lukket ofte opp boken om kvelden, når hun var alene og i ro, og ridderen kom alltid til henne og var der som tiest. Men stemoren hadde nesen sin i alt; hun skjønte det var noen inne hos henne, og hun var ikke sen om å si det til kongen. Han ville ikke tro det; de fikk da se etter først om det var så, før de kom med slikt og tok på henne for det. En aften sto de utenfor og lydde, og de syntes tydelig det talte innenfor. Da de kom inn, var det ingen. "Hvem var det du talte med?" spurte stemoren både hardt og kvast. "Det var ingen det," sa kongsdatteren. "Jo, jeg hørte det jo skjellig," sa hun. - "Jeg lå bare og leste i en bønnebok." - "Vis meg den," sa dronningen. - Ja, det var ikke annet enn bønnebok det, og den måtte hun saktens ha lov å lese i, sa kongen. Men stemoren trodde det samme som før, og så boret hun et hull i veggen og lurte der. En aften hørte hun ridderen var der, rev opp døren og fór som en vind inn til stedatteren; men hun var ikke sen om å lukke boken, hun heller, så han ble borte i en fart. Men hvor snapp hun hadde vært, så fikk stemoren sett en snert av ham, så hun var viss om at noen hadde vært der.

Så skulle kongen ut på en lang reise; imens fikk dronningen gravet et dypt hull i jorden; der murte de opp et hus; men i muren lot hun dem legge rottekrutt og annen streng forgift, så det ikke skulle komme inn så mye som en mus engang. Murmesteren fikk god betaling, og lovte at han skulle reise av landet; men det gjorde han ikke, han ble der han var, han. Der ble kongsdatteren satt nedi med ternen sin, og så murte de igjen gangen, så det bare var et lite hull oppi, som de kunne sende mat ned igjennom til henne. Her satt hun og sørget, og tiden falt lang og lenger enn lang. Så kjente hun at hun hadde med seg boken, og tok den og lukket den opp. Først hørte hun den samme vakre slåtten hun før hadde hørt, og siden en ynkelig jamring og låt, og rett som det var, kom den grønne ridder. "Jeg er nesten død nå," sa han, og så fortalte han at stemoren hadde lagt forgift i muren, og han visste ikke om han kunne komme ut igjen med livet. Da hun så måtte lukke boken, så hørte hun den samme jamringen og låten igjen.

Men den ternen som var hos henne, hadde en kjæreste, og ham fikk hun budsendt, at han skulle gå til murmesteren og be ham gjøre hullet så stort at de kunne krype opp igjennom det; kongsdatteren skulle betale ham så godt at han skulle ha nok alle sine levedager. Ja, han gjorde det. De slapp ut og reiste langt, langt bort i fremmede land, både hun og ternen, og hvor de kom, så spurte de etter den grønne ridder. Langt om lenge kom de til et slott som var kledd med svart, og med det samme de skulle fremom der, kom det et flo-regn på dem; så gikk kongsdatteren inn under kirkesvalen og ville stå der til regn-elet var over. Som de sto slik, kom en ung mann og en gammel mann, som også ville berge seg for regnet; men prinsessen dro seg lenger inn i kroken, så de ikke fikk se henne.

"Hva kommer det av, at denne kongsgården er kledd med svart?" sa den unge. "Vet du ikke det?" sa gamlingen; "prinsen her er dødssyk, han som de kalte for den grønne ridder," og så fortalte han hvordan det hadde gått til. Da den unge hadde hørt hvordan han hadde fått det, spurte han om det ikke var noen som kunne gjøre ham god igjen. "Nei det er ikke mer enn en råd," sa han, "og det er dersom den jomfruen som satt i huset under jorden, kommer og plukker lægedomsurter på marken, koker dem i søt melk og vasker ham tre ganger," og så regnet han opp hva det var for urter som skulle til for at han skulle bli frisk. Dette hørte hun, og hun hørte vel etter også. Da regnet var over, gikk de to, og hun bidde ikke lenge, hun heller. Da de kom hjem der de bodde, måtte de ut og hente alle slags urter på mark og i skog, både hun og ternen, og de plukket og sanket sent og tidlig av alle dem hun skulle ha å koke. Så kjøpte hun seg en doktorhatt og en doktorkjole, gikk opp til kongen og bød seg til å gjøre prinsen god igjen.

Nei, det kunne ikke nytte, sa kongen; det hadde vært så mange der og prøvd på det, men det var støtt blitt verre og ikke bedre. Hun ga seg ikke, men lovte sikkert at han skulle bli god, og det både fort og vel. Ja, så skulle hun få lov å prøve da, og kom inn til den grønne ridder og vasket ham første gangen. Da hun kom igjen den andre dagen, var han så god at han kunne sitte i sengen; den neste dagen var han kar til å gå over stuegulvet, og den tredje dagen var han så frisk som fisken i vannet. Han skulle ut på jakt, sa doktoren. Nå ble kongen så glad i doktoren som fuglen i lyse dagen. Men doktoren ville hjem. Så kastet hun kjolen og hatten, pyntet seg og laget til et måltid, og så lukket hun opp boken. Det var den samme glede-slåtten som før, og med det samme kom den grønne ridder. Han undres på hvordan hun var kommet dit. Men så fortalte hun hvordan alt var gått til, og da de hadde ett og drukket, tok han henne med like opp på slottet og fortalte kongen hvordan det hadde gått til fra først til sist.

Så ble det bryllup og bryllups-turing, og da de var ferdige med det, reiste de hjem. Da ble det stor glede på far hennes. Men stemoren tok de og trillet i en spikertønne./span>

Gale-Mattis

Det var en gang en kjerring som hadde en sønn som hette Mattis. Men han var så tullet at han ikke hadde vett på noen ting; ikke tok han seg stort til heller; men det vesle han gjorde, ble bakvendt støtt, og aldri riktig; derfor kalte de ham aldri annet enn Gale-Mattis.

Dette syntes kjerringa var ille, og enda verre syntes hun det var at sønnen gikk der og aldri tok seg annet til enn dra seg utmed veggene.

Tett ved der de bodde, gikk det en stor elv, og den var stri og slem åkomme over. Så sa kjerringa en dag til gutten, at det var ikke vondt for tømmerskog der, den vokste mest innpå stueveggen; han fikk hugge, drive fram, og friste å bygge bru over elven og ta toll, så hadde han da noe ågjøre og noe til levemåte også.

Ja, det syntes Mattis også, for mor hans hadde sagt det; det hun ba om, det skulle han gjøre, det var visst og sikkert, sa han, og det hun sa, det skulle være så og ikke annerledes. Han hugg tømmer og drev det fram og bygde bro. Det gikk ikke fælende fort med arbeidet, men så hadde han da noe å ta seg til mens det sto på.

Da broen var ferdig, skulle gutten stå nedved der og ta toll av dem som ville fare over, og mor hans sa han skulle ikke slippe over noen uten de betalte toll; det fikk være det samme om det ikke støtt var penger; varer var også god betaling, sa hun.

Den første dagen kom det tre karer med hver sitt høylass og ville over broen.

"Nei," sa gutten, "dere får ikke fare over før jeg har fått toll."

"Vi har ikke noe å betale med," sa de.

"Ja, så kommer dere ikke over; men det får være det samme om det ikke er penger; varer er også god betaling," sa gutten.

Så ga de ham en høydott hver, så han hadde et lite kjelkelass; så skulle de få lov å fare over broen.

Så kom det en skreppekremmer, som hadde synåler og tråd og annet skreppegods, og ville over.

"Du får ikke fare over før du har betalt toll," sa gutten.

"Jeg har ikke noe å betale med," sa kremmeren.

"Du har vel varer?" sa gutten.

Så tok kremmeren fram et par synåler og ga ham; så fikk han fare over broen. Gutten stakk nålene inn i høyet, og så reiste han. Da han vel var kommet hjem, så sa han: "Nå har jeg fått toll og noe til levemåte!"

"Hva fikk du da?" sa kjerringa.

"Å, det kom farende tre karer med hver sitt høylass; de ga meg en høydott hver, så jeg fikk et lite kjelkelass; og så fikk jeg et par synåler av en skreppekremmer," sa gutten.

"Hvor gjorde du av høyet?" sa kjerringa.

"Jeg tygde på det jeg; men det smakte ikke annet enn gress, så kastet jeg det på elva," sa gutten.

"Det skulle du bredd utover låvegulvet," sa kjerringa.

"Det skal jeg gjøre en annen gang det, mor," sa gutten.

"Hvor gjorde du av synålene da?" sa kjerringa.

"Jeg stakk dem i høyet," sa gutten.

"Å du er en tull!" sa kjerringa; "du skulle stukket dem ut og inn i lua di."

"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.

Neste dagen, da gutten var nedved broen igjen, kom det en mann fra kverna med en mjøl-kløv og ville over.

"Du kommer ikke over før du betaler toll," sa gutten.

"Jeg har ikke skillinger å betale med," sa mannen.

"Ja, så kommer du ikke over," sa gutten; "men varer er god betaling," sa han. Så fikk han et mjølpund og så slapp han mannen over.

Det varte ikke lenge før det kom farende en smed med en kløv smedarbeid og ville over. Men det var det samme.

"Du får ikke komme over før du betaler toll," sa gutten. Men han hadde heller ikke penger å betale med, så ga han gutten en navar, og så slapp han over.

Da gutten kom hjem til mor si, så var tollen det første hun spurte etter. "Hva fikk du til toll i dag?" sa hun.

"Å, det kom en mann fra kverna med en mjølkløv, han ga meg et mjølpund, og så kom det en smed med en kløv smedarbeid, han ga meg en navar," sa gutten.

"Hva gjorde du av navaren da?" sa kjerringa.

"Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg stakk den ut og inn i lua mi."

"Ja men det er galt det," sa kjerringa; "den skulle du ikke ha stukket ut og inn i lua di, men du skulle stukket den inn i trøyeermet ditt."

"Ja, ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.

"Hva gjorde du av mjølet da?" sa kjerringa.

"Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg bredde det utover låvegulvet."

"Jeg har aldri hørt så galt!" sa kjerringa; "du skulle gått hjem etter et spann og hatt det i," sa hun.

"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.

Dagen etter var gutten ved broen igjen og skulle ta toll. Så kom det én med en brennevinskløv og ville fare over.

"Du kommer ikke over før du betaler toll," sa gutten.

"Jeg har ikke skillinger," sa kløvkaren.

"Ja, så får du ikke komme over; men du har vel varer?" sa gutten. Ja så fikk han en halvpott brennevin, og den slo han i trøyeermet sitt.

En stund etter kom det én med en geitedrift og ville over broen.

"Du kommer ikke over før du betaler toll," sa gutten. Ja, han var ikke rikere han enn de andre; han hadde ikke penger; men så ga han gutten en liten geitebukk, og så kom han over med driften sin. Men gutten tok bukken og tråkket ned i en ambar han hadde tatt med. Da han kom hjem, spurte kjerringa igjen:

"Hva fikk du i dag?"

"Å, det kom én med en brennevinskløv; han fikk jeg en halvpott brennevin av," sa gutten.

"Hva gjorde du med det?" sa kjerringa.

"Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg slo det i trøyeermet mitt."

"Ja, men det var galt det, sønn min; du skulle gått hjem etter en flaske og slått det på," sa hun.

"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.

"Så kom det en mann med en geitedrift, han ga meg en liten geitebukk, og den tråkket jeg ned i ambaren," sa han.

"Det var galt og galere enn galt det, sønn min," sa kjerringa; "du skulle ha bundet på den en vidju og leid bukken hjem," sa mor hans.

"Ja, ti still du mor; det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.

Neste dagen la han ned til broen igjen og skulle ta imot toll. Så kom det en mann med en smørkløv, og ville over broen. Men gutten sa, han fikk ikke komme over før han betalte toll.

"Jeg har ikke noe å betale med," sa mannen.

"Ja, så får du ikke fare over," sa gutten; "men har du varer, kan jeg ta dem for god betaling," sa han.

Så ga mannen ham et smørstykke, da fikk han lov til å fare over broen og gutten strøk til vidjuskogen, vred en vidju, satte den på smørstykket, og dro det hjem etter veien; men hvor han gikk, ble det liggende igjen noe av smøret, og da han kom hjem, hadde han ikke mer igjen.

"Hva fikk du i dag?" sa mor hans.

"Det kom en mann med en smørkløv, han ga meg et stykke smør," sa gutten.

"Hvor har du det da?" spurte kjerringa.

"Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten, "jeg bandt på smøret en vidju og leide det hjem; men det ble borte på veien," sa han.

"Å du er en tull, og du blir en tull!" sa kjerringa. "Nå har du jo ikke noe for alt det strevet; men hadde du vært som andre folk, kunne du hatt både mat og brennevin, både høy og redskap. Er du ikke god for å stelle deg bedre, vet jeg ikke hva jeg skal ta meg til med deg. Kanskje du kunne bli likere og få noe vett, om du ble gift og fikk et menneske som kunne stelle på deg; jeg mener det er best du tar i veien og ser til å finne deg ei bra jente. Men så må du bære deg snilt åt på veien, og hilse når du treffer folk."

"Hva skal jeg si da?" spurte gutten.

"Skal du spørre om det?" sa moren. "Guds fred! skal du si, måvite."

"Ja, jeg skal gjøre som du sier, jeg," sa gutten, og så la han i veien og skulle gå på friing. Da han var kommet et stykke på veien, møtte han en gråbein med sju unger, og da han kom så langt fram at han var ved siden av den, stanset han og hilste: "Guds fred!" Da han hadde sagt det, gikk han hjem igjen. "Jeg sa som du ba meg, jeg mor," sa gutten.

"Hva sa du da?" spurte moren.

"Guds fred! sa jeg," sa gutten.

"Hvem møtte du da?" spurte moren.

"Jeg møtte en skrubb med sju unger," sa gutten.

"Ja, du er lik deg sjøl du!" sa moren. "Hvorfor skulle du si Guds fred til skrubben? Du skulle ha klappet i hop hendene og sagt: Husj! husj! di skrubbe! skulle du sagt."

"Ja, ti still du mor, det skal jeg si en annen gang det," sa gutten og strøk av gårde, og da han var kommet et stykke på veien, møtte han et brudefølge. Så stanset han, da han var kommet midt for bruden og brudgommen, og slo hendene i hop og sa: "Husj! husj! di skrubbe!" Så gikk han hjem til mor si. "Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "men stryk fikk jeg for det," sa han."

"Hva gjorde du da?" spurte kjerringa.

"Jeg slo i hop hendene og sa: Husj! husj! di skrubbe! jeg," sa gutten.

"Hvem møtte du da?" sa kjerringa.

"Jeg møtte en brudeferd," sa gutten.

"Å du er en tull! du blir lik deg!" sa moren. "Hvorfor skulle du si så til brudeferda? Rid lystig, brud og brudgom, skulle du sagt," sa kjerringa.

"Ja, ti still du mor, det skal jeg si en annen gang," sa gutten og la i veien igjen. Så møtte han en bjørn som red på en hest. Gutten bidde til han kom ved siden av den. "Rid lystig, brud og brudgom!" sa han, og så gikk han hjem igjen og fortalte han hadde sagt det som mor hans ba ham om.

"Hva sa du da?" spurte mor hans.

"Rid lystig, brud og brudgom! sa jeg," svarte gutten.

"Hvem møtte du da?" spurte mor hans.

"Jeg møtte en bjørn som rei på en hest," sa gutten.

"Kors for en tull du er!" sa moren. "Til h-s med deg! skulle du ha sagt," sa hun.

"Ja ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.

Så la han avsted igjen og møtte et likfølge; da han kom midt for liket, hilste han og sa: "Til h-s med deg!" Så la ham hjem til mor si, og fortalte han hadde sagt som hun ba ham.

"Hva sa du da?" spurte kjerringa.

"Til h-s med deg! sa jeg," svarte gutten.

"Hvem møtte du da?" spurte mor hans.

"Jeg møtte et likfølge," sa gutten; "men stryk fikk jeg," sa han.

"Ja, det skulle du hatt mer av," sa kjerringa; "Gud vær din arme sjel nådig! skulle du sagt," sa hun.

"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang det," sa gutten, og så strøk han avsted igjen. Da han kom et stykke på veien, fikk han se et par stygge langfanter som flådde en bikkje. Da han kom fram til dem, så hilste han og sa: "Gud være din arme sjel nådig!" og da han hadde sagt det, gikk han hjem igjen og fortalte at han hadde sagt det mor hans ba ham om; men stryk fikk han, så han nesten ikke orket å dra seg hjem.

"Hva sa du da?" spurte kjerringa.

"Gud være din arme sjel nådig! sa jeg," svarte gutten.

"Hvem møtte du?" spurte mor hans.

"Det var et par langfanter som flådde ei bikkje," sa gutten.

"Ja du blir lik deg du!" sa kjerringa. "Det er både synd og skam som du farer fram. En skulle aldri hørt slik stygghet. Men nå får du fare i veien en gang til og ikke bry deg om hvem du møter, for du får bort og gifte deg, og se om du kan få en som skjønner bedre på verdens løp og er klokere til åstyre enn du. Men nå får du skikke deg som folk, og går det vel, får du ønske til lykke og rope hurra," sa hun.

Ja, gutten gjorde alt det mor hans ba ham om. Han la i veien og fridde til en jente, og hun syntes at gutten kunne ikke være så lei enda, og så sa hun ja, hun ville ha ham.

Da gutten kom hjem, ville kjerringa vite hva jenta hans hette. Men det visste han ikke. Så ble kjerringa harm, og sa at han fikk i veien igjen; for nå ville hun vite hva jenta hans hette. Med det samme gutten skulle reise hjem igjen, sanset han så mye at han spurte etter navnet. Jo, hun hette Sølvi, sa hun. Gutten sprang og mullet med seg selv:

"Sølvi, Sølvi tausa mi! Sølvi, Sølvi, tausa mi!"

Men rett som han rente så fort, forat han skulle komme hjem før han hadde glemt det bort, stupte han over en tue, og så glemte han navnet igjen. Da han kom på benene, tok han på å lete omkring tua, men han fant ikke annet enn et grev. Det tok han, og til å grave og lete alt han orket. Som han sto der og grov, kom det en gammel mann.

"Hva er det du graver etter?" sa mannen. "Har du mistet noe her?"

"Å ja, å ja, jeg har mistet navnet til tausa mi," sa gutten; "men jeg kan ikke finne det att," sa han.

"Jeg tror hun heter Sølvi," sa mannen.

Da gutten hørte det, rente han avsted med grevet i hånden og ropte:

"Sølvi, Sølvi
tausa mi!"

Men da han var kommet litt bortpå jordet, kom han i hug at han hadde tatt grevet med seg, og så kastet han det tilbake, like i foten på mannen. Mannen til å skrike og bære seg som det satt en kniv i ham, og så glemte gutten navnet og løp hjem det forteste han kunne, og da han kom hjem, var det første mor hans spurte: "Hva heter jenta di?" Gutten var like klok; han visste det ikke bedre nå enn første gangen.

"Du er samme stortullen du," sa kjerringa. "Du kommer nok ingen vei med dette heller. Men nå får jeg reise i veien sjøl og hente jenta di her hjem og få giftet deg. Imens får du bære vann på femte veggen, og så får du ta noe av bust og noe av bog, og det grønneste i kålhagen får du ta, og koke alt, og når du har gjort det, får du fjøre deg vel opp, så du er søt gutt til jenta di kommer, og så kan du sette deg på stabben."

Ja, det mente gutten han nok skulle gjøre; han bar vann og slo inn i stua så det hadde skikk; men han kunne ikke få det til å stå høyere enn på fjerde stokklaget; når det kom høyere, rant det ut. Så måtte han holde opp med det. Men nå hadde de en hund som hette Bust, og en katt som hette Bog; dem tok han og puttet i soddgryta. Det grønneste han fant i kålhagen, var en grønn kjole, som kjerringa hadde eslet sønnekona si; den hakket han fint og hadde på soddet; men grisen som hette Alt, den kokte han for seg selv i bryggepanna. Da gutten vel hadde gjort ifra seg det, fant han seg en krukke med sirup og en fjærdyne; først smurte han seg med sirupen, og siden sprettet han opp dyna og veltet seg i fjærene, og så satte han seg på stabben ute i kjøkkenet, til moren og jenta kom.

Det første kjerringa saknet da hun kom til gårds, var hunden, for den brukte støtt å møte henne på jordet. Det neste hun savnet, var katten, for den møtte hun støtt i svalen, og når det var riktig godt vær og solskinn, så kom den ut på tråkka og møtte henne ved grinda. Den grønne kjolen hun hadde eslet sønnekona si, så hun heller ikke, og grisen, som gryntet og fulgte etter hvor hun gikk, den var ikke der, den heller. Så skulle hun til å spørre om det; men i det samme hun lettet på klinken, sto vannet ut gjennom døren som en foss, så de nær var blitt borte i flommen, både kjerringa og jenta.

De måtte gå omkring til kjøkkendøren, og da de kom inn, satt denne skikkelsen oppfjæret der.

"Hva er det du har gjort?" sa kjerringa.

"Jeg har gjort som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg bar vann på femte veggen; men like fort som jeg bar inn, rant det ut, så jeg fikk det ikke høyere enn på den fjerde."

"Ja men Bust og Bog da?" sa kjerringa, og ville slå det bort i noe annet, "hvor har du gjort av dem?" sa hun.

"Jeg gjorde som du ba meg om jeg, mor," sa gutten, "jeg tok og la dem i soddgryta. De både skreik og de låt, og de beit og de klorte, og han Bust var sterk og sparket imot, men han måtte til til sist likevel, og Alt, han koker i bryggepanna i størhuset, for han var det ikke rom til i soddgryta!" sa han.

"Men hva har du gjort av den nye grønne kjolen jeg hadde eslet sønnekona mi?" sa kjerringa, og ville slå bort galskapen hans.

"Å, jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten. "Den hang i kålhagen, og den var det grønneste som var der, og så tok jeg den og hakket den smått og hadde på soddgryta."

Kjerringa bort i peisen og rev gryta av, slo ut alt sammen, og fikk på en ny en. Men da hun fikk se på gutten, ble hun rent fælen.

"Hvordan er det du ser ut da?" sa hun.

"Jeg gjorde som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "først så smurte jeg meg med sirup og gjorde meg søt, og siden så sprettet jeg opp dyna og fjøra meg vel opp," sa han.

Ja, kjerringa slo det bort så godt hun kunne, fikk ribbet fjærene av gutten, og vasket ham, og fikk klær på ham igjen.

Så skulle de ha bryllup; men først skulle Mattis gå til byen og selge en ku og kjøpe til bryllups for. Kjerringa sa ham hvordan han skulle bære seg at, og både det første og det siste var at han endelig måtte se å få noe for kua. Ja, gutten mente nok at han skulle få noe for den. Da han kom på torvet med kua, og de spurte hva han skulle ha for den, var det ikke annet svar å få av ham enn at han skulle ha "noe" for den. Så kom det en slakter, og han ba gutten ta kua og følge med hjem, så skulle han få "noe" for den. Ja, Mattis tok med kua, og da han kom fram, så spyttet slakteren i neven på ham og sa: "Der har du noe for kua de, men pass vel på det!"

Gutten gikk så varlig som han gikk på egg, og holdt neven igjen; men da han var kommet så langt som på bygdeveien nedenfor jordet, møtte han presten, som kom kjørende.

"Lukk opp grinden for meg, gutten min!" sa presten.

Gutten skyndte seg å lukke opp, men glemte det han hadde i hånden, og grep til med begge hender, så det ble sittende igjen på grinda. Da han kjente det var borte, ble han sint, og sa at "han far" hadde tatt "noe" fra ham. Men da presten spurte om han ikke var riktig, og sa at han ikke hadde tatt noe fra ham, ble gutten så harm at han slo presten i hjel, og grov ham ned i en myr ved veien. Da han var kommet hjem, fortalte han moren det, og hun slaktet en geitebukk og la ned der gutten hadde lagt presten, og presten grov hun ned et annet sted. Da hun hadde gjort det, hengte hun over en gryte med grynvelling, og da den var kokt, fikk hun Mattis til å sette seg i peisen og spikke stikker. Imens gikk hun opp på taket med gryta og helte grynvellinga nedigjennom pipa, så den flømte over gutten.

Dagen etter kom lensmannen. Da han spurte, dulgte ikke Mattis for det han hadde slått presten i hjel, og han sa han gjerne skulle té lensmannen hvor han hadde lagt han far også. Lensmannen spurte hvilken dag det var. "Det var den dagen da det regnet grynvelling over all verden," sa gutten. Da så han og lensmannen kom der han hadde gravd ned presten, trakk han fram geitebukken og spurte: "Hadde presten deres horn?" Men da øvrigheten hørte det, trodde den at gutten var rent fra vettet, og slapp han så.

Så skulle bryllupet stå, og kjerringa snakket både godt og vel for gutten og sa at når de kom til bords, måtte han bære seg vakkert at; han måtte ikke se for mye på bruden, men kaste et øye på henne nå og da; ertene kunne han ete sjøl, men eggene måtte han skifte med henne, og benene skulle han legge utmed seg på bordet, men han måtte legge dem vel sammen opp på tallerkenen.

Ja, Mattis skulle gjøre det, og gjøre det vel også; han gjorde alt det mor hans ba ham, han, og ikke noe annet. Han strøk i sauehuset og stakk ut øynene på alle sauer og geiter der fantes, og tok dem med seg. Da de kom til bords, satte han seg med ryggen til jenta; men best han satt kastet han et saueøye, så det klinte seg i ansiktet på henne; om en liten stund kastet han ett til, og slik holdt han på. Eggene åt gutten alle i hop, så jenta fikk ikke smake ett; men da ertene kom, skiftet han med henne. Da de så hadde spist en stund, la gutten føttene sine sammen, og opp på tallerkenen med dem.

Om kvelden da de skulle legge seg, var jenta kei og lei, og hun syntes det ikke var noen hjelp i å ha slik en tull til mann. Så sa hun at hun hadde glemt noe, hun ville gå ut litt. Men det måtte hun slett ikke få lov til; gutten ville følge med, for han var redd at hun ikke skulle komme inn igjen.

"Nei, ligg still du!" sa bruden; "her er et langt bustereip; det skal jeg binde på meg, og så skal jeg la døren stå åpen. Synes du da at jeg blir for lenge, kan du bare dra i reipet, så drar du meg inn igjen."

Ja, det var Mattis nøyd med; men da jenta kom ut på tråkka, møtte hun en geitebukk, løste av seg repet og bandt det på geitebukken.

Da gutten syntes hun ble for lenge ute, tok han til å dra i repet, og så dro han geitebukken opp i sengen til seg. Da han hadde ligget en stund, ropte han:

"Mor, mor, brura mi har horn som en geitebukk!"

"Ei, stygge gutten ligger og våser!" sa mor hans; "det er hårflettene hennes vesla, vet jeg."

Rett som det var, skrek gutten igjen:

"Mor, mor, brura mi har ragg som ei geit!"

"Ei, du stygge gutten, ligger og galer!" sa kjerringa.

Men det var ingen ro å få, for rett som det var, skrek og gol gutten om at jenta hans var som en geitebukk, både i ett og annet. Da det led på morgensiden, sa kjerringa:

"Klyv opp du, sønn min, og gjør på varmen!"

Gutten kløv opp på en hjell under taket og tente varme på noe halm og flis og annet rask som lå der; men så ble det slik røk at han ikke kunne holde ut inne; han måtte ut og det var i det samme dagen spratt. Kjerringa måtte også ta hyven, og da de kom ut, brente stua, så luen sto høyt opp gjennom taket.

"Til lykke, til lykke! Hurra!" skrek gutten. Det syntes han var glup bryllupsmoro.

Krambugutten med gammelostlasten

Det var en gang en krambugutt; han var så godt likt av alle der han var, at de syntes han var for god til å stå bak disken med alen og bismer. De ville hjelpe ham til en ladning å fare utenlands med, og så lot de ham velge hva han ville reise med. Han valgte gammelost, og fór til Tyrkia med den. Der solgte han den godt; men da han skulle på hjemveien, traff han to som hadde drept en mann, og det var ikke nok at de hadde drept ham i levende live, men de fór ille med liket etter han var død. Han kunne ikke tåle å se på de bar seg så stygt; så kjøpte han liket av dem og jord til for pengene sine, og fikk det i jorden.

Langt om lenge kom han lykkelig hjem; det var både vel og ille; noen av dem som hadde hjulpet til og rustet ham ut, syntes han hadde gjort en god gjerning, men andre var misnøyde med at han skulle kaste bort pengene sine på den visen. Men så ville de prøve om han ikke kunne gjøre det bedre en annen gang, og lot ham så velge én last til. Han tok samme lasten og reiste samme veien, og fikk den enda bedre betalt. Men da han kom på hjemveien, traff han to som hadde røvet en kongsdatter. De hadde satt sele på henne og holdt på å kjøre med henne; de hadde kledd av henne til beltestedet, og gikk en på hver side og pisket på. Gutten syntes synd i henne, for det var en vakker jomfru. Så spurte han om de ville selge henne. Ja, ville han veie henne opp med sølvpenger, skulle han få henne, og det ble ikke lang pruting; han betalte det de forlangte.

Langt om lenge kom han lykkelig hjem igjen. Men de som hadde rustet ham ut, ble så ute av seg over handelen hans at de landlyste ham. Så måtte han reise over til England. Der holdt han seg i fire år med kjæresten sin. De levde av det at hun var slik en mester til å slå kniplinger, som han solgte for to mark om dagen.

En dag traff han to som var uvenner, og den ene ville piske den andre opp, for det han var skyldig ham halvannen mark. Dette syntes gutten var ulikt, og betalte for ham.

En annen dag traff han to reisende, som ga seg i snakk med ham og spurte om han hadde noe å selge. Han hadde ikke annet enn kniplinger, sa han. Ja, de ville kjøpe for tre mark, og spurte hvor han bodde, og satte en dag de skulle komme; på den dagen kom de også. Da de kom, var den ene bror til kongsdatteren og den andre en som hun var trolovet med, en keisersønn. De fikk kniplingene som de hadde tinget på, og så ville de ha henne med seg hjem. Men hun ville ikke være med, uten de ville ta med gutten og forsørge ham; for han som hadde frelst henne, ville hun ikke forlate så lenge hun hadde liv. De måtte gå inn på dette, ville de ha henne med.

Da de skulle ombord, gikk broren og søsteren først i båten; men da keisersønnen skulle uti, skjøv han fra land og slengte seg oppi, så gutten ble stående igjen. Skipet lå seilferdig, og seilte så snart de kom ombord. Men så kom han som han hadde betalt halvannen mark for, med båt, og reiste ombord med ham. Da ble kongsdatteren så glad at hun tok en gullring av fingeren sin og ga ham, og så skulle han ned på rommet der hun lå.

De seilte i mange dager; så kom de til en vill øy. Der ville de opp og se etter vilt, og så stelte de det slik at broren og den norske som hadde frelst kongsdatterens liv, de skulle gå på hver sin kant av øya, og keisersønnen i midten; og da gutten var ringet, så de ikke så ham og han ikke dem, reiste de ombord, og så ble han gående igjen alene. Han visste ingen annen råd enn at der måtte han være; og der ble han i syv år. Føden fikk han av et fruktbart tre som han fant, og da de syv årene var omme, kom det en gammel mann og sa til ham, at "i dag skal din kjæreste stå brud," sa han; "de har ikke fått et ord av henne på de syv årene siden hun skiltes fra deg; men enda vil keisersønnen gifte seg med henne, for han skjønner hun er vettug, og så er hun så rik." Og så spør mannen om han ikke hadde lyst til å komme til bryllups. Det var vel noe en kunne vite, mente gutten; men han fikk vel lykke til helst å være der han var kommet. Men om en liten stund sto han i garden der bryllupet var. Nå ville han vite hva slags mann det var som hadde ført ham dit. Han var ikke noe menneske, sa han, men en ånd; det var han som han hadde kjøpt og begravd i Tyrkia. Så forærte han ham et glass og en flaske med drikkendes på, og sa det at han skulle sende en inn med bud til kjøkemesteren, at han skulle komme ut til ham. "Først skal du slå i et glass og drikke selv," sa han; "så skal du slå i ett og skjenke kjøkemesteren, og så skal du slå i det tredje og sende inn til bruden; men først skal du ta ringen av fingeren din og legge i det glasset du sender henne."

Da kjøkemesteren kom inn med skjenken, sa alle hun måtte ikke drikke. Men kjøkemesteren sa: "Først drakk han, så drakk jeg, så må vel hun trygt kunne drikke." Da hun hadde drukket ut, kjente hun ringen som lå på bunnen av glasset, og ville ut, og da hun kom ut, kjente hun ham igjen, og tok ham om halsen og kysset ham, enda så skjeggete han var, for du kan vite han hadde hverken hatt kost eller kniv på skjegget sitt i syv år.

Men så kom kongen etter, og ville vite hva det var for slags kjærlighet som var mellom dem. De ble hentet inn på et rom og fortalte hvordan det hadde gått fra først til sist. Så befalte kongen å hente barber som skulle skrape busta av ham og fli ham, og skredder med ny staskledning, og så reiste kongen inn i bryllupsstua og spurte brudgommen, denne keisersønnen, hva dom han ville felle over én som hadde stjålet liv og ære fra et menneske. Han svarte at slik en skarv først skulle henges i galgen, og siden skulle kroppen brennes. Han ble tatt på samme måten som han hadde felt dommen over seg selv, og krambugutten ble gift med kongsdatteren og levde både lenge og lykkelig.

Så var ikke jeg med lenger, og jeg vet ikke hvordan det gikk; men det vet jeg, at den som sist fortalte dette eventyret, lever den dag i dag, og det var Ole Olsen Hilli i Røldal.

Tre sitroner

Det var en gang tre brødre som hadde mistet foreldrene sine, og det var ikke noe etter dem, så de måtte ut i verden og friste lykken. De to eldste rustet seg ut så godt de kunne; men den yngste, han kalte de Tyrihans, fordi han alltid satt i peisen og holdt tyrilysa; ham ville de ikke ha med. De reiste ut i grålysningen om morgenen. Men hvordan det gikk eller ikke gikk, så var Tyrihans likså tidlig i kongsgården han som de andre. Da de var kommet dit, ba de om tjeneste. Kongen sa han ikke hadde noe arbeid til dem; men siden de var så nødige, fikk han vel skaffe dem noe, - det kunne alltid være noe å rusle med på slik en stor gård; de kunne slå spiker i veggen, og når de hadde gjort fra seg det, kunne de ta dem ut igjen; når de var ferdige med det, kunne de bære ved og vann til kokka i kjøkkenet. Tyrihans var den flinkeste til å slå spiker i veggen og til å ta dem ut igjen, og den flinkeste var han til å bære ved og vann også. Derfor ble brødrene avindsyke på ham, og sa han hadde sagt seg god for å skaffe kongen den vakreste prinsessen som fantes i tolv kongeriker; for kongen hadde mistet dronningen sin og var blitt enkemann. Da kongen fikk høre dette, sa han til Tyrihans at han skulle gjøre det han hadde sagt; kunne han ikke det, skulle de legge ham på huggestabben og slå hodet av ham.

Tyrihans svarte at han hverken hadde sagt det eller tenkt det; men siden kongen var så streng, fikk han vel friste. Så fikk han en nisteskreppe på nakken og gikk av gårde. Men han hadde ikke kommet langt på skogen, før han ble sulten og ville smake på nisten de hadde gitt ham med fra kongsgården. Da han vel hadde satt seg i ro og mak under en gran utmed veien, kom det hinkende en gammel kjerring og spurte hva han hadde i skreppen sin. "Kjøtt og flesk," svarte gutten; "er du sulten, så kom og få deg en bete med, gamlemor!" Ja, hun takket og åt, og sa hun skulle nok gjøre ham et morsstykke igjen, og så hinket hun bort igjennom skogen. Da Tyrihans var god og mett, kastet han skreppen på nakken og la avsted; men han var ikke kommet langt før han fant en pipe. Den syntes han det kunne være moro å ha å blåse i på veien, og det varte ikke lenge før han fikk lyd i den, skal jeg tro. Men da yrte det fram med småtroll, og de spurte i munnen på hverandre: "Hva har min herre å befale, hva har min herre å befale?"

Tyrihans sa han visste ikke noe om at han var herre over dem; men skulle han befale, så ville han de skulle skaffe ham den vakreste prinsessen som fantes i tolv kongeriker. Ja, det var ingen sak, mente småtrollene; de visste godt hvor hun var, og veien kunne de vise ham, så han kunne gå bort og ta henne selv, for de hadde ingen makt til å røre henne. De viste ham veien, og så kom han fram både godt og vel; det var ikke noen som la to stikker i kors for ham engang. Det var et trollslott, og der satt det tre deilige prinsesser; men da Tyrihans kom inn, ble de så rent tullete at de rente omkring hverandre som forskremte lam-unger, og rett som det var, ble de til tre sitroner som lå i vinduet. Tyrihans ble så ille ved og så rent ulykkelig over dette, at han ikke visste sin arme råd. Men da han hadde tenkt seg litt om, tok han og stakk sitronene i lommen; han trodde de kunne være gode å ha om han skulle bli tørst på reisen; for han hadde hørt at sitroner skulle være sure.

Da han kom et stykke på veien, ble han så het og tørst; vann var ingensteds å finne, og han visste ikke hva han skulle få å slokke tørsten med. Så kom han til å tenke på sitronene og tok opp en og bet hull på. Men inni den satt prinsessen til opp under armene og skrek: "Vann, vann!" Hvis hun ikke fikk drikke vann, måtte hun dø, sa hun. Ja, gutten løp i ring og lette etter vann som han var rent fra seg; men vann var der ikke, og vann fant han ikke, og rett som det var, så var hun død.

Da han hadde gått et stykke til, ble han enda hetere og enda tørstere, og da han ikke fant noe han kunne slokke tørsten med, tok han den andre sitronen og bet hull på. Inni den satt det også en prinsesse til opp under armene, og hun var enda deiligere enn den første. Hun skrek på vann, og sa at fikk hun ikke vann, døde hun på timen. Tyrihans fór omkring og lette både under stein og mose, men vann fant han ikke, og så døde den prinsessen også.

Tyrihans syntes det ble verre og verre, og det ble det og, for dess lenger han kom, dess hetere ble det. Marken var så tørr og avsvidd at det ikke fantes en vanndråpe, og det var ikke langt fra han nesten var halvdød av tørst. Han kvidde seg lenge for å bite hull på sitronen han hadde igjen, men til sist var det ingen annen råd. Da han hadde bitt hull, satt det en prinsesse inni den også; hun var den deiligste i tolv kongeriker, og hun skrek at fikk hun ikke vann, så døde hun på timen. Tyrihans løp og skulle hente vann, og denne gangen møtte han mølleren til kongen; han viste ham veien til møllerdammen. Da han kom til dammen med henne og fikk gitt henne vann, kom hun helt ut av sitronen og var rent naken. Tyrihans måtte la henne få det plagget han hadde, å kaste om seg, og så gjemte hun seg i et tre, mens han gikk opp til kongsgården og skulle skaffe henne klær og fortelle kongen at han hadde fått henne, og hvordan det var gått til alt i hop.

Mens dette sto på, kom kokkejenta ned til møllerdammen og skulle hente vann. Da hun fikk se det vakre ansiktet som speilte seg i dammen, trodde hun det var hennes eget, og hun ble så glad at hun tok på å sulle og danse, for det hun var blitt så vakker. "Fanden bære vann, og ikke du som er så vakker!" sa hun og kastet vassbøttene. Men om litt fikk hun se at ansiktet i dammen hørte til prinsessen som satt i treet. Da ble hun så harm at hun trev henne ned av treet og kastet henne ut i dammen. Men selv slengte hun kjolen til Tyrihans omkring seg og krøp opp i treet.

Da kongen kom og fikk se den stygge, svarte kokketøsa, ble han både rød og blek; men da han hørte de sa at hun var den deiligste i tolv kongeriker, så syntes han han kunne ikke annet enn tro det var noe i det, og han syntes synd på Tyrihans også, som hadde hatt så mye å gå igjennom før han fikk henne. Hun blir vel kanskje likere med tiden, tenkte han, når hun får flidd seg og får gilde klær, og så tok han henne med seg hjem. Det ble sendt bud etter parykkmakere og sypiker, hun ble pyntet og kledd som en prinsesse, men alt de vasket og pyntet henne, svart og stygg var hun, og det ble hun værende og.

Om en stund skulle underkokka gå ned til dammen etter vann, og så fikk hun en stor sølvfisk i bøtten sin. Hun bar den opp og viste den til kongen da, og han syntes den var gjev og gild; men den stygge prinsessen sa det var trollskap, og at de skulle brenne den opp, for hun skjønte straks hva det var. Ja, fisken ble brent, og den andre morgenen fant de en sølvklump i asken. Det kom kokka opp og fortalte kongen, og han syntes det var underlig; men prinsessen sa det var bare trollskap, og ba dem grave det ned i møkkdynga. Kongen ville nødig, men hun lot ham hverken ha ro eller fred, og så sa han til slutt de fikk gjøre det. Men den andre dagen sto det en vakker lind der de hadde gravd ned sølvklumpen, og den linden hadde blad som glitret som sølv. Da de fortalte kongen dette, syntes han det var underlig; men prinsessen sa det var ikke annet enn trollskap, og linden skulle de hugge ned på timen. Kongen ville nødig, men prinsessen plaget ham så lenge, at til sist måtte han føye henne i det også. Da jentene skulle ut og ta flisene av linden til å brenne på peisen, var det bare sølv. "Det er ikke verdt å si noe om det til kongen eller prinsessen igjen," sa en av dem, "for så skal vel disse også brennes og smeltes; det er bedre vi gjemmer dem i dragkistene våre. Det kan være godt å ha, når det en gang kommet et menneske, og vi skal gifte oss!" Ja, det ble de enige om. Men da de hadde båret på det en stund, ble det så urimelig tungt. Da de skulle se etter hva det kunne komme av, var flisene omskapt til et barn, og det varte ikke lenge før det var den deiligste prinsesse noen kunne se. Jentene kunne nok skjønne at dette ikke gikk riktig til; de skaffet henne klær, og fløy bort og fikk fatt på gutten som skulle hente den deiligste prinsessen i tolv kongeriker, og sa det til ham. Og da Tyrihans kom, fortalte hun ham hvordan alt var gått til, at kokka hadde revet henne ned i dammen, og at hun hadde vært både sølvfisken og sølvklumpen og linden og flisene, og at hun var den rette. Det var ikke greit å få tak i kongen, for den stygge, svarte kokka hang over ham både sent og tidlig; - men til sist fant de på åsi det hadde kommet krigsbud fra grannekongen. Så fikk de ham ut, og da han fikk se den deilige prinsessen, ble han så inntatt i henne at han ville drikke bryllup på timen, og da han fikk høre hvor ille den stygge, svarte kokka hadde fart med henne, sa han at henne skulle de ta og trille i en spikertønne. Så turte de bryllup så det hørtes og spurtes over tolv kongeriker.

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]

Hurtiglinker til de andre kapitlene:
[Index] [Eldre Futhark] [Odins Trollsanger] [Sigerdrivamål] [Germanske runer] [Norske runer] [Danske runer] [Svenske runer] [Grønlandske runer] [Islandske runer] [Anglosaksiske runer] [Vesterhavsruner] [Lønnruner] [Norske runeinnskrifter I] [Norske runeinnskrifter II] [Norske runeinnskrifter III] [Symboler] [Rissing] [Historikk] [Goterne] [Herulerne] [Klassedelingen] [Blot] [Ed] [Volve] [Nidstang] [Grav] [Runekasting] [Håndverk] [Tekstil] [Handelsvarer] [Familie] [Idrett] [Skip] [Navigasjon] [Bosetninger] [Gårdsnavn] [Husdyr] [Lov & rett] [Mål & tid] [Reiseruter] [Våpen] [Religion] [Primsigne] [Drikkekultur] [Ord] [Stavkirker] [Riker] [Sagaklipp] [Folkevandringstida] [Oslo] [Helleristninger] [Bilder i berg] [Referanser] [Download filer] [Kultur idag] [Eventyr] [Film] [Litteratur] [Kunst] [Musikk] [Vikingspill] [Hvordan] [Andre "runesider"] [Ikke-runestoff] [Arild Hauge]

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
[A] [B] [C] [D] [E] [F] [G] [H] [I] [J] [K] [L] [M] [N] [O] [P] [Q] [R] [S] [T] [U] [V] [W] [X] [Y] [Z] [Æ] [Ø] [Å]

1995-2020 Reisenett.no. Eventyrene er tilrettelagt for publisering av Arild Hauge

Sist oppdatert 16. august 1999

Tekstene er hentet fra:
[http://www.lysator.liu.se/runeberg/folkeven/026.html]

Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.