annonser her
Norske Sagn & Eventyr - side 13 av 14
Eventyrene og historiene er hentet fra Asbjørnsen og Moes samlede folkeeventyr - sagn og eventyr som avspeiler folketroen som har røtter tilbake til hedensk tid.

Side 13
Bjørnen og reven
De tre prinsesser i Hvittenland
Den rettferdige firskilling
En frierhistorie
Giske
Store-Per og Vesle-Per
Per, Pål og Espen Askeladd
Lillekort
Graverens fortellinger
Gullfuglen
Herremannsbruden

Resten av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr finner du fordelt på 13 andre sider:

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]

Bjørnen og reven

1. Hvorfor bjørnen er stubbrumpet

Bjørnen møtte en gang reven, som kom luskende med et knippe fisk han hadde stjålet.

"Hvor har du fått det fra?" spurte bjørnen.

"Jeg har vært ute og fisket, herr bjørn!" svarte reven.

Så fikk bjørnen også lyst til å lære å fiske, og ba reven si hvordan han skulle bære seg at.

"Det er en simpel kunst for deg," sa reven, "og den er snart lært. Du skal bare gå ut på isen, hugge deg et hull og stikke rumpa nedi; og så må du holde den der bra lenge. Du må ikke bry deg om at det svir litt i den; det er når fisken biter; dess lenger du kan holde den der, dess mer fisk får du. Og rett som det er, skal du tverrykke opp!"

Ja, bjørnen gjorde som reven hadde sagt, og holdt rumpa lenge, lenge nedi hullet, til den var frosset vel fast; så tverrykket han den - tvert av, og nå går han der stubbrumpet den dag i dag.


2. Reven snyter bjørnen for julekosten

Bjørnen og reven hadde en gang kjøpt seg en smørholk i hop; den skulle de ha til jul, og derfor gjemte de den under en tykk granbuske. Så gikk de et stykke bort og la seg i en solbakke til å sove. Da de hadde ligget en stund, reiste reven seg og ropte: "Ja!"...satte avsted, og like bort til smørholken, som han åt en god tredjepart av. Men da han kom igjen, og bjørnen spurte hvor han hadde vært, siden han var så feit om flabben, sa han: "Tror du ikke jeg ble bedt i barsel da?"

"Ja så. Hva hette barnet?" spurte bjørnen.

"Tatt-på," sa reven.

Dermed la de seg til å sove igjen. Om en liten stund sprang reven opp igjen og ropte: "Ja!" og strøk avsted bort til smørholken. Den gangen åt han også en god slump. Da han kom tilbake, og bjørnen spurte hvor han hadde vært, svarte han: "Å, ble jeg ikke nå igjen bedt til barsel da, tror du?"

"Hva hette barnet nå da?" sa bjørnen.

"Halv-ett," svarte reven.

Bjørnen syntes det var et rart navn, men han undret seg ikke lenge på det, før han gjespet og sov igjen; aldri før han hadde ligget en liten stund, så gikk det like ens som begge de andre gangene; reven sprang opp igjen, ropte "Ja!" og la avsted bent til smørholken, og den gangen åt han slumpen. Da han kom tilbake, hadde han vært i barsel igjen; og da bjørnen ville vite hva barnet hette, svarte han "Slikket-i-bunnen!"

Dermed la de seg til å sove igjen og lå en god stund. Så skulle de bort og se til smøret; men da var det ett opp. Og så skyldte bjørnen på reven, og reven på bjørnen; den ene sa at den andre hadde vært borte i smørholken, mens han selv lå og sov.

"Ja, ja," sa Mikkel, "vi skal snart få vite hvem av oss har stjålet smøret. Nå skal vi legge oss borti solbakken: den som da er fetest bak når vi våkner, han har stjålet det."

Ja, den prøven ville bjørnen gjerne gå inn på; han visste med seg selv at han ikke hadde smakt smøret engang, og la seg trygt til å sove i solen. Så lusket Mikkel bort til holken etter et smørgrann som satt igjen i en sprekk, og tilbake til bjørnen og smurte ham bak med det; så la han seg til å sove, som ingenting hadde hendt. Da nå begge våknet, så hadde solen smeltet smøret, og så ble bjørnen den som hadde ett smøret, likevel han.


De tre prinsesser i Hvittenland

Det var en gang en fisker som bodde tett ved slottet og fisket til kongens bord. En dag han var ute og fisket, fikk han ingenting; han kunne bære seg at som han ville, agne og fiske, fiske og agne, så hang det ikke et bein på kroken. Men da det led langt på dag, dukket det opp et hode av vannet og sa: "Får jeg det konen din bær under beltet, skal du få fisk nok." Mannen svarte straks ja, for han visste ikke at hun var med barn. Siden fikk han da fisk om dagen kan hende, og det så mye han ville ha. Men da han kom hjem om kvelden og fortalte hvordan han hadde fått all fisken, tok konen til ågråte og bære seg, og ba Gud hjelpe seg for det løftet mannen hadde gjort; for hun bar et barn under beltet, sa hun. Det spurtes snart oppe på slottet at konen var så sorggiven, og da kongen fikk høre det, lovte han å ta barnet til seg og se til å frelse det. Det led og det skred, og da tiden var omme, fikk konen et guttebarn; det tok da kongen til seg og oppdro det som sin egen sønn, like til gutten var voksen.

Da ba gutten en dag om lov til å følge faren ut og fiske; han hadde så inderlig lyst til det, sa han. Kongen ville nødig tillate det, men til slutt fikk gutten lov; han ble med faren, og det gikk godt og vel nok hele dagen, like til de kom til lands om kvelden. Da hadde sønnen glemt etter seg lommetørkleet sitt, det ville han springe ut i båten etter. Men i det samme han kom uti, tok båten til å gå med ham, så det fosset, og alt gutten holdt imot med årene, så hjalp det ikke; det gikk og det gikk hele natten, og endelig kom han langt, langt bort til en hvit strand. Der gikk han i land, og da han hadde gått et stykke, møtte han en gammel mann med hvitt, sidt skjegg.

"Hva heter det her?" spurte gutten.

"Hvittenland," svarte mannen. Og så ba han gutten si ham hvor han var fra og hva han ville, og det fortalte guten ham.

"Ja," sa mannen, "når du nå går fram langs med stranden her, så kommer du til tre kongsdøtre, som står i jorden, så de bare har hodet oppe. Så roper den første - det er den eldste - og ber deg så vakkert komme og hjelpe seg, og det gjør den andre også; men ingen av dem skal du gå bort til; skynd deg bare fra dem, som du aldri hørte eller så dem. Men den tredje skal du gå bort til og gjøre det hun ber deg om; det blir din lykke det."

Da gutten kom til den første av prinsessene, ropte hun til ham og ba ham så inderlig vakkert at han skulle komme til henne; men han gikk som han aldri så henne; like ens gikk han forbi den andre; men den tredje gikk han bort til.

"Vil du gjøre det jeg sier deg, skal du få hvem av oss tre du vil," sa prinsessen.

Ja, det ville han gjerne; og så fortalte hun, at tre troll hadde satt dem alle tre ned i jorden der; men før hadde de bodd på det slottet han kunne se borte i skogen. "Nå skal du gå inn i slottet og la trollene piske deg en natt for hver av oss," sa hun; "orker du tåle det, så frelser du oss."

Ja, svarte gutten, det skulle han nok prøve.

"Når du går inn," sa prinsessen igjen, "står det to løver i porten, men bare du går midt imellom dem, så gjør de deg ikke noe. Gå så bent fram, inn på et mørkt lite rom; der skal du legge deg. Så kommer trollet og slår deg; men så skal du ta flasken som henger på veggen og smøre deg der han har slått deg, så er du like god igjen. Grip så sverdet som henger ved siden av flasken, og hugg trollet i hjel."

Ja, han gjorde som prinsessene sa, han gikk midt imellom løvene, som han ikke så dem, og like inn i det vesle kammerset, og der la han seg.

Første natten kom det et troll med tre hoder og tre ris og pisket gutten syndig; men han holdt ut til trollet var ferdig, så tok han flasken og smurte seg, og så grep han sverdet og hugg i hjel trollet. Da han så kom ut om morgenen, sto prinsessene over jorden til beltet. Den andre natten gikk det like ens; men det trollet som da kom, hadde seks hoder og seks ris, og det pisket ham enda verre enn det forrige; men da han kom ut om morgenen, sto prinsessene over jorden til smalleggen. Tredje natten kom det et troll som hadde ni hoder og ni ris, og slo og pisket gutten så lenge at han dånet til sist; så tok trollet ham, og kastet ham mot veggen, men ved det falt krukken ned, så det skvatt utover ham, og han ble like god igjen. Da var han ikke sen, han grep sverdet og hugg i hjel trollet, og da han den morgenen kom ut av slottet, sto prinsessene helt ovenpå jorden. Så tok han den yngste av dem til dronning og levde godt og vel med henne i lang tid.

Men endelig fikk han lyst til å reise hjem litt og se til foreldrene sine. Det var dronningen ikke mye for; men da han lengtet så hardt og endelig måtte og skulle avsted, så sa hun til ham: "Ett skal du love meg, at du gjør det som far din ber deg, men ikke det som din mor ber deg," og det lovte han. Så ga hun ham en ring, som var slik at den som hadde den på, kunne ønske to ting, hva han ville. Han ønsket seg da hjem, og foreldrene kunne ikke bli ferdig med å undre seg over så staselig og gild han var.

Da han hadde vært hjemme noen dager, ville moren han skulle gå opp til slottet, så kongen kunne få se for en mann han nå var blitt. Faren sa: "Nei, det bør han ikke gjøre, for så kan vi ikke ha noen glede av ham den stunden." Men det hjalp ikke, moren tagg og ba ham så lenge til han gikk.

Da han kom opp dit, var han gildere både i klær og all ting enn fosterfar sin. Dette likte nå ikke han mer enn måtelig, og så sa han: "Ja, men nå kan du se hvordan min dronning er; jeg kan ikke få se din jeg. Jeg tror ikke du har så vakker dronning."

"Gi hun bare sto her, skulle du få se det!" sa den unge kongen, og straks sto hun der.

Men hun var så sorgfull og sa til ham: "Hvorfor gjorde du ikke som jeg ba deg om, og hørte etter hva far din sa deg? Nå må jeg straks hjem igjen jeg, og du har brukt begge ønskene dine." Dermed knyttet hun en ring i håret hans, som navnet hennes sto på; og ønsket seg så hjem igjen.

Da ble den unge kongen rent sorggiven, og gikk dag ut og dag inn og tenkte bare på hvordan han skulle komme tilbake til dronningen sin. Jeg får se om jeg ikke noen steds kan få spurt hvor Hvittenland er, tenkte han, og dro så ut i verden. Da han hadde gått en stund, kom han til et berg; der møtte han én som var herre over alle dyrene i skogen - for de kom når han blåste i et horn han hadde - og så spurte kongen etter Hvittenland.

"Ja, jeg vet det ikke," svarte mannen; "men jeg skal spørre dyrene mine." Så blåste han dem inn, og spurte om noen visste hvor Hvittenland lå; men det var ingen som visste det.

Så ga mannen ham et par ski. "Når du står på disse," sa han, "så kommer du til bror min, som bor hundre mil herfra; han er herre over alle fuglene i luften; spør ham! Når du er kommet fram, snur du bare skiene, slik at odden vender hit, så går de hjem av seg sjøl."

Da kongen kom dit, snudde han skiene, slik som herren over dyrene hadde sagt, og så gikk de tilbake.

Han spurte igjen etter Hvittenland, og mannen blåste inn alle fuglene, og spurte om noen av dem visste hvor Hvittenland lå. Nei, ingen visste det. Lenge etter de andre kom også en gammel ørn; hun hadde vært borte i ti runde år; men hun visste det ikke heller.

"Ja, ja," sa mannen, "så skal du få lånt et par ski av meg; når du står på dem, så kommer du til bror min, som bor hundre mil herifra; han er herre over alle fiskene i havet; du får spørre ham. Men glem ikke å snu skiene!"

Kongen takket og steg på skiene; og da han var kommet til ham som var herre over fiskene i havet, snudde han dem, og så gikk de tilbake, liksom de andre. Så spurte han etter Hvittenland igjen.

Mannen blåste da inn fiskene; men ingen visste noe. Endelig kom en gammel, gammel gjedde, som han hadde et svare bry med å få blåst inn. Da han spurte henne, sa hun: "Jo, der er jeg vel kjent; for nå har jeg vært kokke der i ti år. I morgen skal jeg dit igjen; for da skal den dronningen som kongen ble borte for, ha bryllup med en annen."

"Siden det er så, skal jeg si deg en råd," sa mannen. "Her borte på en myr står tre brødre, som har stått der i hundre år, og slåss om en hatt, en kappe, og et par støvler; når en har de tre tingene, kan han gjøre seg usynlig og ønske seg så langt han vil. Du kan si til dem, at du vil prøve tingene og siden avsi dom imellom dem."

Ja, kongen takket for seg, gikk og gjorde så. "Hva er det dere står her og slåss evig og evindelig om?" sa han til brødrene; "la meg prøve tingene, så skal jeg dømme mellom dere." Det ville de gjerne; men da han hadde fått hatten og kappen og støvlene, sa han: "Når vi møtes neste gang, skal dere få høre dommen," og dermed ønsket han seg avsted.

Mens han fór i luften, kom han i følge med nordenvinden.

"Hvor skal du hen?" spurte nordenvinden.

"Til Hvittenland," sa kongen, og dermed fortalte han det som hadde hendt ham.

"Ja," sa nordenvinden, "du farer vel litt fortere du; jeg skal nå inn i hver krok og gufse og blåse jeg. Men når du kommer fram, så still deg på trappen, ved siden av døren, så skal jeg komme susende, som jeg ville blåse ned hele slottet. Når da prinsen som skal ha dronningen din, kommer ut og skal se hva som er på ferde, så tar du ham i nakken og kaster ham ut; siden skal nok jeg prøve å få ham av gårde."

Ja, som nordenvinden hadde sagt, så gjorde kongen; han stilte seg på trappen, og da nordenvinden kom susende og brusende og tok tak i veggen på slottet, så det ristet, gikk prinsen ut og skulle se hva som var på ferde; men med det samme han kom, tok kongen ham i nakken og kastet ham ut, og så tok nordenvinden ham og reiste av med ham. Da han var blitt kvitt ham, gikk kongen inn i slottet. Først kjente ikke dronningen ham, for han var blitt så mager og blek, ved det han hadde vandret så lenge og vært så sorgfull; men da han viste henne ringen, ble hun hjertens glad, og så ble det rette bryllupet holdt, så det spurtes både vidt og bredt.


Den rettferdige firskilling

Det var en gang en fattig kone som bodde i en ussel stue langt borte fra bygda. Lite hadde hun å bite og intenting å brenne, og derfor sendte hun en liten gutt hun hadde, til skogs for å sanke ved. Han hoppet og sprang, og sprang og hoppet, for å holde seg varm, for det var en kald, grå høstdag; og hver gang han hadde sanket en kvist eller en rot i vedbøra, måtte han slå armene om hinannen mot herdebladene, for nevene var røde som tyttebærtuene han gikk over, av bare kulde.

Da han hadde fått vedbøra full og skulle hjem igjen, kom han over en stubbebråte. Der så han en kvit, krokete stein. "Å, din stakkars gamle stein, så kvit og så bleik du er - du fryser nok fælt!" sa gutten, han tok av seg trøya og hadde på steinen.

Da han nå kom bærende med vedbøra, spurte moren hva det skulle være til at han gikk i skjorteermene i høstkulda. Han fortalte da at han hadde sett en gammel krokete stein som var rent kvit og bleik av frost, den hadde han gitt trøya si.

"Din tull!" sa kjerringa, "tror du stein fryser? Men om den frøs så den skalv, så er enhver seg sjøl nærmest. Det koster nok å få klær på deg, om du ikke henger dem igjen på steiner borti bråtene," - og så jaget hun gutten bort igjen etter trøya.

Da han kom der steinen sto, hadde den snudd seg og lettet seg opp fra jorden med den ene kanten. "Ja, det er siden du fikk trøya det, stakkar!" sa gutten. Men da han så litt bedre på steinen, sto det et pengeskrin under, fullt av blank sølvmynt. "Det er visst stjålne penger," tenkte gutten; "det er ingen som setter penger han har fått på ærlig vis, under en stein borti skogen." Så tok han skrinet og bar det til et tjern tett ved, og slo hele pengehaugen uti. Men en firskilling fløt ovenpå. "Ja, den er rettferdig; for det rettferdige synker aldri," sa gutten, han tok firskillingen, og gikk hjem med den og trøya.

Så fortalte han moren hvordan det hadde gått ham, at steinen hadde snudd seg, og at han hadde funnet et skrin med sølvpenger, som han hadde slått ut i tjernet, for det var stjålne penger. "Men en firskilling fløt, og den tok jeg, for den var rettferdig," sa gutten.

"Du er en tosk," sa moren - hun var rent arg - "var ikke annet rettferdig enn det som flyter på vann, så var det ikke stor rettferdighet i verden. Men om så pengene var stjålne ti ganger, så hadde du funnet dem, og enhver er seg sjøl nærmest. Hadde du tatt pengene, kunne vi levd godt og vel i all vår tid. Men en tulling er du, og en tulling blir du, og nå vil jeg ikke lenger gå her og slite og dra med deg. Nå får du ut og tjene for ditt brød."

Gutten måtte da ut i den vide verden, og han gikk både langt og lenge og spurte etter tjeneste. Men hvor han kom, syntes folkene han var for liten og for vek, og sa de kunne ikke bruke ham til noe. Endelig kom han til en kjøpmann; der han fikk være i kjøkkenet, og skulle bære ved og vann til kokka.

Da han hadde vært der i en tid, skulle kjøpmannen en gang reise til fremmede land, og så spurte han alle tjenerne sine hva han skulle kjøpe med seg hjem til hver av dem. Da nå alle hadde sagt hva de ville ha, kom også raden til gutten som bar ved og vann til kokka. Han rakte fram firskillingen sin.

"Ja, hva skal jeg kjøpe for den da?" spurte kjøpmannen. "Det blir nok ikke stor handelen."

"Kjøp det jeg kan få for den, den er rettferdig, det vet jeg," sa gutten.

Det lovte husbonden, og så seilte han.

Da nå kjøpmannen hadde losset og lastet i det fremmede landet, og kjøpt det han hadde lovt tjenerne sine, kom han ned til skipet igjen, og skulle til å legge fra bryggen. Da først kom han i hug at kokkedrengen hadde sendt med ham en firskilling, han skulle kjøpe noe for. "Skal jeg nå opp i byen igjen for den firskillingens skyld? En har da heller ikke annet enn ugagn av å ta til seg slikt herk," tenkte kjøpmannen.

I det samme kom det en kjerring gående med en pose på ryggen.

"Hva er det du har i posen din, mor?" spurte kjøpmannen.

"Å, det er ikke annet enn en katt; jeg har ikke råd til å fø på den lenger, så jeg har tenkt å kaste den på sjøen og gjøre det av med den," svarte kjerringa.

"Gutten sa jo jeg skulle kjøpe det jeg kunne få for firskillingen," sa kjøpmannen ved seg selv, og så spurte han kjerringa, om hun ville ha fire skilling for katten sin.

Ja, kjerringa var ikke sen om å slå til, og så var handelen gjort.

Da nå kjøpmannen hadde seilt et stykke, kom det et gruelig uvær på ham, med slik en himmels storm at det ikke var noen måte, og han drev og han drev, og visste ikke hvor det bar hen.

Til sist kom han til et land han aldri hadde vært i før, og der gikk han opp i byen. På vertshuset, der han gikk inn, var bordet dekket med et ris til hver som skulle sitte ved det. Dette syntes kjøpmannen var underlig, for han kunne ikke skjønne hva de skulle med alle risene; men han satte seg, og tenkte han fikk se vel etter. Jo, da maten kom på bordet, fikk han nok se hva risene var til: da krydde det fram i tusenvis av mus, og hver som ved bordet satt, måtte til med riset sitt og fekte og slå omkring seg, og det var ikke annet å høre enn det ene klasket av ris hardere enn det andre. Somme tider råkte de hverandre i ansiktet; da måtte de gi seg tid til å si: "Om forlatelse."

"Det er strengt arbeid å spise i dette landet," sa kjøpmannen. "Men hvorfor holder folk ikke katter her?"

Så lot kjøpmannen hente opp den katten, han hadde kjøpt til kokkedrengen, og da katten kom på bordet, måtte vel musene til hulls, og folkene hadde ikke hatt så god matro i manns minne. De ba og velsignet kjøpmannen at han måtte selge dem katten sin. Langt om lenge lovte han åoverlate den, men hundre daler ville han ha for den; det ga de, og takk attpå.

Så seilte kjøpmannen igjen; men aldri før var han kommet i rom sjø, så så han katten satt oppi stormasten, og straks etter ble det en storm og et uvær igjen, enda verre enn siste gangen, og han drev og drev, til han kom inn ensteds han aldri hadde vært før.

Kjøpmannen gikk igjen opp i vertshuset, og her var også bordet dekket med ris, men de var mye større og lengre enn der han først var. Og de kunne vel trenges; for her var det enda flere mus, og alle var de dobbelt så store som dem han før hadde sett.

Så solgte han katten igjen, og den gangen fikk han to hundre for den, og det uten pruting.

Da han hadde seilt derfra, og var kommet et stykke utpå havet, satt katten oppi masten igjen; og straks tok uværet til på nytt, og langt om lenge ble han også den gangen drevet inn til et land han aldri hadde vært i.

Han gikk igjen opp i vertshuset; der var også bordet dekket med ris, men hvert ris var halvannen alen langt og så tykt som en liten lime, og folkene sa det var den verste onna de hadde, å sitte og ete, for her var det i tusentall med store fæle rotter; det var med nød og neppe de kunne få en bete mat i munnen en gang imellom, slik strev hadde de med å holde rottene ifra seg. Så måtte katten opp fra skipet igjen, og så fikk folkene matro. De ba og bønnfalt kjøpmannen at han endelig måtte selge dem katten sin; lenge sa han nei, men til sist lovte han de skulle ha den for tre hundre daler. Det ga de, og takket og velsignet til.

Da nå kjøpmannen kom ut på sjøen, tenkte han etter hvor mye gutten hadde tjent på firskillingen, han hadde sendt med ham. "Ja, noe av pengene skal han få," sa kjøpmannen ved seg selv, "men ikke alt. Det er meg han har åtakke for katten jeg kjøpte, og enhver er seg selv nærmest."

Men med det samme kjøpmannen tenkte det ved seg selv, ble det en storm og et uvær, så alle trodde skipet skulle forgå. Så merket kjøpmannen at det ikke var annen råd, og så måtte han love at gutten skulle få alt sammen. Aldri før hadde han gjort det løftet, så ble været godt, og han fikk strykende bør like hjem. Da han var kommet i land, ga han gutten de seks hundre dalerne, og datter si attpå; for nå var kokkedrengen likeså rik som kjøpmannen, og siden levde gutten både i herlighet og glede. Moren tok han til seg og gjorde vel imot; "for jeg tror ikke på det at enhver er seg sjøl nærmest," sa gutten.


En frierhistorie

Det var en gang en gutt som skulle ut og fri. Blant andre steder kom han også til en gård der folkene satt i bare armoden; men da frieren kom, ville de saktens synes velstående, det kan en nok vite. - Mannen hadde fått et nytt erme i trøyen sin. "Sitt ned!" sa han til frieren. "Men det er da så støvet allesteds!" og så gikk han og gnidde og tørket på benker og border med det nye ermet sitt; den andre armen holdt han på ryggen.

Kona hadde fått en ny sko. Med den gikk hun og spente og sparket på allting, krakker og stoler; "her ligger så mye i veien, det er så uryddig her!" sa hun.

Så ropte de på datteren, at hun skulle komme og rydde opp. Hun hadde fått ny lue; derfor satte hun hodet inn gjennom døren og nikket hit og dit. "Jeg kan da ikke være allesteds, jeg heller!" sa hun.

Å jo, det var velstandsfolk frieren var kommet til der.


Giske

Det var en gang en enkemann; han hadde en husholderske som hette Giske, og hun ville gjerne ha ham, og overhengte ham støtt og stendig om at han skulle gifte seg med henne. Men til sist ble mannen så kei av det at han ikke visste hva han skulle gjøre for å bli kvitt henne.

Så var det mellom slåtten og skuren, da hampen var moden, de skulle til å ryske hamp. Giske mente nå støtt hun var så vakker, og så ferm og flink, og så rysket hun hamp til hun ble ør i hodet av den sterke lukten og stupte over ende og ble liggende og sove i hampeåkeren. Mens hun sov, kom mannen med en saks og klippet stakken av henne, og siden smurte han henne inn, først med talg og så med pipesot, så hun ble seendes ut verre enn fanden.

Da Giske våknet og så hvor fæl hun var, kjente hun ikke seg selv igjen. "Kan dette være meg dette da?" sa Giske. "Nei, meg kan det ikke være, for så fæl har jeg da aldri vært, det må være fanden sjøl."

Men nå ville hun vite hvordan dette hang i hop, og så gikk hun bort og lukket på døren hos husbonden sin og spurte: "Er Giske Deres hjemme i dag, far?"

"Ja, kors, mi Giske er hjemme," sa mannen, han ville være av med henne.

"Ja, så kan jeg ikke være hans Giske, jeg da," tenkte hun og skjektet avsted, og glad var han at han var kvitt henne.

Da hun hadde gått et stykke, kom hun til en stor skog; der møtte hun to tyver. "Dem får jeg gi meg i følge med," tenkte Giske; "siden jeg er fanden, kan det være høvelig for meg å være i tyvelag." Men tyvene tenkte ikke så, de; da de fikk se Giske, tok de til sprangs det forteste de kunne, for de trodde den slemme selv var etter dem og ville ha dem. Men det hjalp ikke stort, skal jeg tro, for Giske var langbent og rapp på foten, og hun var etter dem før de visste ord av det.

"Skal dere ut og stjele, så vil jeg være med og hjelpe til," sa Giske, "for jeg er vel kjent her i bygda."

Da tyvene hørte det, syntes de det var godt følge, og var ikke redde lenger.

De skulle avsted og stjele en sau, sa de, men visste ikke hvor de skulle få fatt på en.

"Å det er inga sak," sa Giske, "for jeg har tjent hos en bonde bortpå skogen her i lang tid, jeg skulle gjerne finne sauehuset i kolmørke."

Det syntes tyvene var gromt, og da de kom dit, skulle Giske gå i sauehuset, og lange ut, og de skulle ta imot. Sauehuset sto tett innpå stueveggen, der mannen lå og sov, og Giske gikk derfor nokså stilt og forsiktig inn i huset; men da hun var kommet vel inn, så skrek hun ut til tyvene: "Vil dere ha bukk eller søye? Her er nok å ta av!"

"Hyss, hyss! Ta bare en som er bra feit!" sa tyvene.

"Ja, men vil dere ha bukk eller søye? vil dere ha bukk eller søye? for her er det nok å ta av," skrek Giske.

"Hyss, hyss da!" sa tyvene, "ta bare en som er bra feit, så er det samme enten det er bukk eller søye."

"Ja, men vil dere ha bukk eller søye? vil dere ha bukk eller søye? Her er nok å ta av," sa Giske, hun ble ved sitt hun.

"Så hold da kjeften på deg, og ta bare en som er bra feit, enten det er bukk eller søye," sa tyvene.

Imens våknet mannen i stua ved skrålet, og kom ut i bare skjorten og skulle se hva som var på ferde. Tyvene til bens og Giske av sted etter dem, så hun rente mannen over ende.

"Bi karer! bi karer!" skrek hun.

Mannen, som ikke hadde sett annet enn det svarte dyret, ble så redd at han nesten ikke torde stå opp igjen, for han trodde det var fanden sjøl som hadde vært i sauehuset. Han visste ikke mer enn én råd han, og gikk inn og vekket folkene sine og satte seg til å lese og be, for han hadde hørt at de kunne lese bort fanden.

Så var det andre kvelden. Tyvene skulle ut å stjele en fet gås, og Giske skulle vise dem veien. Da skulle Giske gå inn og sende ut, for hun var godt kjent, og tyvene skulle ta imot.

"Vil dere ha gås eller gasse? Her er nok å ta av!" skrek Giske, da hun var kommet inn i gåsehuset.

"Hyss, hyss! Ta bare en som er bra tung," sa tyvene.

"Ja, men vil dere ha gås eller gasse! vil dere ha gås eller gasse? Her er nok å ta av!" ropte Giske.

"Hyss, hyss! ta bare en som er bra tung, så er det det samme enten det er gås eller gasse, og hold så trynet på deg," sa de.

Mens Giske og tyvene kjeftedes om dette, tok en av gjessene på å skrike, så skrek én til, og rett som det var, så skrek de i halsen på hverandre alle sammen. Mannen ut og skulle se hva som var på ferde, tyvene avsted det beste de kunne, og Giske etter, så fort at bonden trodde det var fanden; for langbent var hun, og stakken skulle ikke hefte henne.

"Bi nå litt karer!" skrek Giske, "dere kunne jo fått hva dere ville, enten det var gås eller gasse."

Men de hadde ikke stunder til å stanse, syntes de, og på gården der de hadde vært, tok de på å lese og be både store og små, for de trodde sikkert at fanden hadde vært der.

Da det led mot kvelden tredje dagen, var de så sultne, både tyvene og Giske, at de ikke visste hvor de skulle gjøre av seg; så la de da over at de skulle gå på stabburet til en rik bonde som bodde i skogbredden, og stjele seg noe mat. Ja, dit gikk de; men tyvene torde ikke våge seg, så skulle Giske gå inn på stolpebua og sende ut, og de skulle stå utenfor og ta imot.

Da nå Giske kom inn der, så var de så fullt opp av allting, både kjøtt og flesk og pølse og ertebrød. Tyvene hysset på henne og ba henne bare kaste ut noe mat, og huske på hvordan det hadde gått begge de forrige kveldene. Men Giske ble ved sitt hun: "Vil dere ha kjøtt eller flesk eller pølse eller ertebrød?" ropte hun så det gnall; "dere kan få hva dere vil, for her er nok å ta av, her er nok å ta av!"

Mannen på gården hadde våknet ved denne akkorderingen, og kom ut og skulle se hva som var på ferde. Tyvene av gårde det forteste de kunne. Rett som det var, kom Giske også springende, svart og fæl som hun var. "Bi litt, bi litt, karer!" skrek hun. "Dere kan få hva dere vil ha, for her er nok åta av!" Da mannen fikk se det stygge beistet, trodde han også at fanden var løs, for han hadde nå hørt det som hadde hendt de to forrige kveldene; og han begynte både å lese og be, og det gjorde de på alle gårdene i hele bygda, for de visste at en kunne lese bort fanden.

Lørdagskvelden skulle tyvene ut å stjele en fet bukk igjen til helligdagskost, og den kunne de nok trenge vel til, for de hadde sultet i mange dager; men så ville de ikke ha med seg Giske, hun bare bråket og gjorde ugagn med kjeften sin, sa de.

Mens Giske gikk og ventet på dem om søndagsmorgenen, ble hun fælt sulten; hun hadde ikke fått stort i livet hun heller i hele tre dager, og så gikk hun opp i en nepebråte og rusket opp noen neper og åt. Da han var kommet opp mannen på gården som nepebråten hørte til, var han så urolig av seg, og syntes han endelig måtte ut og se til nepebråten sin om søndagsmorgenen. Ja, han fikk da på seg broka og gikk nedover til en myr, som var nedenfor bakken nepebråten lå i. Da han kom dit, fikk han se det var noe svart som gikk og rusket og rusket oppi nepebråten, og han var ikke lenge om å tro det var fanden, han heller. Han så da å komme seg hjem så fort han kunne, og sa at fanden var i nepebråten. De ble mest vettskremt på gården, da de hørte det; men så trodde de det var best å sende bud på presten, for å få ham til å binde fanden.

"Nei, det bær ikke til," sa kjerringa, "å gå til presten i dag, det er jo søndagsmorgenen; han kommer ikke nå, for ikke er han oppe så tidlig, og om så er, så leser han på preka si."

"Å, jeg lover ham ei feit gjøkalvsteik jeg, så kommer han nok," mente mannen.

Han la avsted til prestegården, men da han kom dit, var presten ikke oppe ennå. Jenta ba da mannen gå inn i stua imens, og gikk opp til presten og sa at denne bondemannen var nede og ville snakke med ham. Ja, da presten hørte at det var slik en bra mann som satt nede, så rev han på seg buksene og kom ned med en gang med tøfler og nattlue på.

Mannen sa ham ærendet sitt, at fanden var løs oppe i nepebråten hans, og hvis presten ville være med og binde ham, så skulle han skikke ham en feit gjøkalvsteik.

Jo, det var presten ikke uvillig til, og ropte på gutten og ba ham legge sal på hesten, mens han kledde på seg.

"Nei, far, det går nok ikke an," sa mannen, "for fanden staner vel ikke lenge, og en kan ikke vite hvor en skal ta ham igjen, når han er sloppet løs. Du får nok være med straks."

Presten fulgte med slik han sto og gikk, med nattlue og tøfler på; men da de kom til myra, var den så blaut at presten ikke kunne gå over med tøflene. Bonden tok ham på ryggen og skulle bære ham over. Han steg nå nokså forsiktig på en stubbe her og på en tue der; men da de kom midt utpå, fikk Giske se dem, og trodde det var tyvene som kom med bukken.

"Er'n feit, er'n feit?" skrek hun så det gnall i skogen.

"Jeg vet fanden enten han er feit eller skrinn, jeg," sa mannen, da han hørte det; "men vil du vite det får du komme og kjenne etter sjøl," sa han, og så ble han så redd at han kastet presten midt ut i blautmyra og tok til sprangs, og er ikke presten kommet opp, så ligger han nok der ennå.


Store-Per og Vesle-Per

Det var en gang to brødre, og begge hette de Per, den eldste kalte de Store-Per, og den yngste kalte de Vesle-Per. Da faren var død, tok Store-Per gården og fikk en kjerring med mange penger. Men Vesle-Per var hjemme hos mora si, og han levde på livøret hennes, til han ble myndig. Da han det var, fikk han arven sin, og Store-Per sa at nå fikk han ikke være på gården lenger og ete opp føderådet for mor si, det var bedre han reiste ut i verden og tok seg noe til.

Ja, det syntes Vesle-Per heller ikke var så ille; han kjøpte seg en bra hest og et lass med smør og ost og fór til byen med, og for pengene han fikk, kjøpte han brennevin og drikkevarer, og han var ikke før kommet hjem, før det ble byhelg hos ham, og det i røde rappet, og han skjenkte og trakterte både granner og kjerringer, og de skjenkte og trakterte ham igjen, og han levde i sus og dus så lenge pengene varte. Men da det var slutt på skillingen, og Vesle-Per satt igjen med tomme pungen, kom han hjem til sin gamle mor igjen, og da eide han ikke mer enn en kalv. Da våren kom, slapp han ut kalven og lot den beite på enga til Store-Per. Så ble Store-Per sint og slo i hjel kalven. Vesle-Per, han flådde skinnet av den, hengte det inn på badstua, så det ble riktig tørt, og rullet det i hop, stakk det i en sekk, og gikk på bygda med det og skulle selge det; men hvor han kom, så lo de av ham, og sa at de hadde ikke bruk for røket kalveskinn.

Da han hadde gått et langt stykke, kom han til en gård igjen. Der gikk han inn og ba om hus til natten.

"Nei, jeg kan nok ikke låne deg hus," sa kjerringa, "for mannen min er på stølen, og jeg er aleine hjemme. Du får prøve å få hus i grannegården; men får du ikke det, så kan du komme igjen, for du kan ikke være husvill heller," sa hun.

Men da Per gikk forbi kovevinduet, så han at det var en prest inne i koven, som kjerringa holdt seg med, og så satte hun fram øl og brennevin og en stor gryte rømmegraut. Da presten hadde satt seg til å ete og drikke, kom mannen i huset hjem igjen; men da kjerringa fikk høre ham i svalen, var hun ikke sen, hun tok grautgryta og satte under århella, ølet og brennevinet i kjelleren, og presten låste hun ned i en stor kiste som sto der.

Alt dette sto Vesle-Per og så på; men da mannen vel var kommet inn, så gikk Vesle-Per etter, og ba om han kunne få lånt hus. "Ja," sa mannen, "du skal få lånt hus," og så ba han Per sette seg bort til bordet og ete. Ja, Vesle-Per satte seg borttil og tok med seg kalveskinnet, og det la han ved føttene sine.

Da de hadde sittet en stund, ga Vesle-Per seg til å tråkke på skinnet.

"Hva sier du nå igjen? Kan du ikke tie!" sa Vesle-Per.

"Hvem er det du snakker med?" spurte mannen.

"Å, det er en spåmø jeg har i kalveskinnet," sa Per.

"Hva spår hun da?" sa mannen igjen.

"Hun sier det ikke er fritt for rømmegraut under århella," sa Vesle-Per.

"Hun spår nok i mist; her har ikke vært rømmegraut i huset på år og dag," sa mannen.

Men Per ba ham se etter; det gjorde han, og så fant han grautgryta. Den begynte de å godgjøre seg med, og aller best de satt, så tråkket Per på kalveskinnet.

"Hyss!" sa han, "kan du ikke holde kjeften?"

"Hva sier spåmøen nå?" sa mannen.

"Det er ikke fritt for øl og brennevin under kjellertrappa, sier hun," svarte Per.

"Har hun aldri spådd miste før, så gjør hun det nå," sa mannen. "Øl og brennevin? de ting kan jeg knapt minnes vi har hatt i huset."

"Se etter!" sa Per.

Det gjorde mannen - jo ganske riktig, han fant drikkevarene, og så ble det vel glede på ham.

"Hva har du gitt for den spåmøen? Den må jeg ha, hva du så vil ha for den," sa mannen.

"Jeg har fått den i farsarv, og ikke mye har jeg tatt den for," sa Per. "Riktignok har jeg ikke videre lyst til å skille meg ved den, men det er det samme, lar du meg få den gamle kista som står i koven, skal du ha den."

"Kistenøkkelen er blitt borte!" skrek kjerringa.

"Jeg tar den uten nøkkel jeg," sa Per; og så ble han og mannen snart forlikt om handelen. Per fikk et rep istedenfor nøkkelen og mannen hjalp ham å få kista på ryggen, og så ruslet han av gårde.

Da han hadde gått et stykke, kom han ut på en bro; under den gikk en elv så stri at den fosset og skummet, og dure gjorde den så broen ristet. "Det brennevinet, det brennevinet!" sa Per. "Jeg kan merke jeg har smakt på det igjen. Hva skal jeg gå og drasse på denne kista etter? Hadde jeg ikke vært full og galen, så hadde jeg da ikke handlet den til meg for spåmøen. Men nå skal kista i elva, og det på flygende timen!"

Han til å løse av repet.

"Au, au! gjør for guds skyld og frels meg! Det er presten her i gjeldet du har i kisten!" skrek han som i den var.

"Det må være fanden sjøl, som vil slå i meg at han er blitt prest," sa Per, "men enten han gjør seg til prest eller klokker så skal han nå til elvs."

"Å nei, å nei! det er sognepresten i gjeldet, som var på sjelesorg hos kjerringen; mannen er vill og galen, og så måtte hun gjemme meg i kisten. Jeg har et sølvur og et gullur på meg, dem skal du få og åtte hundre daler til; slipp meg bare ut!" ropte presten.

"Nei, nei, er det riktig han far da!" sa Per, han tok en stein og slo sund kistelokket; så slapp presten ut, og han hjemover til prestegården både fort og lett, for klokkene og pengene hans skulle ikke tynge ham lenger.

Vesle-Per gikk nå hjem og sa til Store-Per: "I dag gjelder vel kalveskinnene på torget!"

"Hva fikk du for skinnfilla di da?" spurte Store-Per.

"Ikke likere enn den var, fikk jeg åtte hundre daler for den, men for større og feitere kalver gjelder skinnet det dobbelte," sa Vesle-Per og viste fram pengene.

"Det var godt du sa meg det," sa Store-Per; han slo i hjel alle kalvene og kuene han eide, og ga seg på byveien med skinn og huder.

Da han kom til torgs, og garverne spurte hva pris han holdt skinnene sine i, sa Store-Per: "Åtte hundre daler for de små, og etter det for de store." Men alle folk bare lo og gjorde narr av ham, og sa han hadde ikke nødig å ta slik på vei, han kunne nok slippe inn i galehuset for bedre kjøp; og så skjønte han hvordan det hadde gått til, at Vesle-Per hadde lurt ham.

Da han kom hjem igjen, var han nå ikke blid, han svor og bante på at han ville slå i hjel Vesle-Per om natten. Dette sto han og hørte på. Og da han hadde lagt seg i sengen med mor si, og det led litt utpå kvelden, ba han moren bytte rom med seg, for han frøs så, og ved veggen var det vel varmere, sa han. Ja, det gjorde hun. Om litt kom Store-Per med en øks i hånden og stiltret seg bort til sengen, og hugg hodet av moren i ett hugg.

Om morgenen gikk Vesle-Per inn i stua til Store-Per.

"Trøste og bære deg som har hugget i hjel mor vår!" sa han; "lensmannen liker nok ikke at du utreder føderådet på den måten."

Så ble Store-Per så redd at han ba Vesle-Per han for guds skyld skulle tie med det han visste; ville han det, skulle han få åtte hundre daler.

Ja, Vesle-Per strøk til seg pengene, satte hodet på moren igjen, fikk henne på en kjelke, og dro henne til torgs. Der satte han henne med en eplekurv på hver arm og et eple i hver hånd.

Så kom en skipper gående, han trodde det var en torgkjerring, og spurte om hun hadde epler å selge, og hvor mange han fikk for skillingen.

Men gamlekjerringa svarte ikke.

Skipperen spurte én gang til.

Nei, hun svarte ikke.

"Hvor mange får jeg for skillingen?" skrek han tredje gangen.

Men kjerringa satt som hun hverken hørte eller så.

Da ble skipperen så arg at han la til henne under øret, så hodet trillet bortetter torget.

I det samme kom Vesle-Per springende; han gråt og bar seg og truet skipperen med å gjøre ham rent ulykkelig; for det han hadde slått i hjel den gamle moren hans.

"Kjære vene, ti bare still med det du vet, skal du få åtte hundre daler," sa skipperen, og det ble de da forlikt om.

Da Vesle-Per kom hjem igjen, sa han til Store-Per: "I dag gjelder vel gamle kjerringer på torget! Jeg fikk åtte hundre for mor vår," og så viste han fram pengene.

"Det var bra jeg fikk vite det," sa Store-Per; han hadde en gammel værmor, henne tok han og slo i hjel og strøk av sted med, og skulle selge henne. Men da de hørte han gikk og falbød døde folk, ville de sette ham til lensmannen, og det var med nød og neppe han slapp fra det.

Da Store-Per kom igjen, var han så sint og galen på Vesle-Per, at han truet med å drepe ham på flygende timen, det var ingen nåde å vente.

"Ja, ja, vi skal alle den veien; og i dag og i morgen er det bare natta imellom," sa Vesle-Per. "Men skal jeg av gårde nå, så har jeg en ting å be deg om: putt meg i den sekken som henger der, og bær meg på elva," sa han, og det sa Store-Per ikke nei til; han stappet ham i sekken og dro avsted.

Men aldri før var han kommet et lite stykke på veien, så kom han i hug at han hadde glemt noe, det måtte han tilbake etter, og imens satte han sekken ved veibredden. Så kom det en mann drivende med en stor gild sauedrift.

"Til himmerik, til paradis. Til himmerik, til paradis!"

ropte Vesle-Per, som lå i sekken, og det ble han ved å gnage og gnåle på.

"Kan ikke jeg få lov å være med?" sa han som kom med driften.

"Jo, vil du løse opp sekkebandet og krype nedi i mitt sted, skal du få komme der," sa Vesle-Per; "jeg kan gjerne bie til en annen gang jeg. Men nå må du endelig rope det samme som jeg, ellers kommer du ikke til rette stedet."

Mannen løste opp sekkebåndet og satte seg i rommet til Vesle-Per; så knyttet Per igjen sekken, og mannen tok på å rope:

"Til himmerik, til paradis. Til himmerik, til paradis!"

og den leksa drev han på med. Da Per vel hadde fått ham i sekken, var han ikke sen; han skyndte seg avsted med driften, og gjorde en dyktig sving på veien.

Imens kom Store-Per igjen, tok sekken på nakken og bar den bortover til elven, og alt som han gikk, satt driftebonden inni og ropte:

"Til himmerik, til paradis!"

"Ja, ja, prøv selv om du finner veien!" sa Store-Per, og kastet ham uti.

Da Store-Per hadde gjort det og gikk hjemetter igjen, møtte han broren, som kom drivende med saueflokken føre seg. Store-Per ble rent opp i under, og spurte hvordan Vesle-Per hadde sloppet opp av elven, og hvor han hadde fått den gilde sauedriften fra.

"Det var riktig et brorstykke av deg, at du kastet meg uti," svarte Vesle-Per. "Jeg sakk like til bunns som en stein, og der fikk jeg vel se saueflokker, kan du tro; der nede går de i tusenvis, den ene drifta større enn den andre. Og her ser du: det er vel ullsauer!" sa Per.

"Det var bra du fortalte meg det," sa Store-Per.

Han strøk hjem til kjerringa, tok henne med seg til elven, krøp i en sekk, og ba henne skynde seg og knytte for og kaste ham ut over broen. "Jeg vil etter ei sauedrift," sa Store-Per; "men skulle jeg bli for lenge, så du kan merke jeg ikke rår med saueflokken, får du springe etter og hjelpe meg," sa han.

"Ja, bli bare ikke for lenge, for jeg stunder så på sauene," sa kona.

Hun sto og ventet en stund, men så tenkte hun ved seg selv at mannen ikke rådde med å jage sammen saueflokken, og så hoppet hun etter.

Så var Vesle-Per kvitt dem alle i hop; han arvet gård og grunn og hester og redskap, og selv hadde han penger til å kjøpe seg klavefe for.


Per, Pål og Espen Askeladd

Det var en gang en mann som hadde tre sønner, Per og Pål og Espen Askeladd; men annet enn de tre sønnene hadde han ikke heller, for han var så fattig at han eide ikke nåla på kroppen, og derfor sa han titt og ofte til dem, at de fikk ut i verden og se å tjene sitt brød; hjemme hos ham ble det så ikke annet enn sveltihjel likevel.

Et godt stykke borte fra stua hans lå kongsgården, og like utenfor vinduene til kongen hadde det vokset opp en eik, som var så stor og diger at den skygget for lyset i kongsgården; kongen hadde lovt ut mange, mange penger til den som kunne hugge ned eika; men ingen var god for det, for så fort en skåret en flis av eikeleggen, vokste det to isteden. Så ville kongen også ha gravet en brønn, som skulle holde vann hele året; for alle grannene hans hadde brønn, men han hadde ingen, og det syntes kongen var skam. Til den som kunne grave en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, hadde kongen lovt ut både penger og annet. Men det var ingen som kunne få gjort det; for kongsgården lå høyt, høyt oppe på en bakke, aldri før hadde de gravet noen tommer, så kom de til harde berget. Men da nå kongen hadde fått i hodet at han ville ha gjort disse arbeidene, så lot han lyse opp på alle kirkebakker både vidt og bredt, at den som kunne hugge ned den store eika i kongsgården og skaffe ham en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, han skulle få kongsdatteren og halve riket.

Det var nok av dem som ville prøve seg, kan du vel vite, men alt de knartet og hugg, og alt de rotet og grov, så hjalp det ikke, eika ble tykkere og tykkere for hvert hugg, og berget ble ikke bløtere det heller. Om en stund så ville de tre brødrene i veien og prøve seg også, og det var faren vel nøyd med, for vant de ikke kongsdatteren og halve riket, så kunne det da hende de fikk tjeneste ensteds hos en bra mann, tenkte faren, og mer ønsket ikke han; og da brødrene slo på det at de ville til kongsgården, sa faren ja på flygende flekken, og så la Per og Pål og Espen Askeladd av gårde.

Da de hadde gått et stykke, kom de til en granli, og like opp for den var en bratt hei; så hørte de noe som hugg og hugg oppe i heia.

"Jeg undres hva det er som hugger oppe i heia, jeg?" sa Espen Askeladd.

"Du er nå støtt så klok med undringene dine du," sa han Per og han Pål; "det er da noe å undre seg over også, at det står en vedhugger og knarter oppi heia!"

"Jeg har nok moro av å se hva det er likevel jeg," sa Espen Askeladd, og dermed gikk han.

"Å ja, er du slikt et barn, har du godt av å lære å gå med!" ropte brødrene hans etter ham, men han brydde seg ikke om det, han Espen; han la avsted oppover bakkene, dit han hørte det hugg, og da han kom der, så han det var en øks som sto og hugg og hugg på en furulegg.

"God dag?" sa Espen Askeladd; "står du her og hugger?"

"Ja nå har jeg stått her og hugget i mange lange tider og ventet på deg," svarte øksen.

"Ja ja, her er jeg," sa Espen, han tok øksen og slo den av skaftet og stappet både øks og skaft i skreppa.

Da han kom ned igjen til brødrene sine, ga de seg til å le og gjøre narr av ham. "Hva var det for noe rart du fikk se oppi heia da?" sa de.

"Å det var bare en øks vi hørte," sa Espen.

Da de så hadde gått en stund igjen, kom de under en berghammer; oppi den hørte de noe hakket og grov.

"Jeg undres hva det er som hakker og graver oppunder denne berghammeren jeg?" sa Espen Askeladd.

"Du er nå så klok til å undre deg du," sa han Per og han Pål igjen; "har du aldri hørt fuglene hakke og pikke på trærne før?"

"Ja, men jeg har nok moro av å se hva det er, likevel jeg," sa Espen, og alt de lo og gjorde narr av ham, så brydde han seg ikke om det, han la avsted opp imot berghammeren, og da han kom oppunder, så han det var et grev som sto og hakket og grov.

"God dag!" sa Espen Askeladd; "står du her og hakker og graver så alene?"

"Ja, jeg gjør det," sa grevet; "nå har jeg stått her og hakket og gravet i mange lange tider og ventet på deg," sa det.

"Ja ja, her er jeg," sa Espen igjen, han tok grevet og slo det av skaftet og gjemte det i skreppa, og så nedover til brødrene sine igjen.

"Det var vel noe fælt rart du så oppunder berghammeren?" sa han Per og han Pål.

"Å det var ikke noe videre, det var bare et grev vi hørte," sa Espen.

Så gikk de et godt stykke sammen igjen, til de kom til en bekk; tørste var de nå alle tre, etter det de hadde gått så langt, og så la de seg ned ved bekken og skulle drikke.

"Jeg undres riktig på hvor dette vannet kommer ifra?" sa Espen Askeladd.

"Er du ikke galen, så undres du deg visst galen med det aller første. Hvor bekken kommer ifra? Har du aldri sett vannet renne opp av en olle i jorda da?"

"Ja, men jeg har nok lyst til å se hvor det kommer fra likevel jeg," sa Espen; han avsted oppmed bekken, og alt brødrene ropte på ham og lo av ham, så hjalp det ikke; han gikk sin gang.

Da han kom langt oppmed, ble bekken mindre og mindre, og da han kom enda et stykke fram, fikk han se en valnøtt; fra den sildret vannet ut.

"God dag!" sa Espen igjen, "ligger du her og sildrer og renner så alene?"

"Ja, jeg gjør det," sa valnøtten; "her har jeg ligget og sildret og rent i mange lange tider og ventet på deg."

"Ja ja, her er jeg," sa Espen; han tok en mosedott og dyttet i hullet, så vannet ikke kunne komme ut, og så la han valnøtten i skreppa og satte nedetter til brødrene sine igjen.

"Nå har du vel sett hvor vannet kommer fra? Det ser vel fælt rart ut, kan jeg tenke?" gjønte han Per og han Pål.

"Å, det var bare et hull det rant ut av," sa Espen, og så lo de andre to og gjorde narr av ham igjen, men Espen Askeladd brydde seg ikke om det; "jeg hadde nå moro av å se det likevel," sa han.

Da de så hadde gått et stykke igjen, kom de til kongsgården; men da alle i kongeriket hadde fått høre at de kunne vinne kongsdatteren og halve riket, hvis de kunne hugge ned den store eika og grave brønn til kongen, så var det kommet så mange som hadde prøvd lykken sin, at eika var dobbelt så stor og tykk nå, som den var fra førstningen; for den vokste ut to fliser for hver de skåret ut med øksen, kan du vel minns. Derfor hadde kongen nå satt den straff at de som prøvde seg og ikke kunne felle eika, skulle settes ut på en øy og begge ørene skulle klippes av dem.

Men de to brødrene lot seg ikke skreppe av det, de trodde nok de skulle få ned eika, og han Per, som eldst var, skulle nå til å prøve seg først. Men det gikk med han som med alle de andre som hadde hugget på eika; for hver flis han fikk skåret ut, vokste det ut to isteden, og så tok kongens folk ham og klippet av ham begge ørene og satte ham ut på øya. Nå ville han Pål til, men det gikk like ens med ham; da han hadde hugget en to-tre hugg, så de fikk se at eika vokste, tok kongens folk ham også og satte ut på øya, og ham klippet de ørene enda snauere av, for de syntes han kunne lært å ta seg i vare.

Så ville Espen Askeladd til.

"Vil du endelig se ut som en merket sau, skal vi gjerne klippe av deg ørene med en gang, så slipper du å bry deg," sa kongen, han var sint på ham for brødrenes skyld.

"Jeg hadde nok moro av å prøve først likevel," sa Espen, og det måtte han da få lov til.

Han tok opp øksen av skreppa og skjeftet den på skaftet igjen. "Hugg sjøl!" sa Espen til øksa, og den til å hugge så flisene fløy, og så var det ikke lenge før eika måtte i bakken. Da det var gjort, tok Espen fram grevet sitt og satte det på skaftet. "Grav sjøl!" sa Espen, og grevet til å hakke og grave, så jord og stein sprutet, og så måtte vel brønnen opp, kan du tro. Da han hadde fått den så dyp og så stor han ville, tok Espen Askeladd fram valnøtten og la i det ene hjørnet på bunnen, og så tok han ut mosedotten. "Sildre og renn!" sa Espen, og den til å renne, så vannet fosset ut av hullet, og om en liten stund var brønnen breddfull.

Så hadde Espen hugget ned eika som skygget for kongens vinduer, og skaffet brønn i kongsgården, og så fikk han kongsdatteren og halve riket, som kongen hadde sagt; men godt var det for han Per og han Pål at de hadde mistet ørene, for ellers hadde de hver time fått høre det alle sa, at Espen Askeladd hadde ikke undres seg så galt enda.


Lillekort

Det var en gang et par fattige folk; de bodde i en ussel stue, der det ikke var annet enn svarte armoden, så de hverken hadde å bite eller brenne. Men hadde de nesten ingenting av annet, så hadde de en ren Guds velsignelse av barn, og med hvert år fikk de ett mer. Nå kunne de igjen vente seg ett. Det var mannen ikke mye glad i; han gikk støtt og gren og ga vondt fra seg, og sa at én gang syntes han det kunne være nok av de Guds gaver; og da tiden kom at konen skulle få barnet, gikk han til skogs etter ved, for han ville ikke se den nye skrålhalsen; han fikk tidsnok høre ham, når han skrek etter mat, sa han.

Da mannen vel var gått, fikk konen et vakkert guttebarn, og straks han var kommet til verden, så han seg om i stua.

"Å kjære mor," sa han, "gi meg noen gamle klær etter brødrene mine og et par dagers niste, så vil jeg ut i verden og friste lykken. Du har barn nok likevel, ser jeg."

"Bære meg for deg, sønn min," sa moren. "Du er altfor liten ennå; det er ingen råd."

Men guttungen ble ved sitt, og tagg og ba, så lenge til moren måtte la ham få noen gamle filler og litt niste i et knytte, og så gikk han nokså glad og trøstig ut i verden.

Men aldri før var han gått, så fikk konen en gutt til; han så seg også omkring og sa. "Å kjære mor, gi meg noen gamle klær etter brødrene mine og et par dagers niste, så vil jeg ut i verden og finne igjen tvillingbroren min; du har barn nok likevel du."

"Bære meg for deg, du er altfor liten, din stakkar," sa konen; "det er ingen råd."

Men det hjalp ikke, guttungen tagg og ba, så lenge til han fikk noen gamle filler og et knytte med niste, og så ruslet han nokså modig ut i verden og skulle finne igjen tvillingbroren.

Da nå den yngste hadde gått en stund, fikk han se bror sin et stykke foran seg. Han ropte til ham og ba ham stanse: "Bi du," sa han, "du legger i vei som du hadde betaling for det; men du burde ha sett den yngste bror din også, før du dro ut i verden." Den eldste stanset da og så seg tilbake, og da nå den yngste var kommet etter, og hadde fortalt hvordan det hang sammen at han kunne være bror hans, sa han videre: "Men la oss sette oss ned, og se etter hva hu mor har gitt oss med til niste," og det gjorde de.

Da de hadde gått et stykke, kom de til en bekk, som fløt igjennom en grønn eng, og der sa den yngste at de burde gi hverandre navn; "siden vi måtte skynde oss, så det ikke ble tid til å gjøre det hjemme, så får vi gjøre det her," sa han.

"Hva vil du hete da?" spurte den eldste.

"Jeg vil hete Lillekort," svarte den andre; "enn du; hva vil du kalles?"

"Jeg vil hete kong Lavring," svarte den eldste.

Ja, de døpte hverandre, og så gikk de videre. Men da de hadde gått en stund, kom de til en korsvei, og der ble de enige om å skilles og ta på hver sin hånd. Det gjorde de; men aldri før hadde de gått en liten stund, så møttes de igjen; de skiltes på nytt og tok hver sin vei; men om en liten stund gikk det like ens: de møttes igjen før de visste av det, og slik gikk det også tredje gangen. Da gjorde de den avtalen at de skulle gå til hver sin kant, den ene i øst og den andre i vest.

"Men kommer du en gang riktig i nød og ulykke," sa den eldste, "så rop tre ganger på meg, så skal jeg komme og hjelpe deg; men du må ikke rope på meg, før du er i din ytterste nød!"

"Det blir vel ikke så hastig vi sees da!" sa Lillekort.

Så sa de hverandre farvel, og Lillekort gikk i øst og kong Lavring i vest.

Da nå Lillekort hadde gått en stund alene, møtte han en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye. Det snappet Lillekort.

"Au, au!" ropte kjerringa, "hvor ble det av øyet mitt?"

"Hva gir du meg, skal du få et øye?" sa Lillekort.

"Jeg gir deg et sverd som er slik at det kan vinne på en hel krigsmakt, om den var aldri så stor," svarte kjerringa.

"Ja, kom med det," sa Lillekort.

Kjerringa ga ham sverdet, og så fikk hun igjen øyet sitt.

Så gikk Lillekort videre, og da han hadde gått en stund, møtte han igjen en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye; det stjal Lillekort, før hun visste av det.

"Au, au! hvor ble det av øyet mitt!" ropte kjerringa.

"Hva gir du meg, skal du få et øye?" sa Lillekort.

"Jeg gir deg et skip som kan gå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler," svarte kjerringa.

"Ja, kom med det," sa Lillekort.

Kjerringa ga ham et ørlite skip, som ikke var større enn at han stakk det i lomma; så fikk hun øyet sitt igjen, og de gikk hver sin vei.

Da han hadde vandret en lang stund, møtte han for tredje gang en gammal, gammal krokrygget kjerring, som bare hadde ett øye; det stjal Lillekort igjen, og da kjerringa skrek og bar seg ille og spurte hvor det var blitt av øyet hennes, sa Lillekort: "Hva gir du meg, skal du få et øye?"

"Jeg gir deg den kunsten å brygge hundre lester malt i ett brygg," sa kjerringa.

Ja, for den kunsten fikk kjerringa øyet sitt igjen, og de tok hver sin vei.

Men da Lillekort hadde gått et lite stykke, syntes han det kunne være verdt å prøve skipet. Så tok han det opp av lomma og satte først én fot i det og siden den andre, og aldri før hadde han steget opp i det med det ene benet, ble det så stort som skipene som går i sjøen. Så sa Lillekort: "Gå nå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer til kongens gård!" Og straks fór skipet avsted så fort som fuglen i luften til det kom litt nedenfor kongsgården; der stanset det. I vinduene på kongsgården hadde de stått og sett Lillekort komme seilende, og alle sammen ble de så forundret at de løp ned og skulle se hva det var for en som kom farendes i luften på et skip. Men mens de løp ned fra kongsgården, hadde Lillekort steget ut av skipet sitt og puttet det i lomma igjen; for straks han steg ut av det, ble det så lite som da han fikk det av den gamle kjerringa. Kongen spurte hvor han var fra, men det sa gutten at han ikke visste; ikke visste han hvordan han hadde kommet der heller; men han ba så inderlig vakkert om å få tjeneste på kongsgården; var det ikke annet ågjøre for ham, kunne han bære ved og vann for kokkejenta, sa han; og det skulle han da få lov til.

Da Lillekort kom opp på kongsgården, så han at alt var kledd med svart der, utvendig og innvendig, både vegger og tak; han spurte da kokkejenta hva det skulle være til. "Jo, det skal jeg si deg," svarte hun; "kongsdatteren er for lang tid siden bortlovet til tre troll, og neste torsdagskveld skal det ene komme og hente henne. Ridder Rød har nok sagt seg god for å frelse henne, men tro om han er kar til det; og så kan du vel vite at her er sorg og stur."

Da torsdagskvelden kom, fulgte Ridder Rød prinsessen ned til stranden -for der skulle hun møte trollet; og så skulle han da bli der nede og passe på henne; men han gjorde nok ikke trollet stor skaden, skal jeg tro, for aldri så snart hadde prinsessen satt seg på strandkanten, før Ridder Rød kløv opp i et stort tre som sto der, og gjemte seg det beste han kunne mellom grenene. Prinsessen gråt og ba så hjertelig at han ikke måtte gå fra henne; men Ridder Rød brydde seg ikke om det han: "Det er bedre at én mister livet enn to," sa Ridder Rød.

Imens ba Lillekort kokkejenta så vakkert om han kunne få lov å gå ned til stranden litt.

"Å, hva vil du der da?" sa kokkejenta, "du har ikke noe der å gjøre."

"Å jo, kjære vene, la meg få gå," sa Lillekort; "jeg vil så gjerne dit og more meg litt med de andre guttene, jeg også."

"Ja ja, gå da," sa kokkejenta, "men la meg se du ikke blir lenger enn til kveldsgryta skal henges på og steika skal settes på spett; og ta så med deg et dyktig fange ved herinn på kjøkkenet igjen."

Ja, det lovte Lillekort, og løp ned til stranden.

Med det samme han kom dit kongsdatteren satt, kom trollet farende, så det suste og bruste om det; det var så stort og digert at det var fælt, og fem hoder hadde det.

"Ild!" skrek trollet.

"Ild igjen!" sa Lillekort.

"Kan du fekte?" ropte trollet.

"Kan jeg ikke, så kan jeg lære," sa Lillekort.

Så slo trollet etter ham med en stor tykk jernstang han hadde i neven, så jordspruten sto fem alen til værs.

"Tvi!" sa Lillekort, "det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!"

Så grep han sverdet han hadde fått av den gamle krokryggete kjerringa og hugg til trollet, så alle fem hodene føk bortover sanden.

Da prinsessen så hun var frelst, var hun så glad at hun ikke visste hvordan hun skulle bære seg at; hun både hoppet og danset. "Sov nå en liten stund på fanget mitt," sa hun til Lillekort, og mens han lå der, dro hun en gullkledning på ham.

Men nå varte det ikke lenge før Ridder Rød krabbet ned igjen av treet, da han så det ikke mer var noen fare på ferde. Kongsdatteren truet han så lenge, til hun måtte love at hun skulle fortelle han hadde frelst henne; for hvis hun ikke sa det, så ville han ta livet av henne. Så tok han lungen og tungen ut av trollet og la i lommetørkleet sitt, og leide så prinsessen tilbake til kongsgården; og var det ikke blitt gjort ære på ham før, så ble det da nå. Kongen visste ikke hva han skulle finne på til heder for ham, og alltid satt han på høyre siden av kongen ved bordet.

Lillekort han gikk først ut på trollskipet og tok med seg en hel mengde gull- og sølvgjorder og andre gilde ting, og så piltet han tilbake til kongsgården. Da kokkejenta fikk se alt gullet, ble hun rent fælen og spurte: "Men kjære vene deg Lillekort, hvor har du fått alt dette fra?" for hun var nok redd han ikke skulle ha fått det på riktig måte. "Å," svarte Lillekort, "jeg var hjemme litt, og der hadde disse gjordene falt av noen spann, og så tok jeg dem med til deg, jeg." Ja, da kokkejenta hørte de var til henne, spurte hun ikke videre om den ting; hun takket Lillekort, og alt var godt og vel igjen.

Den andre torsdagskvelden gikk det like ens. Alle var i sorg og stur; men Ridder Rød sa at hadde han kunnet frelse kongsdatteren fra ett troll, så kunne han alltid frelse henne fra ett til, og leidde henne ned til stranden. Men han gjorde nok ikke det trollet stor skaden heller han; for da tiden kom at de kunne vente trollet, sa han liksom siste gang: "Det er bedre én mister livet enn to," og kløv så opp i treet igjen.

Lillekort ba denne gangen også om lov til å gå ned til stranden litt.

"Å, hva skal du der!" sa kokkejenta.

"Jo, kjære, la meg gå," sa Lillekort, "jeg ville så gjerne ned og more meg litt med de andre guttene."

Ja, han skulle da få lov til å gå; men det måtte han først love at han skulle være tilbake til steika skulle vendes, og da skulle han ha med seg et stort vedfang.

Aldri før var Lillekort nedved stranden, så kom trollet farende, så det suste og bruste om det; det var én gang til så stort som det andre trollet, og ti hoder hadde det.

"Ild!" skrek trollet.

"Ild igjen!" sa Lillekort.

"Kan du fekte?" ropte trollet.

"Kan jeg ikke, så kan jeg lære!" sa Lillekort.

Så slo trollet etter ham med jernstangen sin - den var enda større enn den det første trollet hadde, - så jordspruten sto ti alen til værs.

"Tvi!" sa Lillekort, "det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!"

Så grep han sverdet og hugg til trollet, så alle ti hodene danset bortover sanden.

Så sa kongsdatteren til ham igjen: "Sov en liten stund på fanget mitt," og mens Lillekort lå der, dro hun en sølvkledning på ham.

Så snart Ridder Rød merket at det ikke var noen fare på ferde lenger, krabbet han ned av treet, og truet prinsessen så lenge, til hun igjen måtte love å si at det var han som hadde frelst henne; så tok han tungen og lungen av trollet og la i lommetørkleet sitt, og leide kongsdatteren tilbake til slottet. Her ble det fryd og glede, det kan en nok vite, og kongen visste slett ikke hvordan han skulle bære seg at med å vise Ridder Rød ære og heder nok.

Men Lillekort tok med seg et fange med gull- og sølvgjorder og slikt fra trollskipet han. Da han kom tilbake til kongsgården, slo kokkejenta hendene i hop og forundret seg over hvor han hadde fått alt det gullet og sølvet fra; men Lillekort svarte han hadde vært hjemom litt, og at det var gjorder som hadde falt av noen spann; dem hadde han tatt med seg til kokkejenta, sa han.

Da den tredje torsdagskvelden kom, gikk det akkurat like ens som de to første gangene; hele kongsgården var kledd med svart, og alle var i sorg og sut, men Ridder Rød sa han syntes ikke de hadde så mye å være redd for; hadde han frelst kongsdatteren fra to troll, så kunne han vel frelse henne fra det tredje også. Han leide henne da ned til stranden; men da det led mot den tiden trollet skulle komme, kløv han opp i treet og gjemte seg igjen. Prinsessen gråt og ba ham bli, men det hjalp ikke; han ble ved det gamle: "Det er bedre én mister livet enn to," sa Ridder Rød.

Den kvelden ba også Lillekort om lov til å gå ned til stranden. "Å, hva skal du der!" svarte kokkejenta. Men så lenge ba han, til han endelig fikk lov å gå; men det måtte han love, at han skulle være tilbake i kjøkkenet igjen når steika skulle vendes.

Aldri så snart hadde han kommet ned til stranden, så kom trollet så det suste og bruste om det; det var mye større enn noen av de andre, og femten hoder hadde det.

"Ild!" ropte trollet.

"Ild igjen!" sa Lillekort.

"Kan du fekte!" skrek trollet.

"Kan jeg ikke, så kan jeg lære," sa Lillekort.

"Jeg skal lære deg!" skrek trollet, og slo etter ham med jernstangen sin, så jordspruten sto femten alen til værs.

"Tvi!" sa Lillekort, "det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!"

Med det samme grep han sverdet og hugg til trollet, så alle femten hodene danset bortover sanden.

Da var prinsessen frelst, og hun både takket og velsignet Lillekort for det han hadde berget henne. "Sov nå en liten stund på fanget mitt," sa hun, og mens han lå der, dro hun på ham en messingkledning.

"Men hvordan skal vi nå få åpenbart at det er du som har frelst meg?" sa kongsdatteren.

"Det skal jeg nok si deg," svarte Lillekort. "Når nå Ridder Rød har leid deg hjem igjen, og gir seg ut for den som har frelst deg, så vet du han skal ha deg og halve kongeriket. Men når de så om bryllupsdagen spør deg hvem du vil ha til å skjenke i skålene for deg, skal du si: "Jeg vil ha den vesle gutten som er i kjøkkenet og bærer ved og vann for kokkejenta." Med det samme jeg da skjenker i, spiller jeg en dråpe på tallerkenen hans, men ingen på din, og så blir han sint og slår meg, og det holder vi begge på med tre ganger. Men den tredje gangen skal du si: "Skam få deg, som slår min hjertenskjær! Han har frelst meg, og ham vil jeg ha!"

Så sprang Lillekort tilbake til kongsgården, liksom de andre gangene; men først var han ute på trollskipet som snarest, og tok en hel bråte gull og sølv og andre kostelige ting, og av det ga han igjen kokka et helt fange gull- og sølvgjorder.

Aldri så snart så Ridder Rød at all fare var over, før han krabbet ned av treet, og truet kongsdatteren til hun måtte love hun skulle si at han hadde frelst henne. Så leide han henne tilbake til kongsgården, og var det ikke gjort ære nok på ham før, så ble det da nå; kongen tenkte ikke på annet enn hvordan han skulle hedre ham som hadde frelst datter hans fra de tre trollene; det var greitt at han skulle ha både henne og halve riket, sa han.

Men på bryllupsdagen ba prinsessen at hun måtte få den vesle gutten som var i kjøkkenet og bar ved og vann for kokkejenta, til å skjenke i skålene ved brudebordet. "Å hva vil du med den svarte fillegutten her inne?" sa Ridder Rød; men prinsessen sa at ham ville hun ha til å skjenke og ingen annen, og endelig fikk hun da lov; og så gikk alt slik som det var avtalt mellom Lillekort og kongsdatteren: han spilte en dråpe på tallerkenen til Ridder Rød, men ingen på hennes, og hver gang ble Ridder Rød sint og slo til ham. Ved det første slaget falt fillekledningen av Lillekort, som han hadde på i kjøkkenet, og ved det andre slaget falt messingkledningen, og ved det tredje sølvkledningen, så sto han der i gullkledningen, så blank og gild at det lyste av ham.

Da sa kongsdatteren: "Skam få deg som slår min hjertenskjær! Han har frelst meg, og ham vil jeg ha!"

Ridder Rød svor og bante på at han hadde frelst henne; men så sa kongen: "Den som har frelst min datter, har vel noe å vise for seg." Ja, Ridder Rød løp straks avsted etter tørkleet sitt, med lunger og tunger i, og Lillekort hentet alt det gull og sølv og alt det gilde han hadde tatt ut av trollskipet; så la de hver sitt fram for kongen, "han må ha drept trollet: for slikt er ikke å få hos noen annen"; og så ble Ridder Rød kastet i ormegården, og Lillekort skulle få prinsessen og halve riket.

En dag gikk kongen og Lillekort og spaserte; så spurte Lillekort kongen om han hadde hatt flere barn.

"Jo," sa kongen, "jeg har hatt en datter til; men henne har trollet tatt, for det var ikke noen som kunne frelse henne. Nå skal du ha den ene datteren min; men kan du frelse den trollet har tatt, med, skal du gjerne få henne og det andre halve riket også."

"Jeg får vel friste," sa Lillekort; "men jeg må ha en jernkjetting som er fem hundre alen lang, og så vil jeg ha fem hundre mann, og niste til dem for femten uker; for jeg vil langt til sjøs," sa han.

Ja, det skulle han nok få; men kongen var redd han ikke hadde så stort skip at det kunne bære det alt sammen.

"Jeg har skip sjøl," sa Lillekort, og tok det han hadde fått av den gamle kjerringa, opp av lomma.

Kongen lo av ham, og tenkte det ikke var annet enn spøk; men Lillekort ba bare om det han hadde forlangt, så skulle nok kongen få se.

De kom da med alt sammen, og Lillekort ba de skulle legge kjettingen i skipet først; men det var ingen som kunne orke å løfte den, og mange kunne ikke få rom omkring det ørvesle skipet på én gang. Så tok Lillekort selv i kjettingen i den ene enden og la noen lenker opp i skipet, og etter som han kastet kjettingen oppi, ble skipet større, og til sist var det så stort at både kjettingen og de fem hundre mann og nisten og Lillekort hadde godt rom. "Gå nå ferskt vann og salt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer der kongens datter er," sa Lillekort til skipet, og straks fór det avsted så det pep og hvinte om dem, både over land og vann.

Da de hadde seilt slik langt, langt bort, stanset skipet midt utpå havet. "Ja, nå er vi kommet her," sa Lillekort; "men en annen sak er det, hvordan vi kommer herfra igjen."

Så tok han jernkjettingen og slo den ene enden om livet på seg. "Nå må jeg til bunns," sa han, "men når jeg drar sterkt i kjettingen og vil opp igjen, må dere heise alle som én mann, ellers er det ikke mer å tenke på liv for dere enn for meg," og dermed hoppet han til havs, så gule bulderen sto om ham. Han sank og han sank, og endelig kom han til bunns. Der så han et stort berg med en dør på, og det gikk han inn i. Da han hadde kommet inn, fant han den andre kongsdatteren; hun satt og sydde; men da hun så Lillekort, slo hun hendene sammen. "Å, gudskjelov!" ropte hun. "Nå har jeg ikke sett kristen mann siden jeg her kom."

"Ja jeg kommer etter deg, jeg," sa Lillekort.

"Å, meg får du nok ikke," sa kongsdatteren; "det nytter aldri å tenkte på det; får trollet se deg, tar han livet av deg."

"Det var vel du talte om ham," sa Lillekort; "hvor er han henne? Det kunne være morsomt å få se ham."

Så fortalte kongsdatteren at trollet var ute og skulle se å få fatt på en som kunne brygge hundre lester malt i ett brygg; for det skulle være gjestebud hos trollet, og da forslo ikke mindre.

"Det kan jeg gjøre," sa Lillekort.

"Ja, bare nå ikke trollet var så hastig til sinns, så jeg kunne få fortalt ham det," svarte kongsdatteren; "men han er så bråsint at han river deg i stykker med det samme han kommer inn, er jeg redd. Men jeg får vel friste å finne på noe. Nå kan du gjemme deg i koven her, så får vi se hvordan det går."

Ja, Lillekort gjorde så, og aldri før hadde han krøpet inn i koven og gjemt seg, så kom trollet.

"Huff! her lukter så kristenmanns blod," sa trollet.

"Ja, det fløy en fugl over taket med kristenmanns ben i nebbet, og det slapp den ned gjennom pipen," svarte kongsdatteren; "jeg skyndte meg nok med å få det bort; men det er vel det det lukter av, likevel."

"Ja, det er vel det," sa trollet.

Så spurte kongsdatteren om han hadde fått fatt på noen som kunne brygge hundre lester malt i ett brygg.

"Nei, det er ingen som kan det," sa trollet.

"For en liten stund siden var det én inne her som sa han kunne det," sa kongsdatteren.

"Du er nå alltid så klok du," svarte trollet; "hvorfor lot du ham gå da? Du visste jo jeg ville ha fatt på en slik en."

"Å, jeg lot ham nok ikke gå heller jeg," sa kongsdatteren, "men far er så hastig til sinns, og så gjemte jeg ham i koven; om far ikke skulle ha fått noen, så er han nok her."

"La ham komme inn," sa trollet.

Da Lillekort kom, spurte trollet om det var sant at han kunne brygge hundre lester malt i ett brygg.

"Ja," sa Lillekort.

"Det var vel jeg fikk fatt på deg," sa trollet. "Lag deg nå straks til; men bære deg, brygger du ikke ølet sterkt."

"Å, det skal nok få smak," sa Lillekort, og ga seg i lag med bryggingen. "Men jeg må ha flere troll til å bære bryggelåg," sa Lillekort; "de jeg har fått, orker ikke stort."

Ja, han fikk flere, så mange at det krydde, og så gikk det med bryggingen.

Da nå vørteren var ferdig, skulle de smake alle sammen, forstår seg, først trollet selv og siden de andre; men Lillekort hadde brygget vørteren så sterk at de falt døde som fluer, etter som de drakk av den. Til sist var det ingen andre igjen enn en gammel ussel kjerring, som lå bak ovnen. "Å stakkars!" sa Lillekort, "du får da smake vørteren du med!" og så gikk han bort og skrapte rundt bunnen på bryggekaret med kollen, og ga henne; så var han kvitt dem alle i hop.

Som han nå sto der og så seg om, fikk han øye på en stor kiste; den tok Lillekort og la full med gull og sølv, bandt så kjettingen om seg og kongsdatteren og kisten, og rykket til av alle krefter; så dro mannskapet dem opp i god behold.

Da Lillekort vel var kommet ombord igjen, sa han: "Gå nå salt vann og ferskt vann, berg og dype daler, og stans ikke før du kommer ved kongens gård," og straks fór skipet avsted, så gule fossen sto om det. Da de på kongsgården så skipet, var de ikke sene til å møte med sang og spill, og tok imot dem, men gladest av alle var kongen, som nå hadde fått igjen den andre datteren sin også.

Men den som ikke var vel til mote, det var Lillekort; for begge kongsdøtrene ville ha ham, og han ville ikke ha noen annen enn den han først hadde frelst - det var den yngste det. Derfor gikk han titt og ofte og tenkte på hvordan han skulle bære seg at for å få henne, for den andre ville han også nødig gjøre imot. En dag han gikk og tenkte hit og dit på dette, falt det ham inn at bare han nå hadde bror sin hos seg, kong Lavring, som var så lik ham at ingen kunne skjelne dem fra hinannen, så kunne han få den andre kongsdatteren og det halve riket, for selv syntes han at han hadde nok med den ene halvdelen. Aldri før hadde han kommet på det, så gikk han utenfor slottet og ropte på kong Lavring. Nei, det kom ingen. Så ropte han én gang til og litt høyere, men nei, det kom enda ingen. Så ropte Lillekort tredje gangen, og det av alle krefter, så sto broren der.

"Jeg sa du ikke skulle rope på meg, uten du var i din ytterste nød," sa han til Lillekort, "og her er jo ikke en mygg som kan gjøre deg noe."

Dermed dasket han til ham så Lillekort rullet bortover bakken.

"Å skam få deg at du slår!" sa Lillekort; "først har jeg vunnet den ene kongsdatteren og det halve riket, og så den andre kongsdatteren og det andre halve riket, og så tenkte jeg å gi deg den ene kongsdatteren og halvdelen av kongeriket med meg - syntes du det er rimelig å fare fram slik?"

Da kong Lavring hørte det, ba han bror sin om forlatelse, og de ble straks gode venner og vel forlikt igjen.

"Nå vet du," sa Lillekort, "at vi er så like at ingen kan kjenne den ene av oss fra den andre: bytt nå klær med meg og gå opp på slottet, så tror kongsdøtrene det er jeg som kommer; den som da først kysser deg, skal du ha, så tar jeg den andre;" for han visste at den eldste kongsdatteren var den sterkeste, og så kunne han vel skjønne hvordan det ville gå.

Det var kong Lavring straks villig til; han byttet klær med broren og gikk opp på slottet. Da han kom inn på rommet til kongsdøtrene, trodde de det var Lillekort, og begge sprang på timen imot ham, men den eldste, som var størst og sterkest, skubbet søsteren til side og tok kong Lavring om halsen og kysset ham; og så fikk da han henne, og Lillekort den yngste kongsdatteren. Da kan det vel hende det ble bryllup, og det så det hørtes og spurtes over sju kongeriker.


Graverens fortellinger

En badegjest i Eidsvoll har ikke meget å ta seg til utenom det å skaffe seg den tilbørlige mosjon. Allerede den neste dag søkte jeg derfor Per graver på Store Finstad, en god fjerdingvei sønnenfor elven. I dette uordentlige redet av sammenstuvede uthusbygninger og våningshus fant jeg omsider huset der han bodde. I stuen var der ingen, men i et skummelt kammers satt en gammel kjerring på en krakk og spant. Jeg kom med noen spørsmål; på det første fikk jeg ikke annet svar enn et målende blikk, det andre og tredje ble besvart med et "Hæ?". Da jeg endelig for fjerde gang spurte om hun kunne si meg hvor Per graver var, svarte hun: "Å, det er vel en god fjerding til Graven ennå." - "Nei, Per graver," skrek jeg. "Ja, Graven ligger østover, han får gå dalen fram, så kommer han dit." Siden fikk jeg vite at neste gård hette Graven.

"Hu bestemor er tunghørt," sa en røst fra en dunkel krok, hvor det nu begynte å lysne. Det var en jentunge med en mindre unge på armen.

"Kan du si meg hvor jeg skal finne Per graver?" spurte jeg henne.

"Han er inte hime," svarte hun.

"Vet du ikke hvor han er?"

"Han er vel på Styri hos a moster."

"Hvor ligger Styri henne?"

"På østsia."

"Er det langt dit?" spurte jeg.

"Je veit inte."

"Er ingen annen hjemme?"

"Nei, dem er til bryllups."

"Enn i neste stue?"

"Je veit inte."

I neste stue fikk jeg imidlertid vite det jeg trengte. Der var ikke annet for meg å gjøre enn å dra over til Styri. Utenfor i svalen fant jeg den omtalte moster i skikkelse av en lang, tørr, middelaldrende kone med det grå håret strøket opp under en sort lue. Med en viss vennlighet kom hun meg i møte og sa: "Han få være så god å gå inn."

Nokså forsagt over den motgang jeg allerede hadde hatt, spurte jeg om ikke Per graver skulle være her.

"Han skulle kanskje bestille grav for noen?" spurte hun.

"Nei, ikke det; jeg har hørt at han skal kunne så mange gamle eventyr og historier, og jeg hadde lyst til å høre noen av dem," sa jeg.

"Ja så da! Ja, hadde Gamle-Anders, far hans Per, vært her, så - det var mann som kunne fortelle! Når han begynte, så blei det mest aldri ende på."

"Herregud, kan du ikke få fatt i Gamle-Anders for meg?"

"Ja, det veit jeg visst! Gamle-Anders er død for to år sia! Han Per kan nok noen han og; men det er ikke så godt å få han på travet; han er litt vrang med det, må vite! Nei, Gamle-Anders, han kunne historier! En behøvde ikke å be han dessmer! Men nå er det just to år sia til mikkelsmess."

"Det kan jo ikke hjelpe meg stort," avbrøt jeg, ergerlig over at den lovpriste Anders ikke levde. "Er ikke Per her?"

"Jaggu var han her også, det er sant det, men han skulle fram til klokkeren. Han treffer ham visst hos klokkeren; og er han ikke der, så er han visst i Bakken, eller i prestegården, dersom han ikke er inne på kjerkegården og graver ei grav, for gamle mor Habberstad er død."

Nu var det nesten forbi med min tålmodighet; men da alt syntes å tyde på at man måtte ha mer enn alminnelig av denne gave like overfor Per graver, så besluttet jeg å spare den siste rest. Jeg prøvde å komme avsted. Men nu hadde konen tatt et ikke meget gjennomsiktig glass frem av skjenken og skjenket en dram finkel, som hun sammen med et stykke kandissukker presenterte meg på en tallerken mens hun tapte seg i en mangfoldighet av utrop om hvor makeløs Gamle-Anders hadde vært til å fortelle.

"Han Per er ganske visst hos klokkeren, og er han ikke der, så er han i Bakken eller prestegården, dersom han ikke er på kjerkegården," ropte hun ennu efter meg, da jeg gikk ut gjennom grinden. Det lød som hån; for disse stedene hadde jeg nettopp gått fra eller forbi.

Jeg besluttet imidlertid å søke ham først på det siste stedet, det som efter hennes mening var det minst sannsynlige.

Det var en av disse kolde, triste sommerdager da jeg gikk bortover til kirken gjennom prestegårdshavens mørke alléer. Regnet hadde holdt opp, men ved hvert vindstøt drysset det raslende ned imellom bladene fra trærnes kroner. Tåken og skyene drev lavt mellom toppene. Matt og grålig falt lyset over kirkegårdens graver og enkle minner; vindens sukk lød mellom grenene, og ingen fugl sang bak løvet. En forutanelse om høsten syntes alt ågjennombeve denne stille, ensomme egn, hvor bare kirken sto som en trøster og pekte mot himmelen med tårn og spir.

Fra det fjerneste hjørne på kirkegården hørte jeg klangen av spaden. Graveren sto og grov nede i en grav. På en tue tett ved sto klokkerens store prektige geitebukk, som jeg kjente godt fra tidligere besøk, med skjegg og horn og spiste gress. Jeg ble stående en stund og betrakte graveren. Han var en aldrende mann, men man kunne ikke si at han var noen vakker gammel mann. Hans kall syntes ikke å ha hatt noen mildende eller forsonende innflytelse på hans sinn; for han så ut i verden med et bistert blikk og et hypokondrisk ansikt. Jeg syntes det var noe kjent ved dette fysiognomiet; jeg lette efter det i hukommelsen, og fant det omsider igjen hos en stedig hest jeg engang hadde vært plaget med. Da han et øyeblikk stanset i arbeidet for å hvile, så han opp, og han fikk øye på meg, som hittil hadde stått der ubemerket.

"Godafter, graver," sa jeg.

Han målte meg fra øverst til nederst, spyttet i nevene, og tok fatt på arbeidet igjen.

"Det er tungt arbeid du har i dette våte været," fortsatte jeg utfortrødent.

"Det er ikke lettere i solskinn," svarte han med et eddiksurt grin, og ble ved å grave.

"Hvem graver du denne graven for?" spurte jeg, i det håp at det kanskje kunne utspille seg en samtale av dette spørsmål.

"For fanden og kjerka," svarte graveren. Dette måtte jeg be om en forklaring på.

"Fanden tar sjela og kjerka får pengene," svarte han.

"Ikke slik; jeg mente, hvem skal ligge i graven?"

"Ei dau kjerring," svarte graveren.

Dermed var broen kastet av. Jeg innså at dette kunne ikke føre til noe ønskelig resultat. Utålmodig over regnet, som igjen begynte å ruske, og ergerlig over min efter all sannsynlighet mislykkede ekspedisjon fortalte jeg graveren at jeg hadde søkt ham for å få høre eventyr og historier fra gamle tider; sa at han saktens ikke skulle fortelle meg dem for ingenting, at det endog måtte glede ham å kunne fortelle dem for en person som meg, som trodde på slikt, hva folk i alminnelighet ikke gjorde i våre dager, osv.

Under denne talen så graveren av og til på meg med sitt stedige hesteblikk, som kullkastet alle mine forhåpninger.

"Enten folk trur det jeg forteller, eller de ikke trur det, er jeg like glad," sa han. "Men det jeg har hørt og det jeg veit, det veit jeg, og jeg vil ikke være narr for noen og sitte og fortelle som ei rørkjerring. Om det så var for kongen sjøl," tilføyde han til ytterligere bekreftelse.

Jeg var allerede i ferd med å gå, da han igjen stanset, halvveis vendt fra meg. Efter å ha skjøvet hatten bort på det ene øret, begynte han å lete først i den ene, så i den andre vestelommen; men han lot ikke til å finne hva han søkte; for ansiktet ble synlig lengre, især efter at han hadde anstillet en ny fruktesløs ransakelse av begge de angjeldende lommer.

Jeg skjønte straks at hans tobakk var sloppet opp, og tenkte fornøyd: nu er turen kommet til meg. I botaniserkassen hadde jeg en av Tidemands så meget efterspurte kvartruller, og idet jeg lot som jeg grep efter lommetørkleet laget jeg det ved et lite knep slik at bemeldte kvartrull falt ned like på randen av den grav han sto i. Ganske rolig bøyde jeg meg ned efter den, men unnlot ikke å bemerke det solglimt som gikk over graverens ansikt ved dette syn. Liksom i tanker viklet jeg den opp, lokket på min hornede venn, som sto på graven, tett ved, og lot den bite et stort stykke av rullen.

"Hvor langt er det til Tønsaker?" spurte jeg.

Graveren mumlet noe om å misbruke Guds gaver, men svarte dog høfligere enn før, at det var som en halv fjerding på den andre siden av sundet.

"Og til gullverket?" spurte jeg.

"Ei mil," sa graveren. "Men hvor kommer den karen fra da, med forlov om jeg tør spørre?" tilføyde han med det pussigste uttrykk i ansiktet.

"Sist kommer jeg fra Store Finstad, hvor jeg spurte efter Per graver," svarte jeg, og la rullen i kassen igjen, efter å ha gitt geitebukken enda et stykke. På denne fulgte ikke noe svar, men Per graver ga seg til å grave med megen iver. Foruten jord og sten kastet han halvråtne tresplinter og smuldrende ben opp med spaden. Blant benene som rullet bort til mine føtter, var et kvinnelig kranium av en så skjønn og fullendt form at Rezius ville ha ansett det for et ideal av den skandinaviske typus. Jeg tok det opp og betraktet det oppmerksomt.

"Det var inga gammal kjerring som eide den skallen," begynte graveren igjen.

"Det ser jeg," svarte jeg.

"Det var ei gardmannskone her av bygda, og hun var både i akt og ære," bemerket han videre.

"Ja så."

Var graveren blitt seg lik i sin vrantenhet, ville han uten tvil ha tidd, men en rull tobakk, om enda bare i håpet, har en vidunderlig innflytelse på gemyttet.

"Inna krank, uta blank," vedble han ufortrødent.

Intet svar fra min side.

"Men det var en deilig fin tobakk, den De har der i blikkesken."

"Det syntes denne knekten her også," svarte jeg, idet jeg lokket på bukken og gjorde mine til å gi den mer tobakk.

"Nei, hadde han Gamle-Anders, far min levd," sa Per graver hurtig, idet han med et oppkastet ben søkte å hindre sin lykkelige medbeiler i å bli delaktig i de goder jeg tiltenkte den, "han kunne historier. Det jeg kan, er ikke stort."

"Nu, jeg skjønner jo nok at du også vil ha et stykke tobakk, Per graver. Se der har du alt det bukken har levnet. Hadde du vært villigere før, så hadde du fått hele rullen. Men fortell meg nu noe."

"Jeg får vel det da, for jeg kan skjønne I er en skikkelig fyr og ingen apefant," svarte graveren, mens han samlet sine redskaper og steg opp av graven. "Forbanna udyr!" ropte han harmfull og slo efter geitebukken; "slike bukker er de største skadedyr som tenkes kan; de burde slås i hjel, så mange som de er."

Efter disse lettende hjerteutgytelser satte han seg på en gravsten og begynte å fortelle.

"I er ikke den første som jeg forteller dette," tok han til orde. "Vil I tru det, så kan I, og trur I det ikke, så kan det være for det som det er. Men det var en bondemann i bygda her. Han hadde hørt, at trollkjerringene skulle holde slik leik og slikt spell i kjerka om høgtidskveldene. Det trudde han ikke, men han syntes han kunne ha lyst til å se om det var sant, og så hadde han moro av å se hvem som var trollkjerringer i bygda. Ja, om påskekvelden så satte han seg inn på likbåra i kjerkesvala, og rett som det var, så kom det et heilt følge, og foran dem gikk en stor svart hund. Da de kom til kjerkedøra, satte hunden seg på bakbeina og krafsa på døra, så sprang den opp, enda den var låst.

"Såg du det?" sa ei kjerring, som gikk nærmest etter hunden, til ei anna ei, og det var henne her," tilføyde graveren, idet han viste på hjerneskallen.

"Nei, det hadde jeg ikke trudd, enda du sa det," svarte den andre, som gikk ved sida av henne, og det var også ei bra kone av bygda her. Etter dem kom der nå så mange at han nesten ikke hadde tall på dem. Men han kjente dem alle sammen, og han hadde ikke trudd at det var så mange trollkjerringer over heile Romerike, som han fekk se at der var i Eidsvoll prestegjeld aleine. De hoppa og de dansa, og de gjorde alle de bespottelige ting, som noen kunne falle på, både på prekestol og på alter. Da de ikke visste noe anna å finne på, så trolla de ei ku opp i tårnet og lot den ake utover trappene med alle fire beina i været. Kua syntes han han skulle kjenne, han trudde den hørte til i Prestbakken, og da trollkjerringene hadde gjort fra seg og allting var forbi i kjerka, så gikk han bort i Prestbakken. Da han kom inn i fjøset der, sto kua og skalv, og så svett var den, at skummet dreiv av den.

Men så var det en gang lenge baketter, der var et bryllup, og i det bryllupet var han kjøkemester den samme mannen som hadde sett alt dette om påskekvelden. Og der var også den kjerringa som hadde gått foran i trollkjerringstimet. Da de skulle til bords, ville de ha henne til å sette seg inntil bordet først, for det var sånn ei bra kone, må vite. Men hun skulle nå være så unnselig og gjorde seg så kostbar at det ikke var noen måte med det. Kjøkemesteren ba og nødde henne til å sette seg inntil bordet, men til sist blei han kjei av dette og så sa han ganske sakte til henne:

"Gå du først du, du er vant til det, skal jeg tru. Sist jeg såg deg om påskekvelden, var du ikke så blyg, da var du den første i dansen med han Gamle-Erik både på alter og prekestol."

Da falt hun i svime, og sia den tid hadde hun ikke en helsedag."

Graveren tidde stille, og ansiktet hans fikk igjen sitt sure, tverre uttrykk; men jeg ble ved å spørre og fritte ham om trollkjerringer, deres reiser og hendelser, så lenge til jeg fikk ham til å gi det løfte at han skulle fortelle meg alt det han visste om slikt.

"Der var noen skyttere," begynte han igjen, "som var på fugleleik ei påskenatt. Rett som de satt i skytterhytta, så i grålysinga om morgenen, fekk de høre slik sus og brus oppi været, og de trudde nesten det var en heil skokk storfugl som kom og ville slå ned på myra. Men det var fanden til fugler det. Da de kom fram over skogtoppene, så var det en flokk trollkjerringer, som hadde vært på påskeleik. De kom ridende på limer og skuffer og møkkgreip, på bukker og geiter og de urimeligste ting som tenkes kunne. Da de var tett ved, kjente skytterne ei kjerring, for hun var grannekjerringa til den ene av dem.

"Maren Myra," skreik han. Så falt hun ned i ei furu og braut av det ene lårbeinet; for når en kjenner dem og roper navnet på dem, så må de ned, om de er aldri så høgt. De tok henne opp og satte henne til lensmannen, og til sist blei det så at hun skulle brennes levendes. Men før de fikk henne opp på vedstabelen, ba hun de ville ta tørkleet fra øynene hennes litt. Ja, det skulle de gjøre; men først vendte de henne så at hun ikke kunne se imot åker og eng, men langt bort i åsen. Og der hvor hun hadde sett med øynene sine blei skogen svidd, så den var ganske svart.

Men etter den kjerringa var der ei dotter, og henne satte de til en prest oppi Gudbrandsdalen. Hun kunne vel være ni år gammal, men hun var slem og full av trollkjerringnykker. En gang sa presten at hun skulle ta noen fliser som lå på gården, og bære dem inn i kjøkkenet.

"Pytt, jeg kan nok få dem inn, om jeg ikke skal bære dem," sa hun.

"Ja så," sa presten, "la meg se på det."

Ja, straks så gjorde hun en vind, så flisene flaug like inn i kjøkkenet. Presten spurte om hun kunne gjøre mer. Ja, det kunne hun. Hun kunne mjølke, sa hun, men hun ville nødig gjøre det, for det var til skade for krøttera. Presten ba henne, men hun ville nødig; til sist skulle hun til å gjøre det likevel. Så satt hun en telgjekniv i veggen og ei kolle under den, og straks hun rørte ved kniven, sprita mjølka ned i kolla. Da hun hadde mjølka ei stund, ville hun holde opp.

"Å nei, melk du, mitt barn," sa presten.

Nei, hun ville ikke; men presten snakka så lenge for henne, til hun begynte igjen.

"Nå må jeg holde opp," sa hun litt etter, "for ellers kommer det bare blod."

"Å melk du, mitt barn," sa presten, "og bry deg ikke om det." Hun ville ikke, men til sist så ga hun etter og blei ved å mjølke.

Om ei stund så sa hun: "Ja, holder jeg ikke opp nå, ligger den beste kua dau på båsen."

"Melk du, mitt barn, og bry deg ikke om det," sa presten, for han ville se hva hun kunne.

Hun ville nødig; men presten nødte henne, til hun ga seg og blei ved åmjølke.

"Nå falt kua," sa hun, og da de gikk ut i fjøset og såg etter, låg den beste kua som presten åtte, dau på båsen. Så brente de henne også, liksom de hadde gjort med mora. -

Ja, det var ei forargerlig trollkjerring, den jeg fortalte om," fortsatte graveren, "men der var ei som jeg syntes var enda verre, for hun tok mannen sin opp av senga en påskekveld, og rei på ryggen hans like fra Gudbrandsdalen og til Bergens kjerke, og mens hun var oppi tårnet og holdt påskeleik med de andre trollkjerringene og Gamle-Erik, måtte mannen ligge splitter naken utmed kjerkeveggen og fryse heile natta; og der var slikt et vær med sno og med snøfokk, og mannen blei så reint utmatta at han mest var fra seg sjøl. Da det leid på morrasida, reiste han på seg litt, men han fraus og hakka tenner. I det samme kom det gående en forbi.

"Men si meg i Guds navn, hvor er jeg?" sa mannen.

"Nå er du ved Bergens kjerke," svara han, og da han fikk se bukgjorda, som mannen hadde om livet, så kunne han skjønne hvorledes det hang sammen -for trollkjerringene var der både til jul og påske den tid - og så sa han: "Når hun kommer ut, hun som du er med, så ta bare bukgjorda og gi henne et dyktig drag over ryggen, så rir du heim igjen på henne, ellers står du det ikke ut."

Ja, da kjerringa kom ut, gjorde mannen som han hadde sagt; og så reid han heim på ryggen hennes, og det radt." -

"Hadde hun ikke smurningshornet med?" spurte jeg.

"Hun akta seg nok for å ta det med, for hun hadde saktens smurt kroppen, før hun reiste heimefra," sa graveren. "Men siden I snakker om smurningshorn, så kommer jeg til å huske på noen historier som skal være hendt for lang tid sia."

"La meg høre," sa jeg.

"På en gard i Ringebu," fortalte han, "var det ei trollkjerring, som var så fælt slem. Men der var en som visste om at hun var trollkjerring; han gikk dit og ba om hus en helgekveld, og det fekk han også.

"Du får ikke bli redd, om du ser jeg sover med åpne øyer," sa han; "jeg har den vanen, men jeg kan ikke for det."

Å nei, det skulle hun ikke bli redd for, sa hun.

Rett som det var, så snorka han, og sov så fælt med øynene åpne, og best han lå såleis, tok kjerringa fram et stort smørjehorn under en stein i peisen og smurte sopelimen.

"Her opp og her ned til Jønsås," sa hun og fór av sted opp igjennom pipa til Jønsås, som er et stort seterfjell.

Gutten syntes det skulle være løyerlig å komme etter og se hva hun hadde for seg der, for han syntes hun sa: "her opp og her ned til mønsås." Så tok han hornet under steinene i skorsteinen og smurte ei vedstikke. "Her opp og her ned til mønsås," sa han, og så fór han opp og ned imellom skorsteinen og møningen på huset heile natta, og slo mest i hel seg, fordi han hadde mishørt. Sia fekk han teneste der, og om kvelden årsdagen etter satt han og gjorde og la seg til å sove på benken, og såg fælt fram for seg med åpne øyer. Rett som det var, tok kjerringa fram hornet i skorsteinen og smurte limen, og så fór hun opp igjennom pipa igjen. Gutten la merke til hvor hun gjømte hornet, og da hun vel var reist, så tok han avsted, og de såg aldri mer hverken til gutten eller sleden. Den garden, som dette var på, den hette Kjæstad, og Kjæstadhornet er namngjetent den dag i dag er. -

Men så var der ei kjerring på en gard på Dovre, som også var trollkjerring. Det var en julekveld. Tjenestejenta hennes holdt på å vaske et bryggekar. Imens tok kjerringa fram et horn og smurte limen, og med det samme fór hun opp igjennom pipa. Jenta syntes det var fælt til kunst, og tok og smurte litt av smøringa på karet. Så reiste hun også avsted og stanste ikke, før hun kom til Blåkolls. Der møtte de en heil smale med trollkjerringer, og Gamle-Erik sjøl, og han prekte for dem, og da de hadde gjort fra seg, skulle han se dem over, om de hadde møtt alle. Så fekk han se denne jenta, som satt i bryggekaret; henne kjente han ikke, for hun hadde ikke skrevet seg inn hos ham. Og så spurte han kjerringa, som hun var med, om hun ville skrive seg inn. Kjerringa meinte det. Gamle-Erik ga da jenta boka og ba henne skrive i den; han meinte, hun skulle skrive navnet sitt. Men hun skreiv det som skolebarna på landet pleier skrive, når de prøver penner: "Den som meg føder, det er Gud, i Jesu navn," derfor fikk hun beholde den, for Gamle-Erik var ikke kar til å ta den igjen. Men da blei det larm og styr på fjellet, må vite. Trollkjerringene tok pisker og slo på det de hadde å fare på, og med det samme satte de avsted bort igjennom vær og vind. Jenta forsømte seg ikke, hun tok også en pisk, slo på bryggekaret og satte etter dem. Ensteds var de nede og kvilte på et høgt fjell. Nedafor var der en brei dal med et stort vatn, og på den andre sida av den var der et høgt fjell igjen. Da trollkjerringene hadde kvilt ut, slo de på og fór over. Jenta undres på om hun også skulle komme over. Til sist slo hun på og kom over til den andre sida hun også, og det både godt og vel.

"Det var fanden til sprang av et bryggekar," sa hun, men med det samme mista hun boka, og så falt hun ned og kom ikke lenger, fordi hun hadde talt og kalt på han, enda hun ikke var innskrevet. Resten av vegen måtte hun gå og vasse i snøen, for friskyss fikk hun ikke lenger, og det var igjen mange mil." -

"Det kan være løyerlig nok å reise med trollkjerringene på kosteskaft og bryggekar," sa jeg. "Men det må være slemt iblant, for nordenvinden faller skarp til værs, og en kan knekke nakkebenet, før en vet av det. Da er det bedre ved kirketårnmøtene; der kan man jo få se dem, når man setter seg på en oppskåret gresstorv, er det ikke så, Per graver?"

"Nei, en skal ikke sitte på en grastorv," sa graveren belærende; "men en skal stå med en grastorv i været på hver hand, og den skal være oppskåret rangsøles, og salmeboka skal de ha på brystet og tre byggkorn i munnen, og det ene korn betyr Vårherre, og det andre hans sønn, og det tredje den Helligånd. Og når en lager seg til på den måten, da tør hverken Gamle-Erik eller trollkjerringene yppe seg. Hadde han gjort det, en mann jeg har hørt tale om, hadde han kanskje sloppet bedre fra det. Ja, han slapp fra det likevel på en vis; men det var med nesa og begge ørene, som de sier.

Denne mannen hadde fått spurt at trollkjerringene holdt slik leik og styr og sånn rumstering i kjerketårnet om helgekveldene. Der syntes han han skulle ha lyst til å være med, og så gikk han opp om julekvelden og satte seg i en krok. Han hadde nok med seg noe grastorv, men han har vel ikke gjort det riktig, kan jeg tru. Rett som det var, så tok de til å komme: Den ene trollkjerringa fauk inn igjennom tårngluggene etter den andre, noen på limer og noen på skuffer, noen på geiter og noen på bukker og alle de underligste ting, som til kunne være. Og imellom alle disse var ei av grannekjerringene hans; men da hun fekk se han, fór hun bort og stakk veslefingeren inn i nesa hans og holdt han slik, liksom jeg holder en ørret i ganen, ut igjennom gluggen.

"Vil du love at du aldri skal si du har sett meg her, ellers slepper jeg deg," sa hun.

"Nei, om jeg gjør," sa han, for han var en vrangpeis; "kom og ta imot meg, Fanden!" skreik han i det samme hun slapp, og så kom Fanden kjørendes i en smalslede og sto under og tok imot han, så han ikke skrubba kneskallen engang. Nå skulle Fanden skysse han heim også. Men mannen satt og slo på og huide og agjerte, så Fanden hadde vondt for å holde seg på meiene; og da de kom tett ved garden hans, så kjørte han imot et vasstrau, så sleden velta og Fanden blei liggende på den ene sida av vasstrauet og han på den andre. Hadde han ikke gjort det, så hadde han ikke sloppet ut av Fandens klør, men nå hadde ikke Fanden mer makt over han.

"Tvi vøre deg da!" sa Fanden; "hadde jeg tenkt du ville snyte meg, skulle jeg ikke reist så langt for filleskjela di. Da du ropte på meg, var jeg tjue mil nordafor Trondhjem og holdt over ryggen på ei jente som var i ferd med å vri om halsen på ungen sin."

Her sa graveren at nu kunne han ikke minnes flere trollkjerringhistorier. Men da han var kommet så godt på glid, trodde jeg at jeg burde nytte leiligheten, og spurte om han ikke hadde noe å fortelle om de underjordiske.

"Hm," sa han, "jeg kan nok ha hørt noe av moster mi kanskje. Da hun var jente, var hun på Modum og tjente hos presten der; Teilmann tror jeg hun kalte han.

Det var engang på vårsida, da møkka skulle kjøres ut, så gjorde den presten en stor dovning, for han var en svare mann til å drive jorda, og til den ba han folk både vidt og bredt fra alle bygdas kanter. Så var der en gutt hos en mann, som også var bedt, og han var så urimelig gjestebudskjær. Da husbonden hans sa til han om kvelden at han skulle lage seg til å kjøre til dovnings, så han kunne komme avsted i otta, blei han så glad at han lå og velta seg heile natta og kunne ikke sove. Inga klokke var der heller, så han kunne vite hva tida leid, og så sto han opp ved midnattstider og satte hestene for og kjørte til prestegården. Men der var det ikke oppe ei levende sjel enda, og så gikk han omkring og vakserte for tidsfordriv. Best som han gikk kom han inn på kjerkegården, og der vaska han søvnen og vågen av øynene sine i ei grøft, hvor det sto noe vatn, for det hadde nylig linna, og fra den tid var han synen; men han var halvsuset også, og de kalte ham en galning. Enten han gikk av teneste eller tente ut året sitt, det skal jeg ikke kunne si, men sia fór han alltid og svevde omkring i bygda, hvor der var gjestebud eller noe på ferde, og baud seg til å jage ut de underjordiske.

En gang skulle det være bryllup på en gard som hette Presterud, og barsel på Komperud på en dag. Da var han reint opprådd, for han visste ikke hvor han skulle gå hen, men til sist så gikk han til bryllupsgarden.

Da han hadde vært der og sett seg om ei stund, tok han fatt på kjøkemesteren.

"Du passer godt på det du har, du," sa han. "Ser du ikke, at de underjordiske drikker av ølspannet du har satt i kroken der, det minker jo hvert øyeblikk, men får jeg lov å være her, mens bryllupet varer, så skal jeg nok jage dem sin kos."

"Ja, du kan nok få være, men hvorledes vil du få dem ut?" spurte kjøkemesteren.

"Det skal du få se," sa gutten, tok spannet, satte det midt på gulvet og kritta en stor ring rundt omkring det. "Nå tar du ei stor klubbe," sa han til kjøkemesteren, "og når jeg vinker til deg, så slår du midt inn i ringen; det er det samme hvor jeg er henne, men når jeg har fått dem inn i ringen alle sammen, så slår du til alt det du orker."

Da han hadde sagt det, tok han til å renne omkring; han fór både høgt og lågt, og skyssa og jaga inn imot ringen. Kjøkemesteren kunne nesten ikke stå på beina, slik lo han av alle de gale faktene gutten gjorde, og de trudde mest han var gælen, alle som såg på det. Men da fikk dem se at han ikke var så gælen som de trudde, for da han vinket til kjøkemesteren, og kjøkemesteren slo til, hørtes et skrik og et hvin gjennom heile huset; og noen som kom til bryllupsgarden fra Komperud-kanten, fortalte at dem hadde hørt slik sus og brus i lufta, det var liksom en heil flokk hadde snakka i munnen på hverandre: "Til Komperud, til Komperud til barsels! Til Komperud til barsels!"

Her endte Per graver sine fortellinger. Han kunne ikke minnes mer i kveld sa han, og ga seg til å jage geitebukken til klokkeren ut av kirkegården.


Gullfuglen

Det var engang en konge som hadde en hage. I den hagen sto et epletre, og på det epletreet vokste hvert år et gulleple; men når det led mot den tiden at de skulle til å plukke det, så var det borte; ingen visste hvem som tok det eller hvor det ble av det, men borte var det.

Denne kongen hadde tre sønner. Så sa han til dem en dag at den av dem som kunne skaffe igjen eplet eller få rett på tyven, han skulle få riket etter ham, enten det var den eldste eller den yngste eller den mellomste.

Den eldste gikk i veien først, og satte seg under treet og skulle gjete opp tyven. Da det led på natten, kom det flyvende en gullfugl, og den lyste det lang vei av, og da kongssønnen så fuglen og skinnet, ble han så redd at han ikke torde stanse, men satte inn igjen så fort han kunne.

Om morgenen var eplet borte. Da hadde kongssønnen fått hjertet i livet igjen, og så tok han til å niste seg ut, og vill i veien og friste om han kunne finne fuglen. Kongen rustet ham vel, og sparte hverken på klær eller penger.

Da kongssønnen hadde reist et stykke, ble han sulten, tok opp skreppen sin og satte seg til å holde dugurd utmed veien. Så kom det ut en rev av et granholt og satt og så på.

"Kjære, gi meg litt mat, du!" sa reven.

"Jeg gir deg brent horn, jeg!" sa kongssønnen. "Jeg kan trenge maten min selv; ingen kan vite hvor langt og hvor lenge jeg skal fare," sa han.

"Det var så det," sa reven, og så gikk han til skogs igjen.

Da kongssønnen hadde ett og hvilt, ga han seg på veien igjen. Langt om lenge kom han til en stor by, og i den byen var det et vertshus, der det støtt var glede og aldri sorg; der syntes han det skulle være gildt å ta inn, - og så ble han værende der. Det var slik dans og drikk og lyst og herlighet at han rent glemte fuglen og fjæren og far sin og reisen og hele riket. Borte var han og borte ble han.

Neste året skulle mellomste kongssønnen gjete opp epletyven i hagen. Ja, han satte seg under treet, han også, da eplet tok til å modnes. Men rett som det var, kom gullfuglen en natt og skinte som en sol, og gutten ble så redd at han tok hyven, og satte inn igjen det forteste han vant.

Om morgenen var eplet borte; men da var kongssønnen blitt modig igjen, og ville av gårde og se om han kunne finne fuglen. Ja, han tok til å niste seg ut, og kongen rustet ham vel og sparte hverken på klær eller penger.

Men så gikk det ham like ens som broren; da han hadde reist et stykke, ble han sulten, tok opp skreppen sin og satte seg til å holde dugurd utmed veien. Så kom det en rev ut av et granholt og satte seg og så på.

"Kjære, gi meg litt mat, du!" sa reven.

"Jeg gir deg brent horn, jeg!" sa kongssønnen. "Jeg kan trenge maten min selv; ingen kan vite hvor langt og hvor lenge jeg skal fare," sa han.

"Det var så det," sa reven, og så gikk han til skogs igjen.

Da kongssønnen hadde ett og hvilt seg en stund, ga han seg på veien igjen. Langt om lenge kom han til den samme byen og det samme vertshuset, der det støtt var glede og aldri sorg, og der syntes han også det skulle være godt å være, og den første han traff, det var broren, og så ble han der. Broren hadde turt og sviret så han nesten ikke hadde klær på kroppen; men nå tok de til på ny frisk, og det ble slik dans og drikk og lyst og herlighet at den andre også glemte fuglen og fjæren og far sin og reisen og hele riket. Borte var han og borte ble han, han også.

Da det led til at eplet skulle bli modent igjen, skulle den yngste kongssønnen ut i hagen og gjete opp epletyven. Han fikk med seg en kamerat som skulle hjelpe ham opp i treet, og tok med en øldunk og en kortleik til tidsfordriv, så han ikke skulle sovne av. Rett som det var, skinte det som en sol, så de så hver fjær på fuglen, lenge før den rakk fram. Kongssønnen til å klyve opp i treet, og i det samme gullfuglen slo ned og tok eplet, ville han gripe den, men han fikk bare en fjær av styven på den. Så gikk han inn i kammerset, der kongen lå og sov, og da han kom inn med fjæren, ble det så lyst som klare dagen.

Så ville han også ut på vidåtta og friste om han kunne få spurt opp brødrene sine og fange fuglen; for han hadde da vært så nær at han hadde bitt merke i den og fått en fjær av styven på den han, sa han. Ja, kongen gikk lenge og grundet på om han skulle la ham reise; det var von til det ikke gikk bedre med ham som var yngst, enn det hadde gått med de to eldste, som skulle ha mere forstand på verden, og han var redd han skulle miste ham også. Men kongssønnen ba så vakkert, og så fikk han da lov til sist. Så nistet han seg ut, og kongen rustet ham vel både med klær og penger, og så la han i vei.

Da han hadde reist et stykke, ble han sulten og tok opp skreppen sin og satte seg til å holde dugurd, og rett som han var best i lag med det, kom det en rev ut av et granholt, og satte seg ved siden av ham og så på.

"Å kjære, gi meg litt mat, du!"

"Jeg kunne vel trenge til maten min selv," sa kongssønnen; "for jeg kan ikke vite hvor langt jeg skal fare," sa han; "men så mye har jeg alltids, at jeg kan gi det litt med."

Da reven hadde fått et stykke kjøtt å bite i, så spurte han kongssønnen hvor han skulle hen. Ja, det fortalte han.

"Vil du lyde meg, så skal jeg hjelpe deg, så du skal ha lykken med deg," sa reven.

"Det lovte kongssønnen, og så slo de seg i lag. De reiste en stund, til de kom til den samme byen og det vertshuset der det støtt var glede og aldri sorg.

"Jeg får nok gå utenom her; det er så leit med hundene," sa reven, og så fortalte han hvor brødrene hans holdt til, og hva de tok seg til. "Og går du inn der, så kommer du ikke lenger, du heller," sa han.

Kongssønnen lovte det, og ga ham hånden på at han ikke skulle gå inn der, og så tok de hver sin vei. Men da han kom til vertshuset og hørte for spill og lystighet der var, så måtte han inn, det var ikke å spørre om, og da han traff brødrene sine, ble det slik huskestue at han glemte både reven og reisen og fuglen og far sin. Men da han hadde vært der en stund, kom reven - han hadde våget seg inn i byen likevel - og gløttet på døren og blunket til kongssønnen og sa at nå måtte de i veien. Så sanset kongssønnen seg igjen, og så reiste de av gårde.

Da de hadde gått en tid, så de et stort fjell langt borte. Så sa reven: "Tre hundre mil bakenfor det fjellet er det en gullforgylt lind med gullblad, og i den linden sitter gullfuglen som fjæren er av."

Dit reiste de sammen. Som kongssønnen skulle bort og ta fuglen, ga reven ham noen gilde fjær, som han skulle bikke med i hånden, for å lokke ned fuglen, så kom den flyvende og satte seg på hånden hans. Men det sa reven, at linden måtte han ikke røre, for det var et stort troll som eide den, og hvis kongssønnen bare rørte den minste kvist, så kom trollet ut og drepte ham på flekken.

Nei, kongssønnen skulle nok ikke røre den, sa han; men da han hadde fått fuglen på hånden, syntes han, han måtte ha en kvist av linden, det var ikke å be for, den var så blank og så gild. Så tok han en, bare en ørliten en. Men i det samme kom trollet ut.

"Hvem er det som stjeler min lind og min fugl?" skrek trollet, og det var så sint at det sprutet varmegnister.

"Tyv tror hver mann stjeler," sa kongssønnen; "men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett," sa han. Trollet sa det var det samme, og ville til å drepe ham. Men kongssønnen sa han fikk spare livet.

"Ja, ja," sa trollet, "kan du skaffe igjen den hesten som nærmeste grannen min har tatt fra meg, skal du slippe med livet," sa han.

"Hvor skal jeg finne ham da?" sa kongssønnen.

"Å, han bor tre hundre mil bakenfor det store fjellet som blåner i himmelsynet," sa trollet.

Kongssønnen lovte han skulle gjøre sitt beste. Men da han kom til reven, var den ikke riktig blid.

"Nå har du stelt deg ille," sa reven; "hadde du lydd meg, så kunne vi vært på hjemveien nå," sa han.

De måtte i veien igjen, siden deg gjaldt livet og kongssønnen hadde lovt det, og langt om lenge kom de fram.

Men da han skulle inn og ta hesten, sa reven: "Når du kommer inn i stallen, så henger det mangfoldige biksler på stallveggen, både av gull og av sølv; dem skal du ikke røre, for da kommer trollet ut og dreper deg på timen; men det styggeste du ser, det skal du ta."

Ja, det lovte kongssønnen; men da han kom inn i stallen, syntes han det var rent ulikt, for det var nok av dem som gilde var, og så tok han det blankeste han fant; det var blankt som gull. Men i samme blinken kom trollet ut, så sint at det gnistret av det.

"Hvem er det som vil stjele min hest og mitt biksel?" skrek han.

"Tyv tror hver mann stjeler," sa kongssønnen; "men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett," sa han.

"Ja, det er det samme, jeg dreper deg på flekken," skrek trollet.

Kongssønnen mente han fikk spare livet.

"Ja, ja," sa trollet, "kan du skaffe igjen den deilige jomfruen som nærmeste grannen min har tatt fra meg, så skal jeg spare deg."

"Hvor bor han da?" spurte kongssønnen.

"Å, han bor tre hundre mil bakenfor det store fjellet som blåner i himmelsynet," sa trollet.

Ja, kongssønnen lovte han skulle hente jomfruen, så fikk han lov å gå og slapp med livet. Men da han kom ut igjen, var reven ikke blid, må vite.

"Nå har du stelt deg ille igjen," sa reven; "hadde du lydd meg, kunne vi ha vært på hjemveien for lenge siden. Nå tror jeg mest ikke jeg vil være med deg lenger."

Men kongssønnen ba så inderlig vakkert, og lovte at han aldri skulle gjøre annet enn det reven sa, om han ville slå følge med ham. Til sist ga reven seg, og de ble venner og vel forlikt; så la de i veien igjen, og langt om lenge kom de da dit hvor den deilige jomfruen var.

"Ja," sa reven, "du har nok lovt godt, men jeg tør ikke slippe deg inn til trollet likevel; denne gangen får jeg gå selv," sa reven. Så gikk han inn, og om en liten stund kom han ut igjen med jomfruen, og så reiste de samme veien tilbake som de var kommet.

Da de kom til trollet som hadde hesten, tok de både den og det gildeste bikselet, og da de kom til trollet som hadde linden og fuglen, så tok de både linden og fuglen og reiste med.

Som de slik hadde reist en stund, kom de til en rugåker; så sa reven: "Jeg hører en dur; nå får du reise alene; jeg vil bli her en stund jeg," sa han. Så flettet han på seg en kledning av rughalm, og så ble han liksom én som sto der og prekte. Rett som det var, kom alle tre trollene farene og tenkte de skulle nå dem igjen.

"Har du sett én som har reist med en deilig jomfru, med en hest med gullbiksel, med en gullfugl, og en gullforgylt lind?" skrek de til ham som sto der og prekte.

"Ja, det har jeg hørt av mormor til mormor mi, at det har faret slik ei ferd her; men det var i den gamle gode tida, da mormor hennes mormor bakte skillingskaker og ga to for skillingen, og skillingen igjen."

Da slo alle trollene latterdøren opp på vid vegg: "ha, ha, ha ha!" sa de og holdt på hverandre. "Har vi sovet så lenge, så kan vi gjerne snu nesen hjem og legge oss," sa de, og så reiste de samme veien tilbake.

Reven la av gårde etter kongssønnen; men da de kom til byen med vertshuset og brødrene hans, så sa reven: "Jeg tør ikke gå gjennom byen for hundene, jeg må gå min egen vei ovenom; men nå må du akte deg vel, så ikke brødrene dine får tak i deg."

Men da kongssønnen kom inn i byen, syntes han det var altfor ille om han ikke skulle se inn til brødrene sine og tale et ord med dem, og så heftet han litt der. Men da brødrene fikk se ham, kom de ut og tok fra ham både jomfruen og hesten og fuglen og linden og alt i hop, og ham selv stappet de i en tønne og kastet ham på sjøen, og så reiste de med jomfruen og hesten og fuglen og linden, med alt sammen, hjem til kongsgården. Men jomfruen ville ikke snakke, og ble blek og ussel å se på; hesten ble så mager og elendig at den mest ikke hang sammen, fuglen tidde still og skinte ikke mer, og linden visnet.

Imens gikk reven utenfor byen og lusket og ventet på kongssønnen og den deilige jomfruen, og undredes på hvorfor de ikke kom. Han gikk både hit og dit og ventet og stundet, og til sist kom han ned til stranden, og da han fikk se tønnen som lå ute på sjøen og drev, ropte han: "Reker du der, du tomtønne?"

"Å, det er meg," sa kongssønnen ute i tønnen.

Reven til svøms ut på sjøen det forteste han vant, fikk fatt i tønnen og dro den til lands. Så tok han på å gnage på gjordene, og da han hadde fått dem av tønnen, sa han til kongssønnen: "Spark og spenn!"

Kongssønnen sparket, slo og spente, så hver stav sprang for seg, og hoppet ut av tønnen. Så gikk de til kongsgården i følge, og da de kom dit, ble jomfruen vakker igjen og tok til å tale, hesten ble så fet og vakker at det glinste i hvert hår, fuglen skinte og sang; linden tok til å blomstre og blinke med bladene, og jomfruen sa: "Der er han som har frelst oss."

Linden satte de i hagen, og den yngste kongssønnen skulle ha kongsdatteren, for det var hun; men de to eldste brødrene la de i hver sin spikertønne og rullet dem ut over et brattberg.

Så laget de til bryllups. Men først sa reven til kongssønnen, at han skulle legge ham på huggestabben og hugge hodet av ham, og enda han låt vel og ille, så hjalp det ikke, han måtte til. Men med det samme han hugg, ble reven til en vakker prins, og han var bror til prinsessen som de hadde fridd ut fra trollet. Så sto det bryllup, og det både stort og gildt, og de turte så det spurtes like hit.


Herremannsbruden

Det var engang en rik kakse som eide en stor herregård, og sølv hadde han på kistebunnen og penger på rente; men noe var det som vantet, for han var enkemann. En dag var datteren fra grannegården hos ham på arbeid. Henne likte herremannen riktig godt, og da hun var fattigfolks barn, så tenkte han at når han bare klunket på gifting, så måtte hun slå til med det samme. Så sa han til henne at han var kommet i tanker om å gifte seg igjen.

"Ja, ja, en kan komme på så mye," sa jenta, hun sto der og smålo, og tenkte den gamle styggen kunne ha funnet på det som høvde bedre for ham enn å gifte seg.

"Ja, det var meningen at du skulle bli kona mi da," sa herremannen.

"Nei, ellers mange takk! Var det likt seg det," mente hun.

Herremannen var ikke vant til å høre nei, og dess nødigere hun ville ha ham, dess mer oppsatt ble han på å få henne. Men da han ikke kom noen vei med jenta, så sendte han bud etter far hennes og sa til ham at kunne han lage det så at han fikk henne, så skulle han få det jordstykket som lå opptil enga hans.

Ja, han skulle nok få rett på datteren, mente faren. Hun var bare barnet og skjønte ikke sitt eget beste, sa han.

Men alt han snakket for datteren, både vel og ille, så hjalp det ikke. Hun ville ikke ha herremannen, om han så satt i malt gull til opp under ørene, sa hun.

Herremannen ventet dag etter dag, men så ble han harm og utålmodig til sist, og så sa han til far til jenta, at om han skulle stå ved det han hadde lovt, så fikk han slå et slag i saken nå; for han ville ikke vente lenger.

Mannen visste ikke annen råd, sa han, enn at herremannen fikk lage alt i stand til bryllups, og når presten og bryllupsfolket var kommet, så fikk han sende bud etter jenta, som om det var et arbeid hun skulle være med på; og når hun kom, måtte hun bli vigd i en snarvending, så hun ikke fikk tid til å områ seg.

Dette syntes herremannen var både godt og vel, og så lot han brygge og bake og lage til bryllups så det hadde god skikk.

Da gjestebudsfolket var kommet, ropte herremannen på en av guttene sine, og sa han skulle stryke ned til grannemannen sør i garden og be ham skikke det han hadde lovt.

"Men er du ikke her igjen på flyende flekken," sa han og hyttet med neven, "så skal vel -!" Mere fikk han ikke sagt, for gutten satte avsted som han var brent.

"Jeg skulle hilse fra husbond og be om det du har lovt 'n," sa gutten til mannen sør i garden; "men det måtte være i røde rappet, for han har det farlig brått i dag," sa han.

"Ja, ja, spring ned i enga og ta henne med deg, der går hun," sa grannemannen.

Gutten avsted. Da han kom ned i enga, gikk datteren der og rakte. "Jeg skulle hente det som far din har lovt husbonden, " sa gutten.

"Hå, hå, lur meg der!" tenkte hun. "Nei, skal du det?" sa hun; "det er vel den vesle blakke merra vår det? Du får gå bort og ta henne, hun står tjoret på den andre sida av erteåkeren," sa jenta.

Gutten kastet seg på ryggen av den vesle blakke og red hjem i fullt firsprang.

"Fikk du henne med deg?" sa herremannen.

"Hun står nede ved døra," sa gutten.

"Så lei henne opp på kammerset etter mor," sa herremannen.

"Kjære vene, hvordan skal det gå til?" sa gutten.

"Du bare gjør som jeg sier, du," sa herremannen. "Makter du henne ikke åleine, så får du ta folkehjelp," sa han; han tenkte jenta kunne slå seg ugrei.

Da gutten så fjeset på herremannen, så visste han det ikke nyttet å si imot der i gården. Han ned, og fikk med alle de husmenn som var der; noen dro i framdelen, og noen skjøv på bak, og så fikk de endelig merra opp trappene og inn på kammerset. Der lå brudestasen ferdig.

"Nå har jeg gjort det òg, husbond," sa gutten; "men det var et farlig strev, det verste jeg har vært med på her på gården."

"Ja, ja, du skal ikke ha gjort det for ingen ting," sa husbonden. "Send så kvinnfolkene opp til å pynte henne."

"Nei men kjære vene da!" sa gutten.

"Ikke noe prat! De skal pynte henne og hverken glemme krans eller krone," sa husbonden.

Gutten ned i kjøkkenet.

"Hør nå jenter," sa han, "nå skal dere opp og pynte den vesle blakke til brur; husbond vil nok gi gjestebudsfolket noe å flire av."

Ja, jentene hengte på den vesle blakke alt det de hadde, og så gikk gutten ned og sa at nå var hun ferdig, og det både med krans og krone.

"Godt og vel, kom med henne!" sa husbonden; "jeg skal sjøl ta imot henne i døra," sa han.

Det ramlet svært i trappene; for hun steg ikke ned i silkesko, den bruden. Men da døren gikk opp og herremannsbruden kom inn i storstusalen, var det ikke fritt for det ble knis og flir. Og herremannen var så vel fornøyd av den bruden, at de sa han ikke fridde oftere.

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]
Hurtiglinker til de andre kapitlene:
[Index] [Eldre Futhark] [Odins Trollsanger] [Sigerdrivamål] [Germanske runer] [Norske runer] [Danske runer] [Svenske runer] [Grønlandske runer] [Islandske runer] [Anglosaksiske runer] [Vesterhavsruner] [Lønnruner] [Norske runeinnskrifter I] [Norske runeinnskrifter II] [Norske runeinnskrifter III] [Symboler] [Rissing] [Historikk] [Goterne] [Herulerne] [Klassedelingen] [Blot] [Ed] [Volve] [Nidstang] [Grav] [Runekasting] [Håndverk] [Tekstil] [Handelsvarer] [Familie] [Idrett] [Skip] [Navigasjon] [Bosetninger] [Gårdsnavn] [Husdyr] [Lov & rett] [Mål & tid] [Reiseruter] [Våpen] [Religion] [Primsigne] [Drikkekultur] [Ord] [Stavkirker] [Riker] [Sagaklipp] [Folkevandringstida] [Oslo] [Helleristninger] [Bilder i berg] [Referanser] [Download filer] [Kultur idag] [Eventyr] [Film] [Litteratur] [Kunst] [Musikk] [Vikingspill] [Hvordan] [Andre "runesider"] [Ikke-runestoff] [Arild Hauge]

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
[A] [B] [C] [D] [E] [F] [G] [H] [I] [J] [K] [L] [M] [N] [O] [P] [Q] [R] [S] [T] [U] [V] [W] [X] [Y] [Z] [Æ] [Ø] [Å]

1995-2011 Reisenett.no. Eventyrene er tilrettelagt for publisering av Arild Hauge


Sist oppdatert 16. august 1999
Tekstene er hentet fra:
[http://www.lysator.liu.se/runeberg/folkeven/026.html]

Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.