annonser her
Norske Sagn & Eventyr - side 7 av 14
Eventyrene og historiene er hentet fra Asbjørnsen og Moes samlede folkeeventyr - sagn og eventyr som avspeiler folketroen som har røtter tilbake til hedensk tid.

Side 7
En gammeldags juleaften
En tiurleik i Holleia
Peik
Pannekaken
Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen
Pål Andrestua
Vesle Åse Gåsepike
Mannen som skulle stelle hjemme
Risen som ikke hadde noe hjerte på seg
Gutten og fanden
Tommeliten
Mumle Gåsegg
Den syvende far i huset
En prestehistorie

Resten av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr finner du fordelt på 13 andre sider:

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]

En gammeldags juleaften

Vinden pep i de gamle lønner og linder utenfor vinduene mine, sneen føk ned igjennom gaten, og himmelen var så mørk som en desemberhimmel kan være her i Kristiania. Mitt humør var like så mørkt. Det var juleaften, den første jeg ikke skulle tilbringe ved den hjemlige arne. For noen tid siden var jeg blitt offiser, og hadde tenkt å glede mine gamle foreldre ved mitt nærvær, hadde håpet å vise meg for hjembygdens damer i glans og herlighet. Men en nervefeber brakte meg på hospitalet. Derfra var jeg kommet ut først for en ukes tid siden, og jeg befant meg nu i den meget lovpriste rekonvalesent-tilstand. Jeg hadde skrevet hjem efter Storborken og fars finnmut, men brevet kunne knapt nå frem til dalen før annen juledag, og først under nyttår kunne hesten ventes hit. Mine kamerater var reist fra byen, og jeg hadde ikke en familie jeg kunne hygge meg ved. De to gamle jomfruene som jeg losjerte hos, var visstnok godslige og snille mennesker, og de hadde tatt seg av meg med stor omhu i begynnelsen av min sykdom. Men deres hele måte å være på var altfor meget av den gamle verden til riktig å falle i ungdommens smak. Deres tanker dvelte helst ved fortiden, og når de, som ofte kunne hende, fortalte meg historier om byen og dens forhold, minte det, både ved innhold og ved den naive oppfatningsmåten, om en svunnen tid. Med dette naive damers gammeldagse vesen stemte også huset de bodde i, godt overens. Det var en av disse gamle gårdene i Tollbodgaten, med dype vinduer, lange skumle ganger og trapper, mørke rom og lofter, hvor man uvilkårlig måtte tenke på nisser og spøkeri, nettopp en slik gård - kanskje det var den samme - som Mauritz Hansen har skildret i sin fortelling: "Den gamle med kysen". Mine vertinners omgangskrets var dessuten meget innskrenket; foruten en gift søster kom der aldri andre enn et par kjedelige madammer. Det eneste opplivende var en vakker søsterdatter, og noen muntre, livlige brorbarn, som jeg alltid måtte fortelle eventyr og nissehistorier.

Jeg prøvde å adsprede meg i min ensomhet og min mismodige stemning ved åse på alle de mange menneskene som ferdes opp og ned ad gaten i snefokk og vind, med rødblå neser og halvlukte øyne. Det begynte å more meg å iakkta livet og travelheten som hersket over i apoteket: døren sto ikke et øyeblikk, tjenestefolk og bønder strømmet inn og ut, og ga seg til åstudere signaturene når de kom ut på gaten igjen. Det så ut til at noen greide å tyde dem; men andre sto lenge og grundet og ristet betenkelig på hodet; oppgaven var nok for vanskelig for dem. Det skumret; jeg kunne ikke skjelne ansiktene lenger, men stirret over på den gamle bygningen. Således som apoteket da var, sto det med sine mørke rødbrune vegger, spisse gavler, og tårn med værhaner og blyvinduer, som et minne om bygningskunsten i fjerde Kristians tider. Bare svanen var da som nu meget adstadig, med gullring om halsen, ridestøvler på føttene, og vingene spent til flukt. Jeg var just i ferd med å fordype meg i betraktninger over fengslede fugler, da jeg ble avbrutt av støy og barnelatter i sideværelset og en svak, jomfrunalsk banking på døren.

På mitt "Kom inn" tren den eldste av mine vertinner, jomfru Mette, inn med et gammeldags kniks, spurte hvordan jeg hadde det, og ba meg under mange omsvøp ta til takke hos dem om aftenen. "De har ikke godt av å sitte så alene her i mørket, snille hr. løytnant," la hun til, "vil De ikke komme inn til oss med det samme? Gamle mor Skau og min brors småpiker er kommet; kanskje det vil adsprede Dem litt. De holder jo så meget av de glade barna."

Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsærsstoler og en av disse kanapéene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler.

"De må sannelig unnskylde, hr. løytnant, at vi ikke har tent lys ennu," sa jomfru Cecilie, den yngre søsteren, som i dagliglaget alminnelig kaltes Sillemor, og kom meg i møte med et kniks, make til søsterens; "men barna tumler seg så gjerne ved ilden i skumringen, og mor Skau hygger seg også ved en liten passiar i ovnskroken."

"Passiar meg hit, passiar meg dit, du koser deg selv ved en faddersladder i skreddertimen, Sillemor, og så skal vi ha skylden," svarte den gamle, trangbrystede dame som ble titulert mor Skau. "Nei se, god aften, far! Kom og sett Dem her og fortell meg hvorledes det er med Dem; De er min santen blitt dyktig avpillet," sa hun til meg og kneiste over sin egen svampete trivelighet.

Jeg måtte berette om min sykdom, og døyet til gjengjeld en meget lang og omstendelig fortelling om hennes gikt og astmatiske plager; til lykke ble den avbrutt ved at barna kom larmende inn fra kjøkkenet, hvor de hadde avlagt et besøk hos det gamle husinventar Stine.

"Faster, vet du hva Stine sier, du?" ropte en liten vever brunøyd tingest. "Hun sier at jeg skal være med på høyloftet i aften og gi nissen julegrøt. Men jeg vil ikke, jeg er redd for nissen!"

"Å, det sier Stine bare for å bli kvitt dere; hun tør ikke gå på høyloftet i mørke selv, tossa, for hun vet nok hun én gang er blitt skremt av nissen," sa jomfru Mette. "Men vil dere ikke hilse på løytnanten da, barn?"

"Å nei, er det deg, løytnant, jeg kjente deg ikke; så blek du er! det er så lenge siden jeg så deg," ropte barna i munnen på hverandre og flokket seg om meg. "Nå må du fortelle oss noe morsomt, det er så lenge siden du fortalte! Å fortell om Smørbukk, snille deg, fortell om Smørbukk og Gulltann!" Jeg måtte fortelle om Smørbukk og hunden Gulltann og enda gi til beste et par nissehistorier om Vaker-nissen og Bure-nissen som dro høy fra hverandre, og møttes med hver sin høybør på nakken, og sloss så de ble borte i en høysky. Jeg måtte fortelle om nissen på Hesselberg, som ertet gårdshunden til mannen kastet ham ut over låvebroen. Barna klappet i hendene og lo. "Det var til pass til 'n det, stygge nissen," sa de, og krevde mere.

"Nei, nu plager dere løytnanten for meget, barn," sa jomfru Cecilie; "nu forteller nok faster Mette en historie."

"Ja, fortell, faster Mette!" ropte de alle sammen.

"Jeg vet riktig ikke hva jeg skal fortelle," svarte faster Mette; "men siden vi er kommet på snakk om nissen, så skal jeg også fortelle litt om ham. Dere husker vel gamle Kari Gausdal, barn, som var her og bakte flatbrød og lefse, og som alltid hadde så mange eventyr å fortelle?" - "Å ja!" ropte barna. - "Nå, gamle Kari fortalte at hun tjente på Vaisenhuset her for mange år siden. Den gang var det enda mere ensomt og trist enn det nu er, på den kant av byen, og det er en mørk og skummel bygning, Vaisenhuset. Nå, da Kari var kommet dit, skulle hun være kokke, og hun var en meget flink og fiks pike. En natt skulle hun stå opp og brygge; så sa de andre tjenerne til henne: "Du må akte deg så du ikke står for tidlig opp; før klokken to må du ikke legge på ròsten."

"Hvorfor det?" spurte hun.

"Du vet da vel det at det er en nisse her, og du kan nok vite at han ikke vil uroes så tidlig, og før klokken to må du slett ikke ha på ròsten," sa de.

"Pytt, ikke verre," sa Kari, hun var meget frisk på leveren, som de sier, "jeg har ikke noe å skaffe med nissen, og kommer han til meg, så skal jeg nok, den og den ta meg, føyse 'n på dør."

De andre sa hun skulle akte seg, men hun ble ved sitt, og da klokken vel kunne være litt over ett, sto hun opp og la under bryggekjelen og hadde på ròsten. Men hvert øyeblikk sloknet det under kjelen, og det var liksom én kastet brannen ut over skorstenen, men hvem det var, kunne hun ikke se. Hun tok og samlet brannene den ene gangen efter den andre, men det gikk ikke bedre, og ròsten ville heller ikke gå. Til sist ble hun kjed av dette, tok en brann og løp med både høyt og lavt, og svingte den og ropte:

"Pakk deg dit du er kommet fra! Tror du du skal skremme meg, tar du feil."

"Tvi vøre det da!" svarte det fra en av de mørkeste krokene; "jeg har fått sju sjeler her i gården; jeg tenkte jeg skulle fått den åttende med."

Siden den tiden var det ingen som så eller hørte noe til nissen på Vaisenhuset, sa Kari Gausdal." -

"Jeg blir redd, nei du skal fortelle løytnant; når du forteller, så blir jeg aldri redd, for du forteller så morsomt," sa en av de små. En annen foreslo at jeg skulle fortelle om nissen som danset halling med jenten. Det var noe jeg meget nødig innlot meg på, for det hørte sang til. Men de ville på ingen måte la meg slippe, og jeg begynte allerede å kremte for åforberede min overmåte uharmoniske stemme til å synge hallingdansen som hørte til, da den vakre søsterdatteren trådte inn - til glede for barna og frelse for meg.

"Ja nu, barn, nu skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til åsynge hallingen for dere," sa jeg da hun tok plass; "og så danser dere selv, ikke sant?" Kusinen ble overhengt av de små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte:

"Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nu syntes hun det var så synd å gi nissen den gode maten, spiste så selv fløtegrøten, og drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. "Der har du trauet ditt, styggen!" sa hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og tok henne og begynte en dans med henne; det holdt han på med til hun lå og gispet, og da det kom folk på låven om morgenen, var hun mere død enn levende. Men så lenge som han danset, sang han" - her overtok jomfru Lise nissens parti og sang i hallingtakt:

"Å du har iti opp grauten for Tomten du, å du skal få danse med Tomten du!"

"Å har du iti opp grauten for Tomten du, så skal du få danse med Tomten du!"

Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet.

"Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn. Dere støyer, så det verker i hodet på meg," sa gamle mor Skau. "Vær nu rolige litt, så skal jeg fortelle dere noen historier."

Det ble stille i stuen, og madamen tok til orde.

"Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt, men jeg tror ikke stort av det. Jeg har hverken sett den ene eller den andre av dem - jeg har nå ikke vært vidt i mitt liv heller -, og jeg tror det er snakk; men gamle Stine ute, hun har sett nissen, sier hun. Da jeg gikk for presten, tjente hun hos mine foreldre, og til dem kom hun fra en gammel skipper, som hadde holdt opp å fare. Der var det så stilt og rolig. Aldri kom de til noen, og ikke kom det noen til dem, og skipperen var aldri lenger enn nede på bryggen; jeg minnes godt han gikk dit i tøfler og hvit nattlue, med lang pipe, og en sid, perlegrå frakk med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs, og det var en nisse der, sa de. "Men så var det en gang," sa Stine, "som kokka og jeg, vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle og sy for oss selv, og det led til sengetid, for vekteren hadde alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen, for hvert øyeblikk kom Jon Blund; rett som det var, så nikket jeg, og rett som det var, så nikket hun, for vi hadde vært tidlig oppe og vasket om morgenen. Men som vi satt slik, så hørte vi et forferdelig rabalder ute i kjøkkenet," sa hun, "det var liksom én slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fór opp," sa hun, "og jeg skrek: "Gud trøste oss, det er nissen!" og jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet. Kokka var nok fælen, hun også; men hun skjøt hjertet opp i livet, og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på gulvet, men ikke én av dem var itu, og nissen sto i døren med rød lue på og lo så inderlig godt. Men nu hadde hun hørt at nissen iblant skulle la seg narre til å flytte, når en ba ham om det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss, sa hun, "og så sa hun til ham det - hun skalv litt i målet - at han skulle flytte over til kobberslagerens tvers over gaten; der var det mere stilt og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften. Det var sant nok også," sa hun til meg; "men du vet nok det," sa hun, "at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og drenger, og hamret og støyet fra klokken tre om morgenen hele dagen. Siden den dag," sa hun, "så vi ikke mere til nissen over hos skipperen. Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte grøt på loftet til ham hver torsdagskveld, og da kan en ikke undres på at de ble rike heller, for nissen gikk vel og dro til dem," sa Stine; og det er sant, de tok seg opp og ble rike folk; men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si," la mor Skau til, hun hostet og rømmet seg - det var en usedvanlig lang fortelling for henne.

Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun, og begynte på en frisk:

"Min mor, det var en sanndru kone; hun fortalte en historie som har hendt her i byen, og det en julenatt, og den vet jeg er sann, for det kom aldri et usant ord i hennes munn."

"La oss få høre den, madam Skau," sa jeg. "Fortell, fortell, mor Skau!" ropte barna.

Madammen hostet litt, og tok seg en ny pris: "Da min mor ennu var pike, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som henne - ja hva var det nå hun hette da? Madam - nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det en juleaften, liksom nu; så tenkte hun ved seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv. Hun visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien. Da hun kom i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut, akkurat som de kunne være døde alle sammen. Der var ingen hun kjente, men det var mange som hun syntes hun skulle ha sett før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem. Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om julemorgenen - det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: "Kast kåpen løst om deg og gå; for bier du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste."

"Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau," sutret en av de små, og krøp opp på en stol.

"Hysj, hysj, barn, hun slipper godt fra det; nu skal du bare høre," sa mor Skau. "Men enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nu så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden. Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det var en kort lyserød stoffes kåpe med hareskinns fôr og kanter, slik en som var i bruk i min barndom enda. Nu er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gamlebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i julehelgen."

Barna, som under den første del av fortellingen hadde vist sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa at de syntes det satt noen og tok efter dem under bordet. I det samme kom det inn lys i gamle armstaker, og vi oppdaget med latter at de satt med benene på bordet. Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul.

Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten.

Til sist fór jeg til kirke med dombjeller gjennom luften. Kirken var opplyst, og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer, soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinner. Presten sto på prekestolen; det var min bestefar, som var død da jeg var liten gutt. Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirken - han var kjent som en rask kar -, så samarien fór på én kant og kraven på en annen. "Der ligger presten, og her er jeg," sa han med et munnhell han hadde, "og la oss nu få en springdans."

Øyeblikkelig tumlet hele menigheten seg i den villeste dans, og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa: "Du lyt væra med, kar!"

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet og kjente taket i skulderen, og så den samme jeg hadde sett i drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en finnmut på armen, og et par store øyne naglet i meg.

"Du drømmer visst, kar," sa han; "svetten står på panna di, og du sover tyngre enn en bjønn i hi. Guds fred og gledelig jul! sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren og finnmut til deg, og Storborken står i gården."

"Men i Guds navn, er det du, Tor?" Det var min fars husbondskar, en prektig døl. "Hvorledes i all verden er du kommet hit nu?" ropte jeg glad.

"Jo, det skal jeg si deg," svarte Tor; jeg kom med Borken, men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han: Tor, sa han, nå er det ikke langt til byen, du får ta Borken og reise inn og se til løtnan, og er han frisk og han kan væra med, så skal du ta han med, sa han."

Da vi fór fra byen, var det klart igjen, og vi hadde det fineste føre. Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt hverken før eller siden.


En tiurleik i Holleia

Fra Tyristrand gikk vi en av de første dager i mai - det var lenge før jaktloven ble utklekket - opp gjennom lien for neste morgen å være på en tiurlek i Skjærsjøhaugen, som hadde ord for å være den sikreste på disse kanter. Vi var fire, min venn kapteinen, jeg, en gammel skytter Per Sandaker over fra Soknedalen, og en rask gutt som førte to kobbel hunder; når leken var endt, skulle vi nemlig gå på harejakt. Nede i bygden var det full vår; men da vi kom inn på åsene, lå sneen dyp i daler og dekker. Aftenen var ennu tålelig lun, og fuglene sang sin vårsang i skogen. I nærheten av Askseteren, hvor vi tenkte å bli om natten, tok vi opp i Skjærsjøhaugen - som hver fugleskytter på disse kanter kjenner - for å høre hvor fuglene satte seg på nattkvisten. Da vi nådde opp og fikk fri utsikt, sto solen i nedgangen og kastet sitt gylne lys ufordunklet opp i den tindrende himmel. Men denne himmel hvelvet seg ikke over et blidt og vennlig landskap; mørke, endeløse skoger og åser, bare avbrutt av islagte tjern og store myrer, strakte seg på alle kanter like bort mot himmelbrynet.

Vi hadde ikke vært her lenge efter solnedgang, før vi hørte en susende flukt og de sterke tunge vingeslag av en fugl som slo seg inn.

"Det var ikke noen gammel fugl," sa kapteinen med kjennermine, da han ikke hørte fuglen gi lyd efter at den hadde satt seg.

To fugler kom snart susende efter og slo seg inn uten å gi lyd. Men så kom én flyvende med enda tungere, mer susende vingeslag, og da han hadde satt seg, skar den nebb.

"Den karen er inte fødd i fjor. Det er husbond på leiken," sa Per Sandaker; "bare det inte er Gamle-Storen sjøl; men det trur je mest."

Det kom enda tre fugler, og for hver som slo seg inn, skar den gamle med nebbet. De to ga ikke lyd, men den tredje svarte i samme tone.

"Det var en fremmed kar," kom det fra Per; "han kjente inte gammel'n; ellers hadde 'n holdt kjeften sin. På morråkvisten kommer 'n til å angre det; for tru meg, gammel'n finner 'n nok, og han er inte grei å keikes med, når rette lunet er på 'n. Je har sett hossen han børsta en kranglefant som skar til 'n på leiken en gong før."

Under disse ord la skytterens åpne, værbitte ansikt seg i høyst besynderlige, poliske folder, som syntes å sikte til en eller annen mystisk historie. Efter den korte skildring kapteinen hadde gitt meg av ham, da Per Sandaker en gang var blitt et stykke efter, skulle han være sterk i historier om trollfugler, utsendinger og underjordiske, og ble især omstendelig når han fortalte om en eller annen av de atten bjørnene han hadde skutt i sine dager; derimot tidde han gjerne om det like så store antall som onde tunger beskyldte ham for å ha skutt bort.

"Men hva er det for en "Gammel" og "Gamle-Stor" du snakker om?" spurte jeg.

"Det skal jeg si Dem," tok kapteinen hurtig til orde, idet vi ga oss på vei til seteren. Rimeligvis fryktet han for at dette overilte og utidige spørsmål efter så kort et bekjentskap skulle gjøre Per mistroisk og legge bånd på hans tunge. "Det skal jeg si Dem," svarte han. "Det er en gammel tiur på leken her som er blitt et fabeldyr i hele bygden. Mellom skytterne er den kjent under navnet "Brekaren"; for istedenfor å sitte rolig på kvisten og kneppe, flyr den ofte om mellom tretoppene og breker som en geit. Først når denne manøvren er utført, setter den seg opp for å klunke og sage. Slikt spill er så ufornuftig at ingen kan komme den på skudd. Enda oftere bruker den imidlertid et annet knep, som er meget verre; den sitter rolig og knepper og slår sin klunk, men når den skal sage, flytter den over i et annet tre. Kommer en ved et slumpetreff til å skyte, biter det ikke på den. Gamle Per der har skutt på den både med salt og med sølv, men enda fjærene føk av den, tok den ikke mere notis av hans sikre rifleskudd enn av en salutt. Neste morgen spilte den like raskt og like falskt."

"En kunne likså godt skyte på en stein," sa Per tverrsikker. "Je kom innpå 'n en gong han holdt leik på flatbergja her borte ved kloppa, rektig midt i veien som går til Skau; og satt det ikke så fullt med røy om 'n at je tælte sju stykker, og flere var det i skauen, for det snøvla og prata bak hver buske. Og dom som var frampå, dom rente rundt omkring 'n og strakte hals og huka på seg og gjorde seg lekre; men fuggel'n satt på flatberget og briska seg så kjøn og spansk som en greve. Rett som det var, sett 'n styven opp og slo hjul, snudde på seg og sopte venga nedmed beina, og hoppe ende til værs, så høgt som så... Ja, je visste inte det var den kallen je, ellers hadde je nok gitt 'n en smell straks, før han hadde gjort seg hard kanskje; men je syntes det var moro å se på. Som han var i beste leiken, så kom det fykendes en annen tiur - den var inte brått så stor - og kasta seg på leiken. Men da ble det vel spell; gammel'n reiste styven til værs, og skjegget sto ut på 'n som tinder i ei hekle, og så skar 'n med nebbet så det rektig grøste i meg, og den andre han svarte - han var inte mindre kar, må tru. Men så fauk gammel'n på 'n, og da dom slo nebba og venga sammen, small det så det braka i skauen. Best det var, så hoppa dom høgt imot hverandre, og hogg med nebbet og reiv med klørne og slo med venga, og dom var så arge at dom inte åkke sansa eller samla seg, og je syntes jeg kunne gjerne gått bort og tatt dem med hendene begge to. Men til sist tok gammel'n rektig tak i luggen på den andre, og han slo 'n og handterte 'n så 'n ordentlig peip, og je syntes mest synd på fuggel'n for han leidde 'n om i toppen, trykte 'n til marka og hadde 'n under seg, så han ordentlig kom akandes utover flatberget på 'n like nedfor beina mine. Da la je til aue i røde rappet. Det small, og fuggeln lå dau på flekken; men gammel'n blei sittandes og lugge 'n enda, og han løfte inte på venga. Jaså, tenkte je, er du så stø i logga, skal du væra min. Je ladde igjen og skulle legge på 'n, men da reiste 'n på seg og reiste ende til værs; men var 'n mer enn ti steg frå meg, så la meg aldri skyte fuggel mer i mi ti. -En annen gong var je au her oppe, og hørte å han slo inn henne, liksom i kveld. Det var i ei gammal furu han sette seg på kvist. Men da han tok til å spella, spelte 'n realt den gongen. Han spelte så furua riste, og det vanta inte åkke klunk eller saging, og inte fløtt'n heller. Da han slo det fjerde spellet, var je innom holdt, - han satt langt nere på en kvist innmed furuleggen. Nå skal du væra min, tenkte je, for je hadde skøri opp en sølvtoskilling og lagt for kula. Men jaggu tenkte je feil. Da det small, flaug 'n like ratt, enda fjøra fauk ta 'n. Det biter inte noe på den karen."

"I morgen skal vi prøve å få den likevel. Per; nu vet vi jo hvor den sitter?" sa kapteinen med et lite lurt blink i øyekroken.

"Det måtte inte væra fnuggel i skauen, når en skulle gi seg til å gå etter den," svarte Per mutt. "Ja, gudbevar, vil kaftein gå etter 'n så -; je spiller inte et kru'kønn på 'n. For det sier je," la han troverdig til, "at slikt spell skulle aldri noen ha hørt. Og slik en fuggel da! Det er det underligste dyr en kan se. Han er inte skapt som en annen skikkelig tiur; han er mest en halv gong til så stor og væl så det."

"Ja du har rett, det er en gammel radd, som ikke er et skudd krutt verd," sa kapteinen. "Kjøttet er visst så seigt og beskt som den furukvisten den spiller på. Men jeg skulle nok ønske å få livet av den, for å få en ende på dette raklespillet, som den så ofte har tatt oss ved nesen med. Jeg har flere ganger gått efter den uten å få rede på spillet. Jeg har også skutt på den et par ganger, men på så langt hold at det var liten rimelighet for treff. Det er riktignok en Donatbommert å skyte to ganger på langt hold i tiurskogen, det vet De nok," henvendte han seg til meg; "men siste gangen var det ikke annen råd; for jeg hørte den kanaljen Sara-Anders stille efter fuglen på samme tid. Det er virkelig, som Per sier, en underlig fugl, den gamle tiuren. Men," la han til med et lite nikk henimot meg, som antydet at han ville se å få Per Sandaker til å rykke ut med flere av sine historier, "når vi kommer opp i seteren, skal jeg fortelle en tildragelse jeg har opplevd med en trollhare, som var enda besynderligere enn vår tiur."

Vi kom snart til den øde seteren, dit gutten var gått med hundene da vi tok bort i Skjærsjøhaugen; efter kapteinenes ordre hadde han luftet og gjort opp en skikkelig varme på peisen. Da vi hadde skilt oss ved børser og jaktvesker, og satt til livs et godt aftensmåltid av kapteinens fortrinlige niste, begynte denne med påtatt alvor i tale, ansikt og miner å fortelle sin historie om trollharen.

"Da jeg var løytnant, lå jeg og ekserserte på Toten en sommer. Jeg hadde hunder med meg for å jage. En eftermiddag som jeg sto i kjøkkenet og skulle ut og prøve kvelds-jakten, kom en av husmennene inn."

"Er det meget hare her, du?" spurte jeg.

"Det er enda nok av den," svarte husmannen. "Oppå Sukkestadsletta går det en gammel sugg; det har vøri mange både bikkjer og folk etter den, men han er inte grei å få, måtta." Og dermed ristet husmannen betenkelig på hodet.

"Er den ikke grei å få? Hva er det for snakk! Det fins vel ikke en ordentlig hund her? Når mine bikkjer får den på benene, tenker jeg nok den skal bli å få," sa jeg og klappet hundene, som dro i kobbelet og ville ut.

"Jaså? Jagu tør det hende au da," sa husmannen, og grinte vantro.

Jeg gikk like opp på Sukkestadsletta, og ikke før hadde jeg sloppet hundene, så var haren på benene, og det var los. Men det ville ikke bli noe ordentlig av; den fór og stakk og stakk; hundene var ikke i stand til å få riktig rede på foten; men hvert øyeblikk var den på benene igjen, og så gikk det nokså bra, til den på ny stakk inn i en buske. Jeg løp hit og dit - det var ikke vondt for post - og jeg skjøt på den flere ganger, men det ble ikke annet enn bom i bom. Til sist satte den seg for meg ved en granbuske på førti skrit. Jeg skjøt og gikk ganske sikker frem og skulle ta den opp; men da jeg kom bort til granbusken, var ingen hare å se; der lå ikke annet enn en stokk og en fille. Dagen efter gjorde jeg børsa ren, for den var uren og full av kruttslam. Mens jeg holdt på med det, kom husmannen.

"Hosdan gikk det med haran, løtnan?" spurte han og satte opp et polisk fjes.

Jeg fortalte ham historien.

"Det har vøri mange etter 'n, både bikkjer og folk, men han er inte grei å få, måtta," gjentok han hemmelighetsfull. "Di gjør rein børsa Deres; men det skal inte hjelpe stort, skal je tru; pus berget seg nok likevel."

"Men Guds død, hva er det på ferde med den haren, biter ikke krutt og bly på den?" spurte jeg.

"Det torde hende det var som Di sier," svarte han; "je kan nok si Dere det, at det er en trollhara, den rusken; men den som var oppe i går, det var bare utsendingen hans; for han går alltid realt sjøl. Men nå skal je lære Dere ei rå: ta en orm - je skal finn en til Dere je - og pisk 'n inn i børsepipa og skyt 'n ut, og prøv så om det biter med krutt og bly."

Dette gjorde jeg; han skaffet meg en levende orm, som vi truet inn i børsepipen; jeg skjøt den ut mot låveveggen; og merkelig nok, det var ikke annet å se av den enn en våt flekk.

Noen dager efter gikk jeg opp på Sukkestadmoen. Det var tidlig en morgen. Hundene var knapt sloppet, før haren var på benene. Denne gang var det ikke støt og glefs, det gikk i full los, og haren hadde ikke gått en halv time, før den kom dansende nedover sletten like mot meg. Jeg la til kinnet og skjøt. Den falt på flekken, og det var en stor gammel ramler, full av arr og skrammer; den hadde ikke mer enn halvannet øre." -

"Slik en hara her je au hørt om," sa Per, som hadde fulgt kapteinens fortelling med stor oppmerksomhet. "Han holdt til her i Holleia, bortimot Granbu; men dom sa han var mest kolsvart. Det var mange etter 'n og skaut på 'n, men dom fekk aldri rå med 'n før denna fandens Sara-Anders kom borti der. Han skaut 'n, for han er nå alle stan, måtta, - det var vondt å se faret etter trugene hass, for han kan aldri bie som andre folk til fuggel'n har stødd ordentlig leik."

"Det tror jeg gjerne," sa kapteinen og strøk sin knebelsbart. "Det er ikke første gang den karen går i fredlyst mark. Men si meg, var det han som skjøt den trollharen inne ved Kristiania du en gang fortalte om?"

"Å den - ja det er sant. Nei, det var en skytter innante byen som hette Brande-Lars. Di kjenner 'n visst, Di som er fra Krestjan?" sa han til meg.

Nei, jeg kjente ham ikke.

"Jaså, kjenner Di inte hannom? han bur enda i ei lita hytte under åsen straks neafor Grefsen. Je trefte 'n på Ha'land en gong han var på jakt med noen bykakser. Det var en rar skrue, men kar til å skyte. På haran skaut 'n mest aldri bom, og fuggel'n tok 'n i flukta, liksom kaftein gjør. Men så var det om den haran kaftein mente. Det fortælte han meg, og mye tel.

"Je skulle drive bikkjene for gamle Simensen på Vesletorgje - og skaffe no ferskmat," sa 'n. "Det var tre ta dom; den ene hette Rapp, og det var slik en hund at haugfolk inte hadde noen makt med 'n, for han var rau, måtta; de andre to var også bra hunder, ja gubevars vel. Så var det en Kristi himmelfarts morrå" - sa 'n - "je var oppe ved Linderudseter-Røa. Der tok han Rapp ut, og han kjørte 'n så det kvein og peip i åsen. Je tok post på en kølabonn der. Da han hadde gått en tur, så kom haran like forbi meg. Je skaut, men det var bom, og så bar det avsted i full los. Det varte inte lenge, så kom 'n att på samme flekken - han var ganske svart etter ryggen -og je skaut bom igjen.

Men hossen i dævelen henger detta i hop, vil inte de andre bikkjene slå tel, tenkte jeg ved meg," sa 'n, "for det var bare 'n Rapp som dreiv, og det gikk i ett kjør. Nei, det kan inte væra noen rektig hara. Men je vil se på 'n en gong tel fysst. Ja, så kom 'n trea gongen au, og je skaut bom, og begge de andre bikkjene var med, men hals gav dom inte. Men så forsynte je svansskruen og loddet," sa 'n."

"Hvorledes?" spurte jeg.

"Du får fortelle det, Per," sa kapteinen.

"Ja, han ville inte ut med det i fysstninga," svarte Per, "men da je hadde skjenkt 'n realt og gitt en rull tobakk, så sa 'n det til meg.

"Du skal ta bork av ei flau-rogn," sa 'n, "og forsyne svansskruen med, og så skal du skrapa tre sølvsmuler av en sølvskilling som er arva; men det må væra ta de gamle gode penga som har vøri med ute i krigen; så skal du skrapa tre fliser av veslefingneglen på den venstre handa, og så skal du ta tre byggkønn, men har du inte døm, kan du ta tre brødsmuler, og alt det skal du legge for loddet, så blir det dot, om det så var sjølve fanden du skaut på," sa 'n. "Det gjorde je den gongen ved Linderudsetra," sa 'n, "og da han kom fjerde gongen, så måtte 'n i bakken i det samma det small," sa 'n. "Det var en liten tørr hund, og han var så gammal at han var mest svart. Ja, je tok og hengte'n opp etter bakbeina i ei kronglebjørk og til åveide'n ut, men Herren forsyne meg," sa 'n, "blødde 'n inte som ei lita kvie, og bikkjene slafsa og slafsa blodet i seg nedpå bakken. Så gikk je med 'n da, men hossen je gikk, gikk je gæli, og blodet rann ta 'n; je kom fram ved den samme kronglebjørka igjen to gonger. Detta var da artig det, tenkte je," - sa 'n - "for her skulle je mest væra likså vel kjent som heme på stuegolvet mitt. Men når det er gæli, så er det gjerne reint gæli. Nå da, je får la bikkjene finne veien da, og det gjorde je; men da je kom nerover framom noen bergknauser der, så var ho gamlemor ute. Hu sto rektig frammafor no småbjørk, oppmed en liten bergknatt, med skaut på hue og skinntrøye og svart stakk, og stødde seg på en krykkjestokk og såg ut som ei kone oppe frå landet.

"Du Lars, sa a, "du har fått mangen hara av meg i marka her, og je har unt deg godt. Derfor kunne du gjerne latt seterharan min gå for den han var. Og hadde du inte hatt den raue Rappen din, hadde du inte fått 'n heller!"

Je svara inte ordet je," sa 'n Lars, "men strauk nerover til Merramyra og oppover til Bamsebråtan. Der slapp je bikkjene, og los var det straks; Rapp tok ut, og je sto og lydde ei stund, om de andre skulle slå tel, for det bar bortover til Linderudsetra igjen, så je vart reint fælen. Jo, så fekk je høra målet på dom alle tre, og så visste je det var rektig hara. Det var fanden til lang tur han gjorde; men da han kom att, trampa 'n i bakken som en fòlunge, og da je fekk se øra på 'n, var 'n mest så stor som en liten geitebukk. Den skaut je. Så gikk je sørover ner imot Alundsjøen. Der tok dom ut igjen, og så gikk der i skurande los oppover til Linderudsetra igjen - for bortom der måtte dom nå med 'n. Langt om lenge kom dom att. Så skaut je den. Da hadde je tre. Nå kan det væra nok for idag, min kjære Lars, sa je" - sa 'n - "og så gikk je ner og hengte dom opp i kjellerhalsen til han Simen. Men Herren forsynte meg, blødde inte den vesle svarte i tre dager etter, så kjelleren mest var halv med blod" - sa 'n."

"Du sa nylig at det skulle ha vært en trollhare her i Holleia; - det går også sagn om at det er fullt av rikdommer av edelt metall i bergene her. Det skulle det ikke være ille å ha en del av, ikke sant, Per?" sa kapteinen, - han tok til å lirke igjen for å få fram en ny fortelling.

"Å, - hå skulle kaftein med de," svarte Per, og ristet på hodet. "Han har nok og vel så det. For en fattig stakkar kunne det så væra; men tru meg, det er inte greit å få kloa i."

"Jeg syntes da det er besynderlig at du ikke har lagt deg efter å få tak i noe av det," ble kapteinen ved.

"Å, hossen skulle det gå til?" spurte Per. "Å ligge og grava i åsa som han gamle Jon Haugen gjorde all Holleia over, det har je lite hau på."

"Det fins andre måter å komme til rikdom på," svarte kapteinen hemmelighetsfullt. "Hva sier du om å gjøre seg godvenner med bergkjerringene? Du har min santen ikke vært så stygg en kar i din tid, du Per Sandaker! Du kunne nok ha gjort lykke."

"Hå, hå, hå!" lo Per i skjegget, det var tydelig han likte kapteinens spøkende ytring. "Je har inte trudd på slikt, for je har aldri sett åkke troll eller hulder."

"Men det bodde da en bergkjerring borti Holleia her i gamle dager?" sa kapteinen.

"Å, det er inte anna henn et gammalt eventyr. Je har nok hørt slikt prat, men je trur inte no på det," svarte Per.

"Ja men du vet da visst beskjed om det, du som har ferdes her i marken så lenge? Du får fortelle det du vet; denne bymannen er en narr efter slike historier."

"Kanskje det? Ja, - kan det da. Men je trur inte det er sant," forsikret Per, og begynte.

"Sønnafor Hollei-spira - - - ja dom kaller det nå Holleia mellom Tyristranda her og Soknedalen - - - er det to bergnuter, som dom kaller Store-Knuten og Vesle-Knuten; der Di sitter, kan Di enda se litt av høgste Spiråsen, beint opp for Skau. Borti der er mangfoldige gamle skjerp, og det er så mye sølv og rikdom i bergja, at det inte er noen ende på det, sier dom da. Men det er inte greit å få noe ta det, for i knuta bur det ei gammal bergkjerring. Hu eig det alt sammen, og sitter på det som en drake -sier dom da. Hu er mye rikere enn Kongsbergkongen; for da dom hadde brøti så grovt mye sølv på Kongsberg en gong, så kom kongen ut i gruva og sa til folka: "Nei, nå kan je snart inte tåle Dere lenger nere, for holder De ved slik, blir je en arm mann; De gjør meg reit til fant. Nei, fløtt til søster mi, Guri Knutan i Holleia; hu er ti gonger rikere enn je."

"Guri Knutan blir altså en søster av Ekebergkongen," sa jeg.

"Ekebergkongen? Å er det for en? Er han frå Krestjan kanskje?" spurte Per.

Jeg fortalte ham sagnet om Ekebergkongen og hans flytning, og hva han sa i 1814, om at han ville flytte til bror sin på Kongsberg, fordi han ikke kunne holde ut all skytingen og domineringen der var.

"Ja, han var så det da, han var bror til denne kjerringa je snakker om," sa Per troskyldig. "Je har au hørt om én som fløtte, for det han inte kunne tåle skyting og dommenering. Men han var her frå marka. Anten det nå var mann til denna Guri'a eller det var en annen en, det veit je inte, men det skulle væra en ta dom som bur i bergja og eig mye. Det gikk slik tel at det ved de tider dom tok opp gruver i Skausmakra, så var det ei kjerring, hu budde borte ved Langesjøbekken, som går midt imellom Soknedalen og Tyristrand. Denne kjerringa hette Rønnau, og så kalte dom a Rønnau Skaune. Tidlig en morrå ved Sankthansdags leite skylte hu klær neri bekken, og så fekk a se så mye sølvty, både talliker og fat og skeier og sleiver og alt det som tel var, og det var så mye vakkert kjøkkenty, og det lå på bonn av bekken og blenkte og skein i sola under vannet. Da hu fekk se all denna rikdommen, vart a liksom hu var reint tullete; hu tok til beins og flaug hem, for hu ville hente et kjørrel og ta det alt i hop. Men da hu kom att, var det borte hver evige smitt og smule. Det var inte så mye som en blank sølvtoskilling, og hu såg inte anna enn klare vannet, som blenkte og rann over steina. Ei stund etter var det dom la tel å ta opp koppergruver i Skausmarka, og det var slik støy og skyting og dunder støtt og stendig, at det var inte fred noen tid. Seint en kveld hadde hu Rønnau vøri ved bekken. Så møtte hu en svær mann på en stor svart hest. Han fulgte en hel rad med fløttningslass og dreiv noen flokker med sauer og andre krøtter.

"God kveld, Rønnau," sa 'n, "je fløtter je nå."

"Ja, je ser det, far, men åffer gjør De det da?" spurte hu.

"Å dom holder slik dommenering i dissa gruvene her at det bryter i skallen på meg. Det kan je inte klare lenger, derfor fløtter je til bror min i Tinn i Telemark. Men hør du, Rønnau," sa 'n, "åffer ville du ha hele kjøkkenstellet mitt, den ti' du såg sølvet i bekken? Hadde du nøgd deg med det du kunne børi i stakken din, skulle du fått det."

Sia den ti," sa Per, "har je inte hørt noen har sett no slikt på dissa kanta, anten det nå er så dom har fløtt, eller dom holder seg hémleies. Slikt fanteri har inte makt til å vise seg nå, for det folk inte trur på det, måtta."

"Der sier du en større sannhet enn du selv vet, min kjære Per," utbrøt kapteinen. "Folk som gjelder for visere enn både du og jeg, sier nettopp det samme. Ellers kan du nok ennu komme ut for troll."

Efter kapteinens gjentatte oppfordringer vedble Per å korte oss tiden utover natten med sagn og eventyr og fortellinger om sine jaktbedrifter. Av og til ga kapteinen en jakthistorie til beste, og som oftest inneholdt den hvasse hentydninger til en eller annen av de bjørnene Per hadde skutt bort, og hver gang la skytteren sin snurrige grinebiterfjes i helligdagsfolder og klødde seg bak øret; stundom blunket han også polisk med det ene øyet og sa: "Det var til deg det, Per Sandaker, ta det med deg hematt!"

Ved midnatt la vi oss til ro foran varmen på et par benker og fikk oss en kort hvil. Da vi våknet, sa Per at det var på tide å gå på leken. Ute var det temmelig kaldt; det var frosset skare på sneen, så den knirket under foten. Men himmelen var nesten vårlik klar og mørkeblå, og noen hvitlige skyer som sakte kom seilende fra sør, spådde at nattekulden snart ville gi seg. Månen sto lavt nede ved himmelbrynet: istedenfor å lyse for oss på vår nattlige vandring, bredte den bare et mildt skjær over de fjerne åser og trærnes topper, men mellom furusøylene la den denne mystiske skumring som forlenger skyggene i det endeløse, gjøgler frem fabelaktige skikkelser mellom stammene, og gjør skogen så dyp og lønndomsfull.

Bare rødstrupen brøt stillheten med sin milde ottesang.

"Der synger den fuggel'n som er fysst oppe om morrån," sa Per. "Nå varer det inte lenge før det blir liv i skauen; vi får visst gå på litt."

"Det har god ti, min kjære Per," sa kapteinen; "tiuren spiller best på haugen mellom oss og Løndalsmyra; og jeg tror ikke det blir noe med spillet, det er for kaldt."

"Det blir linnere på morråsia," svarte Per påståelig; "for det er sønnadrag i været, og je trur det blir friskt spell, med det det har vøri så kaldt de siste nettene. Solspellet blir visst reint gildt. Hør bare på rugda, så frisk hu knorter og trekker. Hu venter godt vær. Dér breker myrbukken også. Det blir godt!" la han til, skråsikker.

Vi hørte rugdens eiendommelige lyd, som lignet kvekk på kvekk av en frosk, fulgt av en skarp, skjærende hvislen, som et sterkt linerlekvitter; i det svake lys fra månen som nettopp gikk ned, så vi den ene skyggen efter den andre av rugder fare bort over tretoppene. Vi fornam myrbukkens -enkeltbekkasinens - uhyggelige, brekende lyd, snart nær, snart fjern, snart høyt oppe i luften, og så plutselig, som det syntes, like ved øret på oss, rundt om på alle kanter, uten at vi var i stand til å få øye på fuglen. Hegrens ville, gjennomtrengende skrik skar gjennom de andre fuglers; det var som de bevet av redsel, for de tidde plutselig hver gang det lød, - det ble en stillhet som gjorde avbrytelsen dobbelt uhyggelig. Men nu stemte trelerken i sin morgensang med klare, klingende toner; gjennom nattens mulm og mørke minte den om det lyse dagskjær, og dannet en opplivende motsetning til nattefuglenes spøkelsesaktige ferd og uhyggelige toner.

"Der ringer tiurklokken," sa kapteinen; "så kaller svenskene denne lille muntre fuglen; for når den stemmer opp, tar tiuren morgensalmen fatt på nattkvisten. La oss nu stanse litt her, vi er ikke langt fra de fuglene som kom sist i går; går vi nærmere, kan vi lett komme til å støkke dem."

Da vi hadde stått og lyttet i noen minutter, hørte vi en fugl spille et par hundre skritt borte.

"Je trur mest det er den karen som kom sist og skar nebb," sa Per. "Je skal rektig undres på om han inte får stryk; gammel'n plar inte væra stutthugsen."

Kapteinen ga meg valget mellom å gå på den kanten hvor vi hørte fuglen spille, eller mer nordlig, hvor han trodde ungfuglene satt. Jeg valgte den første. Kapteinen gikk nordover. Jeg og Per snek oss frem mot fuglen og søkte med ytterste varsomhet å unngå skare og brakende kvister. Da vi hørte fuglen skjerpe, stanset vi et øyeblikk, men under hver følgende skjerping eller saging, umiddelbart efter at den hadde slått klunken, sprang vi to eller tre skritt frem. Under kneppingen og klunken sto vi naturligvis dørgende still. Da vi på denne vis hadde nærmet oss treet den satt i, på en førti, femti skritt, hørte vi en fugl komme flyvende og med bulder slå seg inn i treet. Lyden av nebb og vinger som slo sammen, forkynte at den gamle hadde avlagt sitt besøk hos den fremmede medbeiler på morgenkvisten. Under kampen sprang vi noen steg frem, men susende vingeslag vidnet om at den fremmede flyktet, og om en lettvunnet seier for den gamle. Nu var det stille litt; men dér kaklet en røy, og straks tok fuglen på å spille; den kneppet og slo klunk; men da vi løftet foten for å springe til, lettet den på vingene og flyttet til et annet tre, der den på ny begynte sitt skuffende spill.

"Det kunne je mest veta," sa Per ergerlig. "Nå er 'n ute igjen, gammel'n. Det nytter aldri i verdens rike å stille etter 'n; en kunne likså godt stille etter skyflokken. Nei, la oss gå litt lenger nordpå; der sitter flere fugler, og kanskje en ta dom tør løfte på nebbet, enda dom er redde for detta ubeistet, - gid fanden hadde 'n!"

"Ved du hvor denne gammel'n pleier spille solspillet?" spurte jeg.

"Ja, det veit je vel," svarte Per. "Han speller det i ei furu på en liten bergknaus ner-under her i Hyttetjennsmyra; men det er inte greit å få skott på 'n, for furua er så urimelig høg og lang."

"Dit vil vi," sa jeg; "men siden du tror det er bedre, kan vi først gå litt nordover."

Vi gikk et stykke i den foreslåtte retning, forbi en uhyre stor rullesten, som Per kalte Mjølne-Ragnhild, langs sørsiden av Løndalsmyra. Men vi hørte ikke en fugl spille. Per Sandaker undret seg meget over hvor de alle var blitt av, og kom endelig til den slutning at slagsmålet hadde jaget dem bort, eller gjort dem så redde "at de ikke torde mukke". Det begynte å lyse av dagen, da vi hørte et knall langt nord i Sandtjennåsen, hvor Per fortalte at han og kapteinen pleide ha bjørnåte liggende. En stund efter hørte vi atter en smell, - det var kapteinens børse, sa Per, begge gangene. Vi gikk ut på myren bortover mot furuen. Per hadde ikke stor lyst på det og ga sin ergrelse luft; han småsnakket i avbrutte setninger med seg selv: "Bare kru'spille - nei, nei, kaftein, det er kar til mann han har én - kan hende to - Sara-Anders var det inte - den fillebørsa da - hm, det er en annen smell i kafteins."

"Trøst deg, Per," sa jeg. "Kan hende vi tør få den som er bedre enn alle de andre fuglene på leken."

"Di må kunne rare konster, Di da," sa Per; "men han er ful, og han er for hard, skal je si."

Da vi var kommet ut på bergknausen på den andre siden av den frostne myren og jeg fikk se det dryge hold fuglen måtte felles på, hvis den, som vi tenkte, slo ned i furutoppen, tok jeg haglene ut av børsen min og ladde med en haglpatron i ståltråd-vire. Per så på dette, ristet på hodet og uttrykte sin mistillit med et:

"Skal tru det hjelper!"

"Får se," svarte jeg.

Den knausen vi sto på, lå som en liten øy i den store myren. Høyest oppe på øya kneiste den omtalte furuen, et umåtelig mastetre, fullt av hakkespetthuller. Ved østenden av bergknausen sto en annen furu, som hadde vært like så veldig. Men nu lutet den ut over myren; stormen hadde brutt toppen på den, bare de nederste grenene var tilbake, nesten nakne, og som muskelknudrete kjempearmer strakte de seg ut mot den sølvklare morgenhimmel. Solen begynte å heve seg; den gylte åsryggene og la efterhånden sin glans ut over de mørke granlier. Men Skjærsjømyren, som dro seg sydover så langt at det blånet i skogen ved den borteste bredd, lå ennu i dyp skygge. Rugden, myrbukken og alle nattens fugler hadde gått til ro; men skogens muntre sangere fylte den klare morgenstund med jublende toner: Gransangeren lot sitt monotone klapreverk gå; århaner kjeklet og buldret høyt; måltrosten sendte av full hals ut spotteviser og skjellsord mot alle, men falt dog stundom over i det følsomme og kvitret sakte og unnselig noen kjælne strofer. På den andre siden av myren spilte en tiur på topp. Røyene gjorde seg elskverdige, kaklet og snøvlet sine hese neselyd, som fra sangfuglenes stade måtte ta seg ut som når våre oldemødre ville begynne å tolke elskov og ungpikefølelser for oss.

Imens sto vi skjult i et tett briskekratt på den lille bergknausen, og ventet fuglen hvert øyeblikk; men den gamle dvelte lenge i sitt harem. Endelig, da solstrålene gylte i furutoppen, kom den susende på tunge vingeslag, og kastet seg, ikke som vi hadde ventet, i det høye treet over oss, men i den toppløse furuen som lutet ut over myren. Det var i sannhet en prektig fugl, en stolt kjempe, som den satt der på den nakne grenen mot himmelen, med det skinnende lysegrønne brystet i solglansen. En røy kom efter og kastet seg ned i toppen over hodet på oss. I samme øyeblikk slo fuglen til spill, reiste hakeskjegget, slepte vingene nedpå føttene, gjorde under bølgeformede bevegelser med halsen gravitetisk noen skritt frem på grenen, begynte så å spille, og slo halen opp som et veldig hjul. Jeg sto med fingeren på hanen, og ventet spent på det avgjørende øyeblikk da den skulle bre vingene til flukt, så jeg fikk større mål å sikte efter, - det trengtes på det lange holdet. Men røya kaklet som før, tiuren spilte spillet til ende, og hadde alt slått klunken i det andre, da det knakk en kvist under foten min. Røya utstøtte en skarp, varslende lyd; men nu var den gamle kommet slik i hete at den ikke enste det velmente råd, men ble ved å skjerpe, helt til den trofaste elskerinnen lettet og fløy like imot ham, som om hun ville støte ham ned av grenen. Vakt ved det varslende vingeslag, lettet den gamle seg til flukt. Men min børse var løftet, og den mektige fugl styrtet hodekuls ned på myren. Dødskampen var lett; den flakset bare et par ganger med vingene.

Per sprang til og tok opp fuglen, og det gikk en skygning av forbauselse over hans ansikt, snart avløst av et fornøyet, beundrende grin. Han ristet på hodet og sa:

"Neiggu hadde je inte trudd det, om så kaftein sjøl hadde sagt det; for detta er den rette. Je kjenner 'n på nebbet: så gult og krumt og digert et nebb har ingen annen tiur i marka. Se, så grønn han er i brøstet; det skinner mest ta 'n! Og så tung og svær han er!" ble Per ved, han veide fuglen i hånden under nesten barnaktige gledesutbrudd. "Je trur inte je juger stort når jeg sier han veger sine tredve merker. Det var skott! Nei, kaftein han vil da bli glad... Ho, ho, her over!" skrek han, så ekkoet fra åsene tok det rungende opp igjen.

Kapteinen viste seg snart på myren, fulgt av gutten, som hadde støtt til ham med hundene. De bar hver sin tiur. Per løftet triumferende vårt bytte i været og ropte på langt hold:

"Det er gamle-suggen, kaftein!"

"Hva sier du, kar?" ropte kapteinen, og kom med hastige skritt. "Er det den gamle? Det er et ordentlig stykke arbeide, som fortjener en dotsup. -Vivant alle fugle-republikker, pereant suverenene!" ropte han, da han hadde fått flasken og sølvstøpet av jaktvesken og drakk oss til.

"Var det inte det je sa, at han blei glad, kaftein?" sa Per grinende, blunket med øynene og tok seg en forsvarlig slurk av begeret som ble rakt ham. "Nå blir det annen moro på leiken, sia vi er kvitt den helvetesbrannen."

Da vi hadde utvekslet beretningene om våre hendelser, ble hundene sloppet. Jaktskriket fylte skogen. Det var straks fot, og snart efter gikk det avsted i full, skurende los. Ekkoet gjentok glammet mangedobbelt mellom åsene, og hjertet svulmet av lyst ved lyden av den klingende jakt i den solblanke morgenstund.


Peik

Det var engang en mann og en kone; de hadde en sønn og en datter som var tvillinger; og de var så like at de kunne ikke skilles fra hverandre ved annet enn klærne. Gutten kalte de Peik. Han var lite til nytte mens foreldrene levde; for han hadde ikke hug til annet enn å gjøre narr av folk, og han var så full av spikk og skøyerstreker at ingen kunne være i fred for ham. Men da de var døde, ble det verre enda; han ville ikke ta seg noen ting til; han gjorde bare ende på det som var igjen etter dem, og la seg ut med alle folk. Søsteren strevde og karet alt det hun orket, men det ville ikke monne, og så sa hun til ham hvor galt dette var, at han ikke ville gjøre noe gagn, og spurte:

"Hva skal vi ha å leve av, når du har gjort ende på alt?"

"Så vil jeg ut og narre en," sa Peik.

"Ja da kommer du tidsnok, Peik," sa søsteren.

"Får prøve," sa Peik.

Da det var ende på alt, hadde de ikke mere; så lakket Peik av gårde, og han gikk og han gikk, til han kom til kongsgården. Der sto kongen i svalen, og da han fikk se gutten, så sa han:

"Hvor skal du hen i dag, Peik?"

"Å, jeg skulle bort og se om jeg kunne få narret en," sa Peik.

"Kan du ikke narre meg da?" sa kongen.

"Nei, jeg kan nok ikke det, for jeg glemte narrestikkene mine hjemme," sa Peik.

"Kan du ikke gå etter dem?" sa kongen; "jeg kunne ha lyst til å se om du er slik en skøyerfant som folk sier," sa han.

"Jeg duger ikke til å gå," sa Peik.

"Jeg skal låne deg hest og sal," sa kongen.

"Jeg duger ikke til å ri heller," sa Peik.

"Vi skal løfte deg oppå," sa kongen, "så kan du vel henge på."

Ja, Peik klødde og klorte seg i hodet som han ville rive luggen av, og lot dem løfte seg oppå; der satt han og slang både hit og dit, så kongen kunne se ham, og kongen lo så det tåret i øynene, for slik rytter til hest hadde han aldri sett før. Men da Peik var kommet inn i skogen bakom haugen, så kongen ikke kunne se ham lenger, satt han som han var spikret, og red avsted som han hadde stjålet både gamp og grime, og da han kom til byen, solgte han både hesten og salen.

Kongen gikk der imens og stundet og ventet på at Peik skulle komme slingrende tilbake igjen med narrestikkene sine, og lo stundomtil, når han kom i hug hvor ynkelig han så ut, da han satt og slang på hesten som en høysekk som ikke visste hva for en kant den skulle dette til. Men det varte syv lange og syv brede, og det kom ingen Peik; så skjønte kongen til sist at han var narret og snytt både for hest og sal, enda Peik ikke hadde narrestikkene med seg, - og så ble det en annen låt, for da ble kongen sint og ville i vei og ta livet hans.

Men Peik hadde fått visst dagen da han skulle komme, og sa til søster si at hun skulle sette på veiksteinsgryta med en dråpe vann i. Med det samme kongen kom, rev Peik gryta av varmen og inn på stabben med den, og kokte graut på huggestabben.

Kongen så på dette, og ble så rent opp i under at han glemte det han kom etter.

"Hva vil du ha for den gryten?" sa han.

"Jeg kan ikke være av med den," sa Peik.

"Hvorfor kan du ikke det?" sa kongen; "jeg skal gjøre rett og riktighet for meg," sa han.

"Jo, den sparer meg både bry og penger, både skogleie og huggelønn, både kjøring og føring," sa Peik.

"Det er det samme, jeg gir deg hundre daler," sa kongen; "nå har du narret av meg hest og sal, og biksel på kjøpet; men det får gå for det det er, når jeg får gryten," sa han.

Ja, så fikk han ha den da, sa Peik.

Da kongen kom hjem, ba han fremmede og laget til gjestebud; men maten skulle de koke i den nye gryta, og den tok han og satte midt på gulvet. De fremmede trodde kongen ikke var riktig vettug, og gikk der og dyttet til hverandre og lo av ham, og han gikk omkring gryta, og kaklet og kaklet, og sa alt i ett: "Ja ja, bi bare litt; ja ja, bi bare litt, nå koker det snart." Men det ble ingen kok. Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine og lurt ham igjen, og så ville han avsted og drepe ham.

Da kongen kom, sto Peik ute ved låven.

"Ville hun ikke koke?" sa han.

"Nei, hun ville ikke det," sa kongen; "men nå skal du unngjelde for det," sa han, og ville fram med kniven.

"Det skal du få meg til å tro," sa Peik; "for du tok ikke stabben."

"Skal tro det ikke er løgn du farer med?" sa kongen.

"Det er stabben det står på; hun koker ikke uten -" sa Peik.

Hva han da skulle ha for den?

Tre hundre daler var den vel verd; men for hans skyld fikk den gå for to, sa Peik.

Så fikk han stabben og reiste med, og ba fremmede og laget til gjestebuds, og satte gryta på stabben midt inne i stua. De fremmede trodde han var blitt både tull og tosk, og de gikk der bare og gjorde narr av ham, og han kaklet og kaklet om gryta, og sa rett som det var: "Bi litt, nå koker hun, nå koker hun snart"; men det ble ikke mere av det på stabben enn på bare gulvet.

Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine denne gangen òg. Han rev seg i luggen og ville avsted på flekken og drepe ham, og nå skulle han ikke spare ham enten han låt vel eller ille.

Men Peik hadde laget seg til å ta imot ham igjen. Han slaktet en vær, og tok og hadde blodet i vomskinnet, og pakket det ned i barmen på søster si og ba henne føre hva hun skulle si.

"Hvor er Peik!" skrek kongen; han var så sint at han skalv i målet.

"Han er så skrøpelig at han ikke orker å røre seg," sa hun, "og så skulle han prøve å få en blund."

"Du får vekke ham," sa kongen.

Nei, det torde hun ikke, for han var så hastig.

"Ja, jeg er enda hastigere," sa kongen, "og vekker ikke du ham, så skal jeg..." sa han, og tok bortved siden, der kniven var.

Nei, så skulle hun til å vekke ham. Men Peik snudde seg brått i sengen, dro ut en liten kniv, og rispet henne i værvomma, så blodspruten sto av barmen på henne, og hun falt over ende på gulvet som hun var død.

"For en fanden du er, Peik!" sa kongen; "skjærer du ikke i hjel søster di, og det så sjølve kongen står og ser på det!" sa han.

"Det er ikke farlig med liket så lenge det er vær i nesa på meg," sa Peik, og fikk fram et bukkehorn, som han ga seg til å tute på, og da han hadde tutet en brudeslått, så satte han hornet borttil henne og blåste liv i henne igjen.

"Bevare meg vel for deg, Peik! Kan du drepe folk og blåse liv i dem igjen også, du da?" sa kongen.

"Ja, hva råd var det for meg ellers?" sa Peik; "jeg kom til å drepe alle dem jeg kom nær, for jeg er så hastig av meg, ser du," sa han.

"Ja, jeg er også hastig," sa kongen, "og det hornet må jeg ha; jeg skal gi deg hundre daler for det, og så får det være det samme, jeg får gi deg etter at du narret av meg hesten, og at du snøt meg på gryten og stabben og hele greia."

Peik hadde vondt for å være av med det, men siden det var kongen, fikk han vel ta det. Og så fikk kongen det, og reiste hjem det forteste han kunne, og han var ikke før kommet hjem, før han måtte prøve det. Han tok på å krangle og kjekle med dronningen og den eldste datteren, og de kjeklet igjen og sa ham imot; men før de visste ordet av det, dro han ut kniven og stakk dem i hjel, og de andre rømte stua, så redde ble de.

Kongen gikk og drev på gulvet en stund, og snakket om at det var ikke farlig med liket så lenge det var vær i ham, og annet slikt som hadde rent gjennom munnen på Peik, og så fikk han fram hornet, og til å tute og blåse; men enda han blåste alt det han orket, både den dagen og den andre, så fikk han ikke blåst liv i dem; de var døde og de ble døde, både dronningen og datteren, og han måtte koste dem i jorden og holde gravøl attpå.

Så strøk han til Peik igjen og ville ta livet av ham; men Peik hadde sine runer ute, så han visste av at kongen kom, og sa til søsteren:

"Nå får du bytte klær med meg og reise din vei, så kan du ta og ha alt vi eier."

Ja, hun byttet klær med ham og pakket sammen og reiste av gårde det forteste hun vant, og Peik satt igjen der alene i jenteklærne.

"Hvor er han Peik?" sa kongen, han kom så harsk og så hard gjennom døren.

"Han har reist sin vei," sa han som satt igjen i søsterklærne. "Ja hadde han nå vært hjemme, så skulle jeg ha drept ham," sa kongen; "det var ikke verdt å spare livet på slik en skarv," sa han.

Han hadde sine runer ute, og visste at kongen kom og ville ta livet hans for narrestikkene han fór med, men meg lot han bli igjen her både matløs og rådløs," sa Peik, og gjorde seg så lekker og fin som en jente.

"Vær du med til kongsgården, du -; det er ikke verdt å sitte og sulte borti stua her," sa kongen.

Ja, det ville han gjerne, og så tok kongen ham med seg, og lot ham lære all ting og holdt ham som sin egen datter, og det var mest som kongen hadde igjen de tre døtrene sine, for Peikegutten sømmet og sydde og låt og lekte med dem, og var sammen med dem både sent og tidlig.

Da det led på, kom det en kongssønn på friing dit.

"Ja, jeg har tre døtre," sa kongen, "det står på hvem du vil ha av dem."

Han skulle få lov å gå opp i sykammeret og snakke og gjøre seg kjent med dem. Jo, så likte han Peik best og kastet et silkeplagg i fanget på ham. Så var det å brygge og bake til bryllupet, og da det led om en stund, kom skyldfolkene hans og kongens folk og tok på å ture og drikke bryllup. Men da det led på kvelden den første bryllupsdagen, torde ikke Peik bli lenger og la av gårde, så bruden ikke var å finne; men det som verre var; begge kongsdøtrene fikk vondt så brått, og rett som det var, kom der reisende to småprinser til verden, så folket måtte fare hjem midt i beste leken og bryllupsturingen.

Kongen både sørget og var harm, og undres på hvordan dette hang i hop.

Så satte han seg på hesten og red ut, for han syntes det ble for ødt og leit å være hjemme; men da han kom ut på jordet, satt Peik der på en stein og spilte på munnharpe.

"Sitter du her, du Peik?" sa kongen.

"Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?" sa Peik.

"Nå har du narret meg grovt gang på gang," sa kongen; "men kom nå og vær med hjem, så skal jeg drepe deg."

"Ja, det er vel så det," sa Peik, "når det ingen annen råd er, så får jeg vel til, jeg med," sa han.

Da han kom hjem i kongsgården, gjorde de i stand en tønne som Peik skulle puttes ned i, og da den var ferdig, kjørte de den opp på et høyt fjell; der skulle han ligge i tre dager og tenke over det han hadde gjort, før de veltet ham utfor og til fjords.

Tredje dagen kom det en rik mann gående, og Peik satt inni tønna og sang: "Til himmerik og til paradis, til himmerik og til paradis skal jeg fare; men inte vil jeg og inte vil jeg i engleskare."

Da mannen hørte det, spurte han hva han skulle gi for å komme i hans sted.

Det fikk vel bli mye det, mente Peik, for det sto ikke skyss tilsagt til å fare til himmerik alle dager.

Mannen ville gi ham alt det han eide, og så slo han ut bunnen og krøp ned i tønna istedenfor Peik.

"Lykke på reisa," sa kongen, han trodde det var Peik som var inni; "nå farer du til fjords fortere enn om du fór med reinskyss, og nå er det ute både med deg og med narrestikkene dine," sa han.

Før tønna var halvveis utover fjellet, var det ikke en stav og stump igjen av den eller av ham som var inni. Men da kongen kom hjem til kongsgården, var Peik der før ham, og satt på tråtta og spilte på munnharpe.

"Sitter du der, Peik?" sa kongen.

"Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?" sa Peik. "Jeg kan vel få leid hus her til alle hestene og feet og pengene mine?"

"Hvor veltet jeg deg hen, så du fikk all den rikdommen?" spurte kongen.

"Å, du veltet meg til fjords," sa Peik, "og da jeg kom til bunns, var det nok å ta av, både hester og fe, både gull og gods; de gikk i flokker og lå i hauger så store som hus," sa han.

"Hva vil du ha for å velte meg samme veien?" sa kongen.

"Å, det er ikke mere påkosta det," sa Peik; "du tok ikke noe av meg, så vil ikke jeg ha noe av deg heller."

Så stappet han kongen i en tønne og rullet ham utover, og da han hadde gitt ham friskyss ut over fjellet, reiste han hjem til kongsgården. Der tok han og holdt bryllup med den yngste kongsdatteren. Siden styrte han land og rike, men han gjemte narrestikkene sine, og gjemte dem vel, så det ble hverken hørt eller spurt mere om Peikegutten, men bare om sjølve kongen.


Pannekaken

Det var engang en kone som hadde syv sultne unger, og dem stekte hun pannekaker til. Det var råmelks-kake, den lå i pannen og este seg så tykk og god, og ungene sto omkring, og gamlefar satt og så på.

"Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten," sa den ene ungen.

"Å kjære deg," sa den andre.

"Å kjære, vene deg," sa den tredje.

"Å kjære, vene, snille deg," sa den fjerde.

"Å kjære, vakre, vene, snille deg," sa den femte.

"Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg," sa den sjette.

"Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg," sa den syvende, og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille.

"Ja, barna mine, bi nå bare til den vender seg," sa hun - til jeg får vendt den, skulle hun sagt - "så skal dere få pannekake alle sammen; se bare hvor tykk og velnøyd den ligger der."

Da pannekaken hørte dette, ble den redd, og rett som det var, så vendte den seg av seg selv og ville ut av pannen; men den falt ned igjen på den andre siden, og da den hadde stekt seg litt på den også, så den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet avsted som et hjul ut gjennom døren og bortetter veien.

"Hei, da!" Kjerringa etter med pannen i den ene hånden og sleiva i den andre, det forteste hun kunne, og barna etter henne igjen, og gamlefar hinkende etter til slutt.

"Hei, vil du bie! Knip den, ta den, hei da!" skrek de i munnen på hverandre og skulle ta den på spranget og fange den igjen. Men pannekaken trillet og trillet, og rett som det var, var den så langt unna at de ikke kunne se den, for pannekaken var flinkere til bens enn alle sammen. Da den hadde trillet en stund, så møtte den en mann.

"God dag, pannekake," sa mannen.

"Gu'signe, mann brann," sa pannekaken.

"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa mannen.

"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, og sju skrikerunger, så kan jeg vel gå fra deg, mann brann," sa pannekaken, og trillet og trillet til den møtte en høne.

"God dag, pannekake," sa høna.

"God dag, høne pøne," sa pannekaken.

"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa høna.

"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne," sa pannekaken og trillet som et hjul bortetter veien. Så møtte den en hane.

"God dag, pannekake," sa hanen.

"God dag, hane pane," sa pannekaken.

"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa hanen.

"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann og høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg, hane pane," sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang stund, så møtte den en and.

"God dag, pannekake," sa anda.

"God dag, ande vande," sa pannekaken.

"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa anda.

"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerungen, fra mann brann, høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg, ande vande," sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang, lang stund, møtte den en gås.

"God dag, pannekake," sa gåsa.

"God dag, gåse våse," sa pannekaken.

"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa gåsa.

"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, og fra ande vande, så kan jeg vel gå fra deg, gåse våse," sa pannekaken, og trillet avsted igjen.

Da den hadde trillet en lang, lang stund igjen, så møtte den en gasse.

"God dag, pannekake," sa gassen.

"God dag, gasse vasse," sa pannekaken.

"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa gassen.

"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, ande vande, og fra gåse våse, så kan jeg vel gå fra deg, gasse vasse," sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket.

Da den hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en gris.

"God dag, pannekake," sa grisen.

"God dag, gylte grisesylte," sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket.

"Nei, bi litt," sa grisen, "du trenger ikke til å bråfly slik, vi to kan da gå i mak og slå følge over skogen; det skal ikke være riktig trygt det," sa han. Det syntes pannekaken det kunne være noe i, og så gjorde de så. Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ingen sak for den; men pannekaken kunne ikke komme over.

"Sett deg på trynet mitt," sa grisen, "så skal jeg frakte deg over," sa han.

Pannekaken gjorde så.

"Nøff-koff!" sa grisen og tok pannekaken i én jafs, og da pannekaken ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller.


Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen

På en plass oppe i Vågå i Gudbrandsdalen bodde det engang i gamle dager et par fattige folk. De hadde mange barn, og to av sønnene, som var så ved lag halvvoksne, måtte støtt reke omkring på bygda og tigge. Derfor var de vel kjent med alle veier og stier, og de visste også benveien til Hedalen.

Engang ville de gå dit. Men de hadde hørt at noen falkefengere hadde bygd seg en hytte ved Mæla; der ville de gå innom med det samme og se fuglene, og hvordan de fanget dem, og derfor tok de benveien over Langmyrene. Men det led alt så langt på høsten at budeiene hadde reist hjem fra setrene; derfor kunne de ingensteds få hus, og ikke mat heller. De måtte da holde ved veien til Hedalen; men den var bare en grunn råk, og da mørket kom på dem, tapte de råken og ikke fant de fuglefengerhytta heller, og før de visste ordet av det, var de midt i tykkeste Bjølstadskogen. Da de skjønte at de ikke kunne komme fram, ga de seg til å kviste bar, gjorde opp varme, og bygde seg en barhytte; for de hadde med vesleøksa. Og så rev de opp lyng og mose, som de gjorde et leie av. En stund etter de hadde lagt seg, fikk de høre noen som snøftet og været sterkt. Guttene la øret til, lydde vel etter om det skulle være dyr eller skogtroll de hørte. Men så dro det været enda sterkere og sa:

"Det lukter kristent blod her!"

Så hørte de det steg så tungt at jorden skalv under det, og så kunne de vite at trollene var ute.

"Gud hjelpe oss, hva skal vi nå gjøre?" sa den yngste gutten til bror sin.

"Å, du får bli stående under furua, der du står, og være ferdig til å ta posene og stryke din kos når du ser de kommer, så skal jeg ta vesleøksa," sa den andre.

I det samme så de trollene komme settende, og de var så store og digre at hodene på dem var jevnhøye med furutoppene. Men de hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftedes de til å bruke; de hadde et hull i pannen, som de la det i, og styrte det med hånden; den som gikk foran, han måtte ha det, og de andre gikk etter og holdt seg i den første.

"Ta hyven!" sa den eldste av guttene; "men fly ikke for langt, før du ser hvordan det går; siden de har øyet så høyt, har de vondt for å se meg når jeg kommer bak dem."

Ja, broren rente føre, og trollene dro etter. Imens kom den eldste gutten bak dem og hugg til det bakerste trollet i fotleddet, så det slo opp et fælslig skrik, og det første ble så skremt at det skvatt, og slapp øyet, og gutten var ikke sen til å snappe det. Det var større enn om en hadde lagt i hop to potteskåler, og så klart var det, at enda det var fullmørke natten ble det som lyse dagen da han så igjennom det.

Da trollene merket at han hadde tatt fra dem øyet, og at han hadde gjort skade på en av dem, tok de til å true med alt det vonde som til var, om han ikke straks på timen ga dem igjen øyet.

"Jeg er ikke redd for troll og trugsmål," sa gutten. "Nå har jeg tre øyer alene, og dere tre har ikke noe, og enda må to bære den tredje."

"Får vi ikke øyet vårt igjen på timen, skal du bli til stokk og stein!" skrek trollene.

Men gutten mente det gikk så fort; han var ikke redd hverken for skryt eller trollskap, sa han; fikk han ikke være i fred, skulle han hugge til dem alle tre, så de skulle komme til å krabbe langs bakken som kryp og krek.

Da trollene hørte dette, ble de redde og tok til å gi gode ord. De ba nokså vakkert at han ville gi dem igjen øyet, så skulle han få både gull og sølv og alt han ville ha. Ja, det syntes gutten var nokså bra, men han ville ha gullet og sølvet først, og så sa han at hvis en av dem ville gå hjem og hente så mye gull og sølv at han og broren fikk posene sine fulle, og gi dem to gode stålbuer attpå, så skulle de få øyet, men så lenge ville han ha det.

Trollene bar seg ille, og sa at ingen av dem kunne gå, når de ikke hadde øyet å se med; men så ga en av dem seg til å skrike på kjerringa, for de hadde én kjerring i hop alle tre også. Om en stund svarte det i en kamp langt nordpå. Så sa trollene at hun skulle komme med to stålbuer og to spann, fulle av gull og sølv, og det varte da ikke lenge før hun var der, skal jeg tro; da hun så fikk høre hvordan det var gått til, tok hun også til å true med trollskap. Men trollene ble redde og ba hun skulle ta seg i vare for den vesle vepsen, hun kunne ikke være sikker for at han tok hennes øye også. Så kastet hun spannene og gullet og sølvet og buene til dem, og strøk hjem i kampen med trollene, og siden den tid har ingen hørt at trollene har gått på Hedalsskogen og luktet etter kristent blod.


Pål Andrestua

Det var engang en kjerring som hadde en tunghørt mann, og det var en god dott; men derfor holdt hun også mer av gutten i den andre stua, som de kalte Pål Andrestua.

Tjenestegutten hos den tunghørte mannen merket godt det, at det var noe mellom disse to, og så sa han engang til kjerringa: "Tør du vedde ti daler, mor, at jeg skal få deg til å åpenbare din egen skam?"

"Ja, det tør jeg nok," sa hun, og så veddet de ti daler.

Så var det en dag gutten og den døve mannen sto på låven og tresket, da merket gutten at Pål Andrestua kom til kjerringa igjen. Han sa ingenting; men en god stund før dugurstid, snudde han seg om mot låvedøren og skrek i med ett: "Ja da!"

"Nå, skal vi alt inn nå da?" sa mannen, han hadde ikke merket noe.

"Ja, vi skal vel det, siden hu mor roper," sa gutten.

Da de kom inn svalen, tok gutten på å hoste og harke så konen kunne få gjemt Pål Andrestua. Da de kom inn, sto det et fat med rømmegrøt på bordet.

"Nei, nei da, mor!" sa mannen, "skal vi ha rømmegrøt i dag?"

"Å ja, vi skal det," sa kjerringa, sur og vill var hun.

Da de vel hadde ett og hadde gått ut igjen, sa hun til Pål: "Det er fanden til tryne, denne gutten; dette var nå hans skyld. Men nå får du se åkomme avsted, så skal jeg komme ned i enga til deg med mellommiddag."

Dette sto gutten i svalen og lydde på.

"Far," sa han, "nå mener jeg det er best vi går ned i dalen og gjør i stand skigardstykket som er blåst ned, for svinene deres i den andre stua går og roter opp enga vår."

"Ja, vi får vel det," sa mannen, for han gjorde alt det de sa til ham.

Ved mellommiddagstid kom kjerringa skjektende ned i enga med noe under forkleet.

"Nei, nei, mor! nå mener jeg du ikke er lik deg sjøl lenger," sa mannen; "skal vi nå ha mellommiddag også?"

"Å ja, dere får vel det," sa hun; mye villere var hun enda.

Og de levde vel, spiste både lefse og smør, og fikk brennevin attpå.

"Jeg går bort til han Pål Andrestua med litt også jeg, mor," sa gutten, "for han har nok ikke fått noe mellommiddag."

"Ja gjør det," sa konen; da ble hun blid igjen med ett.

På veien plukket gutten opp lefsen og slapp en smule nå og da, etter som han gikk.

Da han så kom bort til Pål Andrestua, så sa han: "Du får nok akte deg du, for kallen vår har merket du kommer vel ofte til kjerringa; det synes han ikke noe videre om, og nå har han bannet på han skal sette øksa i deg, så snart han får se deg."

Pål ble skremt og ille ved, og gutten gikk tilbake igjen til mannen.

"Der er noe uferdig på plogen hans Pål," sa han, "og så ba han at du ville ta med deg øksa og komme bort og stelle litt på den."

Ja, mannen gikk og tok med øksa, men Pål Andrestua fikk ikke øye på ham, før han tok til bens det beste han kunne. Mannen snudde og vendte på plogen og så på den på alle kanter, og da han ikke kunne se noe uferdig på den, så gikk han tilbake igjen, men på veien plukket han opp lefsesmulene gutten hadde sloppet ned. Kjerringa sto en stund og så på dette, og undres på hva det var mannen sanket opp.

"Å, han far plukker nok opp stein," sa gutten, "for han har merket at denne Pål Andrestua renner så ofte over hos oss, og det synes kallen ikke noe videre om, og nå har han bannet på at han vil steine i hjel hu mor."

Kjerringa avsted det forteste hun kunne.

"Hva er det hu mor setter slik avsted etter?" spurte mannen, da han kom fram.

"Å, det er nok varme løs hjemme," sa gutten.

Mannen etter, og kjerringa føre og skrek: "Å, slå ikke i hjel meg, slå ikke i hjel meg, så skal jeg aldri la Pål Andrestua komme til meg mer!"

"Nå er de ti dalerne mine," ropte gutten.


Vesle Åse Gåsepike

Det var engang en konge som hadde så mange gjess at han måtte ha en jente bare til å gjete dem; hun hette Åse, og så kalte de henne Åse Gåsepike.

Nå var det en kongssønn fra Engeland som skulle ut og fri; ham satte Åse seg i veien for.

"Sitter du der, du vesle Åse?" sa kongssønnen.

"Ja, jeg sitter her og setter bot på bot og lapp på lapp, jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag," sa vesle Åse.

"Ham kan ikke du vente å få," sa prinsen.

"Jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok," sa vesle Åse.

Det ble nå sendt malere til alle land og riker, som skulle ta av de vakreste prinsessene; dem ville prinsen ha å velge imellom. En av dem likte han så godt at han reiste etter henne og ville gifte seg med henne, og han var både glad og sæl da han hadde fått henne til kjæreste. Men så hadde prinsen en stein med seg, som han la framfor sengen sin, og den visste all ting; og da prinsessen kom, så sa Åse Gåsepike til henne, at hvis hun hadde hatt noen kjæreste før, eller hun ikke visste seg fri for noen hun ikke ville prinsen skulle vite, så måtte hun ikke stige over den steinen han hadde framfor sengen sin, "for den sier ham all ting om deg," sa hun. Da prinsessen hørte det, ble det sorg på henne, kan du vite; men så fant hun på å be Åse om hun ville gå isteden for henne og legge seg med prinsen om aftenen, og når han så hadde sovnet, skulle de bytte om igjen, så han hadde den rette hos seg når det ble lyst om morgenen.

Det gjorde de.

Da Åse Gåsepike kom og tro på steinen, så spurte prinsen: "Hvem er det som stiger i min seng?"

"Ren og skjær jomfru!" sa steinen, og så la de seg til å sove; men da det led på natten, kom prinsessen og la seg istedenfor Åse.

Om morgenen da de skulle stå opp, spurte prinsen steinen igjen: "Hvem er det som stiger av min seng?"

"En som har hatt tre kjærester," sa steinen.

Da prinsen hørte det, ville han ikke ha henne, det kan en nok vite, og så sendte han henne hjem igjen, og tok seg en annen kjæreste isteden.

Da han skulle besøke henne, hadde vesle Åse Gåsepike satt seg i veien for ham igjen.

"Sitter du der, du vesle Åse Gåsepike," sa prinsen.

"Ja, jeg sitter her og setter bot på bot, og lapp på lapp, for jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag," sa Åse.

"Å, ham kan ikke du vente å få," sa kongssønnen.

"Jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok," mente Åse.

Med den prinsessen gikk det akkurat like ens som med den første, på det nær at da hun sto opp om morgenen, sa steinen at hun hadde hatt seks. Så ville prinsen ikke ha henne heller, og jaget henne sin vei; men enda en gang syntes han da han fikk prøve om han ikke skulle finne en som var ren og skjær; han lette da vidt og bredt igjen i mange land, til han fant en han kunne like.

Men da han skulle til henne, så hadde Åse Gåsepike satt seg i veien for ham igjen.

"Sitter du der, du vesle Åse Gåsepike?" sa prinsen.

"Ja, jeg sitter her og setter bot på bot, og lapp på lapp, for jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag," sa Åse.

"Ham kan ikke du vente å få," sa prinsen.

"Å jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok," sa vesle Åse.

Da prinsessen kom, så sa Åse Gåsepike til henne, likesom til begge de andre, at hvis hun hadde hatt noen kjæreste eller det var noe annet som hun ikke ville prinsen skulle vite, så måtte hun ikke trå på den steinen som prinsen hadde framfor sengen sin, "For den sier ham allting," sa hun. Prinsessen ble ille ved da hun hørte det; men så var hun like ful som begge de andre, og ba Åse om hun ville gå istedenfor henne, og legge seg med prinsen om aftenen, og når han hadde sovnet, skulle de bytte om, så han hadde den rette hos seg når det ble lyst om morgenen.

Det gjorde de.

Da vesle Åse Gåsepike kom og tro på steinen, så spurte prinsen: "Hvem er det som stiger i min seng?"

"Ren og skjær jomfru!" sa steinen, og så la de seg.

Utpå natten satte prinsen en ring på fingeren til Åse, og den var så trang at hun ikke kunne få den av seg igjen; for prinsen kunne nok skjønne at det ikke gikk riktig til, og så ville han ha et merke han kunne kjenne igjen den på som var den rette. Da prinsen hadde sovnet, kom prinsessen og jaget Åse ned i gåsestien igjen, og la seg selv i rommet hennes.

Om morgenen da de skulle stå opp, spurte prinsen: "Hvem er det som stiger av min seng?"

"En som har hatt ni," sa steinen, og da prinsen hørte det, ble han så harm at han jaget henne straks på timen, og så spurte han steinen, hvordan det kunne henge sammen med disse prinsessene som hadde steget på steinen, for det kunne han ikke skjønne, sa han. Steinen fortalte da hvordan det hadde gått til at de hadde narret ham og sendt Åse Gåsepike istedenfor seg. Det ville prinsen ha greie på; han gikk ned til henne, der hun satt og gjette gjessene sine, for han ville se om hun også hadde ringen; har hun den, så er det best å ta henne til dronning, tenkte han. Da han kom der ned, så han med én gang at hun hadde bundet en fille om den ene fingeren sin, og så spurte han hvorfor hun hadde gjort det. "Å, jeg har skåret meg så stygt," sa vesle Åse Gåsepike. Så ville han se på fingeren, men Åse ville ikke ta av fillen. Så tok prinsen fatt i fingeren, men Åse, hun ville dra den til seg igjen; dermed gikk fillen av, og han kjente igjen ringen sin. Så tok han henne med seg til kongsgården og ga henne fullt opp av stas og gilde klær, og siden holdt de bryllup, og på den vis fikk vesle Åse Gåsepike kongssønnen av Engeland likevel hun, bare for det hun skulle ha ham.


Mannen som skulle stelle hjemme

Det var engang en mann som var så gretten og vill, og aldri syntes han at kjerringa gjorde nok i huset. Så kom han hjem en kveld i slåttonna og gren og bante så det lyste om ham.

"Kjære vene, vær ikke så vond, far," sa kjerringa; "i morgen skal vi bytte arbeid; jeg skal gå med slåttekarene, så kan du stelle hjemme."

Ja, det var mannen vel nøyd med, og det ville han gjerne.

Tidlig om morgenen tok kjerringa ljåen på nakken og gikk i enga og skulle slå, og mannen skulle da til å stelle huset. Først ville han til åkjerne smør; men da han hadde kjernet en stund, ble han tørst og gikk ned i kjelleren for å tappe øl. Mens han holdt på å tappe i ølbollen, fikk han høre at grisen var kommet i stua. Han la i vei med tappen i neven, opp igjennom kjellertrappen som aller snarest og skulle se etter grisen, så den ikke veltet kjernen; men da han fikk se at grisen alt hadde slått over ende kjernen og sto og smattet på fløten, som rant utover gulvet, ble han så flyende sint at han rent glemte øltønnen, og satte etter grisen det beste han vant. Han nådde den igjen i døren og ga den et dyktig spark, så den ble liggende på flekken. Nå kom han i hug at han gikk med tappen i hånden; men da han kom ned i kjelleren, var øltønnen tom.

Han gikk da på melkebua igjen og fant så mye fløte at han fikk kjernen full, og så ga han seg til å kjerne; for smør ville han ha til middags. Da han hadde kjernet en stund, kom han i hug, at heimkua sto inne ennå og hverken hadde fått vått eller tørt, enda det var langt på dag. Han syntes det var for langt å gå til hagen med den, han fikk slippe den opp på taket, tenkte han: det var torvtak på bygningen, og der sto stort, gildt gress. Huset lå i en bratt bakke, og når han la en planke bort på taket, så trodde han nok han skulle få opp kua. Men kjernen torde han ikke slippe heller, for den vesle ungen hans fór og kravlet og krabbet på gulvet; han kunne gjerne slå den over ende. Så tok han kjernen på ryggen; men så skule han gi kua vann først, før han slapp den på taket. Å ja, han tok en bøtte og skulle ta vann i brønnen med, men da han bøyde seg over brønnkanten, rant fløten ut av kjernen og ned i nakken på ham.

Det led sterkt til middags, og smør hadde han ikke fått ennå; så tenkte han han fikk koke graut, og hengde en gryte med vann på peisen. Da han det hadde gjort, kom han i tanker om at kua kunne gå utfor taket og bryte bena eller nakken av seg; gikk så opp og skulle binde den. Den ene enden av repet bandt han om halsen på kua, slapp det ned igjennom pipa, og bandt rephella om låret sitt, for vannet kokte alt i gryten, og han måtte til åstampe grauten. Mens han holdt på med det, falt kua utover taket likevel hu, og dro mannen opp gjennom pipa; der satt han fast, og kua hu hang utenfor veggen og svevet mellom himmel og jord, og kunne hverken komme opp eller ned.

Konen hadde ventet i syv lange og syv brede på at mannen skulle komme og rope hjem til middag; men det varte og det rakk, og ikke ble det til noe. Til sist syntes hun det drygde vel lenge og gikk hjem. Da hun fikk se at kua hang så stygt til, gikk hun bort og hugg av repet med ljåen; i det samme falt mannen ned igjennom peispipa, og da kjerringa kom inn, sto han på hodet i grautgryten.


Risen som ikke hadde noe hjerte på seg

Det var engang en konge som hadde syv sønner, og dem holdt han så mye av at han aldri kunne unnvære dem alle på én gang: én måtte støtt være hos ham. Da de var voksne, skulle de seks ut og fri; men den yngste ville faren ha igjen hjemme, og til ham skulle de andre ta med seg en prinsesse til kongsgården. Kongen ga da de seks de gildeste klær noen hadde sett, så det lyste lang vei av dem, og hver sin hest, som kostet mange, mange hundre daler, og så reiste de. Da de så hadde vært på mange kongsgårder og sett på prinsessene, kom de langt om lenge til en konge som hadde seks døtre; så vakre kongsdøtre hadde de aldri sett, og så fridde de til hver sin, og da de hadde fått dem til kjærester, reiste de hjemover igjen; men de glemte rent at de skulle ha med seg en prinsesse til Askeladden, som var igjen hjemme, så borte var de i kjærestene sine.

Da de nå hadde reist et godt stykke på hjemveien, kom de tett framom en bratt fjellvegg, der risegården var. Der kom risen ut og fikk se dem, og så skapte han dem om til stein alle sammen, både prinsene og prinsessene.

Kongen ventet og ventet på de seks sønnene sine, men alt han ventet, så kom det ingen. Han gikk og sørget og sturte, og sa han aldri kunne bli riktig glad mere; "hadde jeg ikke deg igjen," sa han til Askeladden, "ville jeg ikke leve, så sorgfull er jeg for det jeg har mistet brødrene dine."

"Men nå hadde jeg tenkt å be om lov til å reise ut og finne dem igjen, jeg," sa Askeladden.

"Nei, det får du ikke lov til," sa faren, "du blir bare borte, du også."

Men Askeladden ville og skulle avsted, og han tagg og ba så lenge til kongen måtte la ham reise. Nå hadde kongen ikke annet enn en gammel fillehest å la ham få, for de seks andre kongssønnene og følget deres hadde fått alle de andre hestene han hadde; men det brydde ikke Askeladden seg om; han satte seg opp på den gamle skabbete hesten, han. "Farvel, far!" sa han til kongen; "jeg skal nok komme igjen, og kanskje jeg skal ha med meg brødrene mine også," og dermed reiste han.

Da han hadde ridd et stykke, kom han til en korp som lå i veien og flakset med vingene og ikke orket å komme unna, så sulten var den.

"Å kjære vene! gi meg litt mat, så skal jeg hjelpe deg i din ytterste nød," sa korpen.

"Ikke mye mat har jeg, og ikke ser du ut til å kunne hjelpe meg stort heller," sa kongssønnen; "men litt får jeg vel gi deg, for du kan nok trenge til det, ser jeg," og så ga han korpen noe av nisten han hadde fått med seg.

Da han så hadde reist et stykke igjen, kom han til en bekk; der lå en stor laks som hadde kommet på tørt land, og slo og spratt og kunne ikke komme ut i vannet igjen.

"Å, kjære vene! hjelp meg ut i vannet igjen," sa laksen til kongssønnen; "jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød, jeg."

"Hjelpen du gir meg, blir vel ikke stor," sa kongssønnen; "men det er synd du skal ligge her og svelte i hjel," og så skjøv han fisken uti igjen.

Nå reiste han et langt, langt stykke, og så møtte han en skrubb; den var så sulten at den lå og dro seg i veien.

"Kjære vene! la meg få hesten din," sa skrubben; "jeg er så sulten at det piper i tarmene på meg, jeg har ikke fått et mål mat på to år."

"Nei," sa Askeladden, "det kan jeg ikke gjøre; først kom jeg til en korp, ham måtte jeg gi nisten min; så kom jeg til en laks, ham måtte jeg hjelpe ut i vannet; og nå vil du ha hesten min. Det er ikke råd, for så har jeg ikke noe å ri på."

"Jo kjære, du må hjelpe meg," sa gråbeinen; "du kan ri på meg, jeg skal hjelpe deg i din ytterste nød," sa den.

"Ja, den hjelpen jeg får av deg, blir vel ikke stor; men du får vel ta hesten da, siden du er så nødig," sa kongssønnen.

Da nå skrubben hadde ett opp hesten, tok Askeladden bikselet og bandt i kjeften på den, og salen og la på ryggen av den, og nå var skrubben blitt så sterk av det den hadde fått i seg, at den satte avsted med kongssønnen som ingen ting; så fort hadde han aldri ridd før.

"Når vi nå har reist et lite stykke til, skal jeg syne deg risegården," sa gråbeinen, og om litt kom de der. "Se her er risegården," sa den; "der ser du alle seks brødrene dine, som risen har gjort til stein, og der ser du de seks brudene deres; der borte er døren til trollet, der skal du gå inn."

"Nei, det tør jeg ikke," sa kongssønnen, "han tar livet av meg."

"Å nei," svarte skrubben; "når du kommer inn der, treffer du en kongsdatter; hun sier deg nok hvordan du skal bære deg at, så du kan få gjort ende på risen. Bare gjør som hun sier deg, du!"

Ja, Askeladden gikk da inn, men redd var han. Da han kom inn, var risen borte, men i det ene kammerset satt kongsdatteren, slik som skrubben hadde sagt, og så vakker en jomfru hadde Askeladden aldri sett før.

"Å Gud hjelpe deg, hvordan er du kommet her da?" sa kongsdatteren da hun fikk se ham; "det blir din visse død det; den risen som bor her, kan ingen få gjort ende på, for han bærer ikke hjertet på seg."

"Ja, men er jeg kommet her, så får jeg vel prøve ham likevel jeg," sa Askeladden. "Og brødrene mine, som står i stein utenfor, vil jeg nok se til å frelse, og deg vil jeg nok friste å berge også," sa han.

"Ja, siden du endelig vil være, så får vi vel se å finne på en råd," sa kongsdatteren. "Nå skal du krype inn under sengen der, og så må du lye vel etter hva jeg taler med ham om. Men ligg endelig bra stille."

Ja, han krøp da under sengen, og aldri før han var innunder, så kom risen.

"Hu! her lukter så kristen mannelukt!" sa risen.

"Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben og slapp ned igjennom pipen," sa prinsessen; "jeg skyndte meg nok å få det ut, men lukten gikk vel ikke så snart bort likevel, den."

Ja, så sa risen ikke mer om det.

Da det nå ble kvelden, gikk de til sengs, og da de hadde ligget en stund, sa kongsdatteren: "Det var en ting jeg gjerne ville spørre deg om, når jeg bare torde."

"Hva er det for en ting?" spurte risen.

"Det var hvor du har hjertet ditt henne, siden du ikke har det på deg," sa kongsdatteren.

"Å, det er noe du ikke trenger å bry deg med; men ellers ligger det under dørhella," sa risen.

"Å hå! der skal vi vel se å finne det," tenkte Askeladden, som under sengen lå.

Neste morgen sto risen fælt tidlig opp og strøk til skogs, og aldri før var han av gårde, så tok Askeladden og kongsdatteren på å lete under dørhellen etter hjertet hans; men alt det de grov og lette, så fant de ikke noe. "Denne gangen har han lurt oss," sa prinsessen, "men vi får vel prøve ham enda en gang." Så sanket hun alle de vakreste blomster hun kunne finne, og strødde rundt om dørhellen - den hadde de lagt slik den skulle ligge; og da det led mot den tiden de ventet risen hjem, krøp Askeladden under sengen igjen.

Straks han var vel innunder, kom risen. "Huttetu! her lukter så kristen mannelukt inne!" sa risen.

"Ja, her kom en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen," sa kongsdatteren; "jeg skyndte meg nok å få det ut, men det er vel det det lukter av likevel." Så tidde risen still, og sa ikke mere om det. Men om litt spurte han hvem det var som hadde strødd blomster omkring dørhellen.

"Å, det er nok jeg," sa kongsdatteren.

"Hva skal nå det til da?" spurte risen.

"Å jeg har deg vel så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der," sa prinsessen.

"Ja så; men ellers ligger det ikke der, du," sa risen.

Da de hadde lagt seg om kvelden, spurte kongsdatteren igjen hvor hjertet hans var, for hun holdt så mye av ham at hun nok gjerne ville vite det, sa hun.

"Å, det ligger borti skapet der på veggen," sa risen.

"Ja så," tenkte Askeladden og kongsdatteren, "da skal vi vel prøve åfinne det."

Neste morgen var risen tidlig på ferde og strøk til skogs igjen, og aldri så snart hadde han gått før Askeladden og kongsdatteren var i skapet og lette etter hjertet hans; men alt de lette, så fant de ikke noe der heller. "Ja ja, vi får friste én gang til," sa kongsdatteren. Hun staset ut skapet igjen med blomster og kranser, og da det led mot kvelden, krøp Askeladden under sengen igjen.

Så kom risen. "Huttetu! her lukter så kristen mannelukt!" sa risen.

"Ja, for litt siden kom her en skjære flyvende med et manneben i nebbet og slapp ned igjennom pipen," sa kongsdatteren; "jeg skyndte meg nok å få det ut igjen jeg, men det er vel det det lukter av likevel."

Da risen hørte det, sa han ikke mere om det; men litt etter fikk han se at det var hengt blomster og kranser rundt skapet, og så spurte han hvem det var som hadde gjort det.

Jo, det var da kongsdatteren.

"Hva skal nå det narreriet være til?" spurte risen.

"Å, jeg har deg nå alltid så kjær at jeg må gjøre det, når jeg vet at hjertet ditt ligger der," sa kongsdatteren.

"Kan du være så galen å tro slikt?" sa risen.

"Ja, jeg må vel tro det, når du sier meg det," sa kongsdatteren.

"Å, du er ei tulle," sa risen; "der hjertet mitt er, der kommer du aldri!"

"Men det var da rart å vite hvor det er henne likevel," sa prinsessen.

Ja, så kunne risen ikke berge seg lenger, han måtte si det. "Langt, langt borte i et vann ligger en øy," sa han; "på den øya står en kirke; i den kirken er en brønn, i den brønnen svømmer en and; i den anda er et egg, og i det egget - der er hjertet mitt, du."

Om morgenen tidlig, det var ikke grålyst ennå, strøk risen til skogs igjen. "Ja, nå får jeg avsted, jeg også," sa Askeladden; "bare jeg kunne finne veien!" Han sa farvel til kongsdatteren så lenge, og da han kom utenfor risegården, sto skrubben der ennå og ventet. Til ham fortalte han det som hadde hendt inne hos risen, og sa at nå ville han avsted til brønnen i kirken, bare han visste veien. Så ba skrubben ham sette seg på ryggen hans, for han skulle nok finne veien, sa han, og så bar det i vei så det suste om dem, over heier og åser, over berg og daler.

Da de nå hadde reist mange, mange dager, kom de til slutt til vannet. Det visste kongssønnen ikke hvordan han skulle komme over; men gråbeinen ba ham bare han ikke skulle være redd, og så la han uti med kongssønnen på ryggen og svømte over til øya. Så kom de til kirken; men kirkenøkkelen hang høyt, høyt oppe på tårnet, og først så visste kongssønnen ikke hvordan han skulle få den ned. "Du får rope på korpen," sa gråbeinen, og det gjorde da kongssønnen; og straks kom korpen og fløy etter nøkkelen, så prinsen kom inn i kirken. Da han nå kom til brønnen, lå anda ganske riktig der og svømte fram og tilbake, slik som risen hadde sagt. Han sto og lokket, og til sist fikk han lokket den bort til seg og grep den. Men med det samme han løftet den opp av vannet, slapp den egget ned i brønnen, og så visste Askeladden slett ikke hvordan han skulle få det opp igjen. "Ja nå får du rope på laksen," sa gråbeinen; og det gjorde da kongssønnen; så kom laksen og hentet opp egget, og så sa skrubben at han skulle klemme på det, og med det samme Askeladden klemte, skrek risen.

"Klem én gang til," sa skrubben, og da Askeladden gjorde det, skrek risen enda ynkeligere, og ba både vakkert og vent for seg; han skulle gjøre alt kongssønnen ville, sa han, bare han ikke ville klemme sund hjertet hans.

"Si at dersom han skaper om igjen de seks brødrene dine som han har gjort til stein, og brudene deres, skal han berge livet," sa skrubben, og det gjorde Askeladden.

Ja, det var trollet straks villig til; han skapte om igjen de seks brødrene til kongssønner og brudene deres til kongsdøtre.

"Klem nå sund egget," sa skrubben. Så klemte Askeladden egget i stykker, og så sprakk risen.

Da han så var blitt av med risen, red Askeladden tilbake til risegården igjen på skrubben; der sto alle seks brødrene hans lys levende med brudene sine, og så gikk Askeladden inn i berget etter sin brud, og så reiste de alle sammen hjem til kongsgården. Da ble det vel glede på den gamle kongen, da alle syv sønnene hans kom tilbake, med hver sin brud. "Men den deiligste av alle prinsessene er bruden til Askeladden likevel," sa kongen, "og han skal sitte øverst ved bordet med bruden sin."

Så ble det turt gjestebud både vel og lenge, og har de ikke turt fra seg, så turer de ennå.


Gutten og fanden

Det var engang en gutt som gikk på en vei og knekket nøtter. Så fant han en ormstukken en, og med det samme møtte han fanden.

"Er det sant," sa gutten, "det de sier, at fanden kan gjøre seg så liten han vil, og tvinge seg igjennom et knappenålshull?"

"Ja!" svarte fanden.

"Å, la meg se det, og kryp inn i denne nøtta!" sa gutten; og det gjorde fanden.

Da han vel hadde krøpet inn igjennom makk-hullet, satte gutten i en pinne. "Nå har jeg deg der," sa han, og stakk nøtten i lommen.

Da han hadde gått et stykke, kom han til en smie; der gikk han inn, og ba smeden om han ville slå sund den nøtten for ham.

"Ja, det skal være lett gjort," svarte smeden, og tok den minste hammeren sin, la nøtten på smiestedet og slo til; men den ville ikke i stykker. Så tok han en litt større hammer, men den var heller ikke tung nok; han tok da en enda større en, men den gjorde det heller ikke. Men så ble smeden sint, og trev storslegga. "Jeg skal vel få deg i stykker -!" sa han og slo til alt han orket; og så gikk nøtten i knas, så halve smietaket fløy av, og det braket som om hytta skulle ramle ned.

"Jeg mener fanden var i nøtta jeg!" sa smeden.

"Ja, han var så," sa gutten.


Tommeliten

Det var engang en kone som hadde en eneste sønn, og han var ikke lenger enn en tommelfinger; derfor kalte de ham også Tommeliten.

Da han var kommet til skjels år og alder, sa mor hans til ham at han skulle ut og fri; for nå syntes hun det var på tide han tok til å tenke på å gifte seg. Da Tommeliten hørte det, ble han glad. De fikk i stand kjøregreiene og reiste av gårde, og moren satte ham på fanget. Så skulle de reise til en kongsgård, der det var slik en stor prinsesse; men da de hadde kommet et stykke på veien, ble Tommeliten borte. Hun lette lenge etter ham og ropte på ham, og gråt for det han var borte og hun ikke kunne finne ham igjen. "Pip, pip!" sa Tommeliten, han hadde gjemt seg i manen på hesten. Så kom han fram, og så måtte han love at han ikke skulle gjøre det oftere. Da de hadde kjørt et stykke til, så var Tommeliten borte igjen. Moren lette etter ham og ropte og gråt, men borte var han. "Pip, pip!" sa Tommeliten, og hun hørte han lo og kniste, men hun kunne slett ikke finne ham igjen. "Pip, pip, her er jeg da!" sa Tommeliten og kom fram fra øret på hesten. Så måtte han love han ikke skulle gjemme seg oftere. Men da de hadde kjørt et stykke, så var han borte igjen; han kunne ikke berge seg. Moren hun lette og gråt og ropte på ham; men borte var han og borte ble han, og alt hun lette, kunne hun ikke finne ham på noe vis. "Pip, pip, her er jeg da!" sa Tommeliten. Men hun kunne slett ikke skjønne hvor han var, for det låt så utydelig. Hun lette, og han sa "Pip, her er jeg!" og lo og gottet seg, fordi hun ikke kunne finne ham igjen; men rett som det var, så nøs hesten, og så nøs den ut Tommeliten, for han hadde satt seg i det ene neseboret på den. Moren tok ham nå og puttet ham i en pose, hun visste ingen annen råd, for hun kunne skjønne han ikke kune bryte arta.

Da de kom til kongsgården, så ble det snart trolovelse, for prinsessen syntes han var en vakker liten gutt, og det varte ikke lenge før det ble bryllup heller.

Da de skulle til med middagen i bryllupsgården, så satt Tommeliten til bords ved siden av prinsessen; men han var verre enn ille stelt, for da han skulle til å ete, kunne han ikke nå opp, og han hadde visst ikke fått matbeten, hadde ikke prinsessen tatt og hjulpet ham opp på bordet. Nå gikk det både godt og vel, så lenge han kunne ete av tallerkenen; men så kom det inn et stort grautfat, det kunne han ikke nå opp i; men Tommeliten visste råd, han satte seg på kanten. Men så var det et smørøye midt uti fatet; det kunne han ikke rekke, og så måtte han sette seg utpå kanten av smørøyet; men rett som det var, kom prinsessen med en stor skje og skulle dyppe en dyktig grautbete i smøret, og så kom hun nær Tommeliten, så han dumpet uti og druknet i smørøyet.


Mumle Gåsegg

Det var engang fem kjerringer som gikk på en åker og skar; alle var de barnløse, og alle ønsket de at de hadde seg et barn. Rett som det var, fikk de se et urimelig stort gås-egg, mest så stort som et mannshode.

"Jeg så det først," sa den ene.

"Jeg så det likså tidlig som du," skrek den andre.

"Jagu vil jeg ha det, for jeg var den første som så det," svor den tredje. Slik drev de på, og ble så usams om egget at de nesten ville i luggen på hverandre.

Men så ble de forlikt om at de skulle eie det sammen alle fem, og så skulle de legge seg på det, som gåsa gjør, og klekke ut gåsungen. Den første ble liggende i åtte dager, og ruget og latet seg og gjorde ingen ting; imens måtte de andre træle for føa både til seg og henne. Det tok en av dem til å gi henne fantord for.

"Du kom ikke ut av egget før du kunne pipe, du heller," sa hun som lå og ruget; "men dette tror jeg det snarere blir folk av, for jeg tykker det mumler: "Sild og velling, graut og mjølk" inni det alt i ett," sa hun; "nå kan du ligge i åtte daer, så skal vi byttes til å slepe føa i deg."

Da den femte også hadde ligget i åtte dager, hørte hun tydelig det var en unge inni egget, som skrek på "sild og velling og graut og mjølk", og så pikket hun hull på det; men istedenfor en gåsunge kom det ut en folkeunge, så fælslig stygg var han, med stort hode og liten skrott, og det første han skrek på, da han kom ut, var "sild og velling og graut og mjølk". Så kalte de ham Mumle Gåsegg.

Så stygg som han var, så var de enda glad i ham i førstningen; men det varte ikke lenge før han ble så grådig at han åt opp all den mat de hadde. Når de kokte seg et vellingfat eller en grautgryte som de tenkte de skulle ha nok av alle seks, så hvelvet ungen det i seg alt i hop. Så ville de ikke ha ham lenger. "Jeg har ikke kjent meg mett noe mål siden denne byttingen krøp ut av eggeskallet," sa en av dem, og da Mumle Gåsegg hørte at de andre samstemte i dette, så sa han han kunne gjerne reise sin vei; trengte ikke de til ham, så trengte ikke han til dem, og dermed strøk han av gårde.

Langt om lenge kom han til en bondegård, som lå i et steinlende, og spurte etter tjeneste; der trengte de til en arbeidskar, og kallen satte ham til å sanke stein av åkeren. Ja, Mumle Gåsegg hentet stein av åkeren, og tok dem så store at det var mange hestelass i dem, og enten det var stort eller smått, så stakk han det i lommen sin. Det varte ikke lenge før han var ferdig med det arbeidet, og så ville han vite hva han skulle gjøre mer.

"Du får plukke ut den steinen av åkeren," sa mannen; "du kan da ikke være ferdig før du tar på, veit jeg."

Men Mumle Gåsegg tømte lommene sine, og kastet steinen i en haug. Da fikk kallen se at han var ferdig med arbeidet, og skjønte han fikk være vâr med ham som var så sterk. Han fikk komme inn og få seg mat, sa han. Det mente Mumle Gåsegg også, og han åt alene det som var laget til husbondsfolk og tjenere, og enda var han ikke halvmett.

Det var kar til arbeidsmann, men det var farlig kar til å ete også, for det var ingen bunn i ham, mente bonden. "Slik en arbeidsmann kunne ete en stakkars bonde fra gård og grunn før en visste ordet av det," sa han.

Han hadde ikke mer arbeid til ham; det var best han gikk til kongsgården.

Mumle Gåsegg strøk til kongen, og fikk tjeneste med én gang; i kongsgården var det nok med mat og arbeid. Han skulle være visergutt og hjelpe jentene å bære ved og vann og gjøre annet småarbeid.

Så spurte han hva han skulle gjøre først.

Han fikk ta seg til å knerte litt ved så lenge, sa de.

Ja, Mumle Gåsegg til å knerte og hugge så flisene spraket omkring ham; det varte ikke lenge før han hadde hugget opp alt som var der, både av vedfang og tømmer, både sagstokker og emningsved, og da han var ferdig med det, kom han og spurte hva han skulle ta på med nå.

"Du kan hugge fra deg veden nå," sa de.

"Det er ikke mer å hugge av," sa Mumle Gåsegg.

Det var uråd, mente gårdsfuten, og så ut i skålen. Men jo, Mumle Gåsegg hadde hugget opp alt i hop; det var blitt ved både av sagstokker og langtømmer. Dette var harmelig, syntes han, og så sa han han ikke skulle få smake mat, før han hadde vært til skogs og hugget likså mye tømmer som det han hadde fliset opp til ved.

Mumle Gåsegg til smia, og fikk smeden til å hjelpe seg å lage øks av femten våger jern. Så fór han til tømmerskogen og tok til å snauhugge; det strøk med både bjelkegraner og mastefuruer, alt han fant, både på kongens teig og på granneteigen; han hverken kvistet eller toppet, så det ble liggende som etter et vindfall. Så la han et dugelig lass på sleden og satte alle hestene for; men de kom ikke av flekken med det lasset, og da han tok dem i hodet og ville få det på glid, dro han hodene av; så veltet han hestene ut av skjækene opp i marka, og dro fram lasset alene.

Da han kom fram til kongsgården, sto kongen og tømmerfuten hans i svalen og skulle ta imot ham, for det han hadde faret så ille med skogen -tømmerfuten hadde vært borti der og sett på det. Men da Mumle Gåsegg kom dragende hjem med halve tømmerskogen, ble kongen både arg og redd, og så tenkte han han fikk vel fare varlig med ham, siden han var så sterk.

"Det var ovleg til arbeidsmann," sa kongen; "men hvor mye eter du om gangen?" sa han, "for nå er du vel sulten."

Når han skulle ha en dugelig graut, gikk det med tolv tønner mjøl, sa Mumle Gåsegg; men når han hadde fått den til livs, kunne han trøyte en stund òg.

Det tok tid å få kokt slik en graut, og imens skulle han dra inn litt ved til kokka. Han la hele vedhaugen på en slede, men da han skulle gjennom døren med den, var han uvøren igjen. Huset kom så rent av lage at det ga seg i alle laft, så nær var det at han hadde dratt hele kongsgården over ende. Da det led til at maten var ferdig, sendte de ham ut til å rope inn folkene. Han ropte så det svarte i alle berg og åser; men de kom ikke fort nok, tykte han; så ble han usams med dem og slo i hjel tolv.

"Han slo i hjel tolv," sa kongen, "og han eter for mange ganger tolv, men hvor mange arbeider du for?"

"Det er for mange ganger tolv det òg," sa Mumle.

Da han hadde fått mat, skulle han på låven og treske; så tok han unna mønsåsen og gjorde slagvoll av, og da taket ville til å falle ned av dette, tok han en stor bjelkegran, så kvistet som den var, og satte til mønsås, og så tresket han lo og halm og høy om hverandre. Det gikk på skade, for agnene føk omkring ihopes, og det sto som en sky over hele kongsgården.

Da han nesten hadde gjort fra seg treskingen, kom det fiender i landet, så det skulle bli krig. Så sa kongen til ham at han fikk ta folk med seg, reise i veien, og ta imot fienden og krige; for han tenkte de slo ham vel i hjel. Nei, folk ville han ikke ha skulle tynes, han ville slåss alene han, sa Mumle Gåsegg.

Dess bedre er det, dess før blir jeg kvitt ham, tenkte kongen.

Men en dyktig klubbe måtte han ha.

De sendte bud til smeden; han smidde en på fem våger. Den kunne være bra til å knekke nøtter med, sa Mumle Gåsegg. Så smidde han en på femten våger; den kunne være god til å plugge sko med, sa Mumle. Ja, større kunne ikke smeden smi den med sine folk. Så la han til smia sjøl, Mumle Gåsegg, og laget en klubbe på femten skippund, og den måtte det hundre mann til åvende på stedet. Den syntes Mumle Gåsegg kunne gjøre det til nød. Så måtte han han en nisteskreppe; den gjorde de av femten oksehuder og stappet den full av mat, og så lakket han nedover bakken, med skreppen på ryggen og klubben på nakken.

Da han kom så langt at krigsfolkene fikk se ham, sendte de ut én som spurte om han ville ta imot dem.

"Bi bare til jeg får ett," sa Mumle Gåsegg, og slengte seg i bakken og satte seg til å ete bak den store matskreppen.

Men de kunne ikke bie, de ga seg til å skyte på ham med én gang, så det både regnet og haglet med riflekuler.

"Denne krekebæra meter jeg ikke," sa Mumle Gåsegg, og la til å ete enda mer; det bet hverken bly eller jern på ham, og matskreppen sto framfor ham og tok av for kulene, som en hel voll.

Så tok de på å kaste bomber og skyte med kanoner. Han gren litt for hver trykk han fikk.

"Å det nauer ikke," sa han. Men så fikk han en bombe i vrangstrupen.

"Tvi!" sa han og spyttet den ut igjen, og så kom det en lenkekule og gjorde vei i smør-esken, og en annen tok matbeten bort mellom fingrene på ham.

Da ble han arg, reiste seg, tok storklubben og slo i bakken, og spurte om de ville ta maten av munnen på ham med blåbæra som de blåste ut av de grove pusterørene. Han slo noen slag til, så det ramlet i berg og åser, og fienden spratt til værs som agner, og så var det ute med den krigen.

Da han kom hjem igjen og ville ha mer arbeid, ble kongen rent ille ved, for nå tenkte han han skulle ha vært kvitt ham. Han visste ingen annen råd enn å sende ham til helvete.

"Du får fare til Gamle-Erik og kreve landskylden," sa han. Mumle Gåsegg av gårde, med skreppen på ryggen og klubben på nakken; han var ikke lenge om veien; men da han kom fram, var Gamle-Erik på overhøring. Det var ingen annen hjemme enn mor hans, og hun sa hun aldri hadde hørt tale om noen landskyld, han fikk komme igjen en annen gang.

"Ja, kom til meg imorra!" sa han; det mente han skulle bli løgn; hadde han kommet dit, fikk han bli der, og landskylden skulle han ha med, han hadde tid til å vente. Men da han hadde ett opp nisten sin, ble tiden lang for ham, og så krevde han landskylden av gamlemor igjen, og sa, nå skulle hun ut med den.

Nei, det ville hun ikke; det sto fast som gamlefurua, sa hun, og den sto utenfor porten til helvete, og var så stor at femten mann kunne knapt favne om den. Men Mumle fór opp i toppen på den og snodde og vred den som en vidjekvist, og spurte om hun ikke ville svare landskylden nå.

Jo, så torde hun ikke annet, og fant i hop så mange skillinger som han trodde seg til å bære i storskreppen. Så fór han på hjemveien med landskylden, og straks han hadde reist kom Gamle-Erik hjem. Da han hørte det at Mumle hadde strøket av gårde med storskreppen full av penger, dengte han først mor si, og satte så etter ham og skulle ta ham på spranget. Og han kom innpå ham også, for han rente tomreipes og vinget iblant, og Mumle måtte holde seg til marken med den tunge skreppen sin; men da Gamle-Erik var i hælene på ham, tok han på å hoppe og springe det beste han orket, og da holdt han klubben bak, for å verge seg mot ham. Og slik gikk det; Mumle holdt i skaftet, og Gamle-Erik kavet etter klubben, til de kom til en dyp dal; der sprang Mumle fra den ene bergtoppen over på den andre, og Gamle-Erik var så het til å sette etter, at han rente like imot klubben og datt ned i dalen og brøt av den ene foten sin - der lå han.

"Der har du landskylden," sa Mumle Gåsegg, da han kom til kongsgården, og slengte pengeskreppen bort til kongen så det braket i svalen.

Kongen takket og låt vel, og lovet ham både god lønn og hjempass, om han ville ha det; men Mumle Gåsegg ville bare ha mer arbeid.

"Hva skal jeg gjøre nå?" sa han.

Ja, da kongen fikk tenkt seg om, så sa han at han fikk reise til bergtrollet som hadde tatt bestefarssverdet hans, på det slottet han hadde ved sjøen, dit ingen torde komme.

Mumle fikk med seg noen nistelass i storskreppen, og fór i veien igjen, og han gikk både langt og lenge, over skog og fjell og ville heier, til han kom til noen store berg, der trollet skulle være som hadde tatt bestefarssverdet til kongen.

Men trollet var ikke under bar himmel, og berget var lukket, så Mumle ikke var kar for å komme inn.

Så ga han seg i følge med noen steinbrytere, som holdt til på en fjellgård og lå og brøt stein oppe i disse bergene. Slik hjelp hadde de aldri hatt, for han brøt og slo i fjellet så berget revnet og storsteinen veltet utover som hus; men da han skulle hvile til middag og ta på det ene matlasset, så var det oppett alt sammen.

"Jeg bruker å ha god mathug sjøl," sa Mumle, "men den som har vært her, er verre til å ete, for han har ett bein også," sa han.

Så gikk det den første dagen, og det gikk ikke bedre den andre. Den tredje dagen la han i veien og skulle bryte berg igjen, og tok med det tredje matlasset, men da la han seg bak det, liksom han sov.

Rett som det var, kom det ut av berget et troll med syv hoder, og ga seg til å smatte og ete på maten hans.

"Nå er det laget til, nå skal jeg ete," sa trollet.

"Det skal vi knabbes om!" sa Mumle og slo med klubben så hodene trillet av det.

Så gikk han inn i berget som trollet var kommet ut av, og der inne sto en hest og åt av en tønne med gloende ildmørje, og bak den sto det en havretønne.

"Hvorfor eter du ikke av havretønna?" sa Mumle Gåsegg.

"Fordi jeg ikke er god for å snu meg," sa hesten.

"Jeg skal nok snu deg," sa Mumle.

"Slit heller av meg hodet," sa hesten.

Så gjorde han det, og da ble hesten til en vakker kar. Han sa han var bergtatt og omskapt til en hest av trollet, og han hjalp ham til å finne sverdet, som trollet hadde gjemt på sengebunnen, og oppi sengen lå gamlemor til trollet og snorksov.

Hjem igjen fór de til vanns, og da de var kommet utpå, kom gamlekjerringa etter. Hun kunne ikke nå dem; så ga hun seg til å drikke, og hun drakk så det minket og vannet falt; men havet rådde hun ikke med ådrikke opp - så sprakk hun.

Da de kom til lands, sende Mumle Gåsegg bud at kongen skulle hente sverdet. Han sendte fire hester, nei de rugget det ikke; han sendte åtte, og han sendte tolv, men sverdet ble der det var, de orket ikke å flytte det av flekken. Men Mumle Gåsegg tok det alene og bar det fram.

Kongen trodde ikke sine egne øyne da han så Mumle igjen, men han låt vel og lovte både gull og grønne skoger; og da Mumle ville ha mer arbeid, sa han han fikk reise ut til trollslottet han hadde, det som ingen torde være på, der fikk han ligge til han hadde bygd bro over sundet, så folk kunne komme fram dit; var han god for det, skulle han lønne ham vel, ja gjerne gi ham datteren sin, sa han.

Ja, det skulle han være god for, mente Mumle Gåsegg.

Det hadde aldri noen kommet fra med livet; de som nådde så langt at de kom fram, lå der både drept og plukket så små som gryn, og kongen tenkte han aldri skulle se ham mer, når han fikk ham dit.

Men Mumle la i veien; han tok med seg nisteskreppen og en passelig vrang og vrien furukubbe, en telgjeøks, en blei og noen feitvedstikker, og så den vesle legdegutten i kongsgården.

Da han kom til sundet, gikk elven full av is, og var så stri som en foss; men han satte bena i bunnen og vasset fram, så han kom over til sist.

Da han hadde varmet og matstelt seg, ville han sove; men det varte ikke lenge før det ble slik brak og larm som de skulle snudd opp ned på hele slottet. Døren fór opp på vid vegg, og han så ikke annet enn en gapende kjeft fra dørstokken opp til dørbjelken.

"Der har du en jafs, smak på den," sa Mumle og kastet legdegutten i gapet. "La meg så se hva du er for en, kanskje det er kjens folk?"

Det var det; for det var Gamle-Erik som var ute. De tok til å spille kort; han ville vel friste å tjene igjen noe av den landskylden Mumle hadde truet av mor hans da han gikk på krav for kongen. Men hvorledes det gikk, så var Mumle den som vant, for han hadde satt kors på de beste kortene, og da han hadde vunnet av ham alt det han hadde på seg, måtte Gamle-Erik gi Mumle av det gullet og sølvet som var på slottet.

Rett som det var, gikk varmen ut for dem, så de ikke kunne skjelne kortene fra hverandre.

"Nå får vi hugge ved," sa Mumle, og hugg telgjeøksen i furukubben og drev inn bleien, men vriompeisen var vrang og ville ikke kløvne straks, enda Mumle bendte og brøt med øksen. "De sier du skal være sterk," sa han til Gamle-Erik; "spytt i neven, hugg klørne i, bend og bryt og la meg se hva du duger til!" sa han.

Erik gjorde så, og fór i sprekken med begge nevene og brøt alt han orket; men med det samme slo Mumle Gåsegg ut bleien, så satt Gamle-Erik i klemmen; siden prøvde han øksehammeren på ryggen hans. Gamle-Erik ba både tynt og vakkert at han skulle slippe løs, men det øret ville ikke Mumle Gåsegg høre på, før han lovte han aldri skulle komme dit og gjøre ufred mer; og så måtte han love at han skulle bygge bro over sundet, så folk kunne fare over til alle årsens tider, og den skulle være ferdig når isen var gått.

"Det var hardt," sa Gamle-Erik.

Men det var ingen annen råd; ville han løs, måtte han love det. Men han tinget på at han skulle ha den første sjel som fór over broen, den skulle være sundtollen.

Den skulle han ha, sa Mumle. Så slapp han løs og fór hjem. Men Mumle Gåsegg la seg til å sove på det, og han sov til langt utpå dagen.

Da kongen kom og skulle se om han var hakket eller om de bare hadde småplukket ham, måtte han vasse i penger, før han kom fram til sengen; de lå i dynger og sekker til langt opp på veggen, og i sengen lå Mumle og snorksov.

"Gud hjelpe både meg og datter mi," sa han, da han skjønte Mumle var lys levende. Jo, allting var godt og vel gjort, det kunne ingen nekte; men det var ikke verdt å tale om bryllup før broen var ferdig, sa han.

En dag da, så sto broen der fullt ferdig, og Gamle-Erik sto på den og skulle ha tollen han hadde tinget på.

Mumle Gåsegg ville ha kongen med seg og prøve broen, men det hadde han ingen hug til. Så satte han seg sjøl opp på en hest, og slengte den digre kongsgårdsbudeia opp på sâlknappen fremfor seg - hun så mest ut som en diger furukubbe - og så red han over så det dundret i broen.

"Hvor er sundtollen? Hvor har du sjela?" skrek Gamle-Erik.

"Hun sitter inne i denne furukubben; vil du ha den får du spytte i neven og ta den," sa Mumle Gåsegg.

"Nei, helles takk - tar hun ikke meg, tar ikke jeg henne," sa Gamle-Erik; "en klemme har du fått meg i, du skal ikke få meg i en til," sa han, og dermed fløy han like hjem til gamlemor si, og siden har han hverken vært hørt eller spurt der.

Men Mumle Gåsegg fór hjem til kongsgården og ville ha lønnen kongen hadde lovt ham, og da kongen vred seg for å gi ham den, og ville gå fra det han hadde lovt, sa Mumle at det var best han laget seg en dyktig nisteskreppe, så ville han ta lønn sjøl. Ja, det gjorde kongen, og da den var i stand, tok Mumle kongen ut på tråkka og ga ham en ordentlig trykk så han fór til værs. Nisteskreppen kastet han etter ham, så han ikke skulle være matløs, og er han ikke kommet ned igjen, så svever han mellom himmel og jord med matskreppen den dag i dag.


Den syvende far i huset

Det var engang en mann som var ute å ferdes. Så kom han langt om lenge til en stor og vakker gård; det var en herregård så gild at den gjerne kunne ha vært et lite slott. "Her skal det bli godt å få hvile ut," sa han ved seg selv, da han kom innenfor grinda. Tett ved sto en gammel mann med grått hår og skjegg og hugg ved. "God kveld, far," sa ferdesmannen; "kan jeg få lånt hus i natt?"

"Jeg er ikke far i huset," sa gamlingen; "gå inn i kjøkkenet og snakk til far min!"

Ferdesmannen gikk inn i kjøkkenet; der traff han en mann som var enda eldre, og han lå på kne fremfor peisen og blåste på varmen.

"God kveld, far, får jeg lånt hus i natt?" sa ferdesmannen.

"Jeg er ikke far i huset," sa den gamle; "men gå inn og snakk til far min; han sitter ved bordet i stua."

Så gikk ferdesmannen inn i stua og snakket til den som satt ved bordet; han var mye eldre enn begge de andre, og han satt og hakket tenner, ristet og skalv, og leste i en stor bok, nesten som et lite barn.

"God kveld, far, vil I låne meg hus i natt?" sa mannen.

"Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, han som sitter i benken," sa mannen som satt ved bordet og hakket tenner og ristet og skalv.

Så gikk ferdesmannen til ham som satt i benken, og han holdt på og skulle få seg en pipe tobakk: men han var så sammenkrøpen og ristet slik på hendene at han nesten ikke kunne holde på pipen.

"God kveld, far," sa ferdesmannen igjen. "Kan jeg få lånt hus i natt."

"Jeg er ikke far i huset," svarte den gamle sammenkrøpne kallen; "men snakk til far min, som ligger i senga."

Ferdesmannen gikk til sengen, og der lå en gammel, gammel kall, som det ikke var noe annet levende å se på enn et par store øyne.

"God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?" sa ferdesmannen.

"Jeg er ikke far i huset; men snakk til far min, som ligger i vogga," sa kallen med de store øynene.

Ja, ferdesmannen gikk til vuggen; der lå en eldgammel kall, så sammenkrøpen at han ikke var større enn et spedbarn, og han kunne ikke skjønne at det var liv, på annet enn at det låt i halsen på ham imellom.

"God kveld, far, kan jeg få lånt hus i natt?" sa mannen.

Det varte lenge før han fikk svar, og enda lenger før kallen ble ferdig med det; han sa, han som de andre, at han var ikke far i huset, "men snakk til far min, han henger i hornet på veggen."

Ferdesmannen glante oppover veggene, og til sist fikk han øye på hornet også, men da han så etter han som hang i det, var han ikke annerledes å se til enn et fal som hadde lignelse av et menneskeansikt.

Da ble han så fælen at han skrek høyt: "God kveld, far! Vil I låne meg hus i natt?"

Det pep oppe i hornet som en liten talgtitt, og det var ikke mer enn så han kunne skjønne at det skulle være det samme som: "Ja, barnet mitt!"

Og nå kom det inn et bord som var dekket med de kosteligste retter og med øl og brennevin, og da han hadde spist og drukket, kom det inn en god seng med reinkalvs-feller, og ferdesmannen var nokså glad for det han langt om lenge hadde funnet den rette far i huset.


En prestehistorie

Det var en gang en prest som var så gjerrig at det var stygge ting, men rik var han, han hadde både hus i byen og gård på landet. En gang sendte han tjenestegutten avsted - det var en han nylig hadde fått - for han skulle hjelpe slåttefolkene, og drive på dem; men det kunne han gjerne latt være, for folkene drev seg selv de. Tidlig om morgenen ville de opp og ut. "Å nei da!" sa gutten, "la oss ligge; vi har ikke noe oppe i otta å gjøre."

"Å, huttetu gutt!" sa de andre; "nei, om vi tør ligge lenger, tenk så gjerrig som presten er, og så galen som han blir." "Pytt," sa gutten, "det skal jeg greie; jeg skal fri både dere og meg sjøl," sa han, og så fikk han dem til å ligge til dugurds, og til å dovne og late seg hele dagen utover. Om kvelden strøk gutten til byen igjen. Så hadde han en stor ny pengepung, og på hjemveien fant han et vepsebol; det tok han, og stappet pengepungen full med veps. Da han det hadde gjort, gikk han hjem til presten.

"Ja, nå har vi gjort slått som forslår," sa han; "vi har nesten gjort to dagers arbeid på én."

"Det var bra det," sa presten.

"Men da jeg gikk over brua, fant jeg en pengepung mett med sølvpenger," sa gutten.

"Den er min!" sa presten.

"Ja, ja, men er den ikke prestens med rett og riktighet, så gi hver skilling som i pungen er, må bli til veps, og hvert strå som vi har slått i dag, må reise seg igjen imorra," sa han, og dermed la gutten pungen på bordet og gikk.

Presten tok og lukket opp pungen; men ikke før hadde han fått den opp, før vepsen yrte ut og surret omkring ham. Det var fælt til kar, tenkte presten, og så tok han til å grunde på dette. Dagen etter torde han ikke vekke gutten, men han sendte av gårde en tjenestejente; hun skulle se etter om slåtten hadde reist seg. Da hun kom ut til gårdene, var det med det samme solen spratt, og etter som den steg, tok den tette enga på å reise seg etter natteduggen. Jenta fløy tilbake igjen det forteste hun vant. "Da jeg kom litt frammafor løa, så tok slåtten på å reise seg, og nå står enga som det aldri hadde vært ljå på den," sa hun.

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]
Hurtiglinker til de andre kapitlene:
[Index] [Eldre Futhark] [Odins Trollsanger] [Sigerdrivamål] [Germanske runer] [Norske runer] [Danske runer] [Svenske runer] [Grønlandske runer] [Islandske runer] [Anglosaksiske runer] [Vesterhavsruner] [Lønnruner] [Norske runeinnskrifter I] [Norske runeinnskrifter II] [Norske runeinnskrifter III] [Symboler] [Rissing] [Historikk] [Goterne] [Herulerne] [Klassedelingen] [Blot] [Ed] [Volve] [Nidstang] [Grav] [Runekasting] [Håndverk] [Tekstil] [Handelsvarer] [Familie] [Idrett] [Skip] [Navigasjon] [Bosetninger] [Gårdsnavn] [Husdyr] [Lov & rett] [Mål & tid] [Reiseruter] [Våpen] [Religion] [Primsigne] [Drikkekultur] [Ord] [Stavkirker] [Riker] [Sagaklipp] [Folkevandringstida] [Oslo] [Helleristninger] [Bilder i berg] [Referanser] [Download filer] [Kultur idag] [Eventyr] [Film] [Litteratur] [Kunst] [Musikk] [Vikingspill] [Hvordan] [Andre "runesider"] [Ikke-runestoff] [Arild Hauge]

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
[A] [B] [C] [D] [E] [F] [G] [H] [I] [J] [K] [L] [M] [N] [O] [P] [Q] [R] [S] [T] [U] [V] [W] [X] [Y] [Z] [Æ] [Ø] [Å]

1995-2011 Reisenett.no. Eventyrene er tilrettelagt for publisering av Arild Hauge


Sist oppdatert 16. august 1999
Tekstene er hentet fra:
[http://www.lysator.liu.se/runeberg/folkeven/026.html]

Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.