annonser her
Norske Sagn & Eventyr - side 11 av 14
Eventyrene og historiene er hentet fra Asbjørnsen og Moes samlede folkeeventyr - sagn og eventyr som avspeiler folketroen som har røtter tilbake til hedensk tid.

Side 11
Klokkeren i bygda vår
Kvitebjørn kong Valemon
Jomfru Maria og svalen
Fugl Dam
Askeladden og de gode hjelperne
Gudbrand i Lia
De tolv villender
Høna tripper i berget
Det blå båndet
Mestertyven
Kari Trestakk
Buskebrura
Jomfru Maria som gudmor

Resten av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr finner du fordelt på 13 andre sider:

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]

Klokkeren i bygda vår

Det var en gang en klokker i bygda vår; han var kjær etter alt det som godt og vakkert var. Bygdefolket sa han hadde meste vettet i vommen; for enda han likte vakre jenter og kjerringer både godt og vel, så likte han vel så godt god mat og godt drikke. "Ja, en lever ikke lenge av elsk og sønnavind," sa klokkeren; det var ordtaket hans. Derfor holdt han seg helst til velstandskjerringene, til dem som nylig var gift, eller til vakre jenter som skulle gifte seg til rikdom og gode gardmenn; der var det best både for vakkert og lekkert, mente klokkeren. Det var ikke alle som syntes det var gjevt å ha en slik matfrier; men det var de som tykte det var nokså gromt; for en klokker skulle da liksom være litt mer enn en bonde.

Så var det en ung, rik jente som ble gift med grannemannen til klokkeren. Der smisket han seg inn, gjorde seg godvenner med mannen, og enda bedre venner ble han med kjerringa. Når mannen var hjemme, så låt han vel med ham; men når han var ved kverna eller i skogen, på fløting og til tings, så sendte kjerringa bud på klokkeren, og så holdt de gjestebud og bedt lag, de to. Det var ingen som skjønte dette, før tjenestegutten fikk været av det. Han syntes han fikk tale med husbonden om det også; men det ville aldri høve riktig, før en gang de var i utenga sammen etter lauvkjerv. Der pratet de både likt og ulikt om jenter og kjerringer. Mannen han syntes han hadde vel veidet da han fikk den rike, vakre kjerringa.

"Gud skje lov og takk, hun er både bra og snill," sa han.

"Å ja, ja, hver mann er hjulpen med si tru," sa gutten; "men kjente du henne vel, så talte du ikke slik bort i været. Vene kvinnfolk er som vind i varmt sommervær," sa gutten, "og elsk er ingen vilje, den faller snart på en klokker og snart på ei lilje," sa han.

"Hva er det du sier?" sa mannen.

"Jeg har lenge tenkt jeg skulle tale om at det går en svart okse klauv om klauv og horn om horn med den lyslette kviga i hagen din, jeg, husbond," sa gutten.

"En kan si mye på en sommerdag," sa mannen; "men ikke veit jeg hvor dette bærer hen," sa han.

"Ja, det var det," sa gutten, "jeg hadde tenkt å tale om at klokkeren er støtt og stendig hjemme hos hu mor, og de lever som det var bryllup hver dag, og vi, vi får ikke gumlingene av godmaten engang," sa han.

"Den som vil smake på alt, han får både surt og salt," sa mannen. "Jeg trur ikke ordet av det du mener," sa han.

"Det er et underlig øre som ikke vil høre," sa gutten; "men det som en sjøl får sjå, det slipper en å tvile på, og vil du lyde meg, så skal jeg gjerne våge ti daler på at du skal få trua," sa han.

Det ville mannen, ti daler ville han våge, om det så var hest og gård og hundre daler til.

Ja, det stykket skulle stå; "men en gammal rev er vond å veide," sa gutten; derfor skulle husbonden gjøre og si som tjenestegutten ville. Når de kom hjem, skulle han si de skulle reise til elva og lense tømmer, og hun skulle lage til niste til dem i røde rappet; det var best å passe på mens det var godt vær; det kunne snart slå opp med et uvær. Ja, mannen sa så, og nisten var ferdig på timen. Gutten spente hesten for tømmerdraget og reiste av gårde, men ikke lenger enn en halvfjerdings vei; der la de seg inn på en gård og satte hestene etter seg; utpå kvelden gikk de tilbake igjen. Da de kom hjem, var døren stengt.

"Nå har vi 'n; det er vondt å venne fra åkeren, som til er vant," sa gutten.

Så gikk de kjellerveien fra hagen opp gjennom lemmen i kjøkkenet, tente lys og gikk inn og lyste på ham. Jo, klokkeren hadde ett så vel at han lå med nesa i været og snorket, og kjerringa var ikke våken, hun heller.

"Ser du nå det går syn for sagn, husbond?" sa gutten.

"Gud trøste meg så sant; ikke hadde jeg trudd det om ti hadde sagt det," sa mannen.

"Tsju, ti still!" sa gutten, og tok ham med ut.

"Mannslov er ikke landslov, men med tukt kan en temme sjølve bjørnen. Har du noe bly, husbond?" sa gutten.

Ja, han hadde visst over sytti blykuler i skatollet sitt. "Det var vel det." De tok en glo-panne, bråsmeltet blyet og rente det i gapet på klokkeren.

"Hver liker sitt, derfor blir all mat ett," sa gutten da det freste i halsen på klokkeren av den gloheite blytappen.

Så gikk de ut samme veien som de hadde kommet inn, og ga seg til å banke og dundre på husdøren. Konen våknet, og spurte hvem det var.

"Det er meg; lukk opp, sier jeg!" sa mannen.

Hun til å nugge på klokkeren. "Det er han far, det er han far!" sa hun. Nei, han vørte det ikke, og rørte ikke på seg heller; så satte hun knærne i siden på ham, spente ham ut på gulvet, hoppet så over, tok klokkeren i hommelsbøtene og trakk ham opp i vedroa bak ovnen; der gjemte hun ham. Før fikk hun ikke tid til å lukke opp for mannen heller.

"Skulle du etter døpevann først?" sa mannen.

"Å, jeg ørsket i søvne, og ikke tenkte jeg det var du heller," sa kjerringa.

"Nå får du sette fram noe mat til meg og gutten, " sa mannen; "sultne er vi," sa han.

"Jeg har ikke ferdig noen mat," sa kjerringa, "kan du tenkte slikt; jeg ventet deg hverken i dag eller i morgen. Du skulle jo til elva og lense tømmer," sa han.

"En kan ikke henge kjeften på veggen; men selvhjulpen er velhjulpen; skal jeg ta inn nista, husbond?" sa gutten. Ja, han fikk det. Så satte de seg til å ete av nistetina, og la et par vedskier i ovnen; der lå klokkeren i ovnsroa.

"Hva er dette for en?" sa mannen.

"Å-å, det var en fattigmann som kom her seint på kvelden og ba om hus; han var like nøyd, når han bare kunne få ligge i vedroa," sa kjerringa.

"Det var en artig fattigmann det, han har sølvspente skor og sølvspenner ved knærne," sa mannen.

"Det er ikke alle fanter som har fillete klær," sa gutten. "Men det er jo klokkeren i bygda vår," sa han.

"Hva ville han her nå da, mor?" sa mannen, og rugget på ham og sparket til ham. Klokkeren hverken rørte seg eller reiste seg. Kjerringa sto og fomlet og stammet, og visste ikke hva hun skulle si; hun bet seg bare i tommelfingeren hun.

"Jeg ser det på ansiktet ditt hva du har gjort, mor," sa mannen; "men livet er sårt å miste, og han var da klokkeren i bygda vår. Gjorde jeg det som rett var, skulle seg sende bud på lensmannen."

"Gud velsigne deg, skaff bare klokkeren av veien," sa kjerringa.

"Det er din sak og ikke min det," sa mannen; "jeg har hverken bedt ham eller budsendt ham," sa han; "men kan du få noen til å hjelpe deg av med 'n, skal det ikke være meg imot."

Så tok hun gutten til side og sa: "Jeg har laget til vadmel til mann min; det skal du få til klær om du kan få gravd ned klokkeren så det hverken blir hørt eller spurt," sa hun.

"Ingenting duger ufristet; den som er ute i hålkeføre, han får la det skure og kjøre," sa gutten. "Har du liner og tau, husbond, så skal jeg friste om det er noen botevon," sa han. Ja, han vippet klokkeren inn i rennesnarer, kastet ham på ryggen, nappet hatten hans med, og stryker av gårde. Han hadde ikke gått langt utenfor ledet i enga før han traff noen hester. Så tok han en av disse, snaret og bandt klokkeren vel fast, satte hatten på ham og hånden ned på låret så han satt og husket og red, som en rytter skal.

"I utid skal troll drepes," sa gutten, da han kom hjem; "det veit ingen hvor den feige flakker; men han kommer ikke igjen som i jorden er gravet," sa han; "og den fuglen som er falt, han synger ikke mer."

Hvordan det nå var eller ikke var, så gikk det en vei fra enga bortetter til en utlåve, og der hadde de kjørt høy og spilt høy også. Etter den veien gikk hesten og pilte opp høyspillet. Men i utlåven lå det to som skulle passe høyet for tyver; det var knapt fôrår det året.

"Der kommer tjuven," sa de da de hørte hesten kom; "nå skal vi knipe 'n."

"Hvem der?" skrek de så det ljomet i åsen. Nei, det var ingen som svarte. Hesten aktet ikke på det, og klokkeren enda mindre.

"Svarer du ikke, så skyter jeg ei kule i fleisen på deg, din hestetjuv," skrek de, og med det samme smalt det. Hesten til sprangs, så brått at klokkeren gjorde et kast og dumpet i bakken.

"Jeg mener du skaut 'n kvekk ihel," sa den ene, og sprang bort og skulle se om han kjente ham. "Å, jeie meg, det er klokkeren i bygda vår! Du skulle holdt på låret og ikke drept 'n."

"Gjort gjerning står ikke til å endre," sa den andre. "Den første skaden er best å bøte, - vi får holde ørene stive og grave 'n ned i høygolvet så lenge."

Ja, de gjorde så, og da de hadde gjort det, la de seg til å hvile. Om en stund kommer det én pesende og stampende så det sang i bakken. De nugget på hverandre, de to som lå i høyet, de mente det var tyver igjen. Tett ved låveveggen var det saltstein; der satte han seg med børa si og snakket med seg selv. Han hadde slaktet svin i en gård for noen dager siden, men tykte han hadde fått for lite for det, for kleint traktement og for lite slaktemat; så hadde han vært avsted nå og stjålet den største grisen. "Den som skal bytte med bjønn, får ikke likere lotter; derfor er det best åhjelpe seg til retten sjøl," sa han; "bedre er en liten lott enn en lang trette. Men bitter død, glemte jeg ikke att vottene mine! Finner de dem, så vet de hvem som har arvet grisen," sa han, og la avsted etter vottene.

De to som var i høylåven, lå og lydde på dette.

"Den som gildrer for andre kommer i gildre selv," sa den ene.

"Det er ikke greit å stjele fra en tjuv; men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett," sa den andre; "det skulle være artig å bli kvitt klokkeren på en lettfengt måte og få givendes en gjøgris, jeg mener vi bytter jeg, gutt," sa han. Den andre storlo. Så vrengte de sekken av grisen, satte klokkeren med hatten huestups nedi og knytte mulebåndet vel til.

Rett som det var, kom tyven flygende med vottene, nappet sekken og strøk hjem, der kastet han den inn på gulvet til kjerringa.

"Her har jeg en kult, mor!" skrek han.

"Det var gildt," sa kjerringa. "Ingenting er godt i øyet, men ikke i munnen; maten kan ingen sakne, for den er mannens makt. Gud skje lov vi får mat i huset," sa hun; "nå skal vi leve vel en stund."

"Jeg tok den største jeg," sa mannen, satte seg opp i høysetet og pustet og tørket svetten av skolten; "han hadde både bukser og bleier," sa han; han mente, at grisen var vel gjødd og fleskelagt. "Har du noe mat, kjerring?" sa han.

"Nei, jeg har ingen mat," sa hun; "hvor skulle jeg fått den ifra?"

"Så gjør på varmen, skjær flesk, salt, og steik ei fleskepanne."

Hun gjorde som han sa, rev opp mulebåndet og skulle til å skjære flesk.

"Hvordan har dette seg da? han har jo klauvene på," sa hun, da hun fikk se skoene. "Svart er han og."

"Veit du ikke det, i mørket er alle katter grå og alle griser svarte," sa mannen.

"Jojo, men hvitt i svart er alltid bjart, og det er skill på skodde og myrbær," sa kjerringa. "Men denne grisen har bukser," sa hun.

"Ja, pine jord har han flesebukser på låret, det har jeg fått kjenne; jeg har båret på 'n så jeg er både heit og svett," sa mannen.

"Nei, nei," sa kjerringa; "han har sølvspente skor og sølvspenner ved knærne; det er jo klokkeren i bygda vår!" skrek hun.

"Det var gjøgrisen jeg tok," sa mannen. Så kom han bort og skulle se. Jo, det var syn for sagn; det var klokkeren det, både med skor og spenner. Men det var den største grisen han hadde puttet i sekken, det ble han ved. Det var gjort, som gjort var. "Sjøl er beste drengen, men hjelp er også god, så nær som i grautfatet; vekk henne Mari, kjerring," sa mannen. Ja da, de hadde en datter som var både flink og handfast; hun hadde kars krefter og visste råd for all uråd. Hun skulle ta og grave ned klokkeren i en avdal, så det aldri kom for dagens lys, og for det skulle hun få en ny verkenskledning som mor sjøl skulle hatt. Jenta tok klokkeren om livet, slengte ham på nakken og strøk av gårde, og hatten tok hun med. Men da hun kom et stykke på veien, hørte hun felelåt; det var danseball på en gård; der lurte hun seg inn og satte klokkeren oppe i den andre trappen. Han satt med hatten mellom hendene som han skulle be om noe for sælebot skyld, og stødde seg til staven og opp til veggen. Så kom det en jente vimsende.

"Jeg undres på hva dette er for en," sa hun; "bonden er grå som ei gås, men denne er svart som en ravn. Hør du, hvorfor har du satt deg her? En kan mest ikke komme fram for deg."

Klokkeren sa ikke et ord.

"Er du fattig? Ber du om en skilling for sælebot skyld? Å stakkars deg, der har du to skilling," sa hun, og la dem i hatten. Klokkeren sa ingen ting. Hun ventet litt, for hun tenkte han skulle takke; men klokkeren var ikke den at han nikket på hodet engang.

"Nei, jeg har aldri sett maken til fattigmann som han som sitter i trappen her ute," sa jenta, da hun kom inn; "han sitter ikke som ei skjære på en skigard han," sa hun; "for han svarer ikke og takker ikke og leer ikke så mye som en finger engang, enda jeg ga 'n to skilling."

"Det må det minste være, at tiggeren takker," sa en futedreng som var med i laget; "det skulle vel være snodig kar, om jeg ikke skulle få 'n til å svare; jeg har fått opp mulebåndet både på tjuver og tverrbleier før jeg," sa han, la ut på trappen og skrek inn i øret på klokkeren, for han trodde han var tunghørt: "Hvorfor sitter du der, du?" Nei da. "Er du fattig, ber du?"

Nei, klokkeren sa ingenting. Så tok han opp en halv daler og kastet i hatten: "Der har du den!" Klokkeren tidde og rørte ikke på seg. Da han ikke fikk noen takk, slo futedrengen til ham under øret, slikt som han orket, så klokkeren fór kant om kant nedover trappen. Da var jenta ikke sen om åkomme fram:

"Er De svimet eller er De død, far?" skrek hun, og til å skråle og bære seg ille. "Fattigmanns fred fins ikke noe sted," sa hun; "men jeg har hverken hørt eller spurt at de har lagt seg til å slå ihel fattigfolk."

"Tsju, gjør ingen styr," sa futedrengen; "der har du ti daler, hold så kjeften på deg, og få 'n vekk; jeg kom til å gi 'n et svimeslag."

Ja, hun var glad til: "Penger drar penger," tenkte hun; "for gode ord og penger får en alt det en trenger, og det er ingen nød om niste, når en har penger i kiste." Så tok hun klokkeren på nakken og strøk til nærmeste grannegården; der la hun ham tvers over brønnkanten. Da jenta kom hjem, sa hun hun hadde båret ham til skogs og gravet ham vel ned langt borte i en avdal.

"Gud skje lov vi ble kvitt 'n, du skal få det jeg har lovt og mer til, det er sikkert det," sa kjerringa.

Der lå klokkeren som han skottet ned i brønnen, til grålysningen da tjenestegutten kom kjørende. "Hva ligger du der og koper etter? Unna med deg; jeg skal ha vann!" sa gutten.

Nei, han rørte seg ikke. Gutten kjørte til så det sa plump - og der lå klokkeren i brønnen. Så måtte han ha hjelp; han hadde ikke noen råd før husmannen kom med en båtshake og dro ham opp.

"Det er klokkeren i bygda vår!" ropte de, og mente at han hadde levd så vel i gjestebudsgården at han hadde sovnet av på brønnkanten. Men da mannen kom og fikk se klokkeren, og hørte hvordan det hadde gått til, så sa han:

"Skaden vaker mens mannen sover; men mannskaden er meste skaden. Når den ene krukka støter til den andre, så brotner begge. Ta sâlen og legg på Blakken og reis etter lensmannen, gutt," sa han, "så vi ikke legger oss borti ulykke for klokkerens skyld; en ulykke kommer sjelden alene; men leit er det å drukne på tørre landet," sa han.

Ja, gutten fór av gårde til lensmannen, og da tiden kom, kom lensmannen og. Men for mye hast er heller til last, og brågjort verk vil ikke vare. Det tok tid før de fikk doktor og synsmenn til. Vi er alle Vårherre en død skyldig; men da ble det greid opp at klokkeren var drept tre ganger før han falt i brønnen. Først hadde blytappen tatt pusten fra ham, så hadde han fått en kule i pannen, og til syvende og sist var nakkebenet knekket. Han var ikke ufeig, der han fór. Det er ikke godt å vite hvordan det er spurt og har kommet ut; men en er ofte på orde, der en ikke er på bordet, og ordet står oppe, når mannen ligger i mulden.


Kvitebjørn kong Valemon

Så var det en gang, som vel kunne være, en konge. Han hadde to døtre som var stygge og slemme, men den tredje var så ren og blid som klare dagen, og kongen og alle var glade i henne. Hun drømte en gang om en gullkrans, som var så deilig at hun kunne ikke leve om hun ikke fikk den. Men da hun ikke kunne få den, ble hun sturen og kunne ikke tale for sorg, og da kongen fikk vite at det var kransen hun sørget for, så sendte han ut en som var klipt ut på lag som den kongsdatteren hadde drømt om, og skikket bud til gullsmedene i alle land, om de kunne skaffe maken til den. De arbeidet både dag og natt; men noen av kransene slengte hun, og andre ville hun ikke så mye som se på. Men så var det en gang hun var i skogen, da fikk hun se en kvitbjørn, som hadde den kransen hun hadde drømt om, mellom labbene og lekte med. Så ville hun kjøpe den.

Nei, den var ikke til fals for penger, men bare når han fikk henne selv. Ja, det var aldri verdt å leve uten den, sa hun; det var det samme hvor hun kom og hvem hun fikk, når hun bare fikk kransen, og så ble de forlikt om at han skulle hente henne om tre dager, og det var torsdagen.

Da hun kom hjem med kransen, ble alle glade for det hun var glad igjen, og kongen mente det kunne saktens ikke være så farlig å stagge en kvitbjørn. Den tredje dagen måtte hele krigsmakten ut rundt slottet til åta imot ham. Men da kvitbjørn kom, var det ingen som kunne stå seg mot ham, for ham bet det ingenting på; han slo dem ned på ymse sider, så de lå i haugevis. Dette syntes kongen gikk rent på skade; så sendte han den eldste datteren og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór avsted med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, så spurte kvitbjørnen:

"Har du sittet mjukere, har du sett klarere?" sa han.

"Ja, på min mors fang satt jeg mjukere, i min fars gård så jeg klarere," sa hun.

"Ja, så er du ikke den rette," sa kvitbjørnen, og jaget henne hjem igjen.

Neste torsdagen kom han igjen, og da gikk det like ens. Krigsmakten var ute og skulle ta imot kvitbjørnen; men det bet hverken jern eller stål på ham, og så slo han dem ned som gras, så kongen måtte be ham holde opp, og så sendte han ut den nesteldste datteren, og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór av gårde med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, spurte kvitbjørnen:

"Har du sett klarere, har du sittet mjukere?" sa han.

"Ja," sa hun, "i min fars gård så jeg klarere, på min mors fang satt jeg mjukere."

"Ja, så er du ikke den rette," sa kvitbjørnen, og jaget henne hjem igjen.

Den tredje torsdagskvelden kom han igjen. Da sloss han enda hardere enn de andre gangene; så syntes kongen han ikke kunne la ham slå ned hele krigsmakten, og så ga han ham den tredje datteren i guds navn. Så tok han henne på ryggen og reiste avsted langt og lenger enn langt, og da de var kommet bort i skogen, så spurte han henne, som han hadde spurt de andre, om hun hadde sittet mjukere og sett klarere.

"Nei, aldri!" sa hun.

"Ja, du er den rette," sa han.

Så kom de til et slott, som var så gildt at det slottet far hennes hadde, var som den usleste husmannsplass i sammenligning med det. Der skulle hun være og leve godt, og hun skulle ikke ha annet å gjøre enn passe på at varmen aldri gikk ut. Bjørnen var borte om dagen, men om natten var han hos henne, og da var han menneske. Det gikk alt både godt og vel i tre år. Men hvert år fikk hun et barn, og det tok han og fór bort med, straks det var kommet til verden. Så ble hun mer og mer sturen, og ba hun kunne få lov til å komme hjem og se til foreldrene sine. Ja, det var ikke noe i veien for det; men først måtte hun love at hun skulle lye etter det faren sa, men ikke etter det moren ville hun skulle gjøre. Så kom hun hjem, og da de var alene med henne, og hun hadde fortalt hvordan hun hadde det, ville moren gi henne lys med, så hun kunne få se hvordan han var. Men faren sa: Nei, det skulle hun ikke gjøre; "det er til skade og ikke til gagn."

Men hvordan det var eller ikke, så fikk hun lysestubben med seg da hun reiste. Det første hun gjorde da han hadde sovnet, det var at hun tente i og lyste på ham; han var så vakker at hun syntes hun aldri kunne få sett nok på ham, men som hun lyste, så dryppet det en het talgdråpe på pannen hans, og så våknet han.

"Hva er det du har gjort?" sa han. "Nå har du gjort oss ulykkelige begge to; det var ikke mer enn en måned igjen, hadde du bare holdt ut den, så hadde jeg vært frelst; for det er en trollkjerring som har forgjort meg, så jeg er kvitbjørn om dagen. Men nå er det ute med oss, nå må jeg fare dit og ta henne."

Hun gråt og bar seg ille; men han måtte reise og han skulle reise. Så spurte hun om hun ikke kunne få være med. Det var ingen råd til det, sa han; men da han fór av gårde i bjørnehammen, tok hun tak i ragget likevel, kastet seg opp på ryggen av ham og holdt seg fast. Så gikk det avsted over ur og berg, gjennom holt og runner, til klærne ble revet av henne, og hun var så dødelig trett at hun slapp taket og ikke visste mere av seg. Da hun våknet, var hun i en stor skog, og så la hun avsted igjen; men hun visste ikke, hvor det bar hen. Langt om lenge kom hun til en stue; der var det to kvinnfolk, en gammel kone og en vakker liten jentunge.

Kongsdatteren spurte om de hadde sett noe til Kvitebjørn kong Valemon.

"Ja, han fór her i dag tidlig; men han fór så fort at du visst aldri tar ham igjen," sa de.

Jentungen fór om og klipte og lekte seg med en gullsaks, som var slik at silkefillene og fløyelsremsene fløy om henne, bare hun klipe i luften. Der den var, manglet det aldri klær.

"Men denne konen som skal fare så vidt og så vonde veier, hun må slite hardt," sa jentungen; "hun kunne trenge mer til denne saksen, hun enn jeg, til å klippe klær til seg," sa hun, og så ba hun om hun ikke fikk lov til ågi henne saksen. Jo, det skulle hun ha lov til.

Så reiste kongsdatteren av gårde gjennom skogen, som det aldri ville bli noen ende på, både dagen og natten, og neste morgen kom hun til en stue igjen. Der var det også to kvinnfolk, en gammel kone og en jentunge.

"God dag," sa kongsdatteren. "Har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?" spurte hun.

"Var det du som skulle hatt ham kanskje?" sa kjerringa. Det var da det. "Jo, han fór framom her i går; men han fór så fort at du aldri tar ham igjen," sa hun.

Jentungen gikk på gulvet og lekte med en flaske, som var slik at den skjenkte alt de ville ha, og der den var, manglet det aldri drikke.

"Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier, tenker jeg kan bli tørst og lide mye annet vondt," sa jentungen; "hun kan trenge mer til denne flasken, hun enn jeg," sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi henne flasken. Jo, det skulle hun få.

Så fikk kongsdatteren flasken, takket for seg og reiste av gårde igjen bort gjennom den samme skogen, både den dagen og natten med. Tredje morgenen kom hun til en stue, og der var det også en gammel kone og en jentunge.

"God dag," sa kongsdatteren.

"God dag igjen," sa kjerringa.

"Har dere sett noe til Kvitebjørn kong Valemon?" sa hun.

"Kanskje det var du som skulle hatt ham?" sa kjerringa. Ja, det var da det. "Jo, han fór framom her i går kveld; men han fór så fort at du aldri tar ham igjen," sa hun.

Jentungen gikk på gulvet og lekte med en duk som var slik at når de sa til den: "Duk, bred deg og red deg med alle gode retter!" så gjorde den det, og der den var, manglet det aldri godmat.

"Men denne stakkars kjerringa som skal fare så vidt og så vonde veier," sa jentungen, "hun kan komme til både å sulte og lide mye annet vondt, så hun kan trenge mer til denne duken enn jeg," sa hun, og så spurte hun om hun ikke fikk lov til å gi henne duken. Det skulle hun ha lov til.

Så tok kongsdatteren duken og takket for seg, og reiste av gårde langt og lenger enn langt, bort igjennom den samme mørke skogen, hele den dagen og natten, og om morgenen kom hun til et tverrberg, som var så bratt som en vegg, og så høyt og så bredt at hun ingen ende kunne se. Det var en stue der også, og da hun kom inn, var det første hun sa:

"God dag, har du sett om Kvitebjørn kong Valemon har faret denne veien?"

"God dag igjen," sa kjerringa; "det var kanskje du som skulle hatt ham?" sa hun. Det var da det. "Ja, han fór oppetter berget her for tre dager siden; men der kan ikke noe uflygende slippe opp," sa hun.

I denne stua var det så fullt av småbarn, og alle sammen hang de i stakken på mor si og skrek på mat. Kjerringa satte på varmen en gryte full med runde småstein. Kongsdatteren spurte hva det skulle være godt for. De var så fattige, sa kjerringa, at de hverken hadde mat eller klær, og det var så vondt å høre barna skrike etter matbeten; men når hun satte gryta på varmen og sa: "Nå er eplene snart kokt," så var det som det døyvde sulten, og de ga tål en stund, sa hun. Det varte ikke lenge før kongsdatteren fikk fram duken og flasken, det kan en nok vite, og da barna var mette og glade, klipte hun klær til dem med gullsaksen.

"Ja," sa kjerringa i stua, "siden du har vært så hjertelig snill mot meg og barna mine, så var det skam om ikke jeg gjorde det vi kan, for å friste å hjelpe deg oppover berget. Mannen min er riktig en mestersmed. Nå får du slå deg til ro til han kommer hjem, så skal jeg ha ham til å smi klør til deg til hender og føtter, så får du friste å kravle deg opp."

Da smeden kom, tok han på med klørne med én gang, og den andre morgenen var de ferdige. Hun hadde ikke tid til å bie, men takket for seg, hugg seg fast og krøp og kravlet med stålklørne hele dagen og natten, og da hun var så trett, så trett at hun syntes hun ikke kunne lette en hånd mer, men ville sige ned igjen, da var hun oppe. Det var en slette, med åkrer og enger så store og vide at hun aldri hadde tenkt seg så vidt og så jevnt, og straks ved var det et slott fullt av arbeidsfolk av alle slag, som strevde som maur i en tue.

"Hva er her på ferde?" spurte kongsdatteren.

Jo, her bodde hun, den trollkjerringa som hadde forgjort Kvitebjørn kong Valemon, og om tre dager skulle hun ha bryllup med ham. Hun spurte om hun ikke kunne få talt med henne. Nei, var det likt seg, det var da rent umulig. Så satte hun seg utenfor vinduet, og til å klippe med gullsaksen, så fløyels- og silkeklærne føk som i en snøkave. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe saksen; "for alt det skredderne strever, så monner det ikke," sa hun; "det er for mange som skal kles opp."

For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men hun skulle få den, om hun fikk lov til å sove med kjæresten hennes i natt. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun ville selv svæve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk, så han ikke var i stand til å våkne, alt det kongsdatteren ropte og gråt.

Den neste dagen gikk kongsdatteren utenfor vinduene igjen, og satte seg til å skjenke av flasken; det fosset som en bekk både med øl og med vin, og aldri ble den tom. Da trollkjerringa fikk se det, ville hun kjøpe den; for "alt det de strever med å brygge og brenne, så monner det ikke, det er for mange som skal ha drikke," sa hun. For penger var den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Ja, det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men hun ville selv svæve ham og selv vekke ham. Da han hadde lagt seg, ga hun ham en sovedrikk igjen, så det ble ikke likere den natten heller; han var ikke god for å våkne; alt det kongsdatteren ropte og gråt. Men den natten var det en av håndverkerne som arbeidde i rommet ved siden. Han hørte gråten der inne, og skjønte hvordan det hang i hop, og neste dag sa han til prinsen at hun måtte ha kommet, kongsdatteren som skulle frelst ham.

Den dagen gikk det like ens med duken som med saksen og flasken; da det var ved middagstid, gikk kongsdatteren utenfor slottet, tok fram duken og sa: "Duk, bred deg og red deg med alle gode retter," så var det mat, og så det var nok til hundre mann; men kongsdatteren satte seg til bords alene. Da trollkjerringa fikk se duken, så ville hun kjøpe den; "for alt det de koker og steker, så monner det ikke; det er for mange munner som mat skal ha," sa hun. For penger er den ikke til fals, sa kongsdatteren; men fikk hun lov til å sove med kjæresten hennes i natt, skulle hun få den. Det kunne hun godt få, sa trollkjerringa; men selv ville hun svæve ham, og selv ville hun vekke ham og. Da han hadde lagt seg, kom hun med sovedrikken; men denne gangen aktet han seg og lurte henne. Trollkjerringa trodde ham ikke mer enn som så, hun heller; for hun tok en stoppenål og stakk tvers igjennom armen på ham og ville prøve om han sov tungt nok; men enda så vondt det gjorde, så rørte han seg ikke, og så fikk kongsdatteren lov til åkomme til ham.

Da var allting godt og vel, og når de bare ble kvitt trollkjerringa, så var han frelst. Så fikk han tømmermennene til å gjøre en svivelem i den broen brudeferden skulle fare over; for de hadde den skikken der, at bruden red fremst i ferden. Da hun kom utpå, sveiv lemmen rundt med bruden og alle de trollkjerringene som var brudekonene hennes. Men kong Valemon og kongsdatteren og alle bryllupsfolkene fór tilbake til slottet, og tok med av gullet og pengene til trollkjerringa, alt det de kunne føre, og fór av gårde til hans land og skulle holde det rette bryllupet. Men på veien var kong Valemon innom og tok med de tre småjentene, og nå fikk hun se hvorfor de var han hadde tatt fra henne barna og satt dem bort; det var for at de skulle hjelpe henne fram til ham. Så drakk de bryllup både stivt og sterkt.


Jomfru Maria og svalen

Det var en gang en vakker sommerdag jomfru Maria satt og sydde ute i det grønne. Hun hadde lagt gullsaksen og det røde silkenøstet ved siden av seg; men rett som hun tok etter det, så var det borte. Hun lette og hun lette, og hun spurte alle trær og alle dyr, både fugl og fisk, om noen av dem hadde tatt nøstet og saksen; men de sa nei alle sammen, de hadde hverken sett det eller rørt det. Med det samme kom svalen flyvende forbi og kvitret:

"Gutter og jenter,
gutter og jenter
sitter på låven,
kysses og klappes - -
Jeg satt og så på,
ja satt og så på!"

"Det er du som har tatt saksen og nøstet!" sa jomfru Maria; "for ingen annen vimser omkring som du, både høyt og lavt, rundt hus og hjem, under sky og himmel, og i den grønne eng!"

"Jomfru Maria skylder meg, skylder meg
for saksen og silkenøstet,"

sa svalen.

"Tok jeg dem, tok jeg dem?
Det er løgn, er det!
det er det!

Er det sant,
vil jeg synke i sjø!
Gi nøstet satt i bringen
og saksen i enden
på den som tok dem, tok dem!"

"Selv sa du dommen," sa jomfru Maria, "og som du ville, skal du få det. Både nøste og saks skal du bære til merke, og om vinteren skal du ligge på bunnen av sjøer og tjern. Men fordi du løgster meg, enda du selv både løy og stjal, skal du bygge i ufred under tak og røst, og aldri komme på grønn gren."

Fra den dag flyver svalen om med den røde flekken etter silkenøstet i strupen og med saksen til stjert. Om høsten tumler den seg omkring mellom folket som arbeider på åkeren, og skyter seg ofte like inn på dem, som den ville ta farvel før den ga seg på langreis. Men den tenker ikke på å fare sydover; den skal til bunns og legge seg i vinterdvale i myrer og tjern, som jomfru Maria sa, og det gjør den vel også, dersom det er sant det folk forteller, at de finner den i hele klumper på vassbunnen.

Men svalen vil ikke være ved annet enn at den reiser bort med de andre fuglene om høsten; og det første en hører den om våren synger den:

"Om høsten når jeg reiser,
er alle husene fulle;
om våren når jeg kommer igjen,
er alle husene tomme,
hvert ett, hvert ett, hvert ett!
For kjerringene susler og skusler det bort
i skvitter og skvatter og spinnelønn,
i skvitt - skvett - skvatt!"


Fugl Dam

Det var en gang en konge som hadde tolv døtre, og dem holdt han så mye av at de måtte være omkring ham støtt; men hver middag, når kongen sov, gikk prinsessene ut og spaserte. Men en gang da kongen tok middagsluren sin, og prinsessene var ute, ble de borte med det samme og kom ikke igjen. Da ble det stor sorg over hele landet, og kongen var den som var mest sorggiven av alle. Han lot gå ut bud både i sitt rike og i fremmede, og lyste etter dem ved alle kirker og ringe etter dem med alle klokker over hele landet; men kongsdøtrene var borte og ble borte, og ingen visste hvor det var blitt av dem; så kunne de vite at de var tatt i berg.

Det varte ikke lenge før det spurtes vidt og bredt både i by og bygd, ja over mange bygder og fremmede land, og så kom ordet om det også til en konge langt borte i landene, som hadde tolv sønner. Da de fikk høre om de tolv kongsdøtrene, ba de faren om lov til å reise ut og lete etter dem. Han ville nødig gi dem lov, han var redd han aldri skulle få se dem igjen, men de gjorde knefall for kongen og ba så lenge, så til sist måtte han la dem fare likevel. Han rustet et skip til dem og satte Ridder Rød til styrmann, for han var vel kjent på sjøen.

De seilte omkring i lange tider, og var oppe i alle land de kom til, og lette og spurte etter prinsessene; men de fikk hverken hørt eller spurt dem. Nå var det bare noen dager igjen, så hadde de seilt i syv år; da ble det sterk storm en dag og slikt vær at de trodde de aldri skulle komme til land mer, og alle måtte henge i, så de fikk ikke søvn på øynene så lenge uværet sto på. Men da det led på tredje dagen, la vinden seg, og med ett ble det blikkende stilt. Alle var nå så trette etter slitet og hardværet at de sovnet på øyeblikket; men den yngste kongssønnen hadde ikke ro på seg og kunne slett ikke sove.

Mens han nå gikk fram og tilbake på dekket, kom skipet til en liten øy, og på øya løp en liten hund og gjødde og knistret mot skipet, liksom den ville ut på det. Kongssønnen gikk på dekket og lokket og plystret på hunden; dess mere gjødde og knistret den. Han syntes at det var synd den skulle gå der og sette til, han trodde den kunne være kommet fra et skip som var forlist i stormen, men han syntes ikke han kunne hjelpe den heller; han trodde ikke han var i stand til å sette ut båten alene, og de andre sov så godt at han ikke ville vekke dem bare for en hunds skyld. Men været var blankt og stilt; så tenkte han: du får likevel i land og frelse hunden; så prøvde han å sette ut båten, og det gikk lettere enn han hadde trodd. Han rodde i land og gikk opp til hunden, men hver gang han grep etter den, sprang hunden unna, og slik holdt det ved til han kom inn i et slott, før han visste ordet av det. Der gjorde hunden seg om til en vakker prinsesse, og i benken satt en mann så stor og stygg at kongssønnen ble rent fælen.

"Du har ikke bo å bli redd," sa mannen - enda reddere ble kongssønnen da han hørte målet hans - "for jeg vet vel hva det er du vil: det er tolv prinser av dere, og dere leter etter de tolv prinsessene som ble borte. Jeg vet nok hvor de er henne, de er hos husbonden min; der sitter de på hver sin gullstol og lysker ham, for han har tolv hoder. Nå har dere seilt i syv år, men dere kommer til å seile i syv år til før dere finner dem. Du kunne gjerne bli her du," sa han, "og få datter min; men først må du slå ham i hjel, for han er en streng herre mot oss. Men prøv nå om du kan svinge sverdet," sa trollet.

Kongssønnen tok fatt i et gammelt, rustent sverd som hang på veggen, men han kunne snaut rugge det.

"Så får du ta deg en slurk av denne flasken," sa trollet.

Da han hadde gjort det, kunne han rugge det, og da han hadde tatt én til, kunne han løfte det, og da han hadde tatt enda én, kunne han svinge sverdet så lett som en bakstefløy.

"Når du nå kommer ombord," sa trollprinsen, "så må du gjemme sverdet vel i køyen din, så Ridder Rød ikke får se det; han er vel ikke god for åsvinge det, men han vil enda bli hatsk på deg og stå deg etter livet. Når syv år er omme på tre dager nær," sa han videre, "så går det like ens som nå: det kommer et sterkt vær over dere med storm, og når det er over, blir dere søvnige alle sammen; da må du ta sverdet og ro i land, så kommer du til et slott, og der står alle slags vakter, både ulver og bjørner og løver; men du skal ikke være redd dem, for de faller deg til fote alle sammen. Men når du kommer inn i slottet, så ser du han sitter i et staselig kammers, gild og grom; men tolv hoder har han, og prinsessene sitter på hver sin gullstol og lysker hver sitt hode. Og det arbeidet kan du nok vite de ikke synes om. Så må du skynde deg og hugge av det ene hodet etter det andre; våkner han og får se deg, så sluker han deg levende."

Kongssønnen gikk ombord med sverdet, og det han hadde fått visst, kom han vel i hug. De andre lå og sov enda, og han gjemte sverdet i køyen sin, så hverken Ridder Rød eller noen av de andre fikk se det. Nå tok det til åblåse igjen, og han vekket dem og sa han syntes det lignet ingen ting at de lå og dro seg lenger, nå da det var slik god vind. Det var ingen som merket at han hadde vært borte.

Da nå de syv årene var omme på tre dager nær, så gikk det som trollet hadde sagt. Det kom hardvær og storm som varte i tre dager, og da det var over, ble de søvnige etter alt slitet og la seg til å sove alle sammen; men den yngste kongssønnen rodde til land, og vaktene falt ham til fote, så han kom fram til slottet. Da han kom inn i kammerset, satt stortrollet og sov, som trollprinsen hadde sagt, og de tolv prinsessene satt hver på sin stol og lysket hver sitt hode. Kongssønnen vinket til prinsessene at de skulle flytte seg av veien; men de pekte på trollet, og vinket til ham at han skulle gå sin vei og ha seg bort; men han holdt ved å gjøre miner til dem at de skulle flytte seg unna, og så skjønte de at han ville frelse dem, og flyttet seg bort så stilt de kunne, den ene etter den andre, og like så fort hugg kongssønnen hodene av trollkongen, så blodet til sist flømmet som en stor bekk.

Da trollet var drept, rodde han ombord igjen og gjemte sverdet; nå hadde han gjort nok, syntes han, og da han ikke rådde med å få liket av veien alene, så var det ikke for mye, mente han, om de hjalp til litt de andre også. Han vekket dem og sa det var skam slik de lå og dro seg, nå hadde han funnet kongsdøtrene og frelst dem fra trollet. De andre lo av ham og sa at han nok hadde sover like godt som de og vel så det, og drømt at han var slik kar; dersom noen skulle frelst prinsessene, var det nok rimeligere at en av dem hadde gjort det. Men den yngste kongssønnen sa hvordan alt var gått til, og så fulgte de med i land da; først fikk de se blodbekken, og så slottet og de tolv hodene og prinsessene; da så de han hadde sagt sant, og nå hjalp de til med å kaste hodene og kroppen på sjøen. Alle var de nå glade; men ingen var gladere enn kongsdøtrene, som slapp å sitte og lyske trollet hele dagen. Av alt det gull og sølv og de kostbare ting som var der, tok de med seg så mye som skipet kunne føre, og så gikk de ombord alle sammen, både prinsene og prinsessene.

Men da de hadde kommet et stykke ut på sjøen, sa kongsdøtrene at i gleden hadde de glemt gullkronene sine; de lå i et skap, og dem ville de gjerne ha med. Da ingen andre ville hente dem, sa den yngste kongssønnen: "Å ja, jeg har nå våget såpass før, så jeg kan vel reise etter gullkronene også, bare dere vil ta ned seilene og vente til jeg kommer igjen." Ja, det skulle de. Men da han hadde kommet så langt bort at de ikke så mer til ham, sa Ridder Rød, som gjerne ville være den fornemste selv og ha den yngste kongsdatteren, at de kunne ikke nytte å ligge stille og bie på ham, for det kunne de nok vite at han aldri kom igjen; de visste, sa han, at kongen hadde gitt ham - Ridder Rød - makt og myndighet, så han seilte når han ville, og de skulle si at han hadde frelst prinsessene, og var det noen som sa noe annet, skulle han miste livet. Prinsene torde ikke gjøre annet enn det som Ridder Rød ville, og så seilte de.

Imens rodde den yngste kongssønnen i land og gikk opp i slottet; han fant skapet med gullkronene i, trælet og dro på det til han fikk det ned i båten; men da han kom der han skulle se skipet, var det borte. Da han nå slett ikke så det på noen kant, så kunne han nok skjønne hvordan det hadde gått til; å ro etter kunne nå ikke nytte, og så snudde han og rodde til lands igjen. Han var nok redd for å være alene om natten i slottet; men det var ikke annet hus å få, og så skjøt han hjertet opp i livet, låste alle dører og porter i lås, og la seg på et rom der det sto en oppredd seng. Men redd var han, og reddere ble han da han hadde ligget en stund, og det tok til å knake og brake i vegger og tak, som hele slottet skulle revne. Med ett dusket det ned ved siden av sengen som et høylass. Så ble det stille igjen; men han hørte en røst som ba ham ikke være redd, og sa:

"Jeg er Fugl Dam,
og jeg skal hjelpe deg fram.

Med det første du våkner i morgen, må du gå på stabburet etter fire tønner rug til meg, det må jeg ha til livs til dugurds; ellers kan jeg ikke gjøre noe."

Da han våknet, fikk han se en urimelig stor fugl, som hadde en fjær i nakken så svær som en halvvoksen bjelkegran. Kongssønnen gikk nå på stabburet etter fire tønner rug til Fugl Dam, og da han hadde satt til livs dem, ba han kongssønnen at han skulle henge skapet med gullkronene på den ene siden av halsen på ham, og ta så mye gull og sølv som kunne veie likt imot, og henge på den andre siden, og så fikk han selv sette seg opp på ryggen og holde seg vel fast i nakkefjæren.

Så bar det avsted gjennom luften så det suste, og det varte ikke lenge før de fór forbi skipet. Kongssønnen ville vært ombord etter sverdet, for han var redd noen skulle få se det, og det hadde trollet sagt ingen måtte; men Fugl Dam sa at det fikk være med det nå. "Ridder Rød får vel ikke se det," sa fuglen; "men kommer du ombord, så står han deg etter livet, for han ville gjerne ha den yngste prinsessen; men henne kan du være trygg for, hun legger et nakent sverd fremfor seg i sengen hver natt."

Langt om lenge kom de til trollprinsen, og der ble kongssønnen så vel mottatt at det ikke var måte på det. Trollprinsen visste ikke alt det gode han ville gjøre ham fordi han hadde slått i hjel husbonden hans og gjort ham til kongen; han hadde gjerne gikk ham datter sin og det halve land og rike. Men han hadde nå fått slik godhet for den yngste av de tolv kongsdøtrene at han aldri hadde ro på seg, men endelig ville avsted den ene gangen etter den andre. Trollet ba ham være rolig enda en stund, og sa de hadde nesten syv år å seile før de kom hjem. Om prinsessen sa trollet det samme som Fugl Dam: "For henne kan du nok være trygg; hun legger et nakent sverd fremfor seg i sengen. Og hvis du ikke tror meg," sa trollet, "så kan du gå ombord når de seiler fremom her, og se etter og hente sverdet; det må jeg så ha igjen likevel."

Da de seilte forbi, hadde det igjen vært uvær, og da kongssønnen kom ombord, sov de alle sammen, og hver prinsesse lå med sin prins; men den yngste lå alene, med et nakent sverd fremfor seg i sengen, og på gulvet fremfor sengen lå Ridder Rød. Kongssønnen tok sverdet og rodde i land igjen, uten at noen av dem merket han hadde vært ombord.

Men enda var ikke kongssønnen rolig, og han ville ofte avsted, og da det endelig led mot slutten av de syv årene, og det bare var som en tre uker igjen, sa trollkongen: "Nå kan du gjøre deg i stand til å reise, siden du ikke vil bli hos oss; du skal få lånt jernbåten min, som går av seg selv bare du sier: Båt, gå fram! I båten er det en jernklubbe, og den jernklubben skal du lette på, når du får se skipet like foran deg, så får de slik bør at de glemmer å se etter deg; når du kommer på siden av skipet, skal du lette på jernklubben igjen, så blir det en slik storm at de nok får annet å gjøre enn kikke etter deg; og når du er forbi dem, skal du lette på klubben tredje gangen; men du må alltid legge den varlig ned igjen, ellers blir det slikt et vær at dere forgår, både du og de. Når du så er kommet til lands, har du ikke nødig å bry deg om båten; skyv den bare ut og vend den, og si: Båt, gå veien hjem, som du gikk den fram!"

Da han reiste, fikk han så mye gull og sølv og så mye annet gildt, og klær og linnet som trollprinsessen hadde sydd til ham i all denne tiden, så han var mye rikere enn noen av brødrene sine. Han hadde ikke før satt seg i båten og sagt: "Båt, gå fram," så gikk båten, og da han fikk se skipet rett fremfor seg, lettet han på klubben; så fikk de slik bør at de glemte å se etter ham. Da han var på siden av skipet, lettet han på jernklubben igjen, og da ble det slik en storm og slikt vær at hvite skummet sto rundt skipet, og sjøene slo over dekket, så de nok hadde annet å gjøre enn kikke etter ham; og da han kom fremom dem, lettet han på klubben tredje gangen, og så fikk de så rundelig nok å gjøre at de slett ingen tid hadde til å se etter hva det var for en. Han kom i land lenge, lenge før skipet, og da han hadde fått alt sitt ut av båten, skjøv han den ut igjen, vendte den om og sa. "Båt, gå veien hjem, som du gikk den fram!" og så gikk båten.

Selv kledde han seg ut som sjømann, og gikk opp i en ussel stue til en gammel kjerring; henne bilte han inn at han var en stakkars matros, at han hadde vært på et stort skip som hadde forlist, og at han var den eneste som var blitt frelst; og så ba han om hun ville låne ham hus for seg og de tingene han hadde berget.

"Bære meg," sa konen, "jeg kan nok ikke la noen få hus; du ser hvordan det er her; jeg har ikke noe å ligge på sjøl, og enda mindre noe å la andre ligge på."

"Ja, det er det samme," sa sjømannen; når han bare fikk tak over hodet, så fikk det være det samme hvordan han lå; hus kunne hun da ikke nekte ham, når han ville ta til takke slik som hun hadde det.

Om kvelden flyttet han inn sakene sine, og han hadde ikke fått dem inn, før kjerringa, som gjerne ville høre nytt å renne med, tok på å spørre hva han var for en, hvor han var fra, hvor han hadde vært henne, hvor han skulle hen, hva det var han hadde med seg, hva ærend han reiste i, og om han ikke hadde hørt noe til de tolv prinsessene som var blitt borte for mange herrens år siden, og enda mye annet, som det skulle god tid til åtale om, og regne opp. Men han sa han var så skrøpelig og hadde så vondt i hodet av det fæle været som hadde vært, at han ikke visste greie på noen ting. Hun måtte endelig la ham ha ro noen dager, til han hadde kommet seg etter alt det han hadde hatt å stå i, så skulle hun få vite alt hun ville, og mer til. Dagen etter tok kjerringa igjen til å spørre og grave, men sjømannen hadde ennå slik verk i hodet etter været at han ikke visste greie på noe; men rett som det var, så lot han likevel falle et ord om at han nok visste litt om kongsdøtrene. Straks fór kjerringa av gårde med det hun hadde fått vite, til alle de sladrekjerringene som i grenda fans, og nå kom den ene rennende etter den andre og spurte nytt om kongsdøtrene, om han hadde sett dem, om de kom snart, om de var på veien, og mere slikt. Han ga seg enda for at han hadde vondt i hodet etter været, så han ikke kunne greie alt; men så mye sa han, at var de ikke blitt borte i det harde været som hadde vært, så kom de om en fjorten dagers tid, eller kanskje før; men han kunne ikke si om de var i live ennå, for han hadde ikke sett dem, men det kunne gjerne være de hadde gått til bunns siden.

En av kjerringene fór til kongsgården med dette, og sa at det bodde en sjømann i stua hos den og den kjerringa, han hadde sett prinsessene, og de kom nok om en fjorten dagers tid, eller kanskje åtte. Da kongen hørte dette, sendte han bud på sjømannen, at han skulle komme og fortelle ham det selv.

"Jeg ser ikke slik ut," sa matrosen, "jeg har ikke klær så jeg kan komme fram for ham." Men kongens ærendssvenn sa at han endelig skulle komme; kongen ville og måtte tale med ham enten han var slik eller slik, for ennå hadde det ingen vært som hadde kunnet gi ham noen melding om prinsessene.

Ja, så måtte han i vei til kongsgården og kom inn til kongen, som spurte om det var sant han hadde sett noe til prinsessene.

"Ja, det har jeg," sa sjømannen; "men jeg kan ikke vite om de lever ennå, for da jeg så dem, var det slikt vær at vi forliste; men hvis de er til ennå, kommer de nok om en fjorten dagers tid, og kanskje før."

Da kongen hørte det, ble han nesten ute av seg av glede, og da det led mot den tiden som sjømannen hadde sagt de skulle komme, dro kongen imot dem ned til stranden i full stas, og det var stor glede over hele landet da skipet kom med prinsessene og prinsene og Ridder Rød; men ingen var gladere enn den gamle kongen, som hadde fått igjen døtrene sine.

Alle de elleve eldste prinsessene var glade og lystige; men den yngste, som skulle ha Ridder Rød, hun gråt og var sorgfull støtt. Kongen syntes ille om dette, og spurte hvorfor hun ikke var munter og lystig, hun som de andre prinsessene; hun hadde da ingenting å være sturen for, nå som hun hadde sloppet fra trollet og skulle få en mann som Ridder Rød. Men hun torde ikke si noe, for Ridder Rød hadde sagt at han ville ta livet av den som fortalte hvordan det hadde gått til.

Men en dag da de holdt på å sy på bryllupsstasen, kom det inn én i en stor matroskjole, med et kremmerskap på ryggen, og spurte om prinsessene ikke skulle handle stas av ham til bryllupet; han hadde så mange rare og kostelige ting, både av gull og sølv. Jo, det kunne nok hende det. De så på stasen, og de så på ham, for de syntes de dro kjensel både på ham og mange av tingene han hadde.

"Den som har så mye gildt," sa den yngste prinsessen, "har visst noe som er enda gildere, og som kunne passe enda bedre for oss."

Det kunne nok være, sa kremmeren.

Men de andre hysset på henne, og ba henne minnes hva Ridder Rød hadde truet med.

En stund etter satt prinsessene ved vinduet en dag, og så kom kongssønnen igjen med den store matroskjolen på seg og skapet med gullkronene på ryggen. Da han kom inn i storstuen i kongsgården, lukket han opp skapet for prinsessene, og da de kjente igjen hver sin gullkrone, så sa den yngste: "Jeg synes det er rett at den som har frelst oss, får den lønn han har fortjent, og det er ikke Ridder Rød, men han som kom med gullkronene våre - ham har frelst oss." Da kastet kongssønnen av seg matroskjolen, og sto der mye gildere enn alle de andre; og så lot den gamle kongen Ridder Rød avlive. Nå ble det først riktig glede på kongsgården; hver tok sin, og så ble det bryllup så det hørtes og spurtes over tolv kongeriker.


Askeladden og de gode hjelperne

Det var en gang en konge, og den kongen hadde hørt tale om et skip som gikk like fort til lands som til vanns; så ville han også ha slikt et, og til den som kunne bygge det, lovte han ut kongsdatteren og halve kongeriket, og det lyste han opp på kirkebakken hele landet over. Det var mange som prøvde, må vite, for halve riket kunne være godt å ha, mente de vel, og kongsdatteren kunne være bra å ha attpå; men ille gikk det med de fleste.

Så var det tre brødre borte i en skogbygd; den eldste hette Per, den andre hette Pål og den yngste Espen Askeladd, av det han støtt satt og grov og raket i asken. Men den søndagen da det ble lyst opp om skipet som kongen ville ha, var det som av en hendelse at han var ved kirken han også. Da han kom hjem og fortalte det, ba Per, som var den eldste, mor si om niste; for nå ville han i veien og friste om han kunne bygge skipet og vinne kongsdatteren og halve riket.

Da han hadde fått nisteskreppen på nakken, strøk han av gårde. På veien møtte han en gammel mann, som var så kroket og gudnådslig.

"Hvor skal du hen?" sa mannen.

"Jeg skal bort i skogen og gjøre trau til far min, han liker ikke å ete i lag med oss andre," sa han Per.

"Trau skal det bli!" sa mannen.

"Hva har du i sekken din?" spurte mannen.

"Møkk," sa han Per.

"Møkk skal det bli," sa mannen.

Så strøk han Per bort i eikeskogen og hugg og tømret alt det han vant; men alt han hugg, og alt han tømret, så ble det ikke annet enn trau og trau. Da det led til middags, skulle han ha seg noe å leve av og tok opp nisteskreppen sin. Men det var ikke mat, det som var i nistesekken. Da han nå ikke hadde noe å leve av, og det ikke gikk likere med tømringen, ble han kei av arbeidet, tok øksen og sekken på nakken og strøk hjem til hu mor igjen.

Så ville han Pål i veien og friste om ikke han hadde lykken til å bygge skip og vinne kongsdatteren og halve kongeriket. Han ba mor si om niste, og da han hadde fått den, tok han sekken på nakken og la av gårde ut i marka. På veien møtte han en gammel mann, som var så kroket og gudnådslig.

"Hvor skal du hen?" sa mannen.

"Å, jeg skal bort i skogen og gjøre grisetrau til den vesle grisungen vår," sa han Pål.

"Grisetrau skal det bli!" sa mannen.

"Hva har du i sekken din?" spurte mannen.

"Møkk," sa han Pål.

"Møkk skal det bli!" sa mannen.

Så strøk han Pål bort i skogen, og til å hugge og tømre alt han orket; men hvordan han hugg, og hvordan han makslet, så ble det ikke annet enn trauemner og grisetrau. Han ga seg ikke enda, han drev på til langt utpå ettermiddagen før han tenkte på å få seg litt mat; da ble han så sulten med ett at han måtte ha matsekken fram; men da han tok den opp, var det ikke matsmulen i sekken. Pål ble så harm at han vrengte sekken og slo den mot en stubbe, tok øksen og strøk av skogen og hjem med det samme.

Da Pål var kommet hjem, ville Askeladden i veien og ba moren om niste. "Kanskje kunne jeg være kar til å få bygd skipet og vinne kongsdatteren og halve riket," sa han.

"Ja, det var likt til det," sa moren; "du som aldri gjør annet enn årote og rake i oska! Nei, du får ikke noen niste!" sa kjerringa.

Askeladden ga seg ikke for det, han ba så lenge at han fikk lov til sist. Niste fikk han ikke, var det likt seg det - men han lurte med seg et par havrelefser og en doven øltår, og la av gårde.

Da han hadde gått en stund, møtte han den samme gamle kallen, som var så kroket og ussel og gudnådslig.

"Hvor skal du hen?" sa mannen.

"Å, jeg skulle til skogs, om det kunne høve seg, og bygge skip som går like godt til vanns som til lands," sa Askeladden; "for kongen har lyst opp at den som kan bygge et slikt skip, skal få kongsdatteren og halve riket," sa han.

"Hva har du i sekken din?" spurte mannen.

"Å, det er ikke stort å tale om, det skulle nå være niste," svarte Askeladden.

"Gir du meg litt av nista di, skal jeg hjelpe deg," sa mannen.

"Gjerne det," sa Askeladden, "men det er ikke annet enn to havrelefser og en doven øltår."

Det var det samme hva det var; bare han fikk det, skulle han nok hjelpe ham.

Da de kom opp til gamle-eika i skogen, så sa mannen: "Nå skal du skåre ut ei flis, og den skal du sette inn igjen som den har sittet, og når du har gjort det, kan du legge deg til å sove." Ja, Askeladden gjorde som han sa, han la seg til å sove, og i søvne syntes han han hørte det hugg og hamret og tømret og saget og snekret, men våken kunne han ikke bli før mannen vekket ham; da sto skipet fullt ferdig jevnsides med eika. "Nå skal du stige oppi, og alle dem du møter, skal du ta med deg," sa kallen. Ja, Espen Askeladd takket for skipet, seilte avsted, og sa det skulle han gjøre.

Da han hadde seilt et stykke, kom han til en lang, mager fant som lå bortmed et berg og åt gråstein. "Hva er du for en kar, som ligger her og eter gråstein?" sa Askeladden.

Jo, han var så kjøttsulten at han aldri kunne få metta si, derfor var han nødt til å ete gråstein, sa han, og så ba han om han kunne få lov til åvære med på skipet.

"Ja, vil du være med, så stig på," sa Askeladden.

Ja, det ville han, og så tok han med noen store gråsteiner til niste.

Da de hadde seilt et stykke til, traff de på en som lå i en solbakke og pattet på en ture.

"Hva er du for en?" sa Espen Askeladd, "og hva skal det være godt for at du ligger og patter på denne tønneturen?"

"Å, når en ikke har tønna, får en ta til takke med turen," sa mannen; "jeg er så øltørst, så jeg aldri kan drikke meg mett på øl og vin," sa han, og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.

"Vil du være med, så stig på," sa Askeladden.

Ja, det ville han, han steg på og tok med seg turen for tørstens skyld.

Da de hadde seilt et stykke til, traff de på en som lå med det ene øret til bakken og lydde.

"Hva er du for en, og hva skal det være godt for at du ligger og lyer på bakken?" sa Espen Askeladd.

"Jeg lyer etter graset, for jeg har slik hørsel at jeg hører det gror," sa han, og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.

Det var ikke nei til det. "Vil du være med, så stig oppi," sa Askeladden.

Ja, det ville han, og han steg oppi, han også.

Da de hadde seilt et stykke til, kom de til en som sto og siktet og siktet.

"Hva er du for en, og ha skal det være til at du står og sikter slik?" sa Askeladden.

"Jeg ser så skarpt," sa han, "så jeg ratt kan skyte like til verdens ende," og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.

"Vil du være med, så stig på," sa Askeladden.

Ja, det ville han, og steg opp.

Da de hadde seilt et stykke igjen, kom de til en som fór og hoppet på ett ben, og det andre hadde han syv skippundslodder på.

"Hva er du for en?" sa Askeladden, "og hva skal det være godt for at du farer og hopper på ett ben, og har syv skippundslodder på det andre?"

"Jeg er så lettfør til å flyge," sa han. "Gikk jeg på begge føttene, kom jeg til verdens ende på mindre enn fem minutter," og så ba han om han fikk lov til å være med på skipet.

"Vil du være med, så stig på," sa Askeladden.

Ja, det ville han, og steg opp i skipet til Askeladden og følgesvennene hans.

Da de hadde seilt et stykke igjen, traff de en som sto og holdt seg for truten.

"Hva er du for en?" sa Askeladden, "og hva skal det være godt for at du står slik og holder deg for truten?" sa han.

"Å, jeg har syv somrer og femten vintrer i kroppen på meg," sa han, "så jeg har vel bo å holde meg for truten; "for slapp de ut alle sammen, så gjorde de kål på hele verden med det samme," sa han, og så ba han om han fikk lov å være med.

"Vil du være med, så stig på," sa Askeladden.

Ja, han ville være med, og så steg han opp i skipet til de andre.

Da de hadde seilt en god stund, kom de til kongsgården.

Askeladden strøk like inn til kongen og sa at nå sto skipet ferdig ute på tråkka, og nå ville han ha kongsdatteren, som kongen hadde lovt ut.

Kongen likte ikke dette noe videre, for Askeladden så ikke rar ut, han var både svart og sotet, og kongen ville nødig gi datter si til slik en fant. Så sa han han fikk vente litt; han kunne ikke få kongsdatteren før han hadde tømt en kjøttbu kongen hadde, med tre hundre tønner kjøtt; "det er det samme, kan du gjøre det til i morgen, skal du få henne," sa kongen.

"Jeg får friste," sa Askeladden; "men jeg får vel lov til å ta med en av kameratene mine?"

Ja, det kunne han få lov til, om han så ville ta dem alle seks, sa kongen; for han trodde det var rent uråd, om han så hadde seks hundre.

Askeladden tok bare med seg ham som åt gråstein og støtt var så kjøttsulten, og da de kom og lukket opp bua, hadde han ett opp alt i hop, så det ikke var igjen mer enn seks små spekeboger; det var bare en til hver av de andre kameratene. Så strøk Askeladden inn til kongen og sa at nå var bua tom, og nå fikk han vel kongsdatteren.

Kongen gikk ut på bua, og tom var den, det var sikkert nok; men Askeladden var både svart og sotet, og kongen syntes det var altfor ille at slik en fant skulle ha datter hans. Så sa han at han hadde en kjeller full med øl og gammel vin, tre hundre tønner av hvert slag, som han ville ha drukket opp først. "Og det er det samme, er du kar til å drikke dem opp til i morgen dette leite, så skal du få henne," sa kongen.

"Jeg får friste," sa Askeladden; "men jeg får vel ta med meg en av kameratene mine?" sa han.

"Ja, gjerne det," sa kongen; han mente han hadde så mye øl og vin at de skulle bli velberget alle syv.

Askeladden tok med ham som pattet på turen og støtt var så øltørst, og så låste kongen dem ned i kjelleren. Der drakk han tønne etter tønne, så lenge det var noe igjen, men den siste eslet han en tår, så det kunne være et par potter til manns til hver av kameratene.

Om morgenen lukket de opp kjelleren, og med det samme strøk Askeladden inn til kongen, og sa han var ferdig med ølet og vinen, og nå fikk han vel datter hans, som han hadde lovt.

"Ja, først får jeg ned i kjelleren og se," sa kongen, for han trodde det ikke; da han kom ned i kjelleren, var det ikke annet enn tomme tønner. Men Askeladden var både svart og sotet, og kongen syntes det var ulikt å ha slik en måg. Så sa han det var det samme, kunne han skaffe vann fra verdens ende om ti minutter til prinsessens te, så skulle han få både henne og halve riket, for det var nå rent umulig, trodde han.

"Jeg får friste," sa Askeladden.

Så fikk han fatt på ham som hinket på ett ben og hadde syv skippundslodder på det andre, og sa at han fikk spenne av loddene og bruke benene sine så fort han kunne, for han skulle ha vann fra verdens ende til kongsdatterens te om ti minutter.

Han tok av loddene, fikk et spann og la i veien, og vekk var han med det samme. Men det varte og det rakk syv lange og syv brede, og han kom ikke igjen; til sist var det ikke mer enn tre minutter til tiden var ute, og kongen var så velnøyd som han hadde fått en mark.

Men så ropte Askeladden på ham som hørte graset gro, og sa han fikk lye etter hvor det ble av ham.

"Han har sovnet ved brønnen," sa han; "jeg kan høre han snorker, og trollene lysker ham," sa han.

Så ropte Askeladden på ham som skjøt like til verdens ende, og ba ham sette en kule i trollet. Ja, det gjorde han, han skjøt det midt i øyet; trollet slo opp et brøl, så han våknet med det samme, han som skulle hente tevann, og da han kom til kongsgården, var det enda ett minutt igjen av de ti.

Askeladden strøk inn til kongen og sa at der var vannet, og nå fikk han vel kongsdatteren, det var vel ikke mer å snakke om det. Men kongen syntes han var svart og sotet nå som før, og likte ikke å ha ham til måg. Så sa kongen at han hadde tre hundre favner ved, som han skulle tørke korn med på badstua, "og det er det samme, er du kar til å sitte der og brenne opp den, så skal du få henne, det er ikke tvil om det," sa han.

"Jeg får friste," sa Askeladden; "men jeg får vel lov til å ta med en av kameratene mine?"

"Ja, om det så var alle seks," sa kongen, for han tenkte det skulle bli varmt nok til dem alle.

Askeladden tok med ham som hadde de femten vintrene og de syv somrene i kroppen, og strøk på badstua om kvelden; men kongen hadde lagt sterkt på varmen; det var et bål så de gjerne kunne støpt kakkelovner. Ut igjen kunne de ikke komme, for de var ikke kommet inn, før kongen slo skåten for og hengte på et par hengelåser til. Så sa Askeladden: "Du får slippe ut en seks, syv vintrer, så blir det passe sommervarmt." Da ble det så de kunne holde ut der, men da det led på natten, ble det vel kjølig. Så sa Askeladden at han måtte lunke på med et par somrer, og da sov de til langt på dagen. Men da de hørte kongen ruslet utenfor, sa Askeladden: "Nå får du slippe ut et par vintrer til, men lag det så at den siste går lukt i synet på 'n." Ja, han gjorde så, og da kongen lukket opp badstudøren og trodde de lå der oppbrent, satt de der og hutret og frøs, så tennene skranglet, og han med de femten vintrene i kroppen slapp den siste like i fjeset på kongen, så det fløy opp en stor frostblemme.

"Får jeg kongsdatteren nå?" sa Askeladden.

"Ja, ta henne og ha henne og ta riket attpå," sa kongen. Da torde han ikke si nei lenger.

Så holdt de bryllup og turte og dominerte og skjøt trollkjerringsmell. Imens fór de og grafset etter forladninger, så tok de meg til én, og ga meg graut på en flaske og mjølk i en korg, og så skjøt de meg like hit, for at jeg skulle fortelle hvordan det gikk til.


Gudbrand i Lia

Det var en gang en mann som hette Gudbrand; han hadde en gård som lå langt borti en åsli, og derfor kalte de ham Gudbrand i Lia. Han og konen hans levde så godt sammen og var så godt forlikte, at alt mannen gjorde, syntes konen var så velgjort at det aldri kunne gjøres bedre; hvordan han så bar seg at, var hun like glad i det. De åtte jordveien sin, og hundre daler hadde de liggende på kistebunnen, og i fjøset to klavebundne kyr.

Men så sa kjerringa en dag: "Jeg synes vi skulle reise til byen med den ene kua og selge henne, jeg, så vi kunne få oss noen handskillinger. Vi er så bra folk at vi godt kan ha noen skillinger under hendene, liksom andre har. De hundre dalerne som ligger på kistebunnen, kan vi ikke ta hull på, men jeg vet ikke hva vi skal med mer enn ei ku. Og litt vinner vi ved det også, at jeg slipper med å stelle ei, istedenfor at jeg har gått og måket og vandlet til to." Ja, det syntes Gudbrand var både vel og riktig talt; han tok kua og gikk til byen med og skulle selge den. Men da han kom til byen, var det ingen som ville kjøpe ku. Ja, ja, tenkte Gudbrand, så kan jeg gå hjem igjen med kua, jeg; jeg vet jeg har både bås og klave, og det er like langt att og fram, og dermed ga han seg til å rusle hjemetter igjen.

Men da han hadde kommet et stykke på veien, møtte han en som hadde en hest han skulle selge, så syntes Gudbrand det var bedre å ha hest enn ku, og så byttet han med ham. Da han hadde gått et stykke lenger, møtte han en som gikk og drev en feit gris foran seg, og så syntes han det var bedre åha feit gris enn hest, og byttet med mannen. Han gikk så et stykke til; så møtte han en mann med en geit, og så tenkte han det saktens var bedre å ha geit enn gris, og så byttet han med ham som hadde geita. Så gikk han et langt stykke, til han møtte en mann som hadde en sau; med ham byttet han, for han tenkte: Det er alltid bedre å ha sau enn geit. Da han nå hadde gått en stund igjen, møtte han en mann med en gås; så byttet han bort sauen med gåsa. Og da han hadde gått et langt stykke, møtte han en mann med en hane; med ham byttet han, for han tenkte som så: Det er alltid bedre å ha hane enn gås. Så gikk han til det led langt utpå dagen; men så tok han på å bli sulten, og så solgte han hanen for tolv skilling og kjøpte seg mat for dem. "For det er da bedre å berge liv enn ha hane," tenkte Gudbrand i Lia.

Så gikk han videre hjemover til han kom til nærmeste grannegården; der gikk han innom.

"Hvordan har det gått deg i byen?" spurte folkene.

"Å, det har nå gått så som så," sa Gudbrand i Lia; "ikke kan jeg rose lykka mi og ikke kan jeg laste den heller," og dermed fortalte han det hele, hvordan det hadde gått fra først til sist.

"Ja du blir da vel mottatt når du kommer hjem til kjerringa di," sa mannen på gården. "Hjelpe deg! ikke ville jeg være i ditt sted."

"Jeg synes det kunne gått mye galere, jeg," sa Gudbrand i Lia; "men enten det nå er gått ille eller vel, så har jeg så snill kjerring at hun aldri sier noe, hvordan jeg så bær meg at."

"Ja, det vet jeg visst, men ikke for det jeg trur det," sa grannen.

"Skal vi vedde på det?" sa Gudbrand i Lia; "jeg har hundre daler liggende hjemme på kistebunnen, tør du holde likt imot?"

Ja, de veddet, og så ble han der til om kvelden; i mørkningen ruslet de sammen bortover til gården hans Gudbrand. Der ble grannemannen stående utenfor døren og lye, mens mannen selv gikk inn til kjerringa.

"God kveld," sa Gudbrand i Lia da han kom inn.

"God kveld," sa konen; "å gudskjelov er du der!"

Ja, han var da det.

Så spurte konen hvordan det hadde gått ham i byen.

"Å, så som så," svarte Gudbrand, "det er just ikke noe å rose. Da jeg kom til byen, var det ingen som ville kjøpe ku, så byttet jeg bort kua mot en hest, jeg."

"Ja, det skal du riktig ha takk for, det," sa konen; "vi er så bra folk at vi kan kjøre til kirke, vi likeså vel som andre, og når vi har råd til åholde hest, så kan vi da vel legge oss til en. Gå ned og sett inn hesten, barn!"

"Ja," sa Gudbrand, "jeg har nok ikke hesten, jeg; da jeg kom et stykke på veien, byttet jeg den bort for en gris."

"Nei, nei!" ropte konen, "det var da riktig som jeg sjøl skulle gjort det; det skal du jammen ha takk for! Nå kan vi få flesk i huset, og noe åby folk, når de ser innom til oss, vi og. Hva skulle vi med hesten? Så ville folk si vi var blitt så store på det at vi ikke lenger kan gå til kirke som før. Gå ned og sett inn grisen, barn!"

"Men jeg har nok ikke grisen heller," sa Gudbrand; "da jeg kom et stykke lenger, byttet jeg den bort med ei melkegeit."

"Å nei, å nei, så vel du gjør allting!" ropte konen. "Hva skulle jeg med grisen, når jeg riktig tenker meg om; folk hadde bare sagt: der borte eter de opp alt de har; nei nå har jeg geit, så får jeg melk og ost, og geita beholder jeg enda. Slipp inn geita, barn!"

"Nei, jeg har nok ikke geita heller, jeg," sa Gudbrand; "da jeg kom et stykke på veien, byttet jeg bort geita og fikk en dyktig sau isteden."

"Nei!" ropte konen, "du har gjort det akkurat som jeg skulle ønske meg alt, akkurat som jeg sjøl skulle ha vært med. Hva skulle vi med geita? Jeg måtte klyve i berg og daler og få den ned igjen til kvelds. Nei, har jeg sau, kan jeg få ull og klær i huset, og mat også. Gå ned og slipp inn sauen, barn!"

"Men jeg har nok ikke sauen lenger, jeg," sa Gudbrand, "for da jeg hadde gått en stund, byttet jeg den bort mot ei gås!"

"Takk skal du ha for det," sa konen, "og mange takk også! Hva skulle jeg med sauen? Jeg har jo hverken rokk eller ten, og ikke bryr jeg meg om åsitte og slepe og virke klær heller; vi kan kjøpe klær nå som før. Nå får jeg gåseflesk, som jeg lenge har stundet etter, og nå kan jeg få dun til den vesle puta mi. Gå ned og slipp inn gåsa, barn!"

"Ja, jeg har nok ikke gåsa heller, jeg," sa Gudbrand; "da jeg hadde kommet et stykke lenger på veien, byttet jeg den bort for en hane."

"Ikke vet jeg hvordan du har funnet på det alt," ropte konen; "det er alt sammen som jeg hadde gjort det sjøl. En hane! Det er det samme som du hadde kjøpt et åttedagsur; for hver morgen galer hanen klokka fire, så kan vi også komme på benene i rette tid. Hva skulle vi vel med gåsa? Ikke kan jeg lage til gåseflesket, og puta mi kan jeg jo fylle med storr. Gå ut og slipp inn hanen, barn!"

"Men jeg har nok ikke hanen heller, jeg," sa Gudbrand; "da jeg hadde gått enda et stykke, ble jeg skrubbsulten, og så måtte jeg selge hanen for tolv skilling, for å berge livet."

"Nå gudskjelov for du det gjorde!" ropte konen; "hvordan du steller deg, gjør du allting nettopp som jeg kunne ønsket det fram. Hva skulle vi også med hanen? Vi er jo våre egne herrer, vi kan ligge om morgenen så lenge vi vil. Gudskjelov - når jeg bare har fått igjen deg, som steller alt så godt, trenger jeg hverken til hane eller gås, hverken til gris eller ku."

Så lukket Gudbrand opp døren.

"Har jeg vunnet de hundre dalerne nå?" sa han, og det måtte grannen tilstå at han hadde./span>

De tolv villender

Det var en gang en dronning som var ute og kjørte; det var om vinteren, og det hadde nettopp falt nysne. Da hun hadde kommet et stykke på veien, tok hun til å blø neseblod og måtte ut av sleden. Mens hun sto oppmed gjerdet og så på det røde blodet og den hvite sneen, kom hun til å tenkte på at hun hadde tolv sønner og ingen datter, og så sa hun ved seg selv; "Hadde jeg en datter så hvit som sne og så rød som blod, så kunne det gjerne være det samme med sønnene mine." Det var nesten ikke sagt, før det kom en trollkjerring til henne. "En datter skal du få," sa hun, "og hun skal være så hvit som sne og så rød som blod, og så skal sønnene dine være mine; men du kan få ha dem hos deg til barnet er døpt."

Da tiden kom, fikk dronningen en datter, og hun var så hvit som sne og så rød som blod, slik som trollkjerringa hadde lovt, og derfor kalte de henne også Snehvit og Rosenrød. Det ble stor glede i kongsgården, og dronningen var så glad at det ikke var noen måte på det; men da hun kom i hug det hun hadde lovt trollkjerringa, lot hun en sølvsmed gjøre tolv sølvskjeer, én til hver prins, og så lot hun ham enda gjøre én til, og den ga hun Snehvit og Rosenrød.

Best prinsessen var døpt, ble prinsene omskapt til tolv villender og fløy sin vei, og de så ikke mere til dem; de var borte og de ble borte. Prinsessen vokste opp, og hun ble både stor og vakker, men hun var ofte så underlig og sørgmodig, og det var ikke noen som kunne skjønne hva det var som feilte henne.

Men så var det en kveld dronningen også var så sørgmodig for hun hadde vel mange underlige tanker, når hun tenkte på sønnene sine; så sa hun til Snehvit og Rosenrød: "Hvorfor er du så sørgmodig, barnet mitt? Er det noe som feiler deg, så si fra! Er det noe du vil ha, skal du få det."

"Å, jeg synes det er så ødslig," sa Snehvit og Rosenrød; "alle andre har søsken, men jeg er så alene, jeg har ingen; det er det som jeg sørger for."

"Du har også hatt søsken, barnet mitt," sa dronningen; "jeg har hatt tolv sønner, som var brødrene dine, men alle dem ga jeg bort for å få deg," og så fortalte hun hvordan alt var gått til.

Da prinsessen hørte det, hadde hun ikke ro på seg; alt det dronningen gråt og bar seg, så hjalp det ikke, hun ville avsted, og hun syntes hun var skyld i alt sammen; og til sist så gikk hun da også fra kongsgården. Hun gikk og hun gikk, så langt ut i den vide verden at du ikke skulle tro at så fin en jomfru hadde orket gå så langt.

En gang hadde hun gått i lang tid i en stor, stor skog. Så var det en dag hun var blitt trett og satte seg ned på en tue, og der sovnet hun. Da drømte hun at hun gikk lenger inn i skogen til en liten tømret stue, og der var brødrene hennes. Med det samme våknet hun, og rett fremfor seg så hun en oppgått sti i den grønne mosen, og den stien gikk dypere inn i skogen. Den fulgte hun, og langt om lenge kom hun også til slikt et lite tømmerhus som hun hadde drømt om.

Da hun kom inn i stua, var det ingen inne; men der sto tolv senger, og tolv stoler, og tolv skjeer, og tolv ting av alt som fantes. Da hun fikk se det, ble hun så glad at hun ikke hadde vært så glad på mange år; for hun kunne straks skjønne at brødrene bodde der, og at det var dem som eide sengene og stolene og skjeene. Hun til å legge på varmen og sope og re sengene og koke mat og stelle og pynte det beste hun kunne; og da hun hadde kokt og laget til dem alle, så spiste hun selv, men skjeen sin glemte hun på bordet, og så krøp hun inn under den yngste brorens seng og la seg der.

Ikke før hadde hun lagt seg, så hørte hun det suste og hvinte i luften, og så kom alle tolv villendene farende inn; men i det samme de kom over dørstokken, ble de til prinser.

"Å, så godt og varmt her er da!" sa de; "Gud signe den som har lagt på varmen og kokt slik god mat til oss!" Og så tok de hver sin sølvskje og skulle til å spise.

Men da hver hadde tatt sin, ble det enda én liggende igjen, og den var så lik de andre at de ikke kunne skjelne den fra dem. Da så de på hverandre og undret seg: "Det er skjeen til søster vår," sa de, "og er skjeen her, kan ikke hun være så langt unna heller."

"Er det skjeen til vår søster, og hun finnes her, så skal hun drepes, for hun er skyld i alt det vonde vi lider," sa den eldste av prinsene, og det lå hun under sengen og hørte på.

"Nei," sa den yngste, "det var synd å drepe henne for det; hun kan ikke gjøre for det at vi lider vondt; skulle noen være skyld i det, måtte det være vår egen mor."

De ga seg da til å lete etter henne både høyt og lavt, og til sist lette de under alle sengene også, og da de kom til den yngste prinsens seng, fant de henne og dro henne fram.

Den eldste prinsen ville igjen hun skulle drepes, men hun gråt og ba så vakkert for seg: "Å, kjære vene, drep meg ikke," sa hun; "jeg har gått i mange år og lett etter dere, og dersom jeg kunne frelse dere, skulle jeg gjerne late mitt liv."

"Ja vil du frelse oss," sa de, "så skal du få leve; for når du ville, så kunne du nok."

"Ja si meg bare hvordan det kan skje, så skal jeg gjøre hva det så er," sa prinsessen.

"Du skal sanke myrdun," sa prinsene, "og den skal du karde og spinne og veve en vev av, og når du har gjort det, så skal du klippe og sy tolv luer, tolv skjorter, og tolv kluter av den, én til hver av oss, og mens du gjør det, skal du hverken tale eller le eller gråte; kan du det, så er vi frelst."

"Men hvor skal jeg få myrdun til så mange kluter og luer og skjorter fra?" sa Snehvit og Rosenrød.

"Det skal vi nok vise deg," sa prinsene, og så tok de henne med seg ut på en stor, stor myr; der sto det så fullt av myrdun og vagget i vinden og glinste i solen, så det skinte som sne lang vei av den.

Aldri hadde prinsessen sett så mye myrdun før; og hun på timen til åplukke og sanke, det beste og forteste hun vant, og når hun kom hjem om kvelden, så til å karde og spinne garn av myrdunen. Slik gikk det nå både godt og lenge; hun sanket myrdun og kardet, og alt imellom stelte hun for prinsene; hun kokte og hun redde opp sengene til dem; om kvelden kom de susende og brusende hjem som villender, om natten var de prinser, men så om morgenen fløy de avsted igjen og var villender hele dagen.

Men så hendte det en gang hun var på myren og skulle sanke myrdun, - og tar jeg ikke i mist, så var det nok den siste gangen hun skulle dit - at den unge kongen som styrte riket, var ute på jakt, og kom ridende hen til myren og fikk se henne. Han stanset og undres på hvem den deilige jomfruen kunne være som gikk i myren og sanket myrdun, og han spurte henne om det også, og da han ikke fikk noe svar på det han spurte om, undres han enda mer, og han syntes så vel om henne at han ville ta henne med seg hjem til slottet og gifte seg med henne. Så sa han til tjenerne sine at de skulle ta henne og sette henne opp på hesten hans. Snehvit og Rosenrød, hun vred sine hender og gjorde miner til dem og pekte på sekkene hun hadde alt arbeidet sitt i, og da kongen skjønte hun ville ha dem med, sa han til tjenerne at de skulle ta og lesse på sekkene også. Da de hadde gjort det, ga prinsessen seg til tåls etter hvert, for kongen var både en snill mann og en vakker mann, og han var så blid og vennlig mot henne som en lerke.

Men da de kom hjem til kongsgården, og den gamle dronningen, som var stemor hans, fikk se Snehvit og Rosenrød, ble hun så arg og avindsyk over at hun var så vakker, at hun sa til kongen: "Kan du ikke skjønne det, at denne du har tatt med deg og som du vil gifte deg med, er en heks; hun hverken taler eller ler eller gråter."

Kongen aktet ikke hva hun sa, men holdt bryllup og giftet seg med Snehvit og Rosenrød, og de levde i stor glede og herlighet; men hun glemte ikke å sy på skjortene for det.

Innen året var omme, fikk Snehvit og Rosenrød en liten prins, og det ble den gamle dronningen enda mer arg og avindsyk for. Og da det led utpå natten, listet hun seg inn til Snehvit og Rosenrød mens hun sov, tok barnet og kastet det i ormegården; siden skar hun dronningen i fingeren og smurte blodet om munnen på henne, og gikk så til kongen.

"Kom nå og se," sa hun, "hva det er for en du har tatt til dronning; nå har hun ett opp sitt eget barn."

Da ble kongen så ille ved at han nesten var gråteferdig, og sa: "Ja, det må vel være sant, siden jeg ser det for mine øyne; men hun gjør det visst ikke oftere. For denne gangen vil jeg spare henne."

Før året var omme, fikk hun en sønn igjen, og med ham gikk det akkurat liksom med den første. Stemor til kongen ble enda mer vond og avindsyk; så listet hun seg inn til dronningen om natten mens hun sov, tok barnet og kastet det i ormegården, skar dronningen i fingeren og smurte blodet om munnen på henne, og så sa hun til kongen at hun hadde ett opp dette barnet og. Da ble kongen så bedrøvet at du aldri det kan tro, og så sa han: "Ja, det må vel være sant, siden jeg ser det for mine øyne; men hun vil visst ikke gjøre det oftere, så jeg vil spare henne denne gangen også."

Før året var omme, fødte Snehvit og Rosenrød en datter, og henne tok nå også den gamle dronningen og kastet i ormegården. Mens ungdronningen sov, skar hun henne i fingeren, smurte blodet om munnen på henne, og gikk så til kongen og sa: "Nå kan du komme og se om det ikke er som jeg sier, at hun er en heks, for nå har hun ett opp tredje barnet sitt også."

Da ble det slik sorg på kongen at det ikke var måte på det; for da kunne han ikke spare henne lenger, men måtte befale at hun skulle brennes levende på et bål. Da bålet sto i brann, og hun skulle settes på det, gjorde hun miner til dem, at de skulle ta tolv fjeler og legge dem rundt om bålet, og på dem la hun klutene og luene og skjortene til brødrene sine, men i skjorten til den yngste broren manglet det venstre ermet; det hadde hun ikke kunnet rekke å få ferdig. Aldri før hadde de gjort dette, så hørte de det suste og bruste i luften; og så kom det flygende tolv villender over skogen, og hver av dem tok sin kledning i nebbet og fløy avsted med.

"Ser du nå," sa den slemme dronningen til kongen, "nå kan du riktig se at hun er en heks, skynd deg nå og brenn henne før veden brenner opp."

"Å," sa kongen, "ved har vi nok av, vi har skogen å ta av; jeg vil bie litt enda, for jeg har lyst til å se hva ende det blir på dette."

I det samme kom de tolv prinsene ridende, så vakre og velvoksne som en ville se; men den yngste prinsen hadde en andeving istedenfor den venstre armen.

"Hva er på ferde?" spurte prinsene.

"Min dronning skal brennes, for det hun er en heks og har ett opp sine barn," svarte kongen.

"Hun har ikke ett opp barna sine," sa prinsene. "Tal nå, søster, nå har du frelst oss, frels nå deg selv!"

Så talte Snehvit og Rosenrød, og sa hvordan alt hadde gått til, at hver gang hun hadde falt i barselseng, hadde den gamle dronningen, stemor til kongen, lurt seg inn til henne om natten, tatt barnet fra henne og skåret henne i fingeren og smurt blodet om munnen på henne. Og prinsene tok kongen og førte ham bort til ormegården; der lå de tre barna og lekte med ormer og padder, og deiligere barn kunne du ikke se for dine øyne.

Dem tok kongen med seg og bar dem bort til stemor sin og spurte henne, hva straff hun syntes den burde få som kunne ha hjerte til å forråde en uskyldig dronning og tre så velsignede barn.

"Den burde spennes mellom tolv utemte hester, så de hver tok sitt stykke," sa den gamle dronningen.

"Du har selv sagt dommen, og selv skal du få lide den med," sa kongen, og så ble den gamle slemme dronningen spent mellom tolv utemte hester, som hver tok sitt stykke av henne. Men Snehvit og Rosenrød tok kongen og barna sine og de tolv prinsene, og så reiste de hjem til foreldrene og fortalte det som hadde hendt dem, og nå ble det stor fryd og glede over hele kongeriket, for det prinsessen var frelst og hadde frelst de tolv brødrene sine også./span>

Høna tripper i berget

Det var en gang en gammel enke som bodde i en avgrend av bygda langt oppunder en ås, med de tre døtrene sine. Hun var så fattig at hun eide ikke annet enn en høne, og den hadde hun så kjær som øyestenen sin; den kaklet hun for, og den stelte hun med, både tidlig og sent.

Men en dag, rett som det var, så ble høna borte. Konen gikk da ut, rundt om stua, og lette og lokket; men høna var og ble borte. "Du får nok ut og prøve å se etter høna vår du," sa konen til den eldste datteren; "ha den igjen må vi, om vi så skal ta den ut av berget." Ja, datteren skulle da ut og se etter den; hun gikk både hit og dit og lette og lokket, og ingen høne fant hun. Men aller best det var, så hørte hun det sa borte i en bergvegg:

"Høna tripper i berget!
Høna tripper i berget!"

Hun skulle da bort og se hva det var, men ved bergveggen falt hun gjennom en lem, dypt, dypt ned i en hvelving under jorden. Der nede gikk hun fram igjennom mange rom, det ene gildere enn det andre, men i det innerste kom en stor stygg bergmann til henne.

"Vil du være kjæresten min?" spurte han.

Nei, sa hun, det ville hun slett ikke, hun ville opp igjen og se etter høna si, som var blitt borte.

Så ble bergmannen så sint at han tok henne og vred hodet av henne, og kastet kropp og hode ned i kjelleren.

Moren satt hjemme og ventet og ventet, men ingen datter kom igjen. Hun ventet enda en god stund, men da hun hverken hørte eller så noe til henne, sa hun til den mellomste datteren at hun fikk gå ut og se etter søster si; "og høna kan du lokke på med det samme," sa hun.

Den andre søsteren skulle da ut, og henne gikk det nettopp like ens; hun gikk og lette og lokket, og med ett så hørte hun også det sa borti bergveggen:

"Høna tripper i berget!
Høna tripper i berget!"

Dette syntes hun var underlig; hun skulle da bort og se hva det var, og så falt hun også gjennom lemmen, dypt, dypt ned i hvelvingen. Der gikk hun gjennom alle rommene, men i det innerste kom bergmannen til henne, og spurte om hun ville være kjæresten hans. Nei, det ville hun slett ikke, hun ville straks opp igjen og lete etter høna som var blitt borte, hun. Men så ble bergmannen sint; han tok henne og vred hodet av henne og kastet hode og kropp ned i kjelleren.

Da nå konen hadde sittet og ventet på den andre datteren også i sju lange og sju brede, og ingen datter var å høre eller se, så sa hun til den yngste: "Nå får riktig du i veien og se etter søstrene dine. Ille var det at høna ble borte, men enda verre ble det, skulle vi ikke finne igjen søstrene dine; men høna kan du alltid lokke på med det samme."

Ja, den yngste skulle da ut; hun gikk hit og dit og lette og lokket, men ikke så hun høna, og ikke så hun søstrene sine. Langt om lenge kom hun også bort imot bergveggen, og så hørte hun det sa:

"Høna tripper i berget!
Høna tripper i berget!"

Dette syntes hun var rart; hun skulle da bort og se, og så falt hun også ned gjennom lemmen, dypt, dypt ned i hvelvingen. Der nede gikk hun gjennom det ene rommet gildere enn det andre; men hun var ikke så redd hun; hun ga seg god tid og så både på det ene og det andre, og så fikk hun øye på kjellerlemmen også; hun så nedi der, og straks kjente hun søstrene sine, som lå der.

Med det samme hun vel hadde fått lukket igjen kjellerlemmen, kom bergmannen til henne. "Vil du være kjæresten min du?" spurte bergmannen.

"Ja, gjerne det," sa jenta, for hun kunne nok skjønne hvordan det hadde gått med søstrene hennes.

Da trollet hørte det, fikk hun gilde, gilde klær, de fineste hun kunne ønske seg, og alt hun ellers ville ha, så glad ble han for det at noen ville være kjæresten hans.

Men da hun hadde vært der en tid, var det en dag hun var enda mer stur og stille enn hun brukte være. Så spurte bergmannen hva det var hun sturet for.

"Å," sa jenta, "det er for det jeg ikke kan komme hjem til mor; hun er visst både sulten og tørst, og ingen har hun hos seg heller."

"Ja, gå til henne kan du ikke få lov til," svarte trollet, "men stapp noe mat i en sekk, så skal jeg bære den til henne."

Ja, det takket hun for, det skulle hun gjøre, sa hun; men på bunnen av sekken hadde hun en mengde gull og sølv, og så la hun litt mat ovenpå, og sa så til trollet at nå var sekken ferdig, men han måtte slett ikke se ned i den, og det lovte han også han ikke skulle gjøre.

Da så bergmannen gikk, kikket hun ut etter ham i et lite hull som var på lemmen; da han hadde kommet et stykke på veien, sa han: "Den er så tung denne sekken, jeg vil nok se hva som er i den, jeg," og ville løse opp sekkebåndet; men så ropte jenta: "Jeg ser deg nok! Jeg ser deg nok!"

"Det var da pokker til øyer i hodet på deg også da," sa trollet, og så torde han ikke prøve på det mer.

Da han var kommet dit enken bodde, kastet han sekken inn gjennom stuedøren. "Der har du mat fra datter di; det leiter ikke på henne," sa han.

Da nå jenta hadde vært i berget enda en god stund, falt det en dag en geitebukk ned gjennom lemmen.

"Hvem er det som har sendt bud etter deg, ditt langraggete beist?" sa trollet, han var fælt vill, og så tok han bukken og vred hodet av den og kastet den ned i kjelleren.

"Å, nei, hvorfor gjorde du det da?" sa jenta; "den kunne jeg hatt og moret meg med her nede."

"Du trenger ikke sette opp noen surmule for det, vet jeg," sa trollet, "jeg kan snart få liv i geitebukken igjen, jeg." Dermed tok han en krukke som hang på veggen, satte hodet på geitebukken og smurte den av krukken, så var den like god igjen.

Hå hå! tenkte jenta, den krukka er nok noe verdt, den.

Da hun hadde vært hos trollet en god stund til, passet hun på en dag trollet var borte, tok den eldste av søstrene og satte hodet på henne og smurte henne av krukken, slik hun hadde sett trollet gjøre med geitebukken; og straks kom søsteren til live igjen. Jenta la henne da i en sekk, og hadde litt mat ovenpå, og så snart trollet kom hjem igjen, sa hun til ham: "Kjære vene, nå får du hjem til mor med litt mat igjen, hun er visst både tørst og sulten, stakkar, og alene er hun også. Men se ikke i sekken!"

Ja, sekken skulle han nok gå med, sa han, og se i den skulle han heller ikke; men da han kom et stykke på veien, syntes han sekken ble så tung, og da han hadde gått enda en stund, sa han at han nok ville se hva som var i sekken; "hva slags øyer der er skapt på henne, så kan hun da ikke se meg nå," sa han ved seg selv. Men med det samme han ville til å løse opp, sa hun som satt i sekken: "Jeg ser deg nok! Jeg ser deg nok!"

"Det var da pokker til øyer i hodet på deg også da!" sa trollet - han trodde det var hun i berget som talte. Han torde da ikke prøve å se nedi mer, men bar sekken til moren det forteste han kunne, og da han kom til stuedøren, kastet han den innigjennom. "Der har du mat fra datter di, det leiter ikke på henne," sa han.

Da nå jenta hadde vært i berget enda en god stund, gjorde hun det samme med den andre søsteren; hun satte hodet på henne, smurte henne av krukken, og hadde henne i sekken; men denne gangen fylte hun så mye gull og sølv opp, som det var rom til, og aller øverst la hun litt mat.

"Kjære vene," sa hun til trollet, "nå får du gå hjem til mor med litt mat igjen; men se ikke i sekken!"

Ja, trollet ville gjerne føye henne i det, og han lovte også at han ikke skulle se i sekken. Men da han kom et stykke på veien, ble sekken fælt tung, syntes han; og da han hadde gått enda et stykke, var han rent utkjørt; han måtte sette ned sekken og puste på litt, og så skulle han løse opp sekkebåndet og se nedi; men så ropte hun som var i sekken: "Jeg ser deg nok! Jeg ser deg nok!"

"Det var da pokker til øyer i hodet på deg også da!" sa trollet, og så torde han ikke se i sekken mer, men skyndte seg det meste han kunne, og bar sekken like til moren. Da han kom utenfor stuedøren, kastet han den innigjennom; "der har du mat fra datter di; det leiter ikke på henne," sa han.

Da så jenta hadde vært der enda en god tid, skulle trollet ut en gang; så lot jenta som hun var ussel og syk, og sutret og bar seg.

"Det kan ikke nytte du kommer hjem før klokken tolv," sa hun, "for før kan jeg ikke få maten ferdig; jeg er så ussel og så klein."

Da nå trollet vel hadde gått, stoppet hun ut klærne sine med halm og satte denne halmjenta borti kroken ved peisen, med en tvare i hånden, så det så ut som det var hun selv som sto der. Så skyndte hun seg hjem og fikk med seg en skytter til å være i stua hjemme hos moren.

Da klokken var tolv eller vel det, kom trollet hjem.

"Kom med maten!" sa han til halmjenta.

Nei, hun svarte ikke.

"Kom med maten! sier jeg," sa trollet igjen; "jeg er sulten!"

Nei, hun svarte ikke.

"Kom med maten!" skrek trollet tredje gangen, "hør det jeg sier, ellers skal jeg vekke deg jeg!"

Nei, jenta sto like stille.

Så ble han så vill at han spente til henne så halmstubbene fór både i vegger og tak. Men da han så det, merket han uråd og ga seg til å lete både høyt og lavt, og til sist kom han ned i kjelleren også; der var begge søstrene til jenta borte, og så skjønte han straks hvordan det hadde gått til. Ja, det skulle hun få unngjelde! sa han, og la i veien dit moren bodde. Men da han kom til stua, skjøt skytteren; så torde ikke trollet gå inn, han trodde det var tordenen. Han satte hjem igjen det forteste han orket, men med det samme han kom til lemmen, rant solen, og så sprakk han.

Der er visst gull og sølv nok ennå. Den som bare visste hvor lemmen var!


Det blå båndet

Det var en gang en fattigkjerring som hadde vært på bygda og bedt. Hun hadde med seg en liten gutt. Da hun hadde fått full posen, strøk hun nordover åsen og skulle hjem til bygda si igjen.

Da de var kommet et stykke opp i åslia, fikk de se et lite blått hosebånd som lå i kløvveien. Det ba gutten om han fikk lov til å ta. "Nei," sa moren, "det kan være fanteri ved det," og så truet hun gutten til åfølge seg.

Da de var kommet litt lenger opp, sa gutten han måtte gå av veien et stykke. Imens satte kjerringa seg på en tømmertopp. Men gutten ble lenge borte; for da han var kommet så langt inn i skogen at kjerringa ikke kunne se ham, sprang han ned der hosebåndet lå, tok det og knyttet det om livet på seg; da ble han så sterk at han syntes han kunne løfte hele åsen.

Da han kom igjen, var kjerringa vill, og spurte hva han gjorde så lenge. "Du er ikke redd for tia du," sa hun, "enda det lir på kvelden. Du veit vi skal over åsen før det blir mørkt."

Så gikk de en stund, men da de var kommet midtveis innover åsen eller vel så det, ble kjerringa trett og ville legge seg under en buske.

"Kjære mor mi," sa gutten, "får jeg lov å gå opp på dette høye berget her mens du hviler, og se om jeg ikke kan se fram til folk?"

Det fikk han lov til, og da han kom opp på høygda, så han det lyste straks nordpå der. Gutten sprang tilbake igjen og sa til kjerringa: "Vi får til å gå, mor, det er ikke langt til folk; jeg ser det lyser så gildt tett nordmed her."

Hun opp, trev tiggersekken og ville med og se; men de hadde ikke gått langt, før de kom til et tverrberg.

"Dette kunne jeg tru," sa kjerringa; "nå kommer vi ikke lenger; det er vel grommere å ligge her!"

Men gutten tok sekken under ene armen og kjerringa under den andre og satte oppetter med dem.

"Nå ser du det at det er ikke langt til folk; se der så gildt det lyser," sa gutten.

Men kjerringa sa det var ikke folk, det måtte være bergtroll, for hun var kjent på hele bjørneskogen, og hun visste at det ikke fantes folk noen steds, før på den andre siden nord under åsen.

Da de hadde gått et lite stykke, kom de til en stor rødmalt gård.

"Her tør vi ikke gå inn," sa kjerringa, "det bor bergtroll her."

"Å jo, vi går inn; vi ser det lyser; der er nok folk inne," sa gutten, han gikk inn først og kjerringa etter; men i det samme han lukket opp døren, dånte hun, for hun fikk se der satt en stor, svær mann på krakken.

"God kveld, bestefar," sa gutten.

"Nå har jeg sitter her i tre hundre år, men det har ikke kommet noen som har hilst bestefar til meg," sa mannen som satt på krakken.

Gutten satte seg ved siden av mannen, og tok til å snakke med ham, som de var gamle kjenninger.

"Men hvordan gikk det med mor di?" spurte mannen, da de hadde snakket en stund, "jeg tror hun dånte; du får se til henne."

Gutten gikk bort, tok kjerringa og dro henne innover gulvet; så kviknet hun i, og krabbet bort og satte seg vel inn i vedroa, men hun var så redd at hun nesten ikke torde gløtte fram.

Da det led på litt, spurte gutten om de kunne få hus om natten. Jo, det kunne de få, sa mannen. Så snaktes de ved en stund, men rett som det var, ble gutten sulten, og spurte om de kunne få mat til kvelds også. Jo, det skulle nok bli råd til det, mente mannen.

Da de hadde sittet litt, sto han opp og la seks tørrgranlass på varmen. Enda reddere ble kjerringa. "Nå vil han brenne opp oss også," sa hun i roa, der hun satt. Da tørrgranen hadde brent ned til kull, sto mannen opp og gikk ut.

"Gud bære meg for deg! du er så vågal, ser du ikke du er hos troll?" sa kjerringa.

"Å pytt, det er ikke farlig," sa gutten.

Om litt kom mannen inn med en okse, så stor og diger at gutten aldri hadde sett maken, og drev til den under øret med knyttneven, så den stupte død i gulvet. Da han hadde gjort det, tok han den i alle fire føttene, la den på glohaugen og snudde og veltet den til han fikk den brunbrent utenpå. Så gikk han borti et skap, tok fram et sølvfat og la oksen på det, og det var så stort at den nådde ikke utover på noen kant. Dette satte han fram på bordet, og gikk så ned i kjelleren og tok opp en vinambe, slo ut den ene bunnen og satte den opp på bordet, og la så fram to kniver som var tre alen lange. Da han hadde gjort det, ba han dem gå bort til bordet og sette seg til å ete. Gutten gikk føre og ba kjerringa komme etter; hun tok til å låte og bære seg og undres på hvordan hun skulle orke disse knivene. Men gutten nappet den ene, og til å skjære stykker ut av låret på oksen, som han la bort til mor si. Da de hadde ett en stund, tok han vinamben mellom hendene og løftet den ned på gulvet. Så ba han moren komme, skulle hun få drikke. Den var så høy at hun ikke nådde opp; men gutten letter henne opp til kanten og holdt henne, og selv kløv han opp og hang over kanten som en katt mens han drakk. Da han hadde drukket seg utørst, tok han amben og satte den på bordet, takket for maten, og ba moren at hun også skulle komme og takke, og så redd hun var, så torde hun ikke annet enn gå bort og takke mannen for maten. Gutten satte seg ved siden av mannen på krakken og til å snakke med ham igjen.

Da de hadde sittet litt, sa mannen: "Jeg får vel sta og få meg litt kveldsverd, jeg og," gikk så bort til bordet, og åt hele oksen, både med horn og bein, tok vinamben og drakk av den, og satte seg bort på krakken igjen.

"Jeg vet ikke hvordan det blir med sengested," sa han; "jeg har ikke annet enn ei vogge her; det kunne vel gå an at du lå i den, så kunne mor di få ligge borti senga."

"Ja takk, det var godt nok," sa gutten, rev av seg klærne og la seg opp i vuggen - den var stor som en diger standseng - og kjerringa måtte gå etter mannen og legge seg i sengen, så redd hun var.

"Det er ikke verdt å legge seg til å sove her; jeg får nok ligge våken, og høre hvordan det går når det lir på natta," tenkte gutten.

Da det led om en stund, tok mannen til å snakke med kjerringa. "Her kunne vi leve nokså godt og hyggelig, når vi bare var kvitt denne sønnen din," sa mannen.

"Veit du ikke noen råd med ham, mener du?" sa kjerringa.

Å ja, han skulle friste, sa han; han skulle late som han ville få kjerringa til å stelle for seg i noen dager, så skulle han få gutten bort i berget og bryte laftestein, og velte ned et berg på ham.

Dette lå gutten og lydde på.

Den andre dagen spurte trollet - for et troll var det, det var greitt åskjønne - om han kunne få kjerringa til å stelle for seg noen dager, og da det led på dagen, tok trollet en stor jernstaur, og spurte gutten om han ville være med bort i berget og bryte laftestein.

Da de hadde brutt noen stein, ville trollet ha ham til å gå nedved og se etter stekker i berget. Mens gutten gjorde det, brøt og bendte trollet med jernstauren, til han fikk avsted et helt berg, som kom veltende ned over gutten; men han stødde imot, til han kom unna, og lot så berget velte.

"Nå ser jeg hvordan du mener det med meg," sa gutten til trollet," du vil slå meg ihjel; men gå nå du nedved og se etter stekker, så skal jeg stå oppå."

Trollet torde ikke annet enn gjøre som gutten sa, og gutten brøt ned et digert berg, som veltet over trollet og brøt av det ene lårbenet på ham.

"Å du er en stakkar," sa gutten, han steg ned og løftet opp berget, og tok mannen unna det. Og så måtte han ta ham på ryggen og bære ham hjem. Han fór avsted med ham som en hest, og ristet ham, så han skrek som det satt en kniv i ham. Da de kom hjem, måtte de legge trollet til sengs, og liggende ble han og skrøpelig var han.

Da det led på natta igjen, tok trollet til å snakke med kjerringa og undres på hvordan han skulle bli kvitt gutten.

"Veit ikke du noen råd til å bli kvitt 'n, så veit ikke jeg," sa kjerringa.

Jo, han hadde tolv løver i en hage, sa trollet; når de bare kunne få gutten dit, så rev de ham i stykker.

Det mente kjerringa det skulle ikke ha noen nød med. Hun skulle legge seg syk, og si at hun var så skrøpelig at hun ikke kunne bli frisk igjen uten hun fikk løvemelk.

Dette lå gutten og lydde på.

Da han hadde stått opp om morgenen, sa kjerringa at hun var skrøpeligere enn noen kunne tro, og fikk hun ikke løvemelk, ble hun visst aldri god igjen.

"Da kommer du nok til å bli skrøpelig lenge, mor," sa gutten, "for ikke veit jeg hvor den er å få."

Jo, mente trollet, det var ikke vondt for løvemelk, når bare én ville gå etter den. Brødrene hans hadde en hage som der var tolv løver i, og nøkkelen kunne han få, dersom han trøstet seg til å melke dem.

Gutten tok nøkkelen og en melkebolle og strøk avsted. Da han fikk låst opp og kom inn i hagen, sto løvene imot ham på toben alle tolv. Gutten lette ut den største av dem, tok den i framføttene, og slo den mot stokk og stein, til den ikke var mer igjen av den enn labbene. Da de andre så dette, ble de så redde at de krøp og la seg ned ved føttene på ham, som skamfulle hunder; siden fulgte de ham hvor han gikk og sto, og da han kom hjem, la de seg utenfor med framlabbene på dørstokken.

"Nå skal du bli god igjen, for her er løvemelk, mor," sa gutten, da han kom inn - han hadde melket en skvett i kolla.

Men trollet lå borti senga og svor at det ikke var sant; der skulle annen kar til å melke løvemelk, sa han.

Da gutten hørte det, truet han trollet ut av sengen og rev opp døren. Løvene riset opp mot trollet og tok fatt på ham, så gutten måtte gå imellom og løse taket.

Da det led på natten tok trollet på å snakke med kjerringa igjen. "Jeg vet ikke hvordan vi skal få livet av denne gutten," sa trollet; "han er altfor sterk; veit ikke du noen råd?" sa han til kjerringa.

"Nei, veit ikke du noen råd, så veit ikke jeg," sa kjerringa.

"Ja, jeg har to brødre på et herreslott," sa trollet, "de er tolv ganger sterkere enn jeg, og derfor ble jeg utstøtt og fikk gården; de bruker slottet, og der er en frukthage med epler i, som er slik at den som eter av dem, sover i tre jamdøger etter. Når vi kunne få denne gutten dit etter epler -! Han var ikke kar til å berge seg for å smake på eplene, og når han først sov, så rev brødrene mine ham i stykker."

Kjerringa sa hun fikk gjøre seg syk, og si hun ikke ble god før hun fikk av de eplene, så gikk han nok etter dem.

Dette lå gutten og lydde på.

Om morgenen var kjerringa så skral og skrøpelig at hun kunne ikke bli god igjen, uten hun fikk epler fra den hagen som lå ved slottet til trollbrødrene, men hun hadde ingen å sende dit.

Jo, gutten var villig til å gå, og de elleve løvene fulgte med. Da han kom til hagen, krøp han opp i epletreet og åt så mange epler han kunne rå med, og han var ikke kommet ned igjen, før han sovnet; men løvene la seg i ring omkring ham. Den tredje dagen kom brødrene til trollet. Men de kom ikke som folk; de kom burende som mannolme stuter, og undres på hva det var for en som hadde lagt seg der, og sa de skulle plukke ham så små som gryn, så det ikke skulle bli filla igjen av ham. Men løvene fór opp og rev trollene i småstykker, så det så ut som de skulle ha veltet en dynge bortetter, og da de var ferdige med det, la de seg omkring gutten igjen. Han våknet ikke før sent utpå ettermiddagen, og da han kom opp på knærne og fikk gnidd søvnen ut av øynene på seg, undres han på hva som hadde vært på ferde, da han så sparketakene etter dem.

Men da gutten kom bort til slottet, var det en jomfru der, som hadde sett hvordan det hadde gått til, og hun sa: "Du kan takke Gud for det du ikke var med i det basketaket, ellers hadde du mistet livet."

"Hva for noe? Jeg miste livet?" sa gutten. Det var ikke farlig med det, mente han.

Så ba hun at han skulle komme inn, så hun kunne få tale med ham; hun hadde ikke sett kristent menneske siden hun kom hit.

Da han lukket opp porten, ville løvene også inn, men hun ble så redd at hun skrek over seg, og så lot gutten dem legge seg utenfor. Så talte de om mangt og mye, og gutten spurte hvordan det gikk til at hun ville ha de stygge trollene, hun som var så vakker. Hun hadde aldri villet ha dem, sa hun, og det var ikke med sin gode vilje hun var der, for de hadde tatt henne, hun var datter til kongen av Arabia. Som de satt og pratet, så spurte hun hva han ville, enten hun skulle reise hjem, eller han ville ha henne. Jo kors, han ville ha henne.

Så gikk de omkring i slottet og så seg om, og så kom de til en stor sal; der hang to digre sverd etter trollene, høyt oppe på veggen.

"Var du så sant slik kar at du kunne bruke et av disse!" sa kongsdatteren.

"Hvem? Jeg?" sa gutten; "skulle jeg ikke kunne bruke et av disse? Det skulle vel være noen sak!" sa han, og satte to-tre stoler oppå hverandre, hoppet opp og tok det største sverdet i klypa, kastet det i været og tok det igjen i håndtaket, og støtte det i gulvet så hele salen ristet. Da han så var kommet ned, tok han det under armen og bar det.

Da de hadde vært sammen på slottet en tid, så syntes kongsdatteren hun måtte reise hjem til foreldrene sine og fortelle dem hvor hun var blitt av. De lastet et skip, og så reiste hun av gårde.

Da hun hadde reist, og gutten hadde gått der og slengt en stund, kom han i hug at han hadde hatt ærend dit, og at han skulle gå etter helsebot til mor si. Men så tenkte han kjerringa var ikke sykere enn hun nok var bra igjen nå; likevel ville han da gå ned og se hvordan de hadde det.

Mannen var frisk, og kjerringa var lenge siden god igjen også.

"Dere er da noen stakkarer, som sitter her i denne fillehytta," sa gutten. "Kom og følg meg opp på slottet mitt, skal dere se at jeg er en annen kar," sa han.

Ja de ble med, både mannen og kjerringa, og på veien snakket hun vel med ham og spurte hvordan han var blitt så sterk.

Jo, det kom seg av det blå båndet som lå på åshøygda, den tid de hadde vært ute på bygdene og bedt, sa gutten.

"Har du det ennå da?" spurte kjerringa.

Ja han hadde da det, han hadde det under bukselinningen sin, sa han. Så ba kjerringa om hun kunne få se det. Ja, gutten rev opp trøya og brystduken, og skulle vise henne det. Så grep hun til med begge hender og rev det fra ham og virret det om neven.

"Hva skulle jeg gjøre ved deg, slik en radd som du er?" sa hun; "jeg skulle slå til deg, så hjernen skulle skvette!"

"Det var altfor lett en død for slik en skarv," sa trollet, "vi burde brenne ut øynene på ham og sette ham i en liten båt ut på havet."

Det gjorde de også, alt det han pep og bar seg.

Men der båten drev, svømte løvene etter, og til sist tok de den og dro inn på en øy, og satte gutten opp under en toll. De fanget vilt til ham, og fugl ribbet de, så de laget en hel dunseng til ham. Men han måtte ete rått, og blind var han. Så var det en dag den største løven jaget en hare, og den var blind, for rett som det var, løp den på både stokk og stein, og til sist rente den imot en furulegg, så den stupte kråke bortetter bakken like ned i en tjernpytt. Men da den kom opp igjen av vannet, fant den veien nok så vel, så den fridde livet sitt. "Nå, nå!" tenkte løven, dro gutten til tjernet og dyttet ham nedi. Da han hadde fått igjen synet, gikk han ned til vannet, og gjorde miner til løvene at de skulle legge seg ved siden av hverandre som en flåte, og han sto oppå ryggen av dem, mens de svømte til lands med ham.

Da han vel var kommet i land, gikk han opp i en bjørkehaug, og der lot han løvene legge seg igjen. Så stjal han seg fram til slottet som en tyv, for å se om han ikke kunne få fatt på båndet sitt, og da han kom til døren, kikket han gjennom nøkkelhullet og så at båndet hang over en dør i kjøkkenet; så stiltret han inn over gulvet, for det var ingen inne; men da han hadde fått tak i båndet, tok han på å banke med hælene og sparke i bena, som han var styren. I det samme kom kjerringa fykende ut.

"Kjære vene, vesle gutten min! la meg få det båndet," sa hun.

"Nei, takk, nå skal du få den dommen som du ville gitt meg," sa gutten, og den satte han i verk med det samme.

Da trollet hørte det, kom han inn og ba så vakkert om å slippe med livet. "Ja, du skal nok få leve, men du skal få samme straffen som du ga meg," sa gutten, og så brente han ut øynene på trollet og satte ham i en båt ut på havet - men han hadde ingen løver til å følge seg.

Nå var gutten alene, og han gikk der og stundet etter kongsdatteren; til sist kunne han ikke holde det ut lenger, han fikk så sterk hug til henne at han måtte reise. Så lastet han fire skip, og skulle seile til Arabia etter henne. En stund hadde de god og føyelig vind, men så ble de liggende værfast ved en bergholme. Der gikk skipsfolkene i land og drev omkring til tidsfordriv; så fant de et stort digert egg, mest som et lite hus. Det la de til å slå og banke på med store steiner, men de var ikke i stand til åfå det sund. Gutten kom etter med sverdet og skulle se hva det var for leven, og da han fikk se egget, mente han at det kunne ikke være noen sak åfå det i stykker, hugg til med sverdet så egget kløvnet, og så kom det ut en unge så stor som en elefant.

"Nå har vi visst stelt oss ille," sa gutten; "dette kan komme til åkoste livet vårt," sa han, og så spurte han sjøfolkene om de var kar for åseile til Arabia på fire og tyve timer, når de fikk god vind.

Jo, det skulle de være god for, mente de.

Så fikk de god vind, seilte avsted, og var i land i Arabia på tre og tyve timer. Straks kommanderte gutten skipsfolkene til å gå opp og grave seg ned i en sandhaug, så de nettopp kunne se skipene. Skipperen og gutten gikk opp på et høyt berg og satte seg under en toll. En time etter kom fuglen med bergholmen i klørne og slapp den over flåten, så skipene sank. Da den hadde gjort det, gikk den til sandhaugen, og slo med vingene, så den nær hadde tatt hodene av dem, og opp under tollen så fort at den svingte gutten rundt omkring. Men gutten var ferdig med sverdet, og hugg til fuglen, så den stupte død.

Så gikk han til byen, og der var det vel glede over at kongen hadde fått igjen datteren sin. Men nå hadde han gjemt henne bort selv, og lovt ut det, at den som kunne finne henne, skulle få henne, enda hun var lovt bort før.

Som han gikk, møtte gutten en som solgte kvitbjørnhuder; en av de kvitbjørnhudene kjøpte han og tok på seg. Den ene skipperen måtte ta en jernlenke og leie ham i, og så reiste han omkring i byen og gjorde kunster. Til sist spurtes de hos kongen, at aldri noen hadde sett slikt spell, kvitbjørnen danset på alle slags vis, etter som de kommanderte den. Så kom der bud at han skulle komme til kongen og gjøre kunster der, for kongen ville se den.

Da han kom inn, ble de redde alle sammen, for de hadde aldri sett slikt et dyr; men skipperen sa det var ingen fare ved det, uten de lo av den; det måtte de ikke, ellers slo den dem i hjel. Da kongen hørte det, formante han dem og sa til hoff-folkene at de måtte ikke le. Men da det led på, kom kongens terne inn, og tok til å briske seg å le; så drev kvitbjørnen til henne, så hun fløy i filler. Hoffolkene til å bære seg, og skipperen aller mest. "Å pytt," sa kongen, "det er bare en terne om å gjøre, det blir min sak og ikke Deres."

Da de sluttet, var det sent på kvelden. "Det er ikke verdt du går ut med den nå det er så sent," sa kongen; "den kan få ligge her i natt."

"Kanskje den kan få ligge bak ovnen?" sa skipperen.

"Nei, den skal ha dyner og puter å ligge på," sa kongen, og fant fram en hel røys. Skipperen fikk ligge i et kammers ved siden av.

Høgstnattes kom kongen med lykt og et stort nøkkelknippe, og leide kvitbjørnen med seg. Han gikk gjennom svaler og lukkede ganger, den ene etter den andre, gjennom dører og værelser, trapper opp og trapper ned; til sist kom han ut på en brygge som bar like ut på havet. Der tok kongen til åriste og skake på kjepper og pinner, og dro den ene opp og den andre ned, til det fløt opp et lite hus; der hadde han datter sin; for han holdt så mye av henne, at han hadde gjemt henne så ingen skulle finne henne. Han satte igjen kvitbjørnen utenfor døren, mens han gikk inn og fortalte om bjørnen og dansen og kunstene. Hun sa hun var redd, og hun torde ikke se på den. Men kongen overtalte henne, og sa at det ikke var noen fare, når hun bare ikke lo. Så lukket han inn bjørnen, og den danset og gjorde kunster. Men rett som det var tok ternen til prinsessen til å le. Dermed drev gutten til henne, så hun fløy i filler og prinsessen jamret seg og bar seg ille.

"Å pytt!" sa kongen, "det er bare en terne om å gjøre, og så god terne skal jeg skaffe deg igjen. Men nå er det best at bjørnen blir igjen her," sa han; "for jeg bryr meg ikke om å gå og renne over alle gangene og svalene med den nattes tider."

Nei, da torde hun ikke være der, sa prinsessen.

Men bjørnen ringet seg i hop og la seg bak ovnen, og det ble så til sist at prinsessen la seg og lot lyset brenne. Men da kongen vel var borte, og det var blitt stilt, kom kvitbjørnen og ba henne løse hakebåndet. Prinsessen ble så redd at hun nesten var dåneferdig, men hun trevlet til hun fant det, og hun hadde ikke løst det før han rev av kvitbjørnhodet. Så kjente hun ham, og ble så glad at det ikke var noen måte på det, og hun ville på timen si at det var han som hadde frelst henne. Men det ville han ikke, han ville tjene henne én gang til, sa han.

Da de hørte kongen tok til å rusle med kjeppene om morgenen, dro gutten på seg bjørnehuden og la seg bak ovnen.

"Nå, har den ligget stille?" spurte kongen.

"Ja, bevares," sa prinsessen, "den har ikke så mye som leet på en labb engang."

Oppe på slottet tok skipperen imot den igjen.

Men så gikk gutten til en skreddermester og målte seg til prinseklær, og da de var ferdige, gikk han opp til kongen og sa at han kunne ha hug til ålete opp prinsessen.

"Der er mange som har hatt hug til det," sa kongen, "men de har mistet livet alle i hop, for den som ikke kan finne henne på fire og tyve timer, har forbrutt sitt liv."

Ja, det hadde ingen fare, mente gutten, han ville lete, og fant han henne ikke, ble det hans sak.

Men på slottet var det spillemenn som spilte, og jomfruer å danse med, og gutten danset.

Etter tolv timer kom kongen og sa: "Jeg synes synd på deg; du er så skrøpelig til å lete, at du mister nok livet."

"Å pytt! det er ikke farlig med liket så lenge det nyser; vi har tiden for oss," sa gutten, og danset til det ikke var igjen mer enn som én time, da ville han til å lete.

"Å, det nytter ikke," sa kongen; "nå er tiden ute."

"Tenn på lykta, og kom med det store nøkkelknippet ditt!" sa gutten, "og følg meg der jeg vil gå! Det er igjen en hel time."

Gutten gikk slik som kongen hadde gått siste natten, og kommanderte ham til å låse opp for seg, til han kom på bryggen som bar like ut på havet.

"Nå nytter det ikke; tiden er ute, og det bær like på havet med deg," sa kongen.

"Det er igjen fem minutter ennå," sa gutten, og rev og slet i pinnene og kjeppene, så huset fløt opp.

"Nå er tiden ute!" skrek kongen; "kom nå, min fektemester, og ta hodet av ham!"

"Nei, stopp litt!" sa gutten, "det er igjen tre minutter ennå. Kom med nøkkelen, så jeg kommer inn."

Men kongen sto og fomlet og trevlet etter nøkkelen, og sa at han ingen fant, for å hale ut tiden.

"Har ikke du, så har jeg sjøl," sa gutten og spente til døren, så den fløy i stykker innover gulvet.

Prinsessen møtte ham i døren, og sa at det var han som hadde frelst henne, og ham ville hun ha. Så måtte hun få ham og så holdt gutten bryllup med datter til kongen av Arabia.


Mestertyven

Det var en gang en husmann som hadde tre sønner. Han hadde ikke noen arv ågi dem og ikke noe å sette dem til, og ikke visste han hva han skulle gjøre av dem heller; men så sa han at de kunne få lov å ta seg til det de ville og hadde best lyst til, og reise dit de selv ville; han skulle gjerne følge dem på veien, sa han, og det gjorde han også. Han fulgte dem, til de kom til et sted der det var tre veier; der tok de hver sin vei, og faren bød da farvel med dem og reiste hjem igjen. Hvor det ble av de to eldste, har jeg aldri spurt, men den yngste han gikk både langt og lenge.

Så var det en natt han gikk over en stor skog, at det kom slikt et slemt vær på ham; det blåste og føk, så han nesten ikke kunne holde øynene åpne, og før han visste ordet av det, var han kommet rent på villstrå og kunne hverken finne vei eller sti; men hvordan han gikk, så fikk han da til sist se det lyste langt borti skogen. Dit syntes han han fikk prøve på å rekke fram, og langt om lenge så kom han dit også. Det var en stor bygning, og det brant så friskt på varmen der inne, at han kunne skjønne de ikke hadde lagt seg ennå. Så gikk han inn, og derinne gikk en gammel kjerring og stelte.

"God kveld, mor!" sa gutten.

"God kveld!" sa kjerringa.

"Huttetu! det er slikt fælt vær ute i natt," sa gutten.

"Det er så," sa kjerringa.

"Kan jeg få ligge her og få hus i natt?" spurte gutten.

"Det er nok ikke godt for deg å ligge her," sa kjerringa, "for kommer folkene hjem og finner deg, så dreper de både meg og deg."

"Hva er det for folk som bor her da?" sa gutten.

"Å, det er røvere og slikt pakk det," sa kjerringa; "meg har de røvet da jeg var liten, og hatt til å stelle huset for seg," sa hun.

"Jeg tror nok jeg legger meg likevel jeg," sa gutten, "det får gå som det kan, for ut vil jeg ikke mer i slikt vær nattes tid."

"Ja, det blir verst for deg selv det," sa kjerringa.

Gutten la seg i en seng som sto der, men sove torde han ikke, og best det var, kom røverne, og så sa kjerringa at det hadde kommet en fremmedkar der, som hun ikke kunne få til å gå igjen.

"Så du om han hadde penger?" sa røverne.

"Han penger, den armingen!" sa kjerringa, "det var ikke mer enn nettopp så han hadde klær på kroppen."

Røverne ga seg til å småsnakke med hverandre om hva de skulle gjøre med ham. Imens sto gutten opp og ga seg i snakk med dem, og spurte om de ikke trengte til tjenestegutt, for han kunne nok ha lyst til å tjene hos dem.

"Jo," sa de, "har du lyst, og du vil drive på det håndverket vi driver, så kan du nok få tjeneste her."

"Ja det er slikt slag," sa gutten, "hva håndverk det er, for da jeg reiste hjemmenifra, fikk jeg lov av far min å ta meg til det jeg ville."

"Har du lyst til å stjele da?" sa røverne.

"Åja," sa gutten; det håndverket kunne ikke være så farlig å lære, mente han.

Så bodde der en mann et stykke fra dem, som hadde tre okser; én av dem skulle han reise til byen med og selge, og det hadde røverne fått spurt; så sa de til gutten, at hvis han var god for å stjele fra ham oksen på veien, slik at han ikke visste om det, og så han ikke gjorde ham noe, så skulle han få lov til å være tjenestegutt hos dem.

Jo, gutten tok med seg en gild sko som sto der, med sølvspenne i, og la av gårde; den satte han i veien, der mannen måtte komme med oksen sin, og selv gikk han inn i skogen og gjemte seg under en buske. Da mannen kom, fikk han øye på skoen med en gang. "Det var en gjev sko," sa han, "hadde jeg maken til den, skulle jeg ta den med meg hjem, så hadde jeg vel fått kjerringa blid en gang, jeg og," for han hadde en kjerring så sint og så slem, at det var ikke lenge mellom hver gang hun dengte ham. Men så syntes han han ikke kunne gjøre noe med den ene skoen, når han ikke hadde maken til den, og så reiste han videre og lot den stå.

Gutten tok skoen og skyndte seg det beste han kunne, å komme foran mannen bortigjennom skogen, og så satte han skoen i veien for ham igjen. Da mannen kom dit med oksen, ble han så harm for det han hadde vært så dum åla maken til den stå igjen og ikke tatt den med seg. "Jeg får vel renne tilbake og ta den andre," sa han ved seg selv, og bandt oksen ved skigarden, "så får jeg da et par gode sko til kjerringa - så kanskje hun tør bli blid en gang, hun med."

Han gikk og lette og lette etter skoen i sju lange og sju brede, men ingen sko fant han; til sist måtte han gå tilbake med den ene han hadde. Imens hadde gutten tatt oksen og reist av med. Da mannen kom igjen og fikk se at oksen var vekk, satte han i å gråte og bære seg, for han var redd kjerringa skulle slå ham fordervet, når hun fikk vite at oksen var vekk.

Men så kom han på å gå hjem og ta den andre oksen og reise til byen med og få god rett for den, og ikke la kjerringa få vite noe om det. Det gjorde han; han gikk hjem og tok oksen, så kjerringa ikke visste det, og reiste til byen med; men røverne visste det vel, for de hadde sine runer ute, og så sa de til gutten at kunne han ta den også, uten at mannen visste det, og så han ikke gjorde ham noen skade, så skulle han være jamgod med dem. Ja, det skulle ikke være noen sak, mente gutten.

Den gangen tok han med seg et rep og hengte seg opp under armene, midt i veien for mannen. Da mannen kom med oksen sin og fikk se dette spøkelset som hang der, ble han litt rar av seg. "Men så tungt du har tenkt, som har hengt deg der da! Å ja, du får henge for meg, jeg kan ikke blåse liv i deg igjen," sa han, og så gikk han videre fram med oksen. Gutten ned av treet, sprang en benvei og kom foran, og hengte seg midt i veien for ham igjen. "Tru du virkelig har tenkt så tungt at du har hengt deg der, eller det bare er spøkeri for meg?" sa mannen. "Å ja, du får henge for meg, enten du er spøkelse, eller hva du er," sa han, og gikk med oksen sin. Gutten gjorde akkurat like ens som forrige gang, hoppet ned av treet, sprang benvei gjennom skogen, og hengte seg midt i veien for ham igjen. Da mannen fikk se ham, så sa han ved seg selv: "Det var fælt dette da! skulle de ha tenkt så tungt at de har hengt seg, alle disse tre? Nei, jeg kan ikke tro det er annet enn spøkeri. Men nå vil jeg vite det visst," sa han; "henger de der de andre to, så er det så, men henger de der ikke, så er det ikke annet enn skrømt."

Så bandt han oksen sin og sprang og skulle se om de hang der. Mens han gikk og kikket opp i alle trærne, hoppet gutten ned og tok oksen hans og reiste av med.

Da mannen kom tilbake og så at oksen var borte, ble han rent utav seg, det kan en vel vite, han både gråt og bar seg ille; men til sist ga han seg da til tåls, og så tenkte han ved seg selv: det er ikke annen råd enn å gå hjem og ta den tredje, så kjerringa ikke vet om det, og den får jeg prøve åselge dess bedre. Han gikk hjem og tok den og reiste med den, og kjerringa ikke visste noe om det. Men røverne de visste det vel, så sa de til gutten at kunne han stjele den like ens som de andre to, skulle han være mester over dem alle sammen.

Ja, gutten la av gårde og sprang til skogs, og da mannen kom med oksen, satte han i å brøle så fælt, liksom en stor okse inne i skogen. Da mannen hørte det, ble han glad, for han syntes han kjente igjen målet på storstuten sin, og tenkte at nå skulle han finne dem igjen begge to; bandt så den tredje, og sprang av veien og til å lete i skogen. Imens reiste gutten av med den tredje oksen. Da mannen kom tilbake og hadde mistet den også, ble han så ille ved at det ikke var måte på det, han både gråt og låt, og han torde ikke gå hjem på mange dager, for han var redd kjerringa skulle slå 'n reint i hjel. Røverne var nå heller ikke videre glade over det at de måtte si gutten var mester over dem alle sammen.

Så tenkte de en gang de skulle prøve på å gjøre noe som gutten ikke var god for; så reiste de i veien alle sammen og lot ham bli alene hjemme.

Det første han gjorde da de var vel av gårde, det var å jage oksene ut på veien, så de gikk hjem til mannen han hadde tatt dem fra, og glad ble bonden, det kan en nok vite. Så tok han alle hestene som røverne hadde, og lesset på dem alt det beste han fant, av gull og sølv og klær og andre gilde ting, og ba så kjerringa hilse røverne og si takk for ham, nå reiste han, og de skulle ha vondt for å ta ham igjen, og dermed fór han av gårde.

Langt om lenge kom han på den veien han gikk, da han kom til røverne. Da han kom hjemover der far hans bodde, tok han på seg en mundering han hadde funnet iblant det han hadde tatt fra røverne, som var gjort liksom til en general, og kjørte inn på gården som en annen storkar. Siden så gikk han inn, og spurte om han kunne få hus der.

Nei, det kunne han da slett ikke. "Jeg kan nok ikke huse slik en storkar jeg," sa mannen; "det er nettopp jeg har klær å ligge på selv, og usle nok er de."

"Du har alltid vært hard, du," sa gutten, "og det er du nok ennå, siden du ikke vil låne sønn din hus."

"Er du sønn min?" sa mannen.

"Kjenner du ikke igjen meg da?" sa gutten.

Jo, så kjente han ham nok igjen. "Men hva har du tatt deg til, siden det er blitt slik en kar av deg i en bråhast da?" sa mannen.

"Jo, det skal jeg si deg," sa gutten, "du sa jeg kunne få ta meg til hva jeg ville, og så ga jeg meg i lære hos noen tyver og røvere, og nå har jeg stått ut læra og er blitt mestertyv," sa han.

Så bodde det en amtmann tett ved der stua til far hans lå; og han hadde slik en stor gård og så mange penger at han ikke visste tall på dem, og en datter hadde han også, som var både vakker og ven og god og snill. Henne ville mestertyven ha, og så sa han til far sin at han skulle gå til amtmannen og be om datter hans for ham. "Spør han hva håndverk jeg driver på, kan du si jeg er mestertyv," sa han.

"Jeg mener du er tullet, jeg," sa mannen, "for vettug kan du ikke være, når du tenker på slik galskap."

Jo, han skulle og måtte gå til amtmannen og be om datter hans, det var ingen råd for det, sa gutten.

"Neimen om jeg tør gå til amtmannen og være talsmannen din, han som er så rik og har så mange penger," sa mannen.

Jo, det var ingen hjelp for det, mente mestertyven, han skulle, enten han ville eller ei; gikk han ikke med det gode, så skulle han nok få 'n til å gå med det vonde; men mannen ville enda ikke til, og så gikk han etter og truet far sin med en stor bjørkekavle, så han kom gråtendes like inn gjennom døren til amtmannen.

"Nå mann min, hva feiler deg?" sa amtmannen.

Ja, så fortalte han at han hadde tre sønner, som hadde reist sin vei en dag, og så hadde han lovt dem at de skulle få reise hvorhen de ville, og ta seg til hva de ville også, "og nå er den yngste av dem kommet hjem, og har truet meg til å gå opp her og be om han kunne få datter di, og si at han er mestertyv," sa mannen, og gråt og bar seg.

"Gi deg tilfreds, du mann min," sa amtmannen og lo; "og så kan du si til ham fra meg, at jeg vil se syn for sagn først. Hvis han kan stjele steken av spettet i kjøkkenet om søndagen, mens de passer på den alle sammen, så skal han få min datter; si til ham det, du!"

Ja, han gjorde så, og det mente gutten skulle bli en lett sak. Han fikk seg da fatt på tre levende harer, tok dem i en sekk, og hengte på seg noen filler, så han så så ussel og lurvet ut at det var rent ynkelig, og så lurte han seg inn i gangen som en annen fillegutt med sekken sin om søndags formiddagen. Amtmannen selv og alle husets folk var i kjøkkenet og skulle passe steken.

Rett som det var, slapp gutten ut en hare, og den satte avsted og rente omkring ute på gården. "Nei se den haren da!" sa de inne på kjøkkenet og ville ut og ta den. Ja, amtmannen så den han også. "Å, la den renne," sa han, "det nytter ikke å tenkte på å ta haren på spranget."

Det varte ikke lenge, så slapp gutten den andre, og de så den inne på kjøkkenet og trodde det var den samme; så ville de ut og ta den igjen, men amtmannen sa det kunne ikke nytte. Men om en stund så slapp gutten den tredje også, og den satte avsted og rente omkring ute på gården; den så de også fra kjøkkenet og trodde det var den samme som fór der igjen, og så ville de ut og fange den. "Det var da en rar hare også, som farer slik og fomler," sa amtmannen, "kom, la oss se om vi kan få fatt på den." Han ut og de andre med, og haren foran og de etter, så det hadde god skikk.

Imens tok mestertyven steken og strøk av gårde med, og hvor amtmannen fikk seg stek fra til middags den søndagen, vet ikke jeg, men det vet jeg, at harestek fikk han ikke, enda han løp seg både svett og trett.

Til middags kom presten dit, og da amtmannen hadde fortalt ham det pusset mestertyven hadde gjort ham, gjorde presten slik narr av ham at det ikke var noen måte på det.

"Jeg vet ikke hvordan det skulle gå til, når jeg skulle la meg narre av slik en kar," sa presten.

"Ja, pass deg bare du," sa amtmannen, "kanskje han er hos deg før du vet ord av det!"

Men presten ble ved sitt, han, og gjorde narr av amtmannen for det han hadde latt seg ta ved nesen.

Utpå ettermiddagen kom mestertyven og ville ha datter til amtmannen, som han hadde lovt han skulle få.

"Du får nok gjøre flere prøvestykker først," sa amtmannen og godsnakket med ham, "for det du gjorde i dag, det var ikke noe videre det. Kunne du ikke gjøre presten et dyktig pek, for han sitter inne og gjør narr av meg, for det jeg har latt meg ta ved nesen av slik en kar."

Jo, det skulle ikke være noen sak, sa mestertyven.

Han kledde seg ut som en fugl, tok et stort hvitt laken over seg, brøt vingene av en gås og satte på ryggen, og kløv så opp i en stor lønn som sto i hagen til presten. Da så presten kom hjem om kvelden, ga gutten seg til åskrike: "Hr. Lars! Hr. Lars!" - for presten hette Hr. Lars.

"Hvo er det som kaller på meg?" sa presten.

"Jeg er en engel, som er utsendt fra Vårherre for å forkynne deg, at du skal bli opptatt levende til gudsrike for din gudfryktighets skyld," sa mestertyven. "Neste mandagskvelden må du holde deg reiseferdig, for da kommer jeg og henter deg i en sekk, og alt ditt gull og sølv og hva du har av denne verdens forfengelighet, skal du legge i haug på storstugulvet ditt."

Ja, Hr. Lars både takket og falt på kne for engelen, og søndagen etter gjorde han en avskjeldspreken, og la ut om det at der hadde kommet en engel fra Gud i den store lønnen i hagen hans, som hadde forkynt at han skulle komme levende i gudsrike for sin gudfryktighets skyld, og han prekte og la slik ut, at de gråt alle som i kirken var, både gamle og unge.

Om mandagen kom mestertyven som en engel igjen, og presten falt både på kne og takket, før han ble puttet i sekken, og da han vel var kommet nedi, så slepte og dro mestertyven ham etter seg både over stokk og stein.

"Au! au!" skrek presten i sekken, "hvor bærer dette hen?"

"Det er den trange vei, som fører til himmerikes rike," sa mestertyven, og dro avsted med ham, så han slo ham mest i hjel.

Til sist kastet han ham inn i gåsehuset til amtmannen, og gjessene til åhvese og klype ham, så han var mer død enn levende.

"Au, au, au! hvor er jeg nå?" sa presten.

"Nå er du i skjærsilden, for å renses og lutres til det evige liv," sa mestertyven, og gikk sin vei, og tok alt gullet og sølvet og alle de gilde tingene som presten hadde lagt i haug i storstuen sin.

Om morgenen, da gåsejenta kom og skulle slippe ut gjessene, så hørte hun presten som lå i sekken og ynket seg inne i gåsehuset.

"Å i Jøsse navn, hvem er det og hva feiler deg da," sa hun.

"Å, er du en engel fra himmerike, så slipp meg ut og la meg komme tilbake til jorden igjen, for her er verre enn i helvete; smådjevlene kniper meg jo med tenger," sa presten.

"Jeg er nok ingen engel, gud bære!" sa jenta og hjalp presten ut av sekken, "jeg passer bare gjessene til amtmannen jeg, og det er nok de smådjevlene som har klypt han far."

"Å, det har mestertyven gjort!! å mitt gull og mitt sølv og de gilde klærne mine!" ropte presten og bar seg ille og løp hjem, så gjæterjenta trodde han hadde gått fra vett og forstand med det samme.

Da amtmannen fikk vite hvordan det hadde gått med presten, at han hadde vært både i skjærsilden og på den trange vei, lo han seg nesten fordervet; men da mestertyven kom og ville ha datter hans, som han hadde lovt, så godsnakket han med ham igjen og sa: "Du får nok gjøre et prøvestykke som er bedre, så jeg riktig kan se, hva du duger til. Jeg har tolv hester på stallen," sa han, "og dem skal jeg sette tolv karer på, en på hver; er du god for å stjele hestene unna dem, så får jeg se hva jeg kan gjøre."

"Ja, det var vel råd," sa mestertyven, "fikk jeg så sant datter di, så -"

"Ja, kan du det, så skal jeg gjøre mitt beste," sa amtmannen.

Så la mestertyven til kremmeren og kjøpte brennevin på to lommeflasker, og så slo han en dvaledrikk på den ene, men på den andre hadde han bare brennevin, og tinget så elleve karer til å legge seg bak låven til amtmannen om natten. For gode ord og betaling lånte han en fillet stakk og en trøye av en gammel kjerring, tok seg så en stav i hånden og en pose på nakken, og da det led mot kvelden, så hinket han avsted imot stallen til amtmannen. Da han kom dit, holdt de på å vanne hestene til kvelds, og hadde nok å gjøre med det.

"Hva fanden vil du?" sa en av stallkarene til kjerringa.

"Å, huttetu! det er så kaldt!" sa kjerringa og hutret og frøs, og bar seg ille. "Huttetu! det er så kaldt at en stakkar gjerne kan fryse i hjel!" og så skalv og ristet hun igjen. "Å herregud, får jeg lov å være her og sitte innenfor stalldøra i natt?" sa hun.

"Du får fanden heller! pakk deg av gårde og det på flyende flekken; får amtmannen så visst se deg her, så får vi danse vår dans," sa én.

"Å, den gamle skrøpelige kroken!" sa en annen en, som syntes han hadde vondt av henne; "den kroken kan da gjerne sitte; hun gjør visst ikke noe vondt hun."

De andre mente, det skulle det ikke bli noe av, men alt som de trettet og stelte hestene, dro hun seg lenger inn i stallen, så hun til sist ble sittende bakom døren, og siden var det ingen som la merke til henne.

Da det led utpå natten, falt det litt kaldt for karene å sitte på hesteryggen.

"Huttetu! det er da dægern så kaldt," sa én og slo floke.

"Ja, jeg fryser så jeg rister," sa en annen en.

"Den som hadde litt tobakk!" var det en som sa.

Ja, så var det en som hadde en kvart; den delte de, det ble nå ikke stort til manns, og så tygde de og spyttet. Det hjalp litt, men rett som det var, så var det like ille igjen. "Huttetu!" sa en av dem og ristet på seg. "Huttetu!" sa kjerringa og hakket tenner, så det skranglet i kjeften på henne; så tok hun opp flaksen med bare brennevin, og så skalv hun slik på hånden, at det klunket i flasken, og så drakk hun, så det sa klukk i halsen på henne.

"Hva er det du har på flaska di, kjerring?" sa en av stallkarene.

"Å, det er nok en liten skvett brennevin, far," sa hun.

"Brennevin! hva for noe? La meg få en tår! la meg få en tår!" skrek de alle tolv i munnen på hverandre.

"Å, det er så lite jeg har," sutret kjerringa. "Dere blir ikke våte i munnen av det engang."

Men de ville ha, og de måtte ha, det var ikke noen råd for det; og så tok hun da flasken med dvaledrikken og satte for munnen på den første; da skalv hun ikke lenger, men styrte flasken så hver av dem fikk det han trengte, og den tolvte hadde ikke drukket, før den første alt satt og snorksov. Så kastet mestertyven fantefillene av seg og tok den ene karen etter den andre nokså lett og satte dem skrevs over bolkene, ropte så på de elleve karene sine og satte avsted med hestene til amtmannen.

Da amtmannen kom ut og skulle se til karene på morgensiden, tok de til åfriske på seg: de hugg i bolkene med sporene, så flisen føk, og noen falt ned, og noen ble hengende og satt der som narrer. "Å jo," sa amtmannen, "jeg kan nok skjønne hvem som har vært her nå. Men noen usle karer er dere, som sitter her og lar mestertyven stjele hestene unna enden på dere!" Og så fikk de smurning, for det de ikke hadde passet bedre på.

Utpå dagen kom mestertyven igjen, og fortalte hvordan han hadde båret seg at, og ville ha datter til amtmannen, som han hadde lovt ham. Men amtmannen ga ham hundre daler, og sa at ham måtte gjøre noe som var enda bedre. "Mener du, du kan stjele hesten unna meg, mens jeg er ute og rir på den?" sa amtmannen.

"Å, det var vel ei råd," sa mestertyven, "fikk jeg så sant datter di."

Ja, han skulle se hva han kunne gjøre, og så sa han da en dag han ville ri ut på en stor ekserserplass.

Mestertyven fikk fatt på en gammel utlevd skotmerr, gjorde seg sammen en sele av bare vidjer og soplimkvister, kjøpte en gammel fillekjerre og en stor tønne, og så sa han til en gammel fattigkjerring at han skulle gi henne ti daler, hvis hun ville legge seg inn i tønna og gape over tapphullet; der skulle han stikke fingeren inn - noe vondt skulle det ikke hende henne, hun skulle bare få kjøre litt -, og dersom han tok ut fingeren mer enn én gang, skulle hun ha ti daler til. Selv fikk han på seg noen filler, sotet seg ut, og satte på seg en parykk og et stort skjegg av geiteragg, så ingen kunne kjenne ham igjen, og så la han avsted til plassen; der hadde amtmannen alt ridd en god stund.

Da han kom fram der, så gikk det så smått og så trått at han nesten ikke kom av flekken; det seg og det seg, så sto det rent stille, så seg det litt igjen, og det gikk så trevalig, at amtmannen aldri kunne falle på at det skulle være mestertyven. Han red like borttil og spurte, om han ikke hadde sett noen som gikk og lusket omkring i skogen der.

Nei, sa mannen, det hadde han slett ikke sett.

"Hør nå," sa amtmannen, "vil du ri inn i skogen, og se vel etter om du ikke treffer på noen som går og lusker der, skal du få låne hesten min, og en god drikkeskilling skal du få for umaken."

"Nei, om jeg det kan," sa mannen, "for jeg skal til bryllups med denne mjødtønna som jeg har vært etter, og så har tappen falt ut for meg på veien, og nå må jeg gå og holde fingeren i hullet."

"Ri du," sa amtmannen, "jeg skal nok passe både hesten og tønnen."

Ja, så skulle han da gjøre det; men han ba amtmannen at han endelig måtte passe vel på å være snøgg til å sette fingeren i tapphullet, når han tok ut sin.

Ja, amtmannen sa han skulle gjøre det beste han kunne, og så satte mestertyven seg opp på hesten.

Men tiden gikk og det led med det skred, og ikke kom der noen tilbake; til sist ble da amtmannen lei av å gå med fingeren i tapphullet og tok den ut. "Nå skal jeg ha ti daler til!" skrek kjerringa i tønna. Så kunne han nok skjønne hvordan det hang ihop med mjødtønna, og ga seg på hjemveien; men da han hadde gått et stykke, møtte de ham med hest, for mestertyven hadde alt vært hjemme hos ham.

Dagen etter kom han til amtmannen og ville ha datter hans, som han hadde lovt ham. Amtmannen godsnakket nå med ham igjen, ga ham to hundre daler, og sa han måtte gjøre et prøvestykke til; kunne han det, skulle han få henne.

Å ja, mestertyven mente nok det, når han bare fikk høre hva det var for noe.

"Mener du, du kan stjele lakenet av sengen vår, og serken av konen min?" sa amtmannen.

"Det var ikke umulig det," sa mestertyven, "fikk jeg så sant datter di, så -"

Da det led på natten, gikk mestertyven ut og skar ned en tyv som hang på galgebakken, la ham på nakken og tok ham med seg; så fikk han fatt på en stor stige, og den satte han opp til kammersvinduet til amtmannen, kløv så opp og skubbet den døde opp og ned, akkurat som det skulle være en som sto utenfor vinduet og kikket.

"Der er mestertyven, mor!" sa amtmannen og dultet til konen sin. "Nå skyter jeg ham jeg," sa han, og tok fram en rifle han hadde lagt fremfor sengen.

"Å nei, du får ikke gjøre det lel," sa fruen, "du har jo selv bestilt ham hit."

"Jo, jeg skyter ham jeg, mor," sa han, og lå der og siktet og siktet; men snart var hodet oppe, så han så litt av det; rett som det var, var det borte igjen; til sist fikk han nok sikte; det smalt, og den døde falt, så det dunket i bakken. Mestertyven ned, det forteste han kunne.

"Ja, jeg er nok riktignok den høye øvrighet," sa amtmannen, "men folk får så lett noe å si, og det skulle være leitt om de fikk se dette døde mennesket; det er nok likest jeg går ut og graver ham ned."

"Det får du gjøre som du selv synes, far," sa fruen.

Amtmannen sto opp og gikk ned, og med det samme han hadde gått ut gjennom døren, smatt mestertyven inn og fór like opp til fruen.

"Nå far," sa hun - for hun trodde det var mannen - "er du alt ferdig nå?"

"Å ja, jeg puttet ham ned i et hull jeg," sa han, "og karet over litt jord, så vidt han er gjemt, for det er slikt vær ute; jeg skal gjøre det bedre siden; men la meg få lakenet å tørke meg på, for han var så blodig, og jeg har sølt meg så til på ham."

Det fikk han.

"Du får nok la meg få serken din og," sa han, "for lakenet rekker ikke til, merker jeg."

Å ja. Men så kom han i hug at han hadde glemt å lukke døren, og det måtte han da ned og gjøre, før han kunne legge seg igjen, og så satte han avsted både med lakenet og serken.

En stund etter kom den rette amtmannen.

"Nei, hvor lenge du var om å lukke den døren da, far!" sa fruen, "hvor har du nå gjort av serken og lakenet?"

"Hva for noe?" sa amtmannen.

"Å, jeg spør hvor du har gjort av serken og lakenet, som du fikk til åtørke blodet av deg, jeg," sa hun.

"Så til helvetes!" sa amtmannen, "har han nå gjort det med?"

Om dagen kom mestertyven og ville ha datter til amtmannen, som han hadde lovt ham, og da torde han ikke annet enn la ham få henne og mange penger til, for han var redd for at mestertyven skulle stjele øynene ut av hodet på ham, og at han selv skulle komme for mye på orde blant folk, om han ikke gjorde det. Mestertyven levde både godt og vel; om han stjal mer, skal jeg ikke kunne si, men gjorde han det, var det visst bare for moro skyld.


Kari Trestakk

Det var en gang en konge som var blitt enkemann. Etter dronningen sin hadde han en datter, som var så snill og så vakker at ingen kunne være snillere og vakrere. Han gikk lenge og sørget over dronningen, som han hadde holdt meget av, men til sist ble han lei av å leve enslig, og giftet seg igjen med en enkedronning, som også hadde en datter; men hennes datter var likeså stygg og slem, som den andre var snill og vakker. Stemoren og datteren hennes var avindsyke på kongsdatteren, for det hun var så deilig; men så lenge kongen var hjemme, torde de ikke gjøre henne noe, for han holdt meget av henne.

Om en stund fikk kongen krig med en annen konge og dro ut i ledning; da trodde dronningen hun kunne gjøre hva hun ville, og så både sultet og slo hun kongsdatteren, og var etter henne i hver krok. Til sist syntes hun all ting var for godt for henne, og så satte hun henne til å gjæte. Hun gikk da med buskapen og gjætte i skogen og på fjellet. Mat fikk hun lite eller ingenting av; blek og mager ble hun, og nesten alltid gråt hun og var sørgmodig.

I buskapen var det en stor blå stut, som støtt holdt seg så fin og blank, og den kom ofte bort til kongsdatteren og lot henne kjæle seg. En gang som hun satt og gråt og var utav det igjen, kom stuten bort til henne og spurte hvorfor hun var så sørgmodig. Hun svarte ingenting, men ble ved ågråte. "Ja," sa stuten, "jeg vet det nok, enda du ikke vil si det; du gråter for det dronningen er slem mot deg, og fordi hun vil sulte deg i hjel. Men mat har du ikke nødig å sørge for; i det venstre øret mitt ligger det en duk, og når du tar og brer den ut, kan du få så mange retter du vil." Det gjorde hun, hun tok duken og bredde den ut på gulvet, og så disket den opp med de fineste retter noen kunne ønske seg; det var både vin og mjød og søtkake. Hun kom nå snart i hold igjen og ble så rød og rund og hvit at dronningen og den tørrskranglete datter hennes ble både blå og bleke av sinne over det. Dronningen kunne slett ikke skjønne hvordan stedatteren kunne komme til å se så godt ut på så dårlig kost; så sa hun til en terne, at hun skulle gå etter henne i skogen, og passe på og se hvordan det hang i hop, for hun trodde at noen av tjenestefolkene ga henne mat. Jenta gikk da etter i skogen og passet på, og så fikk hun se kongsdatteren tok duken ut av øret på den blå stuten og bredde den ut, så disket duken opp med de gildeste retter, som kongsdatteren gjorde seg til gode med. Det gikk jenta hjem og sa til dronningen.

Nå kom kongen hjem, og hadde vunnet over den andre kongen, som han hadde vært i krig med; det ble stor glede over hele slottet, og ingen var gladere enn kongens datter. Men dronningen la seg syk og ga doktoren mange penger, forat han skulle si hun ikke kunne bli frisk igjen, uten at hun fikk kjøtt av den blå stuten å ete. Både kongsdatteren og folkene spurte doktoren, om ikke noe annet kunne hjelpe, og ba for stuten, for alle holdt av den, og sa at det fantes ikke make til stut i hele riket, men nei, den måtte slaktes og den skulle slaktes, det var ingen annen råd. Da kongsdatteren hørte det, ble hun ille ved og gikk ned i fjøset til stuten. Den sto der også og hang med hodet, og så så sørgmodig ut, at hun skar i å gråte.

"Hva gråter du for?" sa stuten.

Så sa hun at kongen var kommet hjem igjen, og at dronningen hadde lagt seg syk, og at hun hadde fått doktoren til å si at hun ikke kunne bli frisk, dersom hun ikke fikk kjøtt av den blå stuten, og nå skulle han slaktes.

"Får de først livet av meg, så dreper de snart deg og," sa stuten; "vil du som jeg, så reiser vi vår vei i natt."

Ja, kongsdatteren syntes nok det var vondt å reise fra far sin; men det var enda verre å være i hus med dronningen, og så lovte hun stuten at hun skulle komme.

Om kvelden, da alle de andre hadde lagt seg, stiltret kongsdatteren seg ned i fjøset til stuten; så tok han henne på ryggen og fór avgårde det forteste han kunne. Da nå folkene kom opp i otta neste dagen og skulle slakte stuten, var den vekk, og da kongen kom opp og spurte etter datteren, var hun også borte. Han sendte bud på alle kanter for å lete etter dem, og lyste etter dem fra kirkebakken, men det var ingen som hadde sett noe til dem.

Imens fór stuten gjennom mange land med kongsdatteren på ryggen, og så kom de til en stor kobberskog; trær og grener og blad og blomster og all ting var av kobber.

Men før de reiste inn i skogen, sa stuten til kongsdatteren: "Når vi nå kommer inn i skogen, må du ta deg vel i akt, så du ikke røret et blad av den engang, ellers er det ute både med meg og deg, for her bor et troll med tre hoder, som eier den."

Nei kors, hun skulle ta seg vel i vare og ikke røre noe.

Hun var så forsiktig og bøyde seg til side for grenene og skjøv dem bort med hendene; men det var så trangskoget at det nesten ikke var råd å komme fram, og hvordan hun stelte seg, kom hun likevel til å rive av et blad, som hun fikk i hånden.

"Au, au, hva gjorde du nå?" sa stuten; "nå gjelder det å slåss på liv og død. Men gjem bare bladet vel."

Straks etter var de ved enden av skogen, og da kom det et troll farendes med tre hoder.

"Hvem er det som rører min skog?" sa trollet.

"Den er likså mye min som din," sa stuten.

"Det skal vi nappes om," skrek trollet.

"Kan så det," sa stuten.

Så rente de i hop og sloss, og stuten den stanget og spente av alle livsens krefter, men trollet slo like godt, og det varte hele dagen før stuten fikk ende på det, og da var han så full av sår og så ussel at han nesten ikke orket å gå. Så måtte de hvile over en dag; og så sa stuten til kongsdatteren, at hun skulle ta det smurningshornet som hang ved beltet til trollet, og smøre ham med. Da kom han seg, og dagen etter ruslet de avsted igjen.

De reiste nå i mange, mange dager, og så kom de langt om lenge til en sølvskog; trær og grener og blad og blomster og all ting var av sølv.

Før stuten gikk inn i den, sa han til kongsdatteren: "Når vi nå kommer inn i denne skogen, må du for guds skyld ta deg vel i akt; du må slett ikke røre ved noen ting, og ikke rive av så mye som et blad, for ellers er det ute både med deg og med meg; det er et troll med seks hoder som eier den, og det tror jeg snaut jeg kan rå med."

"Nei," sa kongsdatteren, "jeg skal nok akte meg, og ikke røre ved det du ikke vil jeg skal røre."

Men da de kom inn i skogen, var den så tett og så trang at de nesten ikke kunne komme fram. Hun fór så varlig som hun kunne, og bøyde seg til siden for grenene og skjøv dem bort i foran seg med hendene; men hvert øyeblikk slo kvistene i øynene på henne, og hvordan hun stelte det, så kom hun til å rive av et blad.

"Au, au, hva gjorde du nå?" sa stuten; "nå gjelder det å slåss på liv og død, for dette trollet har seks hoder og er dobbelt så sterkt som det andre, men bare pass på bladet og gjem det vel.

Rett som det var, så kom trollet. "Hvem er det som rører min skog?" sa det.

"Den er likså mye min som din," sa stuten.

"Det skal vi nappes om," skrek trollet.

"Kan så det," sa stuten - og røk på trollet, og stanget ut øynene på det og kjørte hornene tvers igjennom det, så tarmene rant ut, men det slo like godt, og det varte i tre samfulle dager før stuten fikk livet av det. Men da var han også så ussel og oppgitt, at han med nød og neppe kunne røre seg, og så full med sår at blodet rant. Så sa han til kongsdatteren, at hun skulle ta smurningshornet som hang ved beltet til trollet og smøre ham med. Det gjorde hun, og så kom han seg; men de måtte ligge over og hvile en uke, før han orket å gå lenger.

Endelig ga de seg på veien igjen; men stuten var skrøpelig ennå, og det gikk ikke fort i førstningen. Kongsdatteren ville spare stuten, og sa at hun var så ung og lett på foten, hun kunne gjerne gå; men det fikk hun slett ikke lov til; hun måtte sette seg opp på ryggen hans igjen.

Så reiste de i lang tid gjennom mange land, og kongsdatteren visste slett ikke hvor det bar hen, men langt om lenge kom de til en gullskog; den var så gild at gullet dryppet av den, og trær og grener og blomster og blad var av bare gull.

Her gikk det like ens som i kobberskogen og sølvskogen. Stuten sa til kongsdatteren at hun slett ikke på noen måte måtte røre ved den, for det var et troll med ni hoder som eide skogen; det var mye større og sterkere enn begge de andre tilsammen, og stuten trodde slett ikke at han kunne rå med det. Nei, hun skulle nok passe seg og ikke røre ved skogen, det kunne han nok vite. Men da de kom inn i den, så var den enda tettere enn sølvskogen, og dess lenger de kom, dess verre ble det; skogen ble tettere og tettere og trangere og trangere, og til sist syntes hun de ikke på noe sett og vis kunne komme fram; hun var så redd for å rive av noe, at hun satt og snudde og bøyde seg både hit og dit for kvistene og skjøv dem bort fremfor seg med hendene; men alt i ett slo de henne i øynene, så hun ikke kunne se hvor de grep henne, og før hun visste av det, hadde hun et gulleple i hånden. Hun var så hjertelig redd at hun gråt, og ville kaste det igjen; men stuten sa hun skulle ikke, men gjemme det vel, og trøstet henne så godt han kunne; men han trodde det ble et hardt basketak, og han tvilte på det ville gå godt.

Rett som det var, så kom trollet med ni hoder; det var så fælt at kongsdatteren nesten ikke torde se på det.

"Hvem er det som rører min skog?" skrek det.

"Den er likså mye min som din," sa stuten.

"Det skal vi nappes om," skrek trollet.

"Kan så det," sa stuten.

Og så rente de i hop og sloss, og det var så fælt å se på, at kongsdatteren var nære på å dåne. Stuten stanget ut øynene på trollet, og kjørte hornene tvers igjennom det, så innvollene veltet ut; men trollet slo like godt, for når stuten fikk stanget i hjel ett hode, blåste de andre liv i det igjen, og det varte en hel uke, før han var i stand til å ta livet av det. Men da var stuten så ussel og skrøpelig at han ikke kunne røre seg. Sår hadde han over det hele; han kunne ikke engang si så mye som at kongsdatteren skulle ta smurningshornet til trollet og smøre ham med. Men hun gjorde det likevel, og da kom han seg også; men de måtte ligge over og hvile i tre uker, før han var god for å gå videre.

Da reiste de så smått avsted, for stuten sa at de skulle litt lenger fram, og så kom de over mange store åser med tykk skog. Dette varte nå en stund, så kom de opp på fjellet.

"Ser du noe?" spurte stuten.

"Nei, jeg ser ikke annet enn himmelen og ville fjellet," sa kongsdatteren.

Da de kom litt høyere opp, ble fjellet slettere, så de kunne se videre omkring seg.

"Ser du noe nå?" sa stuten.

"Ja, jeg ser et lite slott langt, langt borte," sa kongsdatteren.

"Det er nok ikke så lite enda," sa stuten.

Langt om lenge kom de til en stor haug, hvor det var en tverrbratt bergvegg.

"Ser du noe nå?" sa stuten.

"Ja, nå ser jeg slottet tett ved, nå er det mye, mye større," sa kongsdatteren.

"Dit skal du," sa stuten; "straks nedenfor slottet er det et grisehus, og der skal du være. Når du kommer dit, finner du en trestakk; den skal du ta på deg, og gå fram til slottet, og si du heter Kari Trestakk, og be om tjeneste. Men nå skal du ta den vesle kniven din og skjære hodet av meg med; så skal du flå meg og rulle i hop huden, og legge den under bergveggen der, og inne i huden skal du legge kobberbladet og sølvbladet og gulleplet. Borte ved berget står det en kjepp; når du vil meg noe, så banker du bare på bergveggen der med den."

I førstningen ville hun ikke; men stuten sa at det var den eneste takken han ville ha for det han hadde gjort for henne, og så kunne hun ikke annet. Hun syntes det var så inderlig vondt, men hun trælet og skar med kniven på det store dyret til hun fikk av hodet og huden, så la hun den sammen borte under bergveggen, og la kobberbladet og sølvbladet og gulleplet inn i den.

Da hun hadde gjort det, så gikk hun bortover til grisehuset; men alt som hun gikk, gråt hun og var rent utav det. Der tok hun trestakken på seg, og så gikk hun fram til kongsgården; da hun kom inn på kjøkkenet, ba hun om tjeneste, og sa at hun hette Kari Trestakk. Ja, sa kokka, det kunne hun nok få, hun kunne få lov til å være der og vaske opp, for den som hadde gjort det før hadde nyss gått sin vei; "men når du blir lei av å være her, så stryker du vel din kos, du også," sa hun. Nei, det skulle hun slett ikke.

Hun var både flink og snar til å vaske opp. Om søndagen skulle det komme fremmede til kongsgården. Så ba Kari om å få lov til å gå med vaskevann til prinsen; men de andre lo av henne og sa:

"Hva vil du der? Tror du prinsen vil vite noe av deg, som ser slik ut?"

Hun ga seg ikke hun, men holdt ved å be, og endelig fikk hun da lov.

Da hun gikk oppover trappene, ramlet det i trestakken, så prinsen kom ut og spurte: "Hva er du for en?"

"Jeg skulle nok bære vaskevann til Dere jeg," sa Kari.

"Tror du jeg vil ha det vaskevannet du bærer?" sa prinsen, og slo vannet over henne.

Med det måtte hun gå; men så ba hun om lov til å gå til kirken; det fikk hun også, for kirken lå tett ved. Men først gikk hun bort til berget og banket på med kjeppen som sto der, slik som stuten hadde sagt. Straks kom det ut en mann og spurte hva hun ville. Kongsdatteren sa at nå hadde hun fått lov til å gå i kirke og høre presten, men hun hadde ingen klær å ha på seg. Så kom han med en kjole til henne, den var så blank som kobberskogen, og hest og sâl fikk hun også. Da hun kom til kirken, var hun så vakker og gild, at alle undres på hvem hun var, og nesten ingen hørte etter det presten sa, for de så for mye på henne; prinsen selv likte henne så godt, at han ikke kunne få øynene fra henne et øyeblikk.

I det samme hun gikk ut av kirken, sprang prinsen etter og dro kirkedøren til etter henne, og så fikk han den ene hansken hennes i hånden. Da hun gikk bort og satte seg på hesten, kom prinsen etter igjen, og spurte hvor hun var fra.

"Jeg er fra Vaskeland," sa Kari; og da prinsen tok fram hansken og ville gi henne den igjen, sa hun:

"Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri'r hen i dag!"

Prinsen hadde aldri sett maken til hanske, og han fór både vidt og bredt og spurte etter det landet den stolte damen som reiste fra hansken sin, hadde sagt hun var fra, men det var ingen som kunne si ham hvor det lå.

Om søndagen skulle én gå opp til prinsen med håndkle.

"Å, får jeg lov til å gå opp med det," sa Kari.

"Hva skal det være til!" sa de andre som var i kjøkkenet; "du så jo hvordan det gikk sist."

Kari ga seg ikke, men holdt ved å be til hun fikk lov, og så løp hun oppover trappene, så det ramlet i trestakken. Prinsen fór ut, og da han fikk se det var Kari, rev han til seg håndkleet og kastet det like i syntes på henne.

"Pakk deg nå, ditt stygge troll!" sa han; "tror du jeg vil ha et håndkle som du har tatt i med de svarte fingrene dine?"

Siden reiste prinsen til kirke, og Kari ba også om å få gå dit. De spurte hva hun ville til kirke etter, hun som ikke hadde noe annet å ha på seg enn den trestakken, og som var så svart og fæl. Men Kari sa hun syntes at presten var slik en gild mann til å preke; hun hadde så godt av det han sa, og så fikk hun da lov til sist. Hun gikk til berget og banket på, og så kom mannen ut og ga henne en kjole som var mye gildere enn den første; den var utsydd med sølv overalt, og det skinte av den liksom av sølvskogen, og en grusk hest med sølvbrodert dekken og sølvbiksel fikk hun også.

Da kongsdatteren kom til kirken, sto kirkefolket utenfor på bakken ennå; alle så undres de på hva hun var for en, og prinsen var straks på ferde og kom og ville holde hesten for henne mens hun steg av. Men hun sprang av og sa at det hadde han ikke nødig, for hesten var så vel temmet at den sto stille når hun sa det, og kom når hun ropte på den. Så gikk de alle sammen i kirken; men det var nesten ingen som hørte etter det presten sa, for de så for mye på henne, og prinsen ble enda mer inntatt i henne enn forrige gang. Da prekenen var slutt, og hun gikk ut av kirken og skulle sette seg på hesten, kom prinsen igjen og spurte hvor hun var fra.

"Jeg er fra Håndkleland," sa kongsdatteren, og i det samme slapp hun ned ridepisken sin; da så prinsen bukket og skulle ta den opp, sa hun:

"Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri'r hen i dag!"

Borte var hun igjen, og prinsen kunne ikke vite hvor hun var blitt av; han fór både vidt og bredt og spurte etter det landet som hun hadde sagt hun var fra; men det var ingen som kunne si ham hvor det lå, og prinsen måtte da slå seg til tåls igjen.

Om søndagen skulle én gå opp til prinsen med en kam; Kari ba om å få lov til å gå med den, men de andre minnet henne om hvordan det hadde gått sist, og skjente på henne for det hun ville vise seg for prinsen, så svart og fæl som hun var i trestakken sin; men hun holdt ikke opp å be, før de lot henne gå opp til prinsen med kammen. Da hun kom ramlende oppover trappene igjen, fór prinsen ut, tok kammen og kastet den etter henne, og ba hun bare skulle pakke seg.

Siden reiste prinsen til kirken, og Kari ba også om lov; de spurte igjen hva hun skulle der, hun som var så fæl og svart, og som ikke hadde klær så hun kunne vise seg blant folk; prinsen eller noen annen kunne gjerne få se henne, sa de, så ble både hun og de ulykkelige; men Kari sa at de hadde nok annet å se etter, og hun holdt ikke opp å be, før hun fikk lov til å gå.

Nå gikk det like ens som begge de andre gangene; hun gikk bort til berget og banket på med kjeppen, og så kom mannen ut og ga henne en kjole som var enda mye gildere enn de andre; den var nesten av bare gull og edelstener, og en gjev hest med gullsydd dekken og gullbiksel fikk hun også.

Da kongsdatteren kom til kirken, sto presten og almuen på bakken ennå, og ventet på henne. Prinsen kom løpende og ville holde hesten, men hun sprang av og sa: "Nei takk, det trengst ikke, min hest er så vel temmet at den står still når jeg sier det." Så skyndte de seg i kirken alle sammen, og presten på prekestolen; men ingen hørte etter det han sa, for de så for mye på henne, og undres på hvor hun var fra, og prinsen var enda mer forelsket enn begge de andre gangene; han sanset ikke noen ting, men så bare på henne.

Da prekenen var ute, og kongsdatteren skulle gå ut av kirken, hadde prinsen slått ut en kvartel råtjære i kirkesvalen, for å komme til å hjelpe henne over. Men hun brydde seg ikke om det, satte foten midt ute i tjæren og sprang over; så ble den ene gullskoen sittende igjen, og da hun hadde satt seg på hesten, kom prinsen farende ut av kirken og spurte hvor hun var fra.

"Fra Kammeland," sa Kari. Men da prinsen ville rekke henne gullskoen, sa hun:

"Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri'r hen i dag!"

Prinsen kunne da ikke vite hvor det var blitt av henne denne gangen heller, og så fór han i langsommelig tid omkring i verden og spurte etter Kammeland; men da ingen kunne si ham hvor det var, lot han kunngjøre at den som kunne passe gullskoen, ville han gifte seg med. Det kom da sammen både vakre og stygge fra alle kanter; men det var ingen som hadde så liten fot at hun kunne få på gullskoen. Langt om lenge kom den slemme stemoren til Kari Trestakk med datteren sin også, og henne passet skoen til; men stygg var hun, og så lei så hun ut, at prinsen nødig gjorde det han hadde lovt. Likevel ble det laget til bryllups, og hun ble pyntet til brud, men da de red til kirken, så satt det en liten fugl i et tre og sang:

"Et stykke av hæl og et stykke av tå; Kari Trestakkens sko er full av blod!"

Og da de så etter, hadde fuglen sagt sant, for blodet sildret ut av skoen. Så måtte alle tjenestejentene og alle de kvinnfolk som på slottet var, fram og prøve på seg skoen, men det var ingen den ville passe.

"Men hvor er Kari Trestakk da?" spurte prinsen, da alle de andre hadde prøvd, for han skjønte fuglesang, og kom vel i hug det fuglen hadde sagt.

"Å, hun da!" sa de andre; "det kan aldri nytte hun kommer fram, for hun har føtter som en gamp."

"Kan være," sa prinsen, "men siden alle de andre har prøvd, så kan Kari også."

"Kari!" ropte han ut gjennom døren, og Kari kom oppover trappene, og det ramlet i trestakken, som det var et helt regiment dragoner som kom farendes.

"Nå skal du passe gullskoen og bli prinsesse, du og," sa de andre jentene, og lo og gjorde narr av henne.

Kari tok opp skoen og satte foten i den så lett hun ville, kastet trestakken av seg, og så sto hun der med gullkjolen på, så det skinte av henne, og på den andre foten hadde hun maken til gullskoen. Prinsen kjente henne straks, og ble så glad at han gikk bent bort og tok henne om livet og kysset henne, og da han fikk høre hun var kongsdatter, ble han enda gladere, og så ble det bryllup.

Snipp snapp snute, så er eventyret ute.


Buskebrura

Det var en gang en enkemann som hadde en sønn og en datter etter den første konen sin. Begge var de snille barn, og begge holdt de hjertelig av hverandre.

Om en tid giftet mannen seg igjen. Da fikk han en enke, som hadde en datter etter den første mannen; hun var både stygg og slem, og det var moren også. Fra den stund den nye konen kom i huset, var det ikke fred å få for mannbarna i noen ro eller krok, og så tenkte gutten det var best å dra ut i verden og prøve å tjene sitt brød selv. Da han hadde gått en tid, kom han til kongsgården; der fikk han tjeneste hos stallmesteren, og hæv og hendig var han, så hestene han stelte, var så fete og blanke at det skinte i dem.

Men søsteren som var igjen hjemme, hadde det verre enn vondt. Både stemoren og kjerringdatteren var etter henne hvor hun gikk og sto, og skjelte og smelte, og aldri hadde hun en times fred; alt det tyngste arbeidet måtte hun gjøre, vondord fikk hun sent og tidlig, og lite mat til.

En dag hadde de sendt henne til bekken etter vann. Så kom det et stygt fælt hode opp over vannskorpen.

"Vask meg du!" sa hodet.

"Ja, jeg skal gjerne vaske deg," sa manndatteren, og tok på å gni og vaske det stygge ansiktet, men et fælt arbeid syntes hun det var.

Da hun vel hadde gjort det, kom det et annet hode opp i vannskorpen, det var enda fælere.

"Børst meg du!" sa hodet.

"Ja, jeg skal gjerne børste deg," sa jenta, og ga seg i kast med hårtustene, men noe morsomt arbeid kan du nok vite det ikke var.

Da hun hadde gjort fra seg det, kom det et enda fælere og styggere hode opp i vannskorpen.

"Kyss meg du!" sa hodet.

"Ja, jeg skal kysse deg," sa manndatteren, og det gjorde hun også; men hun syntes det var det verste arbeidet hun hadde gjort i sitt liv.

Så snakket det ene hodet til det andre, og de spurte hverandre hva de skulle gjøre med den som var så godvis.

"At hun blir den fineste jente som til er, og så hvitlett som den lyse dag," sa det første hodet.

"At der drysser gull av håret hver gang hun børster seg," sa det andre.

"At det faller gull av munnen hver gang hun taler," sa det tredje hodet.

Da nå manndatteren kom hjem så vakker og lyslett som dagen, ble stemoren og datteren hennes enda argere, og verre ble det da hun talte, og de så det falt gullpenger av munnen hennes. Stemoren ble så flygende gal at hun jagde manndatteren til grisehuset, der skulle hun være med gullstasen sin, men inn i stua fikk hun ikke lov å sette sin fot.

Det varte nå heller ikke lenge før moren ville ha rettedatteren til bekken etter vann. Da hun kom der med bøttene sine, kom det første hodet opp i vannskorpen.

"Vask meg du!" sa det.

"Rakkeren vaske deg!" sa rettedatteren.

Så kom det andre opp.

"Børst meg du!" sa hodet.

"Rakkeren børste deg!" sa rettedatteren.

Så det til bunns, og det tredje hodet opp.

"Kyss meg du!" sa hodet.

"Rakkeren kysse deg, din muletrut!" sa jenta.

Så snakket hodene igjen til hverandre, og spurte hva de skulle gjøre ved den som var så vrangvis; og så ble de samrådd om at hun skulle ha fire alens nese og tre alens trut og en tollbusk midt i skallen, og hver gang hun snakket, skulle det falle aske ut av munnen på henne.

Da hun kom hjem til stuedøren med vassbøttene, ropte hun inn til moren: "Lukk opp!" sa hun.

"Lukk opp sjøl, rettedatter mi!" sa moren.

"Jeg når ikke fram for nesa!" sa datteren.

Da moren kom ut og fikk se henne, kan en nok vite hvordan hun ble til mote, og hvordan hun skrek og bar seg; men nesen og truten ble ikke mindre for det.

Bror til manndatteren som tjente i kongsgården, hadde tegnet av søsteren; det skilderiet hadde han med seg, og hver morgen og aften lå han på kne foran skilderiet og ba til Vårherre for søsteren, så glad var han i henne. De andre stallguttene hadde hørt dette; så kikket de gjennom nøkkelhullet inn i kammerset hans, og så at han lå på kne for et skilderi der. Så satte de ut at gutten hver morgen og aften lå og ba til et avgudsbillede han hadde, og til sist gikk de til kongen, og ba at han skulle kikke gjennom nøkkelhullet inn til gutten, så skulle han få se. Kongen ville ikke tro det; men langt om lenge fikk de ham overtalt, og han lurte seg på tærne bort til døren og kikket. Jo, han så gutten ligge på kne, og billedet hang på veggen, og hendene hadde han knept i hop.

"Lukk opp!" ropte kongen.

Men gutten hørte ikke.

Så ropte kongen andre gangen; men gutten ba så hjertelig at han ikke hørte det enda.

"Lukk opp, sier jeg!" ropte kongen igjen, "det er jeg som vil inn."

Ja, så sprang gutten til døren og låste opp, og i skyndingen glemte han å gjemme skilderiet. Da kongen kom inn og fikk se det, ble han stående som fjetret, og kunne ikke røre seg av flekken, så vakkert syntes han billedet var.

"Så vakkert et kvinnfolk finnes ikke i verden," sa kongen.

Men gutten fortalte at det var søsteren hans, som han hadde tegnet av, og var hun ikke vakrere, så var hun slett ikke styggere, sa han.

"Ja, er hun så vakker, så vil jeg ha henne til dronning," sa kongen, og befalte gutten at han skulle reise hjem etter henne på flygende timen, og endelig ikke være lenge om veien. Gutten lovte han skulle skynde seg alt han kunne, og reiste avsted fra kongsgården.

Da broren kom hjem og skulle hente søsteren sin, ville stemoren og rettedatteren hennes også være med. De reiste da alle sammen, og manndatteren hadde med seg et skrin som hun hadde gullet sitt i, og en hund som hette Lille Kaværn; de to tingene var hele morsarven hennes. Da de hadde reist en stund, skulle de over sjøen, og broren satte seg bak ved roret, og moren og begge søstrene satt fremme i båten, og så seilte de både langt og lenge.

Om en tid kunne de se en strand. "Der dere ser den hvite stranden, skal vi i land," sa broren og pekte utover sjøen.

"Hva er det bror min sier?" sa manndatteren.

"Han sier du skal kaste skrinet ditt uti," sa stemoren.

"Ja, når bror min sier det, får jeg vel gjøre det," sa manndatteren, og så kastet hun skrinet.

Da de nå hadde seilt en stund igjen, pekte broren igjen utover sjøen. "Der ser dere slottet vi skal til," sa han.

"Hva er det bror min sier?" spurte manndatteren.

"Nå sier han du skal kaste hunden din på sjøen," svarte stemoren.

Manndatteren gråt og var ille ved, for Lille Kaværn var det kjæreste hun hadde i verden, men endelig kastet hun den overbord.

"Når min bror sier det, får jeg vel gjøre det; men Gud skal vite hvor nødig jeg kaster deg ut, Lille Kaværn!" sa hun.

Så seilte de et godt stykke igjen.

"Der ser du kongen komme for å ta imot deg," sa broren og pekte imot stranden.

"Hva er det bror min sier?" spurte søsteren igjen.

"Nå sier han du skal skynde deg og kaste deg selv uti," svarte stemoren.

Hun bar seg ille og gråt; men når broren hennes sa det, syntes hun, hun måtte gjøre det, og så hoppet hun i sjøen.

Da de nå kom til kongsgården, og kongen fikk se den fæle brura med fire alens nese og tre alens trut og en buske midt i skallen, ble han rent fælen; men bryllupet var ferdig, både med brygg og bakst, og bryllupsfolkene satt og ventet, og så måtte kongen ta henne, slik hun var. Men vond og vill var han, det kan ikke noen fortenkte ham i, og derfor lot han gutten kaste i ormegården.

Først torsdagskvelden etter kom det en vakker jomfru inn på kjøkkenet i kongsgården, og ba kokkejenta som lå der, så vakkert om å få låne en børste. Det fikk hun, og så børstet hun håret sitt så gullet dryppet. En liten hund fulgte med henne, og til den sa hun: "Gå ut, Lille Kaværn, og se om det snart er dagen!" Det sa hun tre ganger, og den tredje gangen hun sendte ut hunden, var det ved de tider det tok til å gråne. Da måtte hun bort, men med det samme hun gikk sa hun:

"Hutt! du stygge buskebrur,
som skal ligge i kongens arm!
Jeg i grus og sand,
og min bror i ormegården, foruten gråt!"

"Nå kommer jeg igjen to ganger til, og så aldri mer," sa hun.

Om morgenen fortalte kokkejenta det hun hadde sett og hørt, og så sa kongen at neste torsdagskvelden ville han selv våke i kjøkkenet og se om det var sant, og da det vel hadde tatt til å mørkne, så kom han ut i kjøkkenet til jenta. Men alt han gned øynene og prøvde å holde seg våken, så hjalp det ikke; for buskebrura trallet og sang, så øynene hans seg i hop, og da den vakre jomfruen kom, sov han så han snorket. Liksom første gangen fikk hun lånt en børste og børstet håret sitt med den så gullet dryppet, og så sendte hun ut hunden tre ganger, og da det lysnet gikk hun. Med det samme hun gikk, sa hun de samme ordene som gangen før:

"Hutt! du stygge buskebrur,
som skal ligge i kongens arm!
Jeg i grus og sand,
og min bror i ormegården, foruten gråt!"

"Nå kommer jeg igjen én gang, og så aldri mer," sa hun.

Den tredje torsdagskvelden ville kongen våke igjen. Da satte han to mann til å holde seg, en under hver arm, de skulle riste ham og nappe i ham hver gang han ville til å sovne, og to mann satte han til vakt over buskebrura. Men da det led utpå kvelden, tok buskebrura igjen på å tralle og synge, så øynene hans holdt på å lukke seg, og hodet hang ned til den ene siden. Så kom den vakre jomfruen og fikk børsten og børstet håret sitt så gullet dryppet, og så sendte hun ut Lille Kaværn, for å se om det snart var dagen, og det gjorde hun tre ganger. Tredje gangen tok det til å lysne, da sa hun:

"Hutt! du stygge buskebrur,
som skal ligge i kongens arm!
Jeg i grus og sand,
og min bror i ormegården, foruten gråt!"

"Nå kommer jeg aldri igjen mer," sa hun, og så ville hun gå. Men de to mann som holdt kongen under armene, grep over hendene hans og klemte kniven inn i neven på ham og så fikk han skåret henne i veslefingeren, så mye at hun ble blodvekt.

Da var rette bruden frelst, og kongen våknet; hun fortalte ham hvordan alt hadde gått til, og hvordan stemoren og kjerringdatteren hadde sveket henne. Straks ble bror hennes tatt ut av ormegården - ham hadde ormene ikke gjort minste skade - og stemoren og rettedatteren hennes ble kastet der ned isteden. Men ingen kan si så glad kongen var, da han ble av med den stygge buskebrura, og fikk igjen en dronning som var så vakker og lys som selve dagen. Nå ble det rette bryllupet gjort, og det så det ble hørt og spurt over sju kongeriker; kongen og bruden hans kjørte til kirke, og Lille Kaværn satt også i vognen. Da vielsen var over, kjørte de hjem igjen, men siden var ikke jeg med dem lenger.


Jomfru Maria som gudmor

Langt, langt borti en stor skog bodde en gang et par fattigfolk. Konen kom i barselseng og fødte et barn, en vakker datter. Men de var så fattige at de visste ikke hvordan de skulle få barnet til dåpen. Mannen måtte da en dag ut for å se å få faddere som selv kunne ofre; han gikk hele dagen både til den ene og til den andre; men alle sa de at de nok ville være fadder, men ingen syntes han hadde råd til å ofre selv. Da han gikk hjem om kvelden, møtte han en vakker frue, som var så prektig kledd, og så så inderlig snill og god ut; hun bød seg til å skaffe barnet til dåpen; men siden ville hun ha det. Mannen svarte at han først måtte spørre konen sin hva hun ville; men da han kom hjem og fortalte det, sa konen bent ut nei. Andre dagen gikk mannen ut igjen; men ingen ville være fadder, når de skulle ofre selv, og alt han ba, så hjalp det ikke. Da han gikk hjem igjen mot kvelden, møtte han på nytt den vakre fruen, som så så blid ut, og hun gjorde det samme tilbudet igjen. Han fortalte konen det som hadde hendt ham, og hun sa at dersom han ikke neste dag kunne få faddere til barnet, så fikk de vel la fruen få det, siden hun så så god og snill ut. Den tredje dagen mannen gikk ut, fikk han heller ingen faddere, og da han møtte fruen igjen om kvelden, lovte han å la henne få barnet, når hun ville skaffe det dåp og kristendom. Om morgenen kom hun så dit mannen bodde, i følge med to mannfolk, tok barnet og reiste til kirke med det, og der ble det døpt. Så tok hun det hjem med seg, og der levde den vesle jenta hos henne i flere år, og fostermoren var alltid snill og god mot henne.

Da jenta var blitt så stor at hun lærte å skjønne, laget fostermoren seg til å reise bort. "Du kan få lov å gå hvor du vil," sa hun til jenta, "bare ikke i de tre kammersene jeg nå viser deg." Og så reiste hun. Men jentungen kunne likevel ikke la være å gløtte litt på den ene kammersdøren, og husj! så fløy det ut en stjerne. Da fostermoren kom tilbake, ble hun vond og truet fosterdatteren med å jage henne bort; men barnet gråt og ba for seg, og så fikk hun til slutt lov å bli.

Om en tid skulle fostermoren reise bort igjen, og så forbød hun jenta ågå inn i de to kammersene hun ikke hadde vært i. Hun lovte å ta seg i vare; men da hun hadde gått alene en stund og tenkt og grundet på hva som vel kunne være inne i det andre kammerset, kunne hun ikke holde seg fra ågløtte litt på døren og kikke inn, og husj! så fløy månen ut. Da fostermoren kom igjen, og så at månen hadde sloppet ut, ble hun sørgmodig, og sa at nå kunne hun slett ikke ha henne hos seg lenger, nå måtte hun bort. Men jenta gråt så hjertelig og ba så vakkert for seg, og så fikk hun da lov til å bli denne gangen også.

Om noen tid skulle fostermoren reise igjen - jenta var alt halvvoksen den gang - og da la hun henne alvorlig på hjerte at hun slett ikke måtte prøve på å gå inn i eller se inn i det tredje kammerset. Men da fostermoren hadde vært borte en stund, og jenta hadde gått alene og kjedet seg i langsommelig tid, så tenkte hun: "Nei, så morsomt det skulle være å se litt inn i det tredje kammerset!" Hun tenkte først at hun ikke ville gjøre det like fullt, for fostermorens skyld; men da hun andre gangen kom på det, kunne hun ikke berge seg lenger, hun syntes hun skulle og måtte se inn i kammerset; hun gløttet litt på døren, og husj! så fløy solen ut. Da fostermoren nå kom tilbake, og så at solen hadde fløyet ut, ble hun rent ille ved, og sa at nå kunne hun slett ikke få lov å være hos henne lenger. Fosterdatteren gråt og ba enda vakrere enn før, men det hjalp ikke. "Nei, nå må jeg straffe deg," sa moren; "men du kan ha valget: enten du vil bli den aller vakreste av alle og ikke kunne tale, eller du vil bli den aller styggeste og kunne tale. Men bort fra meg må du." "Så vil jeg helst bli vakker," sa jenta. Og det ble hun også, men fra den tid var hun målløs.

Da hun var kommet bort fra fostermoren, gikk hun og vandret gjennom en stor skog; men alt hun gikk, ble det aldri ende på den. Da det led mot kvelden, kløv hun opp i et høyt tre som sto like over en olle, og satte seg til å sove om natten. Tett ved lå et slott, og fra det kom tidlig om morgenen en terne, som skulle hente vann fra olla til prinsens te. Ternen så det vakre ansiktet i olla, og trodde at det var henne selv; så kastet hun vassbøtta, løp hjem igjen og slo på nakken og sa: "Er jeg så vakker, så er jeg for god til å gå og bære vann." Så skulle en annen i vei etter vannet, men det gikk like ens med henne; hun kom også tilbake og sa at hun var for vakker og for god til å gå etter vann til prinsen. Så gikk prinsen selv, for han hadde lyst til å se hvordan dette hang i hop. Da han kom til olla, fikk han også se billedet, og straks så han opp; der ble han da var den vakre jomfruen som satt oppe i treet. Han lokket henne ned og tok henne hjem med seg, og ville endelig ha henne til dronning, for det hun var så vakker. Men mor hans, som levde ennå, ville ikke; "hun kan jo ikke tale," sa hun, "og det kan gjerne være et trollmenneske." Men prinsen ga seg ikke, før han fikk henne.

Da de hadde levd sammen en tid, ble hun med barn, og da hun skulle føde, lot prinsen sette vakt omkring henne, men i fødselstimen sovnet alle sammen, og da hun hadde født, kom fostermor hennes, skar barnet i veslefingeren og smurte dronningen om munnen og på fingrene med blodet, og sa til henne: "Nå skal du bli så sørgmodig, som jeg var, da du hadde sloppet ut stjernen;" og så ble hun borte med barnet. Da de våknet, de som var satt til vakt, trodde de at dronningen hadde ett sitt eget barn, og den gamle dronningen ville ha henne brent, men prinsen holdt slik av henne, og til slutt fikk han bedt henne fri for straffen; men det var med nød og neppe.

Andre gangen den unge dronningen skulle i barselseng, ble det satt dobbelt så sterk vakt som forrige gang. Men det gikk nettopp like ens, bare at fostermoren sa: "Nå skal du bli så sørgmodig, som jeg var, da du hadde sloppet ut månen." Dronningen gråt og ba - for når fostermoren var der, kunne hun tale -, men det hjalp ikke. Nå ville den gamle dronningen endelig ha henne brent; men prinsen fikk da bedt henne fri den gangen også.

Da dronningen skulle i den tredje barselsengen, ble det satt tredobbelt vakt omkring henne. Men det gikk like ens: Fostermoren kom mens vakten sov, tok barnet og skar det i veslefingeren og smurte dronningen om munnen med blodet; og så sa hun, at nå skulle dronningen bli så sørgmodig, som hun selv hadde vært, da solen var sloppet ut.

Nå kunne ikke prinsen på noen måte få frelst henne; hun måtte og skulle brennes. Men nettopp i det samme de leidde henne opp på bålet, fikk de se fostermoren, som kom med alle tre barna; de to leide hun ved hånden, og det tredje bar hun på armen. Hun gikk bort til den unge dronningen og sa: "Her er barna dine, nå skal du få dem igjen. Jeg er jomfru Maria, og så sorggiven som du nå har vært, var jeg, da du hadde sloppet ut solen, månen og stjernene. Nå har du lidt straff for det du gjorde, og fra nå av skal du igjen kunne tale." Så glad dronningen og prinsen ble kan alle lett tenkte seg, men ingen kan si det; siden var de lykkelige støtt, og prinsens mor holdt også av den unge dronningen fra den tid av.

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]
Hurtiglinker til de andre kapitlene:
[Index] [Eldre Futhark] [Odins Trollsanger] [Sigerdrivamål] [Germanske runer] [Norske runer] [Danske runer] [Svenske runer] [Grønlandske runer] [Islandske runer] [Anglosaksiske runer] [Vesterhavsruner] [Lønnruner] [Norske runeinnskrifter I] [Norske runeinnskrifter II] [Norske runeinnskrifter III] [Symboler] [Rissing] [Historikk] [Goterne] [Herulerne] [Klassedelingen] [Blot] [Ed] [Volve] [Nidstang] [Grav] [Runekasting] [Håndverk] [Tekstil] [Handelsvarer] [Familie] [Idrett] [Skip] [Navigasjon] [Bosetninger] [Gårdsnavn] [Husdyr] [Lov & rett] [Mål & tid] [Reiseruter] [Våpen] [Religion] [Primsigne] [Drikkekultur] [Ord] [Stavkirker] [Riker] [Sagaklipp] [Folkevandringstida] [Oslo] [Helleristninger] [Bilder i berg] [Referanser] [Download filer] [Kultur idag] [Eventyr] [Film] [Litteratur] [Kunst] [Musikk] [Vikingspill] [Hvordan] [Andre "runesider"] [Ikke-runestoff] [Arild Hauge]

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
[A] [B] [C] [D] [E] [F] [G] [H] [I] [J] [K] [L] [M] [N] [O] [P] [Q] [R] [S] [T] [U] [V] [W] [X] [Y] [Z] [Æ] [Ø] [Å]

1995-2011 Reisenett.no. Eventyrene er tilrettelagt for publisering av Arild Hauge


Sist oppdatert 16. august 1999
Tekstene er hentet fra:
[http://www.lysator.liu.se/runeberg/folkeven/026.html]

Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.