annonser her
Norske Sagn & Eventyr - side 3 av 14
De historiene du finner i menyen på denne siden (side 1 - 3), handler om folks forhold det hinsidige og til de underjordiske, som er nevnt under navn som huldre, riser, nøkken, nisser, dverger osv. - skikkelser i norsk folketro som har røtter tilbake til hedensk tid.

Meny for side 1 Meny for side 2 Meny for denne siden
Gutten som gjorde seg til løve, falk og maur Ekebergkongen En aften ved Andelven
Gutten med øldunken Kvernsagn En aftenstund i et proprietærkjøkken
En signekjerring En natt i Nordmarken På høyden av Aleksandria
Tuftefolket på Sandflesa Huldreætt Et utdrag fra Islands sagaen
Skarvene fra Utrøst Matthias skytters historier Tåtten om Torstein Oksefot
Julebesøket i prestegården som handler om troll

Resten av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr finner du fordelt på 11 andre sider (side 4 -14):
[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]

En aften ved Andelven

"Dud og pine, det er den bau ideal av en skotske urretelv," sa en ung brite, en bekjent jeg hadde truffet i Eidsvollsbakken, og som jeg fulgte ned til Andelven i Bårlidalen, hvor han ville fiske. "Her må vi få urret," fortsatte han, "men elven er ikke så klar, som den skudd være; den skudd være så klar som kristall; og ser De hvilket sjeneri det er her, for når jeg fisk' jeg ser ikke efter fisk alene, men på hvert maleriske tre der speile seg i elven, på hver flye der flive, jeg hør' efter hver fugl der singe."

Mens han i et slikt sprog vedble å tolke sin begeistring for naturen og satte stangen sammen, kastet jeg meg ned i det duftende gresset med min sigar. Rundt om meg i bakken blomstret spireaer, skabioser, blåklokker, nardus og den røde, yppige geiterams. Over meg vaiet bjerkenes svevende grener, nede ved elven tittet forglemmegeier frem mellem frodig voksende stargress, som også i yppigste fylde dekket noen store stener ute i elven. Her strømmer den stri mellem stener og klipper, men vender seg også forbauset over sin egen vilterhet om i en bakevje for å betrakte sitt forandrede fysiognomi - den ellers så stille og vennlige Andelv.

På den andre siden hever det seg en høyde dekket med or, hvitstammede bjerker og mørke graner. Under dem fins skyggefulle mosdekte hvilesteder, hvis svalhet, fred og ro bare den kan fatte som en het sommerdag i le av disse trær har lyttet til fuglenes søte kvitter, kveget seg ved de kjølende, duftesvangre luftninger fra elven, eller som gjennem en anonym forfatterinnes fine skildringer av disse egner har fornummet den "alfeaktige, drømmeriske duft, som hviler derover."

Nedenfor, på broen sto et par jenter og så med en blanding av nysgjerrighet og forundring på den selsomme fiskeren og hans kunstige sving med stangen. Der ligger en ubeskrivelig ynde i disse svingninger av en fin og velproporsjonert stang i en øvet fluefiskers hånd. Som et blink farer snøret gjennem luften og drysser glimtrende vannstøv i sitt tilbakesving, bukter seg igjen som en slange eller ruller ut som et hjul bortover elven; stangen bøyer seg som et siv i sirlige buer, mens fiskeren, halvveis skjult mellem stenene, svinger den behendig i sin fremstrakte høyre.

Mens han skritt for skritt flytter seg ned langs elven, lå jeg og blåste tobakkskyer mot den blå himmel opp i myggsvermenes aftendans, og lyttet til klangen av ljå, til fossesuset og fuglekvitteret, som tok til i styrke eftersom aftenen ble svalere. Av den halvt drømmende tilstand dette hadde satt meg i, ble jeg vekket ved et klart "godaften"!

En middelaldrende bondekone sto med en bunding i hånden nede på stien og så med forundring på fiskeren og på stangens raske bevegelser.

Jeg hilste igjen, og så sa hun halvt spørrende: "Han fisker nok med fly han der? Tro jeg tør gå forbi?"

"Det tør du nok; når du går nær inn til fiskeren, så er det ikke farlig. Men si meg, hvor er du fra?" spurte jeg; for både i vesen og tale var det noe usedvanlig for hennes stand.

"Jeg bor i en liten stue oppå Åshøyden, østenfor Vorma," svarte hun.

"Så heter du sikkert Anne Marie og har vært barnepike i prestegården, ikke sant? Jeg har hørt tale om alle eventyrene og historiene dine."

"Ja så, har han det, så er han vel kjent med noen fra prestegården da? Hvem er han da, med forlov å spørre?" sa hun.

Jeg gjorde rede for det og ba henne så om å fortelle meg noe, "helst noe om hulder"; for jeg visste hun var vant med slike anmodninger, så at jeg ikke behøvde å gå de vanlige omveier eller være redd for noe avslag på en likefrem anmodning.

"Det torde være farlig å tale om huldra så sent," sa hun leende, "for hun er gjerne ute i kveldingen og i solrenningen, men dersom han ikke blir redd, så skal jeg nok fortelle."

"Fortell, fortell," sa jeg, "jeg er ikke redd for det som verre er, langt mindre for huldren eller de usynlige."

"Det var et stort bryllup i en gård ensted," begynte hun, "og til det bryllupet skulle en husmann. Rett som han gikk over en aker, så fant han en melkesil, slik en som de gjør av kurumper. Den så ikke annerledes enn som en brun tue. Han tok den opp, for han tenkte det kunne være slått ut, og ville gi den til kjerringen sin til å vaske kjørrel med. Men da han kom frem i bryllupsgården, var det som om ingen så ham. Alle de andre hilste brud og brudgom på, snakket med dem og skjenket dem også, men han fikk hverken skjenk eller hilsen. Så kom kjøkemesteren og ba de andre gå til bords, men ham ba han ikke, og han fikk ingenting; for selv ville han ikke sette seg inntil bordet, når ikke noen ba ham. Så ble han arg og tenkte: "Jeg kan gå hjem igjen jeg, siden der ikke er noen som bryr seg om meg."

Da han kom hjem, så sa han: "God kveld, her er jeg igjen."

"Jesu navn, kommer du igjen nå da?" sa kjerringen.

"Ja, der var ingen som brydde seg om meg eller ville less se meg," sa mannen, "og når de ikke aktet meg så meget, så synes jeg ikke jeg hadde noe der å gjøre."

"Men hvor er du henne? Jeg hører deg jo, men jeg kan ikke se deg," sa kjerringen.

Mannen var blitt usynlig han, for det var en huldrehatt han hadde funnet.

"Hva er det for snakk, ser du meg ikke? Er du også blitt galen?" sa han. "Der har du en gammel hårsil jeg fant borte på jordet," sa han, og kastet den på benken. Da så hun ham, men med det sammen var huldrehatten borte, for han skulle bare ha lånt den. Så kunne han skjønne hvorledes det hang sammen, og gikk til bryllups igjen. Da tok de gildt imot ham, og han fikk både skjenk og sete ved bordet." -

"Om jeg fant en slik hatt, Anne Marie," sa jeg, "skulle jeg holde den mere i ære; skjønt Vårherre har gitt meg en temmelig tynn figur, som du ser, skulle jeg nok undertiden ønske å gjøre den ganske usynlig."

"Ja, det var sant," svarte Anne Marie og lo. "Det syntes guttene på Nordstrand også; det var sønnene der, Kristoffer og Torvald, som fikk begge jentene på Råholt siden. De hadde slik lyst til å komme til Råholt, så ingen så dem, og derfor ville de gjerne låne seg en huldrehatt. Nå visste de det var et stort tre oppe i Strandsåsen hvor der var underjordiske; for trollfolket hadde lånt både øl og annet, og da ble spannet satt der til dem; og der sto det igjen, når ølet var drukket. Og så hadde de hørt at de skulle ha med seg et svart lam eller en svart katte og gå dit tre torsdagskvelder i rad og be: "Kjære la meg få lånt den gamle bestefarshatten, så skal du få en svart katte for lånet." De fikk seg da en svart katte og gikk dit tre torsdagskvelder og ba om den gamle bestefarshatten, men den tredje kvelden kom det ut en så stor og stygg, at de tok benene fatt: "Nei, nei, vi vil ikke ha noen hatt; der har du katta likevel," skrek de, kastet katten og fløy hodestups utover berget." -

"Til frieri å være syns jeg ikke det var meget hjertelag i de karene, Anne Marie," sa jeg; "for en slik hatt var da verdt å våge litt."

"Det kan I ha rett i," svarte Anne Marie; "men siden vi taler om frieri, så skal jeg fortelle om en underjordisk som de sa fridde til en jente her i bygden. Det var på Haverstad. Den tid jeg var blitt gift, var der slik en vakker jente der, som hette Mari, og henne var det en usynlig som gikk og fridde til, han bodde ved kirken og hadde sett henne en gang hun spiste av et tre i prestejordet; han kom bestandig om natten, og hver gang han var der, var hun så usigelig redd. Dette fortalte hun kjerringen der, som hette Inger Margrete, og så sa hun at han hadde et gullur han ville gi henne, men hun var så usigelig redd. Kjerringen rådet henne å fyre over sengen med svovel. Da han kom, hadde hun ikke fått gjort det enda, men så ba hun ham komme igjen neste torsdagskveld og ta med seg en god venn, om han hadde en, så skulle hun kanskje bli med ham hjem, sa hun - for å bli kvitt ham.

Om torsdagskvelden kom han til sundet og ropte at sundmannen skulle komme og lukke opp, for det var om vinteren, så det var bro over Vorma. Sundmannen skyndte seg alt han kunne, men han kom ikke så snart som frieren syntes, og så fikk han en øredask, så han tullet bortover marken, og da var han alt igjennom bommen, og sundmannen hørte det kjørte så fykende nordetter, men han så ingen.

Da han kom frem, hadde Mari fyrt over sengen med svovel, og så måtte han sitte på en stol. Han ba henne følge med seg hjem og ville gi henne gulluret, men hun torde ikke ta imot det, for hun var så usigelig redd.

"Ja, jeg vet nok hvem som er skyld i at jeg ikke kan komme til deg," sa han til sist, "det er Inger Margrete; men det skal hun komme til åunngjelde dyrt."

Straks etter hengte mannen hennes seg, og det var mange som trodde at den underjordiske hadde hengt ham, eller at han var skyld i det i det minste. Og den samme aften som dette skjedde, så Ingebret Prestegården fem rever, som danset om den rabben han hengte seg på.

Vi bodde på Nøtterhaugen den tid, og jeg og mannen min vi var ute og lydde den kvelden hun hadde sagt han skulle komme og hente henne; for vi tenkte det skulle bli musikk, men vi hørte ingenting."

Mens hun ennu fortalte, kom en mann bortover stien; de raske fottrinnene forekom meg så kjent. Før jeg kunne se hvem det var, ropte han:

"God aften A-! Og sir John - og Anne Marie! Nå, hun har visst fortalt Dem eventyr. God aften, mine herrer. Men fisker De med flue her, sir John? Her er ikke annet enn gjedde."

"Det trudd' jeg straks," svarte sir John meget selvklok; "den elv så meg så suspicious ut, er det ikke sant, A -, og når her er gjedde," vedble han, "er her ikke urret, for den eter både ham og ditt og dætt og den ændre."

Den fremmede var en kjenning fra hovedstaden, og vel inne i alle forhold her oppe. Han rådet meg til å besøke Anne Marie hjemme i stuen hennes, som han viste meg imot himmelranden i en uthugning i barskogen oppe på øståsen. Neste dag gikk jeg opptil henne og fikk høre mange eventyr og sagn. Og da Anne Maries eget forråd var oppbrukt, viste hun meg til Per Graver som et uuttømmelig skattkammer.


En aftenstund i et proprietærkjøkken

Det var riktig en trist aften; ute føk det og snedde; inne hos proprietæren brant lyset så døsig at man nesten ikke skimtet andre gjenstander enn en klokkekasse med kinesisk krimskrams, et stort speil i en gammeldags forgylt ramme, og et arvet sølvkrus. I stuen var det ikke andre enn proprietæren og meg. Jeg satt i det ene hjørnet av sofaen med en bok i hånden, mens proprietæren selv hadde tatt plass i det andre hjørnet, fordypet i funderinger over en pakke av "de både sure og søte statsborgere", som han kaller dem i sin avhandling, betitlet "Forsøk med noen velmente patriotiske ytringer for fedrelandets vel. For beskjedenhets skyld av en anonym."

Av det grundige studier i denne gullgrube for hans idéer ble det, som man nok kan vite, utklekket mangehånde kløktige formeninger; at han selv i det minste var overbevist om deres fortreffelighet, syntes det fiffige blikket å antyde som han tilkastet meg fra sine klippende øyne; det var heller ingen mangel på "velmente patriotiske ytringer", gehalten av dem kan den best dømme om som har hatt anledning til å kikke i det ovenforomtalte skrift eller hans store avhandling i manuskript om tienden. Men all denne visdom var spilt på meg; jeg kunne den på mine fingrer, for jeg hørte den nu for tre og tyvende gang. Jeg er ikke utrustet med noen engletålmodighet; men hva skulle jeg vel gjøre? Tilbaketoget til værelset mitt var avskåret, der var det skurt til helgen; det sto i en damp. Efter noen forgjeves forsøk på å fordype meg i min bok, måtte jeg således la meg føre av proprietærens veltalenhets strøm. Proprietæren var nu på sin hvite hest, som man sier; den gamle rødslitte skinnluen hadde han lagt ved siden av seg i sofaen, og han bar sin skallete panne og sine grå hårs verdighet åpent til skue. Han ble ivrigere og ivrigere; han reiste seg og fektet med hendene; han gikk opp og ned ad gulvet med hastige skritt, så flammen i lyset viftet hit og dit, og flakene på den grå fotside vadmelskjolen hans beskrev store buer hver gang han svinget rundt og hevet seg på sitt lange ben; for som Tyrtæus og Per Solvold var han låghalt. Hans bevingede ord summet om ørene på meg som oldenborrer i en lindetopp. Det gikk løs om prosesser og høyesterettsprejudikater, om kranglerier med overformynderiet, om tømmerbrøtning og luksus, om makthavernes regjereri og Mørkfossens utminering, om kontrollen og Jærens oppdyrking, om industri og sentralisasjon, om sirkulasjonsmidlets utilstrekkelighet, om byråkrati og embetsaristokrati, og om alle de -kratier, -arkier og -rier, som har eksistert like fra kong Nebukadnesar til Per Solvolds statsborgeri.

Det var ikke til å holde ut lenger med proprietærens knot og affekterte patos. Fra kjøkkenet skrallet den ene lattersalven efter den andre; Kristen smed førte ordet der ute; han hadde nettopp holdt opp, og der lød på ny en hjertelig latter.

"Nei," sa jeg og brøt over tvert, "nu vil jeg riktig ut og høre smedens historier," løp ut og lot proprietæren bli tilbake i stuen med den mattlysende pråsen og sin egen forstyrrede tankegang.

"Barnevev og løgnaktige regler!" brummet han med det samme jeg lukket døren efter meg; "det er skam for lærde folk; men velmente patriotiske ytringer -", mere hørte jeg ikke.

Lys og liv og munterhet strålte ut i det høye, luftige kjøkkenet. Et bål som lyste opp tilmed i de fjerneste kroker, flammet på peisen. Ved siden av peisstangen tronet proprietærens madam med sin rokk. Skjønt hun i mange år hadde ligget til felts mot gikten og forskanset seg mot dens anfall i en mangfoldighet av stakker og trøyer, og som utenverker utenom alle de øvrige anlagt et uhyre av en grå vadmelskofte, skinte likevel ansiktet under skautet som en fullmåne. På peiskanten satt barna og lo og knekket nøtter. Rundt om satt en krets av piker og husmannskoner; "de traadte Rokken med flittige Fødder eller brugte de skrabende Karder". I svalen trampet treskerne av seg sneen, kom inn med agner i håret og satte seg ved langbordet, hvor kokken bar frem nattverden for dem, en melkering og et trau hårdstampet grøt. Lenet opp til skorstensmuren sto smeden; han røkte på en liten snadde, og over ansiktet hans, som bar sotspor fra smieavlen, lå en tørr alvorlig mine, som vitnet om at han hadde fortalt, og fortalt godt.

"God aften, smed," sa jeg, "hva er det du forteller, som vekker slik latter?"

"Hi, hi, hi," lo småguttene, kisteglade i ansiktene. "Kristen fortalte om Fanden og smeden, og så om gutten som fikk ham inn i nøtta, og nå har han sagt han skal fortelle om Per Sannum, som de underjordiske holdt hesten for i Asmyrbakken."

"Ja," begynte smeden, "den Per Sannum var fra en av Sannumgardene nordafor kjerka. Han var en signekall, og han blei ofte henta både med hest og slede for å gjøre åt folk og fe, liksom gamle Berthe Tuppenhaug hernede i Bråten. Men hvordan det var eller ikke, så var 'n ikke klok nok, for en gang hadde de underjordiske bundet 'n, så 'n måtte stå ei heil natt i heimehagen sin med kjeften på skakke, og det gikk ikke riktig vel til den gangen jeg nå vil fortelle om heller. Denne Peren kunne aldri forlikes med folk, akkurat liksom - hm, hm - nå ja, han var en kranglefant, som hadde sak med alle. Så var det en gang han hadde ei sak i stiftsretten i Christian, og der inne skulle 'n være til klokka ti om morgenen. Han tenkte han hadde god tid, når han reid hjemmefra kvelden i forvegen, og det gjorde 'n også; men da 'n kom til Asmyrbakken, blei hesten holdt for 'n. Det er ikke riktig der heller; for lange tider sia har én hengt seg oppe i haugen, og det er mange som har hørt musikk der, både av feler og klarinetter og fløyter og andre blåsegreier. Ja, gamle Berthe veit nok å tale om det; hun har hørt det, og hu sier hu aldri har hørt så vakkert, det var akkurat som da den store musikken var hos lensmannen i 1814. Var det ikke så, Berthe?" spurte smeden.

"Jo, det er sant, det er gudsens sanning òg det, far," svarte husmannskjerringen, som satt ved skorstenen og kardet.

"Nå, hesten blei da holdt for 'n," fortsatte smeden, "og den ville ikke røre seg av flekken. Alt det han slo på og alt det han huia og skreik, så dansa 'n bare i ring, og han kunne hverken få 'n att eller fram. Det leid med det skreid, men det blei ikke annleis. Slik gikk det heile natta, det var tydelig å se at der sto en og holdt 'n, for alt det Sannumen bante og huserte så kom 'n ikke videre. Men da det leid utpå morgenen i grålysinga, så sto 'n av og gikk opp til Ingebret Asmyrhaugen, og fikk han til å ta med seg en varmebrann, og da 'n var kommet i salen igjen, så ba 'n han fyre over hesten med den. Da kan det vel hende det gikk av garde i fullt firsprang, og Per hadde nok med å henge på, og ikke stansa det, før 'n kom til byen; men da var hesten sprengt."

"Dette har jeg hørt før," sa gamle Berthe og holdt opp å karde, "men jeg har aldri villet tru at Per Sannum ikke var klokere; men siden du sier det, Kristen, så må jeg vel tru det."

"Ja, det kan du," svarte smeden, "for jeg har hørt det av Ingebret Asmyrhaugen sjøl, som bar brannen og fyrte over hesten for 'n."

"Han skulle vel ha sett gjennom hulaget, Berthe, skulle 'n ikke?" spurte en av småguttene.

"Jo, det skulle 'n," svarte gamle Berthe, "for da hadde 'n fått se hvem det var som holdt hesten, og da hadde han måttet sleppe. Det har jeg hørt av en som visste om slikt bedre enn noen, det var en som de kalte Hans Frimodig heime på Halland. I andre bygdelag kalte de 'n Hans med skikkelighet, for han hadde nå det munnhell: "Allting med skikkelighet." Han blei inntatt av de underjordiske og hadde vært hos dem i mange år, og de ville endelig ha 'n til å ta datter deres, som hang etter 'n støtt; men det ville 'n ikke, og da det blei ringt etter 'n fra mange kjerker, så tok de han til sist og kasta han ut fra en høg kolle langt ute i bygdene, som jeg trur de kalte Hortekollen, og da syntes 'n han fór like til fjords. Fra den tid var han en jåling. Så kom han i legd og gikk fra gard til gard og fortalte mange underlige historier, men best han satt, så lo han:

"Hi, hi, hi, Kari Karina, jeg ser deg nok!" sa han, for huldrejenta var bestandig etter 'n.

Mens han var hos de underjordiske, fortalte 'n, så måtte 'n bestandig være med dem, når de var ute og forsynte seg med mat og mjølk, for det som var korsa over og signa med Jesu navn, hadde de ikke makt til å ta, og så sa de til 'n Hans: "Du får ta i her, for dette er der "krikla på"," og han la nå sånne bører i meisene til dem at det var fæle ting; men når det kom tordenslag, satte de avsted så fort at han ikke kunne følge dem. Hans var bestandig i lag med en av dem, som hette Vått, og han var så sterk at han tok og bar både Hans og børa når der kom slikt bråvær på dem. En gang møtte de futen fra Ringerike i en djup dal oppe på Halland, så gikk Vått bort og holdt hesten for 'n, og futen skreik og slo på og fór så ille med hesten at det var synd å se. Men så gikk skyssgutten fram av meiene og såg gjennom hulaget, så måtte Vått slippe, "og da kan det vel hende det gikk," sa Hans, "skyssgutten var nær ikke kommet på meiene igjen, og vi slo opp en skrassel, så at futen vendte seg i sleden og såg seg tebars"."

"Ja," sa en av husmennene, som var en utbygding, "det har jeg hørt om en prest i Lier også. Han skulle reise i soknebud til ei gammal kjerring, som hadde vært et ugudelig menneske mens hun levde. Da han kom på skogen, blei hesten holdt for 'n; men han visste råd, for det var en rask kar den Lier-presten; i et sprang var han fra sleden oppe på hesteryggen og skotta ned gjennom hulaget, og der såg han det var en stygg gammal mann som holdt i tømmen - de sier, det var Fanden sjøl.

"Slipp kuns, du får henne ikke," sa presten.

Han måtte sleppe, men med det samme ga 'n hesten et rapp, så den satte av sted slik at det gnistra under hovene og lyste i alle skogtoppene, og det var ikke mer enn skyssgutten kunne holde seg bakpå. Den gangen kom presten ridende i soknebud." -

"Nei, om jeg skjønner hvorledes det skal gå med kuene likevel, mor," sa Mari budeie, som kom ståkende inn med et melkespann, "jeg trur dom svelter reint i hel, her kan mor se hvor lite mjølk vi får."

"Du får dra høy fra stallgolvet, Mari," sa gamlemor.

"Ja, det var sant!" svarte Mari; "kommer jeg dit, så er karmennene og kallen så forsinna som ville gasser."

"Jeg kan gi deg et råd, Mari," sa en av småguttene med en polisk mine. "Du skal koke rømmegraut og sette ut på stall-låven om torsdagskvelden, så hjelper nok nissen deg å dra høyt til fjøset, mens guttene sover."

"Ja, bare der var noen nisse her, så skulle jeg nok gjøre det," svarte den gamle budeien troskyldig; "men det er fanken ingen nisse her i garden, for de trur ikke på slikt sjølvefolka; nei, på Nes hos kaftein, den tid jeg tente der, der var nissen."

"Hvorledes kan du vite det, Mari?" spurte gamlemor. "Har du sett han?"

"Sett han? Ja, det har jeg riktig også det," svarte Mari, "det er sikker nok."

"Å, fortell oss det, fortell oss det!" ropte småguttene.

"Ja, det kan jeg nok," sa budeien og begynte.

"Det var nå den tid jeg tente hos kaftein, så sa gardsgutten til meg en lørdagskveld:

"Du er nok så snill at du gir hestene for meg i kveld du Mari, så skal jeg alltids gjøre deg et puss igjen."

"Å ja," sa jeg, "jeg kan nok det," for han skulle gå til jenta si.

Da det leid mot tida at hestene skulle ha kveldsfôret, så ga jeg først de to, og så tok jeg et høyfang og skulle gi hesten til kaftein; og den var alltid så feit og blank at en gjerne kunne speile seg i den; men i det samme jeg skulle gå inn i spilltauet, så kom 'n fallande like ned over armene på meg -"

"Hvem, hvem? Hesten?" spurte småguttene.

"Å nei visst, det var nissen; og jeg blei så forferda at jeg slapp høyet der jeg sto, og skyndte meg ut igjen det forteste jeg vann. Og da Per kom heim, så sa jeg: "Jeg har gitt hestene for deg én gang, min kjære Per, men neigu blir det ikke oftere, og Bronen til kaftein den fikk ikke høystrået heller," sa jeg og så fortalte jeg 'n det.

"Å ja, det har inga nau med Bronen," sa Per. "Han har nok den som passer seg han."

"Hvorledes så nissen ut da, Mari?" spurte en av småguttene.

"Ja, meiner du jeg kunne se det?" sa hun; "det var så mørkt at jeg ikke kunne se hendene mine, men jeg kjente 'n så tydelig som jeg tar i deg; han var lodden, og det lyste i øynene på 'n."

"Å, det var visst bare ei katte," innvendte en av dem.

"Katte?" sa hun med den dypeste forakt. "Jeg kjente hver finger på 'n; han hadde ikke mer enn fire, og de var lodne, og var det ikke nissen, så la meg ikke komme levende av flekken."

"Jo, det var nissen, det er visst," sa smeden, "for tommelfinger har 'n ikke, og lodden ska 'n væra på nevene; jeg har aldri handtakes med 'n; men så skal det være, det har jeg hørt; og at han passer hestene og er den beste husbondskar noen kan ha, det veit vi alle det. Det er mange som har stor nytte av 'n; men det er da ikke han aleine de har nytte av, for oppe i Ullensaker var det en mann som en gang hadde likså mye nytte av de underjordiske som andre har av nissen; han budde på Røgli. De visste nå vel det at huldra var der og holdt til der, for det var en gang han reiste til byen så i flekksnøen om våren, og da 'n kom inn til Skjellebekk og hadde vatna hestene sine, kommer der utover bakken en buskap med brannete kuer, så store og feite at det var moro så se dem, og noen av dem som var med, kjørte med alle slags bukjørel og greie på kjerrer med vakre feite hester for; men foran gikk der ei svær jente, som hadde ei drivende kvit mjølkekolle i handa.

"Men hvor skal Di hen på denne årsens tid da?" spurte Røgli-mannen forundret.

"Å," svarte hun, som gikk foran, "vi skal til seters i Røgli-hagen i Ullensaker, der er hamn nok der."

Dette syntes han var rart, at de skulle hamne i hagen hans; og ingen andre enn han hverken så eller hørte noe, og alle dem han møtte på vegen innover, spurte han; men ingen hadde sett en sånn buskap.

Heime på garden hos den Røgli-mannen gikk det også underlig til iblant, for når 'n hadde gjort noe arbeid etter solegladsleite, så blei det alltid ødelagt om natta, og til sist måtte 'n reint holde opp å arbeide når sola var gått ned. Men så var det den gangen jeg ville tale om, det var en høst, han gikk ned og kjente på byggloa om den var tørr - det var seint utpå høsten - og han syntes den ikke var riktig tørr nok ennå, men så hørte 'n så skjellig det sa borte i en haug:

"Kjør inn loa di du, i morra snør det."

Han til å kjøre det beste han kunne; han kjørte til langt over midnatt, og han fikk inn loa; men morgenen etter låg der over en sko djup snø." -

"Ja, men det er ikke alltid de underjordiske er så snille, smed," sa en av småguttene; "hvorledes var det med henne som stal bryllupskosten på Eldstad og glømte igjen lua si?"

"Jo, det skal jeg si deg," sa smeden, og hugg straks i med en ny fortelling.

"På Eldstad i Ullensaker var der en gang et bryllup; men på bryllupsdagen hadde de ikke noen bakeromn, og derfor måtte de sende steikene bort i nabogarden, hvor de hadde bakeromn, og steike dem der. Om kvelden skulle gutten i bryllupsgarden kjøre heim med dem. Da han kom over en av moene der, hørte han ganske skjellig at det ropte:

"Hør du, kjører du til Eldstad fram, så si til henne Deld, at Dild datt i eld!"

Gutten slo på og kjørte, så det kvinta om nesa på 'n, for det var kaldt i været og gildt sledeføre, og det samme ropte det etter ham flere ganger, så han mintes det vel. Han kom vel heim med føringa si, og gikk så fram for bordenden, hvor tjenerne gikk fra og til, som de hadde tid til, og fikk seg noe å leve av.

"Nå da gutt, har fanden sjøl skyssa deg, eller har du ikke reist etter steika ennå?" sa en av husets folk.

"Jo, det har jeg," sa han, "der ser du den kommer inn gjennom døra, men jeg slo på og lot det gå alt det merra orka å spenne i, for da jeg kom på moen, så ropte det:

"Kjører du til Eldstad fram, så si til henne Deld, at Dild datt i eld!"

"Å, det var barnet mitt det," ropte det i gjestebudsstua, og så fór en av sted som om hun var gælen, hun rente på den ene etter den andre og slo dem for skallen alle sammen; men til sist falt hatten av henne, og så fikk de se det var ei hulder som hadde vært der; for hun hadde rapset med seg både kjøtt og flesk og smør og kake og øl og brennevin og alt det som godt var; men hun var så forfjamsa over ungen at hun glømte igjen ei sølvkaupe i ølkaret og ikke sansa at hatten falt av henne. De tok både sølvkaupa og hatten og gjømte på Eldstad; og hatten den var slik at den som hadde den på, han kunne ikke noe dødelig menneske se, uten 'n kanskje var synen; men om 'n er der ennå, skal jeg ikke kunne si for visst; for jeg har ikke sett 'n, og ikke har jeg hatt 'n på heller." -

"Ja, de underjordiske er slemme til å stele, det har jeg alltid hørt," sa gamle Berthe Tuppenhaugen, "men verst skal de være i setertida; det er liksom ei lang høgtid både for huldrer og underjordiske; for mens seterjentene går og tenker på guttene sine, glømmer de å korse over mjølk og fløte og annen bumat, og da tar huldrefolket alt det de vil. Det er ikke ofte at folk får se dem, men det hender da iblant, og det hendte en gang på Nebergsetra oppe i almenningen her.

Det var noen tømmerhoggere eller vedhoggere oppi der og hogde. Da de så skulle gå fram til Nebergsvangen til kvelds, så ropte det til dem borte i skogen:

"Hils henne Kilde at begge sønnene hennes fór ille; de brente opp seg i soddkitiln."

Da hoggerne kom fram til setra, så fortalte de jentene dette og sa: "Den tid vi skulle gå hjem til kvelds og vi hadde fått øksa på nakken, så sa det borte i skogen:

"Hils henne Kilde at begge sønnene hennes fór ille; de brente opp seg i soddkitiln."

"Å, det var barna mine det," skreik det inne i mjølkebua, og så kom det farende ut ei hulder med ei kolle i neven, og den kasta hun, så at mjølka skvatt om dem." -

"Folk forteller nå så mye," sa smeden, akkurat som om han nærte tvil om troverdigheten av denne fortellingen, men det var visst bare av ergrelse over å være blitt avbrutt, nå han hadde fått munnen så godt på glid. Det fantes neppe noen i hele bygden som var rikere på de vidunderligste fortellinger om huldren og de underjordiske enn han; og i troen på disse vesener hamlet han opp med de sterkest troende. "Folk forteller så mye," sa han, "en kan ikke tru det alt. Men når det er hendt i ens eia slekt, så får en tru det. og nå skal jeg fortelle noe som har hendt værfar min; det var en alvorlig og truverdig mann, så det nok var sant det han sa. Han budde på Skroperud på Lodding-eiene i Ullensaker; han hette Jo. Han hadde bygd seg ei ny stue, han hadde en to-tre kuer, feite og i god stand, og en hest som var utmerkt framfor alle andre. Med denne hesten fór 'n ofte i skyss fra Mo til Trøgstad, og når det falt seg så, derifra til Skrimstad og tilbake til Mo igjen; og han brydde seg ikke om hvordan han fór med hesten, for den var og blei like feit. Skytter var 'n også, og spelemann med. Ofte var 'n ute og spelte, men heime kunne de aldri få 'n til å røre fela; om så hele stua var full av ungdom, nekta 'n like fullt å spelle. Men en gang var det kommet noen gutten til 'n med lommeflasker og brennevin. Da de hadde fått kallen på en pisk, kom det flere til, og enda han sa nei i begynnelsen, så fikk 'n fela fatt til sist allikevel. Men da han hadde spelt ei stund, la han den bort, for han visste at de underjordiske ikke var langt borte, og at de ikke syntes om sånt spetakkel; men guttene fikk 'n til å spelle igjen, og således gikk det en to-tre ganger; han la fela bort, og de fikk 'n til å ta den fatt igjen. Til sist hengte han den opp på veggen og svor på at han ikke ville gjøre et strøk med buen mer den kvelden, og så jaga 'n dem ut alle sammen både gutter og jenter. Da han hadde begynt å kle av seg og sto i skjorteermene borte i skorsteinen og skulle tenne kveldspipa si med en brann, så kom det inn et følgje av store og små, så det yrte i stua.

"Nå," sa Jo, "kommer dere nå igjen?" Han trudde det var de som hadde vært inne og dansa; men da han fikk se at det ikke var dem, blei 'n redd, tok døtrene sine, som alt lå i senga, og slengte dem opp på golvet - han var en stor og sterk mann - og spurte: "Hva er dette for folk? kjenner dere dem?"

Jentene var søvntunge og sansa ikke. Så tok han geværet ned av veggen og vendte seg mot det følget som var kommet inn og hytta til dem med trompen. "Dersom dere nå ikke pakker dere, så skal jeg" - bante han - "føyse dere således ut at dere ikke skal vite om dere står på hue eller beina." De satte ut gjennom døra og huiskreik, så den ene fór huestups over den andre, og han syntes det ikke så annerledes ut enn som en hop grå garnnøster trilla ut gjennom døra. Men da Jo hadde satt fra seg geværet og kom bort til skorsteinen igjen og skulle tenne på pipa si, som hadde slokna, så satt der en gammal mann på peiskrakken med et skjegg så langt at det rakk helt ned til benken, ja, det var over ei alen langt; han hadde også ei pipe, og fór fram og tilbake med en brann liksom Jo sjøl og skulle tenne på den; rett som det var, så slokna den, så tente han på igjen, og det blei ikke annerledes.

"Enn du," sa Jo, "hører du til samme fantefølget du med? hvor er du fra?"

"Jeg bur ikke langt borte jeg, du," svarte mannen, "og jeg rår deg til at du passer deg og ikke holder slikt styr og larm heretter, ellers gjør jeg deg til en arm mann."

"Nå, hvor bur du da?" spurte Jo.

"Jeg bur her borte under kjona, og hadde ikke vi vært der, så hadde den nok strøket med for lenge sia, for du har lagt svært på varmen iblant; det har vært hett der, og den er ikke frakere, enn at den faller over ende, dersom jeg setter fingeren min bortpå den. Nå veit du det," sa han, "og pass deg etter denne dag."

Aldri blei der spelt til dans mer; Jo skilte seg ved fela si, og aldri fikk de han til å røre noen annen etter den tid." -

Under den siste del av denne fortellingen hadde proprietæren holdt en svare rumstering inne i stuen; skapdøren ble lukket opp og igjen; det ble raslet med sølvtøy og nøkkelknipper; man kunne høre og vite han var beskjeftiget med å låse igjen for all rørlig eiendom fra sølvkruset til blytobbaksdåsen. Nettopp som smeden hadde endt, gløttet han på døren, stakk hodet ut med luen på det ene øret og sa:

"Er du nå ute med reglene dine og lyver igjen, smed?"

"Lyger?" sa smeden meget støtt; "det har jeg aldri gjort, for dette er sant; jeg er jo gift med den ene av de jentene, og kjerringa mi, Dorthe, hun låg sjøl i senga og såg den gamle skjeggkallen; riktignok var de jentene rare og liksom halvfjollete, men det kom av at de hadde sett de underjordiske," tilføyde han med et harmfullt blikk på proprietæren.

"Fjollete?" sa proprietæren, "ja, det tror jeg nok; det er jo du også når du ikke er på en kant, for da er du rent binnegal. - Kom, smågutter, og gå opp og legg jer, og sitt ikke her og hør på det røret hans."

"Det må jeg si er dårlig sagt av deg, far," ytret smeden overlegent. "Sist jeg hørte der blei snakka fjolleri og rør, var da I prekte på Neberhaugen den syttende mai," føyde han til i samme tone.

"Forbannet sludder!" brummet proprietæren og kom stampende gjennom kjøkkenet med lyset i den ene hånden og en pakke akter og noen aviser under armen.

"Å, bi litt far," sa smeden drillende, "og la småguttene få lov å være her, så skal I også få høre en liten stubb; I har ikke godt av å lese i lovboka støtt I heller.

Jeg skal fortelle Jer om en dragon som blei gift med ei hulder. Det veit jeg er sant, for jeg har hørt det av Gamle-Berthe, og hun er sjøl fra den bygda der det hendte."

Proprietæren slo bister døren igjen, og man hørte han trampet oppover trappen.

"Ja ja, siden kallen ikke ville høre, så får jeg fortelle 'n til dere da," sa smeden til småguttene, som ikke lenger brydde seg om den bestefaderlige myndighet når smeden lovte å fortelle eventyr.

"For mange år sia," begynte han, "budde der et par gamle velstående folk på en gard oppe på Halland. De hadde en sønn og han var dragon, og en stor vakker kar var 'n. På fjellet hadde de ei seter, og den var ikke som seterstuene pleier være, men den var pen og godt oppbygd, og der var både skorsteinsmur og tak og vinduer i den. Her låg de heile sommeren, men når de reiste heim om høsten, hadde tømmerhoggere og skyttere og fiskere og sånne som ferdes i skogen ved de tider, lagt merke til at huldrefolk flytta inn der med buskapen sin. Og med dem var det ei jente, som var så nauvakker at de aldri hadde sett hennes make.

Dette hadde sønnen ofte hørt tale om, og en høst de reiste heim fra setra, kledde han seg i full mundering, la dragonsalen på dragonhesten både med pistolhylsene og pistolene, og så reid han der opp. Da han kom i vrangbredden, var det sånn varme på i setra at det lyste ut gjennom alle mosefara, og da kunne han skjønne at huldrefolket alt var der. Så bandt han hesten sin ved en granlegg, tok den ene pistolen ut av hylstret og lista seg sakte opp til vinduet og skotta, og der inne i setra såg han en gammal mann og ei kjerring, som var krokete og reint skrukkete av alderdom og så urimelig stygg at han aldri hadde sett noe så stygt i sitt liv; men så var det ei jente der, og hun var så deilig at han syntes han ikke kunne leve, hvis han ikke kunne få henne. Alle hadde de kurumper, og det hadde den vakre jenta òg. Han kunne se at de nylig var kommet, for det var nettopp rydda opp der. Jenta holdt på å vaske gamlestyggen, mens kjerringa gjorde opp varme under den store primkjelen på peisen.

Rett som det var, støtte dragonen opp døra og skaut av pistolen like over hue på jenta, så at hun tulla bortover golvet. Men i det samme blei a likså fæl som hun før hadde vært vakker, og ei nese fikk hun så lang som pistolhylsteret.

"Nå kan du ta henne; nå er hu di," sa den gamle mannen. Men dragonen kunne ikke flytte seg et skritt hverken fram eller tilbake. Den gamle begynte da å vaske jenta; så blei hu noe likere: nesa minka saktens til det halve, og den stygge kurumpa blei bundet opp, men vakker var a ikke, det var synd å si.

"Nå er a di, min staute dragon, sett a nå på salknappen og rid til bygda og hold bryllup med henne. Men til oss kan du lage til det vesle kammerset i størhuset; for vi vil ikke være sammen med de øvrige brurefolka," sa den gamle styggfanten, som var far hennes; "men når skåla går om, så kan du se ut til oss."

Han torde ikke gjøre anna; han tok henne med på salknappen og laga til bryllup. Men før de gikk til kjerka, ba brura ei av brurepikene å stå vel bak henne, forat ikke noen skulle se at rumpa falt av, når presten la handa på henne.

Så drakk de bryllup, og da skåla gikk om, gikk den unge mannen ut i kammerset, hvor der var laga til for de gamle huldrefolkene. Den gang såg han ingenting der, men da bryllupsfolka var reist, låg der igjen så mye gull og sølv og så mange penger at han aldri hadde sett så mye rikdom før.

Det gikk nå både godt og vel i lang tid; hver gang der var fremmedlag, laga kona til for de gamle ute i kammerset, og alltid låg det etter dem så mange penger at de til sist nesten ikke visste hva de skulle gjøre av dem. Men stygg var a og stygg blei a, og kei var han av henne, og det var ikke fritt for at han var litt slem iblant, så at han baud til å slå og denge henne.

En gang skulle 'n til byen; det var på barfrosten om høsten, og så skulle 'n legge sko under hesten. Han gikk da til smia, for han var en dyktig smed sjøl; men hvorledes han laga det, så blei skoen enten for stor eller også blei 'n for liten, og aldri ville 'n passe. Han hadde ikke flere hester heime, og det leid med det skreid, så det blei middag og det blei eftasverdstid.

"Kan du da aldri få lagt under den skoen?" sa kona; "ikke er du rar mann, men du er nok enda kleinere smed. Der blir ikke annen råd, enn at jeg får gå i smia og sko; er den for stor, kan du jo gjøre den mindre, og er den for liten, kan du jo gjøre den større!"

Hun gikk til smia, og det første hun gjorde, var å ta skoen med begge never og rette den ut.

"Se her," sa hun, "slik skal du gjøre." Så bøyde hun den sammen, som om den hadde vært av bly. "Hold nå opp beinet," sa hun, og skoen passet så akkurat at den beste smed ikke kunne gjort 'n bedre.

"Du er nok stiv i fingrene du," sa mannen og såg på henne.

"Synes du det?" sa hun. "Hvordan mener du det var gått med meg, dersom du hadde vært så stiv i fingrene? Men jeg holder for mye av deg til at jeg skulle bruke kreftene mine på deg," sa hun.

Fra den dag var han en aparte mann imot henne." -

"Nå synes jeg vi kan ha hørt nok for i kveld," sa gamlemor, da fortellingen var slutt, og reiste seg.

"Ja, vi får vel til å rusle på oss, siden kallen har kurra seg," sa smeden og ba godnatt, men han lovte småguttene å fortelle mere neste aften, og tinget med dem om en kvart tobakk.

Om eftermiddagen da jeg var ute i smien hos smeden, skrådde han sterkt, hvilket alltid var et merke på at han hadde drukket brennevin; om aftenen var han gått på bygden for å få mere. Da jeg flere dager efter så ham igjen, var han mørk og ordknapp. Han ville ikke fortelle noe, enda småguttene lovte ham både tobakk og brennevin. Men pikene mumlet om at de underjordiske hadde hatt fatt på ham og slått ham over ende i Asmyrbakken. Der hadde en kjører funnet ham liggende på morgensiden, og da snakket han over seg.


På høyden av Aleksandria

Fra korvetten Ørnen så jeg ut over det urolige hav, som vidt og bredt rullet sine bølger i skiftende lys og skygger; i det fjerne var havet blå-fiolett, skygget med sortblått, - her tindret det lysegrønt og klart i solglimtene, når det gikk en rift i de jagende skyer. Men hist nede under havet og bølgene ligger Egypt; hvert øyeblikk kunne vi vente å se vidunderlandet stige opp i synskretsen.

Mens jeg sto og stirret ut over bølgetoppene efter det forventede land, brummet båtsmannen til en klynge skipsfolk som sto ved siden av meg, at nu var han snart lei av disse "tyrkerhòla". "Hva skal vi i Aleksandrien?" sa han; "der er det slikt et drekkevann at det yngler firfisler i magan på en, dersom det ikke blir silt gjennom kammerduk, eller halvblanda med rom." -"Ja," ble han ved å brumme, da de andre satte i å le av kraftuttrykkene hans, "hosdan gikk det ikke han Nils Klubb? Han var skrøpelig sia han var her sist, og han blei ikke bra før et år etter, da han hadde gitt fra seg ei halv vassbøtte med firfisler. Det er jammen vann å by folk; tordne meg, må det ikke minst halvblandes med rom!"

"Det var ikke noe dårlig drekke; en skal ikke få lus i magan av det, båtsmann," falt en inn; "er det nok av det å få, så er det ikke så ille enda å væra i tyrkebyene."

"Å ja, men hva rart er det forresten? ikke veit jeg det," brummet båtsmannen.

"Skulle jeg regne opp det, blei vi ikke ferdig på ei vakt," svarte den andre; "men det rareste jeg så da jeg var der sist, det var at tryntyrken ikke hadde tryne, og at bikkjene gjødde på norsk."

"Mers og vev!" sa båtsmannen. "Jeg har liggi her og gnudd med dissa skutene, så jeg er likså godt kjent i Middelhavet som i Fantefjerdingen hjemme, men tordne meg om det er mer enn én real by i hele Middelhavet og det er Gibraltar. I dessa tyrkerhòla er det søkka fullt av snytere og skøyere, og det eneste rare der, det er at de går julebukk hele året. Jeg var like glad med hele Egypt," la han til, "dersom jeg fikk ture jula hjemme, så som jeg gjorde i gamle dager."

Denne båtsmannens lengsel efter hjemmet førte også meg i tankene hjem til sne og is under Nordens vinterhimmel; jeg mintes sledefart og bjelleklang, julefred og lune stuer med sprakende ovnsvarme hos venner i nord. Det var vanskelig å bli fortrolig med tanken på at det var vinter og at julen sto for døren, uten noen av nordisk vinters merker. Og likevel var det så at det led mot jul; det var den tyvende desember, men vinteren kom ikke til Egyptens land, den dvelte i Norden. Vi syntes riktignok vi øynet spor av den da vi for en stund siden seilte forbi Naksos og andre av de greske øer, som noen mente lignet aldeles på Finnmark; men på Kos vandret vi kort efter på skinnende gresstepper, i sitronskoger fulle av gylne frukter; og da vi for et par dager siden seilte forbi Rhodos, var været så lunt og mildt som på en varm sommerdag i Norden, mens havet lå blankt som et speil og blått som den klare himmel. Også her hvor vi nu krysser, er det lunt når man er i le for vinden, og solen kommer frem; men været er stormende og ustadig, og sjøen går høy. Havet, som før var så vakkert og skinnende blått, er nu skittent og grågrønt, og man sier at denne farven skriver seg fra Nilens mudrede strøm.

Se nu, fjernt nede dukker en lav kyst opp i synskretsen: palmekroner henger svevende over den oppe i luften, for på så lang avstand ser man ikke stammene. Lenger mot vest hever seg en høyde med et palass. Det er Aleksandria, det er Egypt, som vi bare er noen mil borte fra. Men vi er for langt mot øst til å nå havnen i dag; vinden er gått om til sydvest, og vi må vende. Skipet står igjen til havs; Egypt svinner atter under bølgene, og værets og vindens herre må råde for om vi skal ture jul under palmene ved Egypts kjøttgryter, eller på en huskende planke over salte vover.

Mot natten hadde skipet fjernet seg en fjorten til seksten mil fra land; det blåste sterkt fra samme kant; av og til kom en byge som pisket havet, pep i tauverket og hyllet himmelen i mørke skyer, for så igjen å flenge rifter i dem, som stjernene skinte gjennom med blankere og mer stille lys enn i Norden. Skipet arbeidet mot sjøene, det løftet og senket seg, men vugget oss ikke på noen lempelig måte; imellom slo en bråttsjø over baugen, sendte tusener av lysende gnister gjennom luften, og sprøytet vannet og morildens tindrende småstjerner langt inn over dekket; bølgekammene glimtet i hvitlig lys, kjølvannet skinte som glødende malm, og en stim av delfiner som fulgte skipet, fór som brede lysstriper eller uhyre blålige raketter hen under havet. Av og til kom de opp for å dra luft, og da lød det som dype sukk og stønn. Under havets larm og brøl, gjennom vindens hyl og hvin, var det noe spøkelsesaktig, noe nesten overnaturlig i disse stønnene, som gjorde det forklarlig hvorfor folkene, som hadde samlet seg i klynger mellom kanonene i le av storbåten, nu var kommet i snakk om trollkjerringer, nisser og slikt. En av dem lot nettopp til å ha fortalt en historie som den om jungmannen og de tre trollkjerringene, og nu la en annen i vei med en om en prestekone som entret til himmels:

"Det var en prestegård i en bygd ved Kristiansand, og der kunne de ikke holde på tjenestefolkene. Om de fikk aldri så sterke og friske folk, så ble de snart maktstjålne og skrøpelige, når de hadde vært der en stund; de fikk både mosott og annet, og trivdes ikke ved maten heller. Men så kom det en gutt dit; ham gikk det bedre med, for mor hans bodde et lite stykke derfra, og der var han og fikk seg litt fremmed mat iblant. Men om julenatta kjente han det rykket og reiv så underlig i kroppen og hodet på'n, og da han våkna om morgenen, rant svetten av 'n, og han var så trøtt og sliten som om han skulle ha gjort et tungarbeid. Gutten var mye hjemme hos mor si det året; han syntes maten smakte bedre der, og han holdt ut nokså godt. Da det led til jul, satte han seg fore det, at han ikke skulle sove om julenatta; men han var ikke god for å stå imot. Om natta kjente 'n den samme rykkingen og rivingen i kroppen og i hodet, og da han våkna, var 'n så trøtt og matt at svetten rant av 'n. Det gikk et år til, og han holdt seg nokså bra; men da julenatta kom, satte 'n seg ved bordet i drengestua med noe brennevin - for det var nok av det slaget i prestegården til jula - og han ville ikke sove på noen vis; men alt han stridde imot, så sovna 'n da det lei mot midnatt, og han kjente den samme rykkingen og slitingen i kroppen igjen. Han ville så gjerne bli våken, men han kunne ikke, alt det han stridde og syntes han skulle stå imot; jo, til slutt så våkna 'n og da sto 'n i snøen utafor ei kjerke. Ved føttene hans lå det ei grime, og rundt omkring 'n sto det mangfoldige oppsâla hester. Han undres på dette, og da han fikk se det var lys i kjerka, og hørte det var folk der inne, så kløv han opp og titta gjennom det ene vinduet. Men der kan det vel hende det var huskestue; det var så fullt med trollkjerringer at det krydde, og de som var de første og fornemste i møtet, det var prestefrua og ei skarvekjerring som bodde ved en bekk ikke langt fra prestegården.

"Hå, hå, er det slik fatt," tenkte gutten, og kløv forsiktig ned og stilte seg på plassen sin igjen, og da frua kom ut, smaug 'n grima over hue på a, og med det samme blei hu til ei svart merr. Han var ikke sein om åkomme opp på ryggen på a, det bar avsted, og han sparte hverken på grima eller hælen. Da han kom hjem, satte 'n inn merra på stallen, og bandt a væl, men han aktet seg nok for å ta av grima, og så gikk han inn og la seg til å sove.

I otta om morgenen reiste presten til kjerka og skulle holde fropreika, og sanset ikke at frua var borte; men da hu ikke var kommet igjen til han kom hjem fra kjerka, blei det spurlag etter a i nabogårdene, men det var ingen som hadde sett prestefrua, og det gikk over heile bygda; men nei, det var ingen som hadde sett a eller visste om a; men gutten sa: "Gi tål, så kommer a nok!" Når han kom inn i stallen, sto merra og sleit i grima og stampa i spiltauet og slo i bolken med bakbeina, som hu ville rive ner hele stallen. Men gutten aktet ikke mer på det enn på det han aldri så.

Presten var i lag med 'n mange ganger, og ville vite hvor frua var henne. Men gutten blei ved sitt, og sa hu kom tidsnok hjem.

"Du må vite noe om henne, eller om hvor hun er," sa presten, "siden du så sikkert kan si at hun kommer igjen, og nu vil jeg du skal si meg det, enten det er så eller så."

"Ja, siden I vil ha det, så får jeg si det, far," sa gutten. "Det er ei fin kjerring I har; nå skal I få se hossen hu er skapt," sa 'n og tok med seg presten ner i stallen.

"Hva er det du sier? Er mor i stallen?" sa presten.

"Der står a," sa gutten. Dette syntes presten var underlig, for denne merra hadde han aldri sett før, og hu sto der og slo i spiltauet så flisene flaug, og var så vill at hu togg skum.

"I får gå opp i spiltauet og ta av henne grima," sa gutten. Presten gjorde så, og da grima var av, sto prestefrua der så flygende gal at hu ville sette like i synet på gutten. "Nei stopp, min kone," sa presten, "nu blir det nok en annen dans!"

Gutten fortalte alt i hop, men prestefrua nektet og sa det var løgn hvert evige ord. Så fikk de fatt i skarvekjerringa ved bekken, og lovte at hun skulle få slippe med livet, om hun ville angre, og tilstå hvem som var trollkjerringer i bygda. Da hu hørte det, betenkte hu seg en stund; men så navnga hu åtte til, foruten seg sjøl, og fortalte hva for kunster de hadde gjort, og sa at Gamle-Erik og prestefrua hadde dansa føre både i kjerka og på sankthansbakken. Da det var kommet for en dag, ble de satt til lensmannen og forklaget til øvrigheten, og siden ble de dømt til å brennes alle åtte. De bygde opp en firkantet mur, som de stablet full med ved og tente fyr på. Kjerringene satte de opp på muren og skjøv dem oppi varmen, den ene etter den andre. Da prestefrua skulle i veien, var hu så arg og gælen at hu mest ville flyge i flint, for det hu ikke hadde fått tak i gutten. Men det var ingen pardon, hu måtte på gloa.

"Ja, det hjelper ikke, mor," sa presten, "retten må ha sin gang; nu får du til, du også, for du har vært den verste av dem alle." De fikk henne opp på muren; men da sa hu, at hadde hu tenkt det skulle bli slik ende på dansen, så skulle hu nok ha stelt det så at fanden skulle fått ei klo i presten. "Men det kan nå være det samme," sa a, "jeg blåser i både dere og denne pinnevarmen deres," og dermed så tok hu opp et grått ullgarnsnøste, kasta det ende til himmels, og entra oppetter tråden som ei katte. Siden den tid så de aldri mer til henne." -

"Du er grei kar du," sa skipssersjanten; "du juger da så en både kan ta og kjenne på det; for alt slikt vev om trollkjerringer og nisser og spøkeri det er - klinke meg - løgn, ser du!"

"Ja, men jeg har hørt det av 'n Stener Sundet," innvendte han som hadde fortalt; "og bestemor hans hadde vært der og sett stedet der de ble brent."

"Jeg blåser i bestemor hans, den pulverheksa, - hu burde visst ha vært brent hu også, - men løgn er det, det er sikker, for det fins ikke trollkjerringer og slikt spøkeri."

"Du sier det, min kjære sersjant," sa en kvartermester, "at det ikke fins spøkeri og slikt; men slikt må du ikke komme til meg med, for det var bror min nissen firte ner ombord på Gamle-Ørnen. Det var ingen andre ombord enn Søren og en innrullert; køyene lå i finkenettet, og dagen etter skulle kommandoen heises. Nå, forut under bakken hadde de strakt et par køyer og der lå de. Men best som Søren ligger lys våken, ble køya firt ner, så han sto med hue i dekket og beina til værs. Han fór bort og kjente på kameraten, for han trodde det var han som hadde gjort det, men han sov som en sel, og da han vekte 'n, visste 'n ikke av noen ting. Han spurte bare hvor langt det lei på natta. Men han Søren tenkte som så, at kan jeg ikke få lov til å ligge uten jeg skal stå på hue, så kan jeg bli på beina, og dermed så surra 'n køya, la den i finkenettet og ga seg til å drive på dekk. Men det varte ikke lenge, skal jeg tru, før den andre også ble firt ned, og det så det sakk i dekket. Hvem var det vel som gjorde det, mener dere, hvem annen var det vel enn nissen?"

"Tordne meg, holder jeg ikke med sersjanten," bante båtsmannen, "det er løgn er det, det må vel jeg veta som har stått ombord der så lenge; jeg hørte ingen ting, og ikke så jeg noe heller på hele Brasil-turen, og ikke i Middelhavet heller. Jeg har nok hørt snakke om detta; men han Søren var ei fyllebøtte -"

"Ja, men gamle Tiks da, gamle Ole Tiks," la en inn. "Båtsmannen ble ved å brumme at Ole Tiks, det var da også den rette; om vinteren var han drankekjører, og syttende mai og sankthanskvelden var han nestkommanderende på Røstberget. Men han som holdt på Ole Tiks, lot seg ikke stagge, han la i vei:

"Ole Tiks var ombord i gamle Ørnen, og én til med ham - hvem det var, mins jeg ikke. Det var også før den skulle ut på tokt, for kommandoen skulle heises den andre dagen, så som han Ulrik der fortalte. Men de var akter i hytta disse to, og flere var det ikke ombord. Da det lei på natta, våkna de og hørte en dur forut; det slo og hamret i forlugarskottene, kastet med kasser og jern, og ramlet i kjettingen som hele tampen av den skulle rause ut. Da det var slutt med det, tok det til å tromme på messebordet i forlugaren, og dundre med trommestokker over hele banjerdekket. Vel, de gikk forut begge to og så nerigjennom forluka. Tiks syntes han så ei rau lue og ingen annen ting, og den andre han så slett ingen ting. Men nissen var det, det var greitt å skjønne." -

"Ja det er greitt å skjønne at det var nissen," tok en pipende stemme opp igjen - den tilhørte en båtsmannsmat som satt nede under storbåten. "Det er noe vi alle veit at nissen har rau lue, og at nissen er til, det er visst, for jeg har hørt det av far min, og han løy aldri. Han hadde ikke sett 'n, men han hadde vært enstan oppe i landet der nissen hadde vært. Men der til den gården kom det en gang reisendes en studentermestersvenn, en slik som hadde stått ut prestelæra, og han hadde ikke vært hjemme på mange år. Han måtte ta inn der, for det kom et slikt overhendig vær på 'n, med regn og storm. Men han stundet hjem og ba de skulle la hesten stå i stallen med selen på. "Bare vi tør for Vesle-tuss," sa mannen på gården. Studenten aktet ikke på dette, men gikk inn og ut og så om ikke været skulle bedage seg, for han ville ut og på hjemveien så snart det lettet. Men mannen sa det satte i med regn, det var ikke å spørre om; det var best de selte av hesten, og at han fikk ei køye der om natta. Studenten ville ikke høre på det øret, og spurte bonden hossen han kunne være så sikker på at det skulle sette i med regn. "Hm, hm," sa mannen så smått, "jeg har mine merker for meg sjøl på låven," og annen klaring fikk 'n ikke på det. Som han gikk der og glodde på været, fikk 'n se det kom en liten tusse med ei høybør så stor og diger som et hestelass, og kastet inn på låven. Han undres på hva dette kunne være for en, og da han gikk etter ei ny høybør, gikk studenten inn på låven og kjente på høyet; det var så knuspende tørt som det aldri hadde kommet annet enn godvær og solskinn på det. Rett som det var, kom tussen med ei bør til som var enda større, men ikke snakket studenten til 'n, og ikke han til studenten heller. Da tussen la i veien igjen, gikk han bort og kjente på den høybøra også, og det var ikke et strå som var vått i den heller, enda det dreiv på å regne så det øste ner. Dette syntes han var rart, men han snakket ikke om det da.

Om kvelden laget de til bordet med mat og stell, men omfram rigget de til et lite bord med rømmegraut borti en krok. Studenten undres på om det skulle være til ham, og likte ikke dette, for han ville ikke ete for seg sjøl, han ville helst holde lag med de andre; men kjerringa sa det var til gårdsgutten.

"Det er nok en ferm gårdskar dere har," sa studenten.

"Å ja, er det det," sa mannen.

"Hvor lenge har dere hatt ham?" spurte studenten.

"Jeg veit ikke så nøye," sa mannen. "Han har vært her lenge før mi ti'."

"Hvorledes skal jeg skjønne det?" spurte studenten igjen. Jo, så kom det for dagen hva det var for en de hadde til gårdskar, det var nissen det. Da studenten hørte det, prekte 'n for dem både i det vide og det breie, om hvor ugudelig det var å dyrke slike avguder, og han la ut både av bibelen og av sitt eget vett, om hvor syndig de bar seg at, at de ga mat til slike og jaget fattigfolk fra dørene, som kunne leve både godt og væl av det de kastet bort i ugudelighet, og prekte som en prest; for nissen eter ikke maten de gir 'n, han kan ikke ete. Da han hadde gjort det, tok 'n fatt på nissen og leste Pauli ord for 'n, så han måtte vise dem maten han hadde fått i alle åra han hadde vært der; han hadde lagt 'n bort i ei bergkløft. Så spurte 'n nissen hvor lenge han hadde vært ved gården.

"I tre mannsaldrer," svarte 'n.

"Hvor mange sjeler har du fått her," spurte studenten.

"Jeg har fått sju," sa nissen, "og jeg får vel snart to til."

Det skulle det ikke bli noe av, mente studenten, og så spurte 'n hvor langt det lei med de folkene som bodde der nå.

"Å," sa nissen, "mannens stol er mest ferdig, men kjerringas mangler det ene beinet ennå," - med det mente nissen at mannen var feig, og at kjerringa ikke hadde langt igjen, hu heller.

Da studenten hørte dette, mante han nissen bort, og ble der og prekte gudsord for folkene til han trodde de var sikre for fanden og utsendingene hans." -

De samme innvendinger ble reist mot denne som mot de foregående historiene, men mange tok til orde for nissen også; det var ikke tvil om at nissen var til, mente de, men kanskje lot han seg ikke se så ofte nu som i gamle dager, da folk var sterkere i troen; ja det torde hende han var nærmere enn noen trodde, hvis han ikke hadde gått overbord; for nu hadde det nok vært stilt en stund, men det som slo dem av marken, var at båtsmannsmaten sa for sant at oldefar hans var blitt konfirmert av den studenten som hadde talt med nissen og mant ham bort.

Da underholdningen nu holdt på å gå i stå, spurte en av matrosene en kamerat, - som det lot til på skøy: "Hossen er det med deg, Nils Strand, var det ikke far din som lå og losa på mers og fyll i fjorden, så han ble spleisa til datter til nøkken?"

Kameratene flirte, men Nils, som var en hissig kropp, forklarte spottefuglen med fynd og klem at hans far hadde vært så ordentlig en mann at han visste ikke at han hadde sett 'n full uten i jula, og noe slektskap med nøkken visste han ikke om. Hans morfar hadde en gang fortalt at han hadde vært i følge med nøkken og kapprodd med ham innover fjorden. Det måtte vel væra det han mente, for noe overnaturlig slektskap kjente han ikke til; forresten var det en historie som var så gammel at det hadde grodd mose over den i mange år alt. Men da de andre ba ham, fortalte han historien likevel:

"Da jeg var yngre, var jeg ofte med 'n morfar og flere fiskere innifra fjorden på vinterfiske utover i Onsøy og ved Hvaler. Ei natt lå vi ved Rauer-Kalven, og hadde gjort opp varme i en av hulene i ura der. Tia falt lang, så som den ofte gjør for fiskeren; vi røkte tobakk, kokte kaffi og snakka gammalt snakk, og han morfar fortalte om gamle dager, da han var ung. Han fortalte da at den gangen han bodde i Gamlebyen og var reservelos, hadde 'n lost ut skip en gang, og var på hjemveien. På det samme stedet ved Kalven der vi lå, var 'n i land og hvilte en stund, men da han la ut igjen, kom det roendes en mann i en halv båt, rektig like ut av ura mellom de store steinene. Detta syntes han var leit, og han ble reint fælen, for han hadde ikke sett 'n før, hverken mens han la inn, eller mens han lå der, og han visste nok det de sa, at nøkken skulle fara slik. Han trudde ikke det var nøkken, men han kunne ikke veta hvem det var; for det er så mange hòl og ganger i ura mellom steina på Rauer-Kalven at det gjerne kunne ligge mange tusen mann der, og ingen kunne se dem; og i de dager var det så fullt av fugl, av alker og ær, som klekket der, at en mann gjerne kunne raske i hop ei tønne egg om dagen. Nå ja, fælen blei 'n, og han begynte å dra på årene det beste han orka. Men det hjalp ikke stort, skal jeg tru, for da den andre så han tok til å herde på, rodde han rundt om 'n så titt han ville, og han morfar kunne ikke se han tok i mer for det. Nå ja, han halte ut det meste han kunne, og da han kom opp til Larkollen, la 'n i land og fikk seg en dram eller to, for han syntes ille om følget han hadde fått, og tenkte han kanskje skulle bli kvitt det mens han stoppet og hvilte en stund. Ja, det skal jeg tru! Da han kom ner til båten, så 'n ingen, men da han kom ut på fjorden, kom han fram bakom Kollen, denna som var i den halve båten, og var i følge med'n og rodde rundt 'n så titt han ville. Jo lenger det lei, dess mer fælen blei 'n morfar, og han måtte innom både Revsnes og på Bevøya og få seg en styrkedråpa, og hver gang tenkte 'n at når han kom til folk, så blei 'n kvitt 'n. Å ja, det skal jeg vel tru! Når han kom i båten, så han ikke noe til 'n, men aldri før var 'n litt utpå fjorden, før han i den halve båten var der igjen. Han morfar rodde så svetten silte, men det monna ikke mer enn om han skulle sitti og kava med et øsekar; den andre rodde rundt 'n gang etter gang. Ja vel, gammeln måtte stoppe opp i Filtvet og få seg en tår, og i Drøbak måtte 'n også inn, men han blei ikke kvitt 'n for det, og da han kom til Sandbukta, syntes 'n morfar han ikke orka ålette årene. Han gikk inn og hvilte en stund, og fikk seg en tår brennevin, - det var ikke vondt for det den tida, skal jeg tru, når en hadde skillinger i lomma. Ja vel, da han syntes han var hjerta til å ta på igjen, betalte 'n for seg og skulle nerover til båten. Men på stranda møtte 'n en gammal mann, som han syntes han skulle kjenne au, og mannen spurte 'n om han ikke ville setta 'n over til Håøya; han skulle dit i brøllop, sa 'n, og han skulle forskylde 'n væl for det, så han skulle visst ikke angre på umaken; det var ikke så nøye med ei halvskjeppe penger for ham, sa'n. Han morfar syntes nok detta var underlig snakk, men han lovte han skulle setta 'n over, og betalinga var det ikke så farlig med, for han rodde samma veien. "Men er ikke du fra Strandgata," sa mannen. "Jo visst er jeg det," svarte 'n morfar; "jeg syns jeg skulle kjenne Dere også, men jeg veit ikke rektig hvor jeg skal ta Dere igjen." - "Å, det er ikke så greitt å ta meg igjen," sa mannen, "men ellers så er vi naboer, på en måte, for jeg er Ekebergkongen," sa 'n, "og i natt skal jeg holde brøllop med stedatter til kongen i Håøykollen. Det tar til å li uti åra med meg," sa 'n, "for nå er jeg så gammal som sju skaufall på Nesodden, og så syns jeg det kan være på tie å gifte seg." - "Ditt gamle stygge troll!" tenkte 'n morfar, og hadde han vært fælen før, så blei han det da enda mer nå.

"Gæli var det da jeg rodde om kapp med nøkken," tenkte 'n, "men detta er verre; jeg trur mest det er fanden sjøl jeg har fått i båten;" men så skjøt 'n hjertet opp i livet og tenkte at den som hadde tatt fanden på nakken, måtte bæra 'n fram, som dom sier for et gammalt ord, og så spytta 'n i nevene og trakk på årene. Rett som det var, var 'n ute igjen, han i den halve båten, men han gjorde inga kroker på veien nå, han rodde beint imot Håøya så spruten sto, og fór forbi dem som en vind. Da Ekebergkongen fikk se 'n, blei 'n reint utav seg, og huia og skreik: "Ro, ro, ro, alt det du kan, ei hel skjeppe med penger, om du er først i land!"

Han morfar brumla for seg sjøl at kappfly med kalver og kappri med skyfloken var mest ikke gælnere enn detta, og slik bortover dekket. Men han trakk på årene det han orka, for han så at pengesekken alt lå i båten. Men alt det han rodde, så monna det ikke, de var ikke god for å hale inn på nøkken. Da de kom nærmere oppunder kollen, så 'n morfar at det lå et gildt slott der, som han aldri hadde sett. Det skinte ut av alle vinduene, og det var så mange tyrilyser utafor, og det var så lyst som på klare dagen. Spillemenn og musikk og lystighet var det, så de hørte det langt utpå fjorden, og da de kom nærmere, var det et stort følge med troll der, både store og små; noen satt på hestene, med neser så lange at de nådde til sâlknappen, og noen holdt på å stige opp; det var kjøkemestere og spillemenn akkurat som det er skikk i store brølloper på landet, og brura hadde kronen, slik som de brukte det i gamle dager; hu var pynta i silke og sølvstas og gullstas, så det lavde av henne, og hu var så vakker og vén at det var ikke måte med det, og han morfar ble både avendsjuk og harm, at slik en tørr vissen trollmann, som var så gammal som sju vedfall, skulle få slik ei ung, vakker jente. Hu sto også og maka seg, og skulle stige opp på en hest, men hu både gråt og ba, så ille var a ved, og hu var redd for å ri også. Men så kom det en grå hest med forgylt sâl og biksel opp fra standa, og la seg for beina hennes som ei bikkje, og så satte hu seg på den; men den hesten, det var nøkken som hadde skapt seg om, og ingen annen.

Da Ekebergkongen så det, blei 'n reint vill; han både skreik og huia på 'n morfar, at han skulle ro på svarte livet. Men innifra kollen ropte en, som var så grov i målet:

"Setter du kongen i land
skal du druknes ved stand!"

Da Ekebergkongen hørte det, hoppa 'n fra båten og langt opp i land med ett hopp. Men i det samme satte nøkken avsted med brura på ryggen, så gnistene spruta under hestebeina; det bar oppetter den grønne dalen som deler Håøya på det smaleste, og følget etter med fakler og tyrilyser. Noen skjeva hit og dit på hesten, og noen rei nokså strunke; men Ekebergkongen kasta seg på en hest og satte etter, som han var både full og gælen.

Alt detta sto 'n morfar og så på, og han kunne ikke annet enn le av tullemuten og de syndige trolla som kongen rei over ende så de rulla utover bakken, mens ilden og gnistene fraste om øra på dem; så måtte de hinke hestelause etter. Men gammeln hadde ei ladd selbørse i båten, og en sølvknapp hadde 'n fått tygd sammen og putta neri, og den skjøt 'n over brudefølget da Ekebergkongen var på låringen av nøkken og brura. I det samma det small, blei det så kølande mørkt at han ikke så hvor han var henne engang. Pengesekken hadde 'n igjen, den lå i båten; men da han kjente på det som var i 'n, vå var det ikke annet enn neper, slike bråtaneper. Da blei 'n så harm at han tok sekken i begge snutene og rista dem til fjords, men da han helte dem ut, klang det som sølvpenger, og han syntes noen trilla inn i båten også. Om morran da det blei lyst, og han blei riktig våken, fant han et par store gammaldagse sølvdalere i båten, som ingen skjønte seg på; men da var det for seint å syte for dem han hadde kasta til fjords."

"Men jenta, men brura, hvor blei det av henne?" spurte flere i munnen på hverandre.

"Ja, det fikk jeg aldri greie på; når noen spurte 'n morfar hvor det blei av henne, så sa 'n det visste 'n ikke, men hu var vel hos trolla i Håøykollen ennå, dersom hu ikke er kommet ut igjen, sa 'n."

Det ble kommandert "klart til å vende!". Mannskapet skyndte seg på post for å utføre de forskjellige ordrer som nu fulgte. Da vendingen var fullført, slo det åtte glass; det var midnatt. Båtsmannpipene pep og hvinte for å kalle kongens kvarter, den andre halvparten av mannskapet, opp til hundevakta, mens de forkynte hviletid for dronningens, - og det ble slutt på historiene for denne gang.


Utdrag fra Tåtten om Torstein Oksefot
(Þorsteins saga uxafóts, Íslendinga Sögur)

Denne historien er ikke fra Asbjørnsen og Moe, men er et utdrag fra nevnte Islands saga. Historien handler om troll og finnes i kapittel 9, 10, 11 og 14.

IX

Det er sagt for visst at denne sommaren vart hovdingskifte i Noreg. Håkon blotjarl fall ifrå, og i hans stad kom Olav Tryggvason. Han forkynte den rette trua for alle. Det kom kong Olav for øyra at der låg nokre troll på Heidarskogen, slik at alle vegane der vart sperra. Kongen kalla til hustings og spurde kven som ville fara og frigjera Heidarskogen. Ein stor og staut mann som heitte Brynjulv, og som var lendmann i Trondheimen, reiste seg og sa:

"Eg vil fara, herre, dersom De ynskjer." Kongen seier at det vil han gjerne.

Brynjulv budde seg då å fara med seksti mann. Torkjell heitte ein mann. Til han reid Brynjulv og mennene hans for å få seg herbyrge. Torkjell tok vel imot dei. Dei var der om natta, og om morgonen følgde han dei i veg og sa det var stor skade at kongen ikkje skulle ha nytte av slike menn lenger.

Deretter reid dei av garde heilt til dei fekk auga på ein stor skåle. Dei såg tre trollkvinner, to unge og ei eldre, springa ut derifrå. Den eldste var loden over heile kroppen som ein gråbjørn. Alle hadde sverd i hendene. Dei såg og ein stor mann som gjekk der, om han kunne kallast det, og to smågutar saman med han. Han hadde eit drege sverd i handa. Det var så bjart at det tyktest spruta gneistar av det. Alle trolla var fæle å sjå til. Det ryk straks opp til kamp. Den store mannen var svær til å hogga, og det same var den lodne trollkjerringa. Det heile endar med at der fall Brynjulv og alle følgjesmennene hans så nær som fire mann. Dei kom seg inn i skogen og for sidan til kongen og fortalde han om denne hendinga. Dette spurdest vidt ikring.


X

Det er å fortelja at Styrkår tala med Torstein og spurde om han ville fara med han til Heidarskogen. Torstein sa at han var budd til å dra ut på denne ferda. Dei gjorde seg klare ein tidleg morgon og for på ski opp på fjellet og slo ikkje av på farten før dei i kveldinga kom til eit herbyrge, der dei etla seg til å vera om natta. Dei skifte då arbeidet seg imellom. Torstein skulle henta vatn, og Styrkår skulle gjera opp eld.

Torstein gjekk då ut og tok opp spydet som Styrkår hadde gjeve han, vassbyttene tok han i den andre handa. Og då han kom nær vatnet, såg han ei jente som gjekk og har på nokre vassbytter. Ho var ikkje særleg høg, men skremmeleg diger. Då ho ser Torstein, kastar ho byttene, snur seg bort og spring attende. Torstein slepper og sine vassbytter og spring etter. Men då jentungen ser det, skundar ho fort unna. Begge spring på det dei klarar, og det vert korkje lenger eller kortare mellom dei. Slik held det på heilt til dei kjem til ein stad der Torstein får auga på ein svært stor og sterkbygd skåle. Jentungen spring inn der og smeller att døra. Og då Torstein ser det, kastar han spydet etter henne. Det treffer skåledøra og flyg gjennom den. Torstein går då fram til skålen og inn. Han finn spydet sitt på golvet, men ser ikkje noko til jenta. Han går no innover i skålen til han kjem til ein sengekove. Der brenn det eit lys i ein lysestake. Torstein ser at det ligg ei kvinne i senga, om ho kunne kallast det. Ho var både lang og diger og i det heile trollsleg. Ho var svært storskoren i andletet, og både svart og blå å sjå til. Ho låg i ein silkeserk, som såg ut som han hadde vore tvegen i menneskeblod.

Trollkjerringa låg då og sov, og ho raut fælt. Det hang eit skjold og eit sverd på veggen over henne. Torstein steig opp på sengestokken og tok ned sverdet og drog det. Han flådde kleda av trollkjerringa. Han såg då at ho var loden over det heile, så nær som ein flekk under venstre armen, som var snau. Han meinte å vita at jarn ville bita på henne anten der eller ingen stad. Han legg sverdet mot denne flekken og køyrer det ned til hjaltet. Sverdet beit slik at odden stod i dyna. Kjerringa vakna då, men ikkje av nokon god draum. Ho famla føre seg med hendene og spratt opp. Torstein gjer alt i ein rykk - han sløkkjer lyset og hoppar over trollet og opp i senga. Men ho spring fram på golvet og trur at drapsmannen har fare fram til døra. Men då ho kjem dit, er ho ferdig og døyr av sverdstikket. Torstein går då bort til henne og nappar til seg sverdet og tek det med seg. Han går så fram til døra. Ho var felt inn i dørstokken, men var ikkje heilt attskuva.

Han såg ein stor og grovskoren mann sitja på veggbenken. Over han hang det full hærbunad. Ved sida av han sat det ei stor trollkjerring, fælsleg, men ikkje trollgammal. To smågutar leika på golvet. Det hadde byrja å skyta fram hår frå skallane deira.

Trollkjerringa tok til ords: "Er du søvnig, Jarnskjold far?"

"Nei, det er eg ikkje, Skjolddis dotter. Men store manns tankar tyngjer meg."

Han kalla dei to smågutane for Håk og Hake og bad dei gå bort til Skjoldvor, mor deira, og sjå om ho var vaken eller om ho sov. Skjolddis svara:

"Det er ikkje tilrådeleg, far, å senda ungfolk ut i mørkret, for eg lyt fortelja deg at eg i kveld såg to menn renna på ski ned frå fjellet. Dei er så lette på foten at eg trur det er få av våre menn som kan måla seg med dei."

"Ikkje tykkjer eg det er noko å bry seg med," seier Jarnskjold, "for kongen sender berre slike menn hit som eg ikkje ottast. For det er berre ein mann eg reddast, og han heiter Torstein og er son åt Oddny ute på Island. Men det er som det heng eit dekke for augo mine som løyner heile lagnaden min, kva det no er som valdar det."

"Det er ikkje truleg, far," seier ho, "at denne Torstein nokon gong kjem til Heidarskogen."

Smågutane gjekk no bortover, og Torstein veik unna. Dei sprang framom og ut. Og då det hadde gått ei stund, tok Skjolddis til ords:

"Eg vil gå og sjå etter."

Ho spring no fort og tankelaust fram til døra. Torstein snur då unna. Og då ho kjem til ytterdøra, fell ho over den daude mor si. Då vert ho ottesam og underleg til mote og spring ut or skålen. I det same kjem Torstein til og høgg av henne eine armen med sverdet Skjoldvorsnaut. Ho vil då inn att i skålen, men Torstein sperrar døra for henne. Ho har eit sverd i handa. Dei søkjer mot einannan ei stund, og det endar med at Skjolddis fell daud om. I det same kom Jarnskjold ut. Han hadde eit drege sverd i handa, så blankt og kvast at Torstein tykte han aldri hadde sett maken. Han hogg straks etter Torstein. Han veik unna for hogget, men vart likevel såra i låret. Sverdet rende ned i vollen heilt opp til handtaket. Då bøygde Jarnskjold seg, men Torstein lyfte sverdet Skjoldvorsnaut både fast og snøgt og hogg til Jarnskjold. Hogget råka aksla og armen, og foten gjekk av. Jarnskjold fall ved det. Torstein let det då vera kort mellom store hogg og hogg av han hovudet.

Etter det gjekk Torstein inn i skålen. Men då han var komen inn, sansa han ikkje noko før han vart lyft opp og kasta ned. Torstein såg då at trollkjerringa Skjoldvor var komen dit, og ho såg ut til å vera endå verre å møta enn før. Ho bøyer seg ned over Torstein og etlar seg til å bita over halsen på han. Torstein kjem då i hug at han må vera mektig som har skapt himmel og jord. Han hadde og høyrt mange og merkelege soger om kong Olav og den trua som han forkynte. Han lovar no av reint hjarta og heil hug å ta denne trua og tena Olav så lenge han lever, dersom han kjem seg heil og levande bort frå all trollskapen. Og då ho skal til å hogga tennene i halsen på Torstein, og han har stadfest lovnaden, då kjem ein skremmande klår lysstråle inn i skålen og står beint i augo på trollkjerringa. Av det synet vart ho så dårleg at all makt og styrke vart soge or henne. Ho tok då til å gapa fælt. Spya for or henne og ned i andletet på Torstein, slik at han nær på fekk sin bane av den ilske og utev som stod av henne.

Folk meiner at det ikkje er urimeleg at noko av spya kan ha kome i bringa på Torstein. For dei tykkjer at han ikkje har vore skikkeleg einham etter dette, anten det mest kjem av spya åt Skjoldvor eller det at han vart boren ut. Begge låg no og sveiv mellom liv og daude, slik at ingen av dei kunne reisa seg.


XI

Det er no å fortelja at Styrkår er i herbyrget og tykkjer at Torstein dryger lenge. Han kastar seg då ned på veggbenken, og då han har lege ei stund, spring der inn to småkarar, svært stygge å sjå til. Dei har kvar sitt kortsverd i handa og søkjer straks mot Styrkår. Men han grip stokken frå veggbenken og slår med den til han har drepe dei begge. Deretter går han ut or skålen.

Han grundar då på kvar Torstein held seg. Han går no til skålen. Han ser at to troll ligg drepne der, men Torstein ser han ingen stad. Han tykkjer no han har grunn til å ottast at han kan ha kome i naud på eit eller anna vis. Han lovar skaparen av himmel og jord å ta, den trua som kong Olav forkynner, dersom han no i denne natta finn Torstein, felagen sin, levande og uskadd.

Han går sidan inn i skålen og kjem fram dit Skjoldvor og Torstein ligg. Han spør då Torstein om han kan tala, og Torstein seier at det ikkje skortar på det og bed han så om å hjelpa til. Styrkår tek då tak i Skjoldvor og dreg henne ned av han. Torstein reiser seg då snøgt, og han er svært støl etter heile den striden han har hatt med trolla og fangtaket med Skjoldvor. Dei bryt nakken på trollkjerringa Skjoldvor, men det var eit langdrygt arbeid for dei, for ho var svær halsdiger.

Torstein fortel no Styrkår alt som har hendt. Styrkår svara:

"Du er ein svært djerv mann, og det er truleg at dette storverket ditt kjem det til å gå gjetord om så lenge Norderlanda er bygde."

Dei dreg no saman alle trolla og set fyr på dei og brenner dei opp til det berre er kol att. Sidan ransakar dei skålen, men dei finn ikkje noko verdfullt. Dei fer sidan bort og heim til Gimsar. Desse hendingane vert no spurde, og folk tykkjer dei har gjort eit storverk.


XII
Teksten i dette kapittelet er ikke relevant for historien om trollene.

XIII
Teksten i dette kapittelet er ikke relevant for historien om trollene.

XIV

Innan kort tid spurdest det endå ein gong frå Heidarskogen at det låg troll der, slik at folk ikkje kunne koma seg fram. Styrkår sende då bod til Torstein at dei endå ein gong skulle fara til Heidarskogen. Torstein drog straks med kongens løyve og møtte Styrkår. Dei to fer no saman og kjem til det herbyrget der dei var før, og vert verande der om natta.

Dagen etter, då dei var ute, såg dei tretten mann i skogen, og mellom dei ei kvinne. Dei snur dit bort. Torstein kjenner att trolljenta si. Ho hadde vakse ein god del og var no eit fullvakse troll.

Ho tala til Torstein og sa:

"Der er du kom en, Torstein Oksefot. Sist du kom, hadde eg mindre å ta hemn for. Men du drap far min, mor mi og syster mi, og Styrkår drap dei to brørne mine. Og du forfølgde meg. Eg vart svært redd, og det var ikkje så rart for ei ni vintrar gammal jente. Men no er eg tolv vintrar gammal. Eg for inn i eit jordhus då vi skildest. Og medan de slost, du og far min, flytte eg alle dei kostesame tinga som var i skålen, ned i jordhuset under senga åt mor mi. Noko seinare vart eg gift med denne mannen, Skelking, og eg avtala med han at han skulle drepa både deg og Styrkår. No er han komen hit saman med elleve brør, og no får du bruk for å verja deg som ein kar dersom det skal duga."

Dei ryk no saman i kamp, Skjoldgjerd søkjer mot Torstein så hardt at Torstein tykte han knapt hadde vore i hardare prøving. Men det endar likevel såleis at Torstein får inn eit hogg på Skjoldgjerd ovanfor hoftene med sverdet Skjoldvorsnaut og kløyver henne sund på midten. Då hadde Styrkår drepe Skelking. Dei vinn no snøgt over dei andre elleve og drep dei alle. Sidan fer dei inn i skålen, bryt opp jordhuset og her bort derifrå mange kostesame ting.

Sidan for dei heim til Gimsar og skifte godset mellom seg. Torstein bad då om Herdis, syster åt Styrkår, og fekk henne. Folk fortel og at dei fekk ein son som heitte Brynjar. Torstein for no til kong Olav og var sidan med han og fall på Ormen Lange.

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]
Hurtiglinker til de andre kapitlene:
[Index] [Eldre Futhark] [Odins Trollsanger] [Sigerdrivamål] [Germanske runer] [Norske runer] [Danske runer] [Svenske runer] [Grønlandske runer] [Islandske runer] [Anglosaksiske runer] [Vesterhavsruner] [Lønnruner] [Norske runeinnskrifter I] [Norske runeinnskrifter II] [Norske runeinnskrifter III] [Symboler] [Rissing] [Historikk] [Goterne] [Herulerne] [Klassedelingen] [Blot] [Ed] [Volve] [Nidstang] [Grav] [Runekasting] [Håndverk] [Tekstil] [Handelsvarer] [Familie] [Idrett] [Skip] [Navigasjon] [Bosetninger] [Gårdsnavn] [Husdyr] [Lov & rett] [Mål & tid] [Reiseruter] [Våpen] [Religion] [Primsigne] [Drikkekultur] [Ord] [Stavkirker] [Riker] [Sagaklipp] [Folkevandringstida] [Oslo] [Helleristninger] [Bilder i berg] [Referanser] [Download filer] [Kultur idag] [Eventyr] [Film] [Litteratur] [Kunst] [Musikk] [Vikingspill] [Hvordan] [Andre "runesider"] [Ikke-runestoff] [Arild Hauge]

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
[A] [B] [C] [D] [E] [F] [G] [H] [I] [J] [K] [L] [M] [N] [O] [P] [Q] [R] [S] [T] [U] [V] [W] [X] [Y] [Z] [Æ] [Ø] [Å]

1995-2017 Reisenett.no. Eventyrene er tilrettelagt for publisering av Arild Hauge


Sist oppdatert 16. august 1999
Tekstene er hentet fra:
[http://www.lysator.liu.se/runeberg/folkeven/026.html]

Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.