annonser her
Norske Sagn & Eventyr - side 1 av 14
De historiene du finner i menyen på denne siden (side 1 - 3), handler om folks forhold det hinsidige og til de underjordiske , som er nevnt under navn som huldre, riser, nøkken, nisser, dverger osv. - skikkelser i norsk folketro som har røtter tilbake til hedensk tid.

Meny for denne siden Meny for side 2 Meny for side 3
Gutten som gjorde seg til løve, falk og maur Ekebergkongen En aften ved Andelven
Gutten med øldunken Kvernsagn En aftenstund i et proprietærkjøkken
En signekjerring En natt i Nordmarken På høyden av Aleksandria
Tuftefolket på Sandflesa Huldreætt Et utdrag fra Islands sagaen
Skarvene fra Utrøst Matthias skytters historier Tåtten om Torstein Oksefot
Julebesøket i prestegården som handler om troll

Resten av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr finner du fordelt på 11 andre sider(side 4 -14):
[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]

Gutten som gjorde seg til løve, falk og maur

Det var en gang en mann som hadde en eneste sønn; men han levde i armod og usseldom, og da han lå på det siste, sa han til sønnen at han ikke eide annet enn et sverd, et strieplagg, og noen brødsmuler, og det skulle han få til arv. Da mannen var død, ville gutten ut i verden og friste lykken; så bandt han sverdet om seg og tok brødsmulene og la i strieplagget til niste; for de bodde oppe i en skogli, langt fra folk. På veien måtte han over et fjell. Da han var kommet så høyt at han kunne se ut over vidda, fikk han se en løve, en falk og en maur, som sto og trettet omkring en død hest. Gutten ble ille ved da han så løven; men den ropte på ham, og sa at han skulle komme og skille tretten imellom dem, og skifte hesten slik at hver fikk det han burde ha.

Gutten tok sverdet og skiftet hesten så godt han kunne; løven ga han skrovet og største parten; falken fikk noe av innmaten og noe annet småtteri; men mauren fikk hodet. Da han hadde gjort det, sa han: "Nå synes jeg det er rett delt. Løven skal ha det meste, for han er størst og sterkest; falken skal ha det beste, for han er fin og fysen; mauren skal ha skolten, for han kryper i kroker og kriker."

Ja, den delingen var de vel nøyd med alle sammen, og så spurte de hva han skulle ha for det han hadde skiftet så vel imellom dem. "Har jeg gjort dere en tjeneste, og De er nøyd med det, så er jeg velnøyd," sa han; "men betaling skal jeg ikke ha." Jo, det skulle han ha, sa de. "Vil du ikke ha annet," sa løven, "så skal du få tre ønsker." Men gutten visste ikke hva han skulle ønske seg. Så spurte løven om han ikke ville ønske at han kunne skape seg om til en løve, og de to andre spurte om han ikke ville skape seg om til falk og til maur. Det syntes han kunne være både godt og vel, og så ønsket han seg det.

Han kastet sverdet og strieplagget, skapte seg om til falk og la til åfly. Så fløy han til han kom over et stort vann; men da han kom utpå, ble han så trett og så sårvinget at han kunne ikke fly lenger, og da han så et brattberg som sto opp av vannet, satte han seg på det og hvilte seg; han syntes det var et underlig berg, og gikk omkring på det en stund.

Men da han hadde hvilt ut, skapte han seg til en falk igjen og fløy avsted, til han kom til kongsgården; der satte han seg i et tre utenfor vinduene til kongsdatteren. Da hun så fuglen, fikk hun lyst til å fange den. Hun lokket den til seg, og da falken var kommet innenfor, sto hun ferdig, og - husj - slo kongsdatteren vinduet igjen, tok fuglen og satte den i et bur.

Om natten gjorde gutten seg til maur og krøp ut av buret, og så skapte han seg til den han var, og gikk bort og satte seg hos kongsdatteren. Da ble hun så redd at hun ga seg til å skrike, så kongen våknet og kom inn og spurte hva som var på ferde.

"Det er noen her!" skrek kongsdatteren. I det samme var gutten maur, krøp inn i buret og gjorde seg til falk igjen. Kongen kunne ikke se noen som var å bli redd for; så sa han til kongsdatteren at det måtte være maren som trykket henne. Men ikke før var han vel ute av døren, så var det det samme igjen. Gutten krøp ut av buret som en maur, ble så til den han var, og satte seg hos kongsdatteren.

Hun skrek høyt, og kongen kom og skulle se hva som var på ferde igjen.

"Det er noen her!" skrek kongsdatteren. Men gutten smatt inn i buret igjen, og satt der som en falk. Kongen så og lette både høyt og lavt, og da han ikke så noe, ble han sint for han ikke kunne få nattero, og sa det var noe tøv hun fór med; "skriker du slik én gang til," sa han, "så skal du bli var det at kongen er far din."

Men kongen var ikke mer enn vel ute av døren, før gutten var hos kongsdatteren igjen. Den gangen skrek hun ikke, enda hun var så redd at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.

Så spurte gutten hva det var hun var så redd for.

Jo, hun var lovt bort til en haugebasse, sa hun, og første gangen hun kom under bar himmel, skulle han komme og ta henne, og da gutten kom, trodde hun det var haugebassen; hver torsdagsmorgen kom det bud fra haugebassen, og det budet var en drage, som kongen måtte gi ni velgjødde svin hver gang den kom, og derfor hadde han satt ut at den som kunne fri ham for dragen, skulle få kongsdatteren og halve riket.

Det sa gutten han skulle gjøre, og da det ble lyst om morgenen, gikk kongsdatteren til kongen, og sa at det var én inne som ville fri ham for dragen og svineskatten. Da kongen hørte det, ble han glad, for dragen hadde ett opp så mange svin at det snart ikke var flere igjen i hele kongeriket. Den dagen var det nettopp en torsdagsmorgen, og dermed så strøk gutten dit dragen pleide komme og ta imot svinene, og husbondkaren i kongsgården viste veien for ham.

Ja, dragen kom også, og han hadde ni hoder, og var så arg og sint at det fraste ild og luer da han ikke så svinematen sin, og røk på gutten som han ville ete ham levende. Men husj - gjorde gutten seg til løve, og sloss med dragen og rev av ham det ene hodet etter det andre. Dragen var sterk han også, og han spydde ild og eiter. Men da det led på, hadde han ikke mer enn ett hode igjen; det var det seigeste; til sist fikk gutten revet av det og, og så var det ute med dragen. Så gikk han til kongen, og det ble stor glede over hele kongsgården, og gutten skulle ha kongsdatteren.

Men så var det en gang de gikk i hagen, da kom selve haugebassen farende, tok kongsdatteren og fór bort igjennom luften med henne. Gutten ville etter med det samme; men kongen sa han ikke skulle gjøre det, for han hadde ikke noen annen igjen, nå da han hadde mistet datteren. Men det hjalp hverken bønn eller bud. Gutten gjorde seg til falk og fór av gårde. Men da han ikke så dem, kom han i hug det underlige brattberget han hadde hvilt på første gangen han fløy ut. Han slapp seg ned og satte seg der, skapte seg til maur og krøp ned igjennom en sprekk i berget. Da han hadde krøpet en stund, kom han til en dør som var gjenlåst. Men han visste råd til å komme inn, han krøp inn igjennom nøkkelhullet; der satt en fremmed kongsdatter og lysket en haugebasse med tre hoder.

"Jeg har nok gått riktig!" tenkte gutten ved seg selv, for han hadde hørt kongen hadde mistet to døtre før, som trollene hadde tatt. "Kanskje jeg finner den andre også," sa han ved seg selv og krøp inn igjennom nøkkelhullet på en dør til. Der satt en annen fremmed kongsdatter og lysket en haugebasse, og han hadde seks hoder. Så krøp han igjennom et nøkkelhull til; der satt den yngste kongsdatteren og lysket en haugebasse med ni hoder. Han krøp opp på leggen hennes og kløp henne; så skjønte hun det var gutten som ville tale med henne, og så ba hun haugebassen om hun ikke fikk lov til å gå ut litt. Da hun kom ut, var gutten den han var igjen, og så sa han til henne at hun skulle spørre haugebassen om hun aldri skulle komme derifra og hjem til far sin. Så gjorde han seg til maur og satte seg på foten hennes, og så gikk kongsdatteren inn igjen og tok til å lyske haugebassen.

Da hun hadde holdt på med dette en stund, falt hun i tanker. "Du glemmer å lyske meg; hva er det du grunder på?" sa trollet.

"Å, jeg grunder på om jeg aldri skal komme herifra og hjem til min fars gård," sa kongsdatteren.

"Nei, det gjør du aldri," sa haugebassen; "ikke før noen finner det sandkornet som ligger under den niende tungen i det niende hodet på den dragen som far din skattet til. Men det finner ingen. For kommer det sandkornet over berget, så sprekker alle haugebassene, og berget blir til et forgylt slott, og vannet til engmarker."

Da gutten hørte det, krøp han ut igjennom alle nøkkelhullene og gjennom sprekken ut på berget; der gjorde han seg til falk, og fløy dit som dragen lå. Så lette han til han fant sandkornet, under den niende tungen i det niende hodet, og fløy avsted med det; men da han kom til vannet, ble han så trett, så trett, at han måtte dale ned og sette seg på en stein i stranden. Rett som han satt der, blundet han et øyeblikk, og imens falt sandkornet ut av nebbet hans og ned mellom strandsanden. Så lette han i tre dager, før han fant det igjen. Men da han hadde funnet det, fløy han bent til brattberget med det og slapp det ned igjennom sprekken. Da sprakk alle haugebassene; berget revnet, og det sto et forgylt slott der, som var det gildeste slott i hele verden, vannet var de vakreste åkrer og grønneste enger noen ville se. Så reiste de til kongsgården og der ble det vel glede og herlighet. Gutten og den yngste kongsdatteren skulle ha hverandre, og de turte bryllup over hele kongeriket i syv samfulle uker. Og fór ikke de vel, så gi du nå må fare enda bedre!


Gutten med øldunken

Det var en gang en gutt som hadde tjent lenge hos en mann nordenfjells. Denne mannen var en mester til å brygge øl; det var så urimelig godt at det ikke fantes maken til det. Da gutten skulle reise derifra, og mannen skulle betale ham lønnen han hadde tjent, ville han ikke ha annet enn en dunk av juleølet. Ja, den fikk han og gikk av gårde med, og han bar den både langt og lenge, men dess lenger han bar på øldunken, dess tyngre ble den, og så tok han til å se seg omkring, om det kom noen han kunne drikke med, så ølet kunne minke og dunken letne.

Langt om lenge traff han en gammel mann med et stort skjegg.

"God dag," sa mannen.

"God dag igjen," sa gutten.

"Hvor skal du hen?" sa mannen.

"Jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på dunken min," sa gutten.

"Kan du ikke likså godt drikke med meg, som med en annen?" sa mannen; "jeg har faret både vidt og langt, så jeg er både trett og tørst."

"Jo, kan jeg så," sa gutten; "men hvor kommer du ifra, og hva er du for en mann, da?" sa han.

"Jeg er Vårherre, og jeg kommer fra himmerike, jeg," sa mannen.

"Deg vil jeg ikke drikke med," sa gutten; "for du gjør så stor forskjell på folk her i verden og skifter retten så ulikt, så noen blir så rike og noen så ringe; nei deg vil jeg ikke drikke med," sa han, og labbet avsted med dunken sin.

Da han hadde gått et stykke til, ble dunken så tung igjen, så han syntes ikke han orket å bære den lenger, med mindre det kom noen han kunne drikke med, så ølet kunne minke i dunken. Jo, så traff han en stygg, skranglet mann, som kom fykende så fort.

"God dag," sa mannen.

"God dag igjen," sa gutten.

"Hvor skal du hen?" sa mannen.

"Å, jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på dunken min," sa gutten.

"Kan du ikke likså godt drikke med meg som med en annen?" sa mannen. "Jeg har faret både vidt og langt, og en øltår kunne gjøre godt i en gammel skrott," sa han.

"Jo, kan jeg så," sa gutten; "men hva er du for en, og hvor kommer du ifra?" spurte han.

"Jeg? Jeg er kjent nok, jeg er Fanden og kommer fra helvete, jeg," sa mannen.

"Nei," sa gutten; "du bare piner og plager folk, og der det er noen ulykke på ferde, der sier de støtt det er din skyld; nei, deg vil jeg ikke drikke med," sa gutten.

Så gikk han langt og lenger enn langt igjen med øldunken sin, til han syntes den ble så tung at han ikke orket å bære den lenger. Han tok til åse seg omkring igjen, om det ikke kom noen han kunne drikke med, så dunken kunne letne. Jo, langt om lenge så kom det en mann igjen, og han var så tørr og skranglet at det var et rent guds under at han hang i hop.

"God dag," sa mannen.

"God dag igjen," sa gutten.

"Hvor skal du hen?" spurte mannen.

"Jeg skulle se om jeg kunne finne én å drikke med, så dunken min kunne letne litt, den blir så tung å bære," sa gutten.

"Kan du ikke drikke med meg, likså godt som med en annen?" sa mannen.

"Jo, kan så," sa gutten. "Hva er du for en, du da?" sa han.

"De kaller meg for Døden," sa mannen.

"Deg vil jeg drikke med," sa gutten, og la ned kaggen og ga seg til åtappe øl i skålen. "Du er en fagnamann, for du gjør alle like, både fattige og rike."

Så drakk han ham til, og Døden syntes det var et herlig drikke, og da gutten unte ham vel, drakk de til skiftes, så ølet minket og kaggen letnet.

Til sist sa Døden: "Jeg har aldri kjent drikk som smakte bedre og gjorde meg så godt som det ølet du har skjenket meg, jeg syntes jeg ble som nyfødt innvendes, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre deg til takk for det." Men da han hadde tenkt seg om en stund, så sa han at kaggen aldri skulle bli tom, hvor mye de drakk av den, og ølet som var på den, skulle bli til helsebot, så gutten kunne gjøre syke friske igjen, bedre enn noen doktor. Og så sa han at når han kom inn til en syk, da skulle Døden støtt være der og syne seg for ham, og det skulle han ha til sikkert merke, at når Døden satt ved føttene, så kunne han frelse den syke med en helsedrikk av kaggen, men satt han ved hodegjerdet, så gaves der hverken hjelperåd eller helsebot for døden.

Gutten var snart navnspurt, så han ble hentet vidt og bredt, og han hjalp mangfoldige til helse igjen, som det ikke hadde vært hjelp for. Når han kom inn og så hvor Døden satt hos den syke, spådde han enten liv eller død, og støtt var han sannspådd. Han ble både en rik mann og en mektig mann, og til sist ble han hentet til en kongsdatter langt borte i landene. Hun var så farlig syk at ingen doktor trodde seg til å hjelpe henne mer, og så lovte de ham alt han kunne ønske og forlange, om han kunne frelse henne. Da han kom inn til kongsdatteren, satt Døden ved hodegjerdet, men han satt og blundet og nikket, og mens han satt slik, kjente hun seg bedre. "Her gjelder det liv eller død," sa dokteren, "og det er vel ingen frelse, om jeg ser rett," sa han. Men de sa han måtte frelse henne, om det så skulle koste land og rike. Så så han på Døden, og mens han satt der og blundet igjen, vinket han til tjenerne at de skulle snu sengen i en hast, så Døden ble sittende ved føttene, og i det samme det var gjort, ga han henne helsedrikken, så var hun frelst.

"Nå svek du meg," sa Døden, "og nå er det kvitt mellom oss."

"Jeg var nødt til det, om jeg skulle vinne land og rike," sa gutten.

"Det skal ikke hjelpe deg stort," sa Døden; "din tid er ute, for nå hører du meg til."

"Ja, skal det så være, så la det så være," sa gutten; "men du lar meg vel få lov til å lese ut Herrens bønn først," sa han.

Ja, det skulle han få lov til, men han passet seg vel for å lese Herrens bønn; alt annet leste han, men Fadervår kom aldri på hans tunge, og til sist mente han han hadde snytt Døden for alvor. Men da Døden syntes det drygde for lenge, så gikk han dit en natt og hengte opp en stor tavle med Fadervår på, over sengen til gutten. Da han våknet, tok han til å lese på den, og samlet seg ikke riktig før han kom til amen; men da var det for sent.


En signekjerring

Et stykke fra bygdeveien i en av de mellomste bygdene i Gudbrandsdalen lå det for noen år siden en stue på en haug. - Kanskje den ligger der ennu. Det var mildt aprilvær utenfor: sneen smeltet; bekker bruste ned igjennom alle lier, marken begynte å bli bar; trostene skjentes i skogen; alle lunder var fulle av fuglekvitter, det tegnet til en tidlig vår. I den veldige bjerken og de høye rognetrærne, som sprikte med sine nakne grener ut over taket på stuen i det tindrende solskinnet, vimset noen travle meiser, mens en bokfink satt i bjerkens topp og sang av fullt bryst. Inne i den røkfulle sperrestuen var det uhyggelig og skummelt. En middelaldrende bondekone, som så meget alminnelig og lite oppvakt ut, holdt på med å blåse fyr i noen grener og rå vedtrær hun hadde lagt under kaffegryten på den lave peisen. Da det omsider var lykkes, reiste hun seg, gned røk og aske ut av de sviende øynene og tok til orde:

"Folk sier det nytter ikke med denne støpinga, for barnet har ikke svekk, sider de, men det er en bytting; der var en skinnfellmaker her om dagen og han sa det samme, for da han var liten, hadde han sett en bytting ute i Ringebu, og den var så blaut i kroppen og så lealaus som denne."

Mens hun talte, hadde det enfoldige ansiktet et uttrykk av bekymring, som vitnet om hvor dypt skinnfellmakerens utsagn hadde slått ned i hennes overtroiske sinn.

Den hun henvendte seg til, var et sværlemmet kvinnfolk, som så ut til ånærme seg de seksti. Hun var usedvanlig høy av vekst; men når hun satt, syntes hun heller liten, og denne egenhet hadde hun å takke for at folk hadde føyet økenavnet Langelår til navnet hennes, Gubjør. I det taterfølget hun hadde flakket om med, var hun kjent under andre navn. Grå hår stakk frem under skautet, som innrammet et mørkt ansikt med buskede bryn og en lang nese, bulket ved roten. En lav panne og ansiktets bredde over kinnbenene tydet på små evner, men det ble motsagt av det umiskjennelige uttrykk av lurhet i de små, spillende øynene og av den inkarnerte bondefulhet som preget seg i rynker og minespill. Klærne hennes tydet på at hun kom fra et nordligere bygdelag; ansiktet og hele hennes fremtreden røpet signekjerringen, eller i det minste den omstreifende fantekjerring, snart frekk og uforskammet; snart ydmyk og smiskende, alt etter omstendighetene. Mens husmannskonen snakket og syslet med kaffegryten, satt Gubjør og puffet så smått til en hengevugge, som det lå et sykelig utseende barn i. Rolig og selvsikker svarte hun på husmannskonens ord, ennskjønt de funklende øynene og dirrende trekninger omkring munnen viste at hun på ingen måte var tilfreds med skinnfellmakerens forklaring.

"Folk," sa hun, "de snakker så mye om det de ikke skjønner, min kjære Marit Rognehaugen, de snakker både i vær og vind; og skinnfellmakeren skjønner seg kanhende vel på saueskinn; men på svekk og byttinger skjønner han seg ikke - det sier jeg, og det skal jeg stå ved òg. Jeg skal tro, jeg skjønner meg på byttinger, for jeg har sett nok av dem. Den byttingen han snakket om, det var vel den til henne Brit Briskebråten på Fron, for hun minnes jeg hadde en bytting, og det var vel den skinnfellmakeren utifra der talte om, kan jeg tro. Hun fikk den straks hun var blitt gift, for først hadde hun et lekkert barn; men det blei bytta om med en trollunge så arg og eitrende vill som sjølve Fanden. Aldri ville den mæle et ord, men bare ete og skrike. Ikke hadde hun hjerte til å denge 'n eller fare ille med ungen heller; men hvordan det var eller ikke, så hadde de lært henne til å gjøre noen kokklementer og kokkeras, så de fikk 'n til å snakke, og da skjønte hun riktig, hva for kar han var. Så sa hun til 'n at jutulen skulle flytte 'n til helvetes, kalte 'n en helvetesbrann og en trollunge, ba 'n reise dit han var kommet fra, og til å baske 'n om øra med sopelimen, og det dugelig. Men da hun det gjorde, blei døra slått opp på vid vegg, mi mor, og der kom en inn gjennom den - enda hun ikke såg noen - nei bevars - og reiv byttingen bort og kasta barnet hennes eget inn på gulvet så hardt at det tok til å gråte. - Eller kanskje det var den til henne Siri Strømmhogget? Den var som en gammal, vindtørr kall; kanskje den var laus i leddene, men den lina ikke barnet ditt mer enn den gamle lua mi. Jeg kommer den godt i hug; det var den tid jeg tjente hos klokkeren liksom en dag til dugurds, da såg jeg den en gang, og jeg kommer vel i hug, hvorledes hun fekk 'n, og hvorledes hun blei kvitt 'n også. Det var snakk nok om det den tid; for denne Siri var kommet her av bygda. Da hun var ung, tjente hun på Kvam, og jeg hugser henne godt, da hun var heime i Gaupeskjelplassen hos foreldra sine. Sia kom hun ut til Strømhogget og blei gift med Ola, sønnen der. Da hun så låg på barneseng første gangen, kom det inn i stua ei fremmedkjerring og tok barnet - for nylig før hadde hun barslet - og la et anna istedenfor det. Siri ville opp og ha att barnet sitt, og hun kavde alt det hun orka; men hun kunne ikke komme av flekken, for hun var maktstjålen. Hun ville skrike på moster si, som var utafor, men hun kunne ikke få opp munnen, så redd var hun, hun kunne ikke være mer redd om de hadde stått over henne med kniven. Ungen hun hadde fått igjen, var en bytting, det var greitt å skjønne, for den var ikke som andre barn, den bare skreik og låt som det satt en kniv i 'n, og den kveste og slo om seg som en huldrekatt og var argere enn arvesynda. Åt gjorde 'n støtt. Mora visste ikke si arme råd for å bli kvitt 'n; men så fikk hun oppspurt ei kjerring, som visste det bedre, skal jeg tru; for hun sa at hun skulle ta ungen og legge 'n på søpledyngen og piske 'n med et dugelig bjørkeris, og det skulle hun gjøre tre torsdagskvelder i rad. Ja, hun gjorde så, og den tredje torsdagskvelden kom det flyvende ei kjerring over låvetaket, og den kjerringa kasta en unge på flisedyngen og tok sin egen igjen. Men med det samme slo hun Siri over fingrene, så hun har merke av det ennå, og det merket har jeg sett med mine egne øyer," tilføyet Gubjør for ytterligere å bekrefte sin fortelling. "Nei, dette barnet her er ikke mere en bytting, enn jeg er bytting, og hvorledes skulle det ha båret til at de skulle fått bytta det om?" spurte hun.

"Nei, det kan jeg ikke skjønne heller," sa husmannskonen troskyldig; "for jeg har jo hatt bevergjel i vogga, - jeg har fyrt over han, og jeg har korsa han, og jeg har satt ei sølje i skjorta hans, og kniv har det stått over døra, så jeg veit ikke hvorledes de skulle få bytta 'n om."

"Jøss, de har inga makt da, nei korse meg da! jeg veit nok enda beskjed om det," tok signekjerringen til orde igjen: "for ute på bygdene ved Kristiansbyen der kjente jeg ei kone. Hun hadde et barn, og det var hun så syten for, hun korsa og fyrte over det, det beste hun hadde lært både med bevergjel og anna, for det var nok mye trollskap og fandenstøy - Gud bevare min munn likevel - på den bygda; men så var det ei natt, hun låg med barnet framfor seg i senga, og mannen han låg ved veggen. Rett som de låg, så vakna han, og da fekk han se at der blei sånt et rautt lysskinn i stua, riktig som når en setter seg til å rake i glørne med eldraken. Ja, det var en som rakte i glørne også; for da mannen i stua såg dit, så satt det en gammal mann bortved omnen og rakte i glørne, og han var så fæl at det ikke var noen måte på det, og et langt skjegg hadde 'n. Da det var blitt riktig lyst, begynte han å rekke og rekke med armene etter barnet, men han kunne ikke komme fra krakken, der han satt. Armene de blei så lange, ja så lange at de nådde midt ut i stua; men fra omnen kom 'n ikke, og barnet kunne 'n ikke nå. Såleis satt han ei lang stund, og mannen blei ganske fælen, der han låg, og han visste ikke hva 'n skulle gjøre. Så hørte 'n det pusla bort ved vinduet.

"Per, kom nå da!" sa det.

"Å, hold din skitne kjeft!" sa mannen, som satt ved omnen, "der er jo tomla for ungen, jeg kan inte få den."

"Så kan du komme att da, veit jeg!" sa det utafor. Det var kjerringa, som sto der og skulle ta imot den.

Nei, se på denne lekre veslegutten her!" sa signekjerringen smiskende og tok barnet rett som det våknet. Det strittet imot kjærtegnene til den fremmede konen og dro på gjepen til hennes søtladne, vamle miner; "han er så kvitlett og klar som en engel; han er litt blaut i ledene sine - det er 'n - men når de sier han er en bytting, så lyger de på 'n, jaggu gjør de det, ja! Nei, mor, det er svekk," sa hun i en overbevisende tone og snudde seg til moren; "det er svekk!"

"Hysj, husj! jeg synes det banker i veggen. Å, Gud trøste meg, er han Truls kommet att!" sa kjerringen på Rognehaugen, forskrekket over å bli overrasket av mannen i kaffeslabberas med signekjerringen. Hun sprang bort, åpnet døren og så ut; men der var ingen annen enn en broket katt, som satt på trappen og pusset sine våte labber efter en forårsjakt i orekrattet. Truls var det ikke; men utenfor i solveggen satt en grønnspett og hugg og banket for å vekke de døsige insekter av vinterdvalen. Hvert øyeblikk dreiet den på hodet, som om den så efter noen, men det var ikke annet enn en aprilskur den ventet.

"Er der noen?" spurte signekjerringen. "Nå ja så," ble hun ved, da svaret var nei, "så la døra stå, så får vi litt godt av sola, og så ser vi mannen når han kommer, for han er vel på denna sida."

"Han fór med skikjelken etter et lauvlass til geitene," svarte husmannskonen. "Men jeg er så redd han skal komme på oss. Sist fekk 'n spurt du hadde vært her, og han var så gal at det ikke var måte på det, og så sa 'n at jeg skulle få noen skillinger å gå til doktoren med; han ville ikke vite av slikt jåleri og overnaturlig kurering, for han er så vel lært; han trur ikke på slikt, sia han gikk omkring i bygda med han Johannes skolemester."

"Til dokteren? Tvi!" sa signekjerringen og spyttet. "Jo, det skulle vel noen by til å komme til den biksen med armoda. Kommer en ikke med gull og dyre gaver," fortsatte hun knotende, "så hogger og biter han, som det var bikkjer og ikke folk. Hvorledes var det da Gjertrud Kostebakken låg med døden i halsen og hadde barnevondt på det tredje døgnet, meiner du? Neigu ville 'n ikke ut til ei fantekjerring, for han var i julegjestebud hos skriveren, og ikke reiste han heller, før de truga 'n både med bisp og amtmann. Han kunne gjerne ha latt det bli også, for da han kom på tråkka, var kjerringa død. Nei, gå til doktoren for slikt et barn som har svekk, det skulle vel Fanden. Ja, gud bevares, du må gjerne gå for meg," sa hun spotsk. "Men kan han hjelpe mer enn som så - så la meg aldri skaffe noen til helsa si i dette liv. De kan ikke med svekk, for det står ikke om den i bøkene; de veit ikke hjelperåd for den sjuken; og det skjønner de sjøl også, derfor gir de hverken pulver eller vonde drikker og slikt fandenskap for den. Nei, det er ikke annan råd enn å støpe, men de kan ikke med det."

"Sett så på støpeskeia, mor mi," begynte hun i en annen dur, "for det lir til høgstdags. Har vi støpt to ganger, så får vi støpe den tredje med, ellers kunne det bli galt på ferde. Barnet har svekk, men der er ni slag svekk i verden. Ja, ja, det har jeg sagt deg, og du såg jo det, at han hadde vært ute både for trollsvekk og vassvekk; for den første torsdagen så blei det en mann med to store horn og ei lang rumpe. Det var trollsvekk. Sist så blei det ei havfrue. Ja, du såg den jo så skjellig, som den var skildra. Det var vassvekken. Men nå er det torsdag igjen, og nå spørs det hva det blir, når vi støper nå. Det er den tredje gangen det kommer an på, måvite. Der har du barnet," sa hun, og rakte det til konen. "La meg nå få i meg denne kaffedråpen, så skal jeg til."

Da kaffen var drukket, og den klinkende spilkum satt bort med "takk og ære", gikk hun betenksomt bort til peisen og tok frem et snushorn.

"Sia sist torsdag," sa hun, "har jeg vært i sju kjerkesogn og skrapt vindusbly av kjerkevinduene ved nattleite; for det blei forbi med kjerkeblyen den gangen. Det kan leite på både sjel og kropp," mumlet hun hen for seg, mens hun rystet noe av det efter sigende så møysomt innsamlede bly fra snushornet ut i støpeskjeen.

"Du har vel henta nordenrennendes vatn høgstnattes?" spurte hun videre.

"Ja, jeg var ved kvernbekken i går natt; det er det eneste vatn, som er nordenrennendes på lang lei," svarte husmannskonen og tok frem et veltillukket spann, og helte vannet fra det over i en ølbolle. Over den ble lagt en byggbrødleiv, som det var boret hull i med en stoppenål. Da blyet var smeltet, gikk Gubjør bort i døren, så opp på solen, tok så støpeskjeen og helte det smeltede blyet gjennom hullet langsomt ned i vannet, mens hun mumlet over det ord som syntes å lyde slik:

"Jeg maner for svik og jeg maner for svekk;
jeg maner den bort, jeg maner den vekk;
jeg maner den ut, jeg maner den inn;
jeg maner i vær, og jeg maner i vind;
jeg maner i syd, og jeg maner i øst;
jeg maner i nord, og jeg maner i vest;
jeg maner i jord, og jeg maner i vann;
jeg maner i berg, og jeg maner i sand;
jeg maner den ned i en olderrot;
jeg maner den inn i en folefot;
jeg maner den inn i helvetes brann;
jeg maner i nordenrinnendes vann;
der skal den ete, og der skal den tære;
til mén for barnet skal den inte være."

Som ventelig kunne være, sydet og sprutet det glødende blyet, da det kom i vannet.

"Hør på trollskapen du, nå må den ut," sa signekjerringen til den andre, som både redd og andektig sto og lyttet og så til med barnet på sine armer. Da brødleiven ble tatt bort, viste der seg i vannet et par figurer, som det smeltede blyet hadde dannet. Signekjerringen betraktet dem lenge, og grunnende med hodet på skakke; så gjorde hun et nikk og sa:

"Liksvekk, liksvekk! - først trollsvekk, så vassvekk, så liksvekk. En av dem kunne vært nok!" la hun til, og rystet på hodet. "Ja, nå ser jeg hvorledes det er gått til," vedble hun høyt og vendte seg til konen i huset: "Først har Di reist gjennom en skog og forbi et berg, mens trolla var lause; der sa du Jesu navn. Så kom Di over et vatn; der sa du også Jesu navn over barnet; men da du kom forbi kjerkegarden, var det før hanegal, så glømte du det, og der fanga barnet liksvekk."

"I Jesu navn, hvor kan du vite det?" brast det ut av husmannskonen. "Det er sant hvert evige ord du sier. Da vi reiste heim fra setra, kom vi så seint ut, for det var kommet noen sauer bort for oss, og mørket kom alt på da vi var i heimseterlia, og en gang syntes jeg jeg såg et lysskinn borte i skogen, og jeg hørte liksom en port gikk opp i Vestnabben - der sier de nå der skal være bergfolk - "jesu navn da," sa jeg i det samme over barnet. Den tid vi satte over elva, hørte jeg et skrik så fælt at - "Jesu navn da," sa jeg over barnet - men de andre sa det bare var lommen som skreik mot vondt vær."

"Ja, det var nok det, om det bare var lommen," sa signekjerringen; "når den dårer et spebarn, så får det svekk."

"Det har jeg også hørt; jeg trudde nå det var det som verre var, den gang," vedble den andre. "Men da vi kom forbi kjerkegarden, var det over høgstnatt, der slo stuten seg reint galen for oss, og bølingen til folka på garden var ikke likere, og der ble sånt styr med krøttera at jeg ikke sansa å signe barnet."

"Der har han fanga det, mor, for det er liksvekk fra kjerkegarden. Se sjøl i bollen her: der står ei likkiste, og der står et kjerketårn, og i kista ligger der et lik og spriker i fingrene," sa signekjerringen med salvelse, idet hun tolket de mystiske figurene det smeltede blyet hadde dannet.

"Hm, hm, hm, der er ei råd!" mumlet hun igjen, men høyt nok til at den andre kunne høre det.

"Hva er det for ei råd?" spurte konen glad og nysgjerrig til like.

"Der er ei råd, - det leiter på, men det får til," sa signekjerringen. "Jeg skal gjøre sammen et svøpebarn, og det skal jeg grave ned på kjerkegården, så trur de døde de har fått barnet til seg, og Gud hjelpe meg om de skjønner anna! Men det spørs etter arvesølv. Har du arvesølv?"

"Ja, jeg har et par gamle sølvmarker jeg fekk i faddergave; jeg har ikke nennet røre dem før, men når det gjelder liv så -" sa konen, og ga seg straks til å lete i leddikken på en gammel kiste.

"Ja, ja, den ene skal jeg legge i berg, - den andre i vann, - den tredje skal jeg grave ned i vigd jord, der svekken er fanga; - tre må jeg ha," sa kjerringen, "og så noen filler til å gjøre en reiverunge av."

Hun fikk det hun ville ha. En dukke var snart sydd sammen i form av et svøpebarn. Nu reiste signekjerringen seg, tok dukken og staven og sa:

"Nå går jeg på kjerkegarden og graver den ned. Tredje torsdagen fra i dag kommer jeg igjen, - så får vi se. Blir det liv, så kan du se deg i øyesteinen på barnet, men skal det dø, før lauvet faller, så ser du bare svart, og ikke anna enn svart. Så går jeg nordetter til Joramo. Der har jeg ikke vært på lenge; men de har sendt bud etter meg for en unge som har bare trollsvekk: da er det inga sak; jeg skal føre han rangsøles under en grastorvstrimmel, så blir han til folk."

"Ja så, ja så da!" sa husmannskonen beundrende. "Joramo? Det er jo i Lesja? Kors bevares, så langt borte da!"

"Ja, det er langt dit; men der er jeg født og båren," svarte signekjerringen. "Jeg har vanka vidt, men sanka litt, sia jeg var der. Den tid var det bedre tider for Gubjør," sa hun med et sukk og satte seg ned på benken. "Men der på Joramo var vel en bytting," sa hun videre, idet et sagn fra fortiden dukket frem for erindringen, da hun så tilbake mot sin barndom. "Oldemor til moster min, hun var på Joramo i Lesja, og hun hadde en bytting. Jeg såg 'n aldri; for hun var død, og den var borte, lenge før jeg kom til; men mi mor fortalte ofte om 'n. Han såg ut i ansiktet som en gammal værbarka kall. I øynene var 'n så rau som en mort, og han glodde i mørket som ei kattugle. Han hadde et hue så langt som et hestehue og så tjukt som et kålhue; men beina var som en saulegg, og på kroppen var 'n som fjorgammalt spekekjøtt. Aldri gjorde 'n anna enn ule og tute og skrike, og fekk 'n noe i hendene, så kasta 'n det lukt i synet på mor si. Støtt var 'n sulten som ei bygdebikkje; alt han såg, ville 'n ete, og han åt dem mest ut av huset. Jo eldre han blei, dess argere blei 'n, og det var ikke noen måte med skrik og skrål; men aldri fekk de 'n til å snakke et eneste ord, enda han var gammal nok til det. Han var det leieste troll noen hadde hørt om, og de hadde slikt kjåk med 'n både natt og dag, at ingen kan si det. De søkte hjelperåd både her og der også, og kjerringa blei rådd både til det ene og til det andre. Men hun syntes ikke hun hadde hjerte til å slå og denge 'n heller, før hun var riktig viss på det var en bytting; men så var det en som lærte henne at hun skulle si, at kongen skulle komme; så skulle hun gjøre opp en stor varme på skorsteinen og slå sund et egg. Skallet skulle hun sette over varmen, og målstanga skulle hun sette ned igjennom pipa. Ja, hun gjorde så. Da byttingen fikk se dette, reiste 'n seg opp i vogga, og glodde på det. Kjerringa gikk ut og kikket gjennom nøkleholet. Da kraup 'n ut av vogga på hendene, men beina blei liggende oppi den, og han strakte seg ut, og han blei så lang, ja så lang, at 'n nådde tvers over stuegolvet og kom heilt opp i skorsteinen.

"Nei," sa 'n, "nå er jeg så gammal som sju vedfall på Lesjaskogen, men aldri har jeg sett så stor ei tvare i så lita ei gryte på Joramo."

Da kjerringa såg dette, og hørte det han sa, så hadde hun nok. Da visste hun det var en bytting, og da hun kom inn igjen, kraup 'n sammen bort i vogga som en orm. Så begynte hun å bli slem mot 'n og om torsdagskvelden tok hun han ut og dengte 'n dyktig på søpledynga, og da knistret og låt det rundt henne. Den andre torsdagskvelden gikk det like ens; men da hun syntes han hadde fått nok, så hørte hun det sa, liksom ved siden av henne, og det kunne hun skjønne var hennes eget barn: -

"Hver gang du slår 'n Tjøstul Gautstigen, så slår de meg igjen i berget."

Men den tredje torsdagskvelden hydde hun byttingen igjen. Da kom det ei kjerring flyvende med en unge, som hun var brent.

"Kom att med 'n Tjøstul, der har du att hvalpen din!" sa hun og kastet til henne barnet.

Kjerringa rakte fram handa og skulle ta mot det, og hun fikk fatt i det ene beinet; det beholdt hun i handa. Men resten så hun aldri; så hardt hadde bergkjerringa kastet."

Mens hun fortalte dette, satt konen i huset så urolig og skvetten at til slutt måtte Gubjør legge merke til det, enda hun nok var svært opptatt av sin egen fremstilling.

"Hva er det på ferde?" spurte hun. "Å, det er mannen som kommer," sa hun og tittet ut av døren, og høytidelig la hun til: "Det er ikke blivendes for ho Gubjør ved pallen din; men vær ikke redd, mor; jeg skal gå nedmed kjerkegarden, så ser han meg ikke."


Tuftefolket på Sandflesa

Langt til havs rett ut for Trena på Helgeland ligger det en liten banke som kalles Sandflesa; det er en utmerket fiskeplass, men vanskelig å finne, for den flytter seg fra sted til annet. Men den som er så heldig å treffe på den, er sikker på å gjøre godt fiske. Luter han seg over båtripen, ser han i klart og stille vær et smalt søkk på bunnen, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og en diger fjellknatt på skap som et naust. Denne banken har ikke alltid ligget på havets bunn. I gamle dager var den en øy og tilhørte en rik helgelandsbonde; til ly mot uvær under sommerfisket hadde han satt opp en rorbu der, og den var større og bedre enn rorbuer bruker være. Det finnes dem som tror at Sandflesa ennå stundom hever seg opp over havet som en vakker øy. Dette skal jeg la være usagt, men i hin tid gikk det ikke riktig til på den øde holmen. Fiskere og ferdesfolk sa for visst at de hadde hørt latter og styr, spill og dans og hamring og annen romstering, og oppsang liksom til jekteoppsetting, når de fór der forbi. Derfor satte de gjerne kosen et stykke utenom; men det var ingen som kunne fortelle at han hadde sett en levende sjel på Sandflesa.

Denne rike bonden jeg talte om, hadde to sønner, som hette Hans Nikolai og Lykke-Anders. Den eldste var en som det ikke var godt å bli klok på; det var en lei kar å komme til rettes med, og han hadde enda mer næringsvett enn nordlendinger pleier ha, og de har sjelden for lite av den guds gave. Den andre, Lykke-Anders, var en villstyring, men alltid i godlaget, og han sa støtt, om det gikk aldri så galt, at han hadde lykken med seg. Var han ute og plyndret ørnereir, og ørnen flenget ansiktet hans så blodet rant, sa han det samme, bare han kom hjem med en ørneunge; kollseilte han, som ikke sjelden hendte, og de fant ham på hvelvet, forkommen av væte og kulde, så svarte han, når noen spurte hvordan han hadde det: "Å, passelig væl; jeg er da frelst; lykka er med meg."

Ved den tid faren døde, var de voksne, og noen tid etter skulle de begge ut på Sandflesa og hente en del redskap som var satt igjen der etter sommerfisket. Lykk-Anders hadde med seg børsa, som alltid fulgte ham hvor han fór. Det var sent på høsten dette, etter den tid fiskerne bruker reise på utror. Hans Nikolai talte ikke stort på denne reisen, men han tenkte nok på mangt og meget.

De ble ikke ferdige til å ta på hjemveien før det led mot kveld.

"Hør, vet du hva, Lykk-Anders, det blir ska'vær i natt," sa Hans Nikolai, og så utover havet, "jeg mener det er best vi blir over her til i morgen."

"Ska'vær bli det ikke," svarte Anders, "for de syv Søstrene har ikke fått på seg skoddehetta. La det skure."

Men så klaget den andre over at han var trett, og til sist ble de da enige om å være natten over. Da Anders våknet, var han alene; han så hverken broren eller båten, før han kom opp på toppen av holmen; da øynet han den langt borte, som en måke som fløy mot land. Lykk-Anders kunne ikke skjønne meningen med dette. For nistebommen lå igjen der, et anker med, børsa og forskjellig annet. Anders var ikke av dem som gikk lenge og grundet på en ting. "Han kommer vel igjen til kvelds," sa han, og ga seg i kast med nisten; "en skarv den som blir motlaus før han er matlaus." Men det kom ingen bror til kvelden, og Lykk-Anders ventet dag etter dag, og uke etter uke; så kunne han skjønne han selv skulle bli ved arven udelt; og det var tanken hans òg, for da Hans Nikolai var kommet under land, kollseilte han båten, og sa at Lykk-Anders hadde blitt.

Men Lykk-Anders mistet ikke motet; han samlet rekved i fjæra, skjøt sjøfugl og sanket skjell og sløke; han gjorde seg en flåte av hjellved, og fisket med en seitroe som var lagt etter der. En dag han drev på med dette, fikk han øye på et søkk i sanden, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og han kunne tydelig skjelne merket etter vridningen i tauene like fra sjøen og opp til fjellknatten. Så tenkte han med seg selv, det hadde ingen fare med ham, for han så det var sant det han ofte hadde hørt, at tuftefolket hadde tilhold der og drev stort jektebruk.

"Gudskjelov for godt selskap! Det er just godtfolk. Ja, det er som jeg sier, lykka er med meg," tenkte Lykk-Anders; kanskje sa han det også, for han kunne nok trenge å snakke litt iblant. Slik levde han utover høsten; engang så han en båt; han satte et plagg på en stang og viftet med; men i det samme falt seilet, folkene satte seg til årene og rodde bort igjen i hui og hast; de trodde det var tuftefolket som flagget og viftet.

Om julekvelden fikk han høre fioliner og musikk langt ute fra havet; da han gikk ut, så han en lysning; den kom fra en stor nordlandsjekt som gled inn mot land. Men slik en jekt hadde ingen sett før. Den hadde et urimelig stort råseil, som han syntes var av silke, og det smekreste tauverk, ikke tykkere enn om det hadde vært av ståltråd; og alt som hørte til, svarte til dette, så gildt og grust som en nordlending kan ønske seg det. Hele jekta var full av blåkledde småfolk, men hun som sto ved roret, var pyntet som brud, og så staselig som en dronning; for hun hadde krone og kostelige klær. Men det kunne han se, at hun var et menneske, for hun var stor av vekst, og vakrere enn tuftefolkene, ja Lykk-Anders syntes hun var så vakker at han aldri hadde sett en jente så vakker. Jekta styrte mot land, der han Lykk-Anders sto; men snartenkt som han var, strøk han inn i rorbua, rev børsa fra veggen, og krøp opp på den store hjellen som var der; der lå han vel gjemt, men kunne likevel se det som gikk for seg i bua. Han så snart at det krydde inne i stua; den ble stappende full, og det kom fler og fler. Det tok til å knake i veggene, og stua vidde seg ut til alle kanter, og det ble så staselig og utstaffert der at det kunne ikke være staseligere hos den rikeste handelsmann; det var mest som på kongens slott. Det ble dekket bord med de kosteligste retter, og tallerkener og fat og alle kjørel var av sølv og gull.

Da de hadde ett, ga de seg til å danse. Under danseståket krøp Lykk-Anders ut gjennom ljoren, som satt på den ene siden av taket, og kløv ned. Han sprang ned til jekta, kastet fyrstålet sitt over den, og skar for sikkerhets skyld et kors i den med telgjekniven også. Da han kom opp igjen, var dansen i full gang; bordene danset, og benker og stoler og alt som i stua var, danset med. Den eneste som ikke danset, var bruden; hun satt bare og så på, og når brudgommen ville ha henne opp, skjøv hun ham fra seg. Men ellers var det ikke stans: spillemannen pustet ikke og stillet ikke eller rørte på knappen; han spilte i ett vekk med keiva, og trådte takten til svetten silte av ham, og han ikke kunne se fela for støv og røyk. Da Anders kjente at han også tok til å lette på føttene der han sto, sa han til seg selv: "Nå er det nok best jeg gir en smell, ellers så spiller han meg fra gård og grunn." Så snudde han børsa om og stakk den inn gjennom vindusgluggen, og skjøt den av over hodet på bruden, men rangt - ellers hadde kulen råket ham selv. I samme blinken skuddet gikk, fór alt tuftefolket på dør, den ene over den andre, men da de fikk se at jekta var bundet, bar de seg ille og krøp inn i et hull i berget. Men all gullstasen og sølvtøyet var igjen, og bruden satt der også; det var som hun var kommen til seg selv igjen. Hun fortalte Lykk-Anders at hun var blitt bergtatt da hun var lite barn. Da mor hennes var ved grindene en gang og skulle melke, hadde hun henne med, men så fikk hun et ærend hjem og lot henne sitte igjen i lyngen under en enerbusk; hun kunne gjerne spise bær, sa hun, bare hun sa tre ganger:

"Jeg spiser av enebær blå
med Jesu kors oppå
jeg spiser tyttebær rød
med Jesu pine og død."

Men da moren var borte, fant hun så mange bær at hun glemte å lese, og så ble hun tatt i berg. Hun hadde ikke fått annen lyte der enn at hun hadde mistet det siste leddet på veslefingeren, og hun hadde hatt det godt og vel hos tuftefolket, sa hun; men det hadde ikke sitt rette lag, syntes hun; det var liksom noe grov henne, og ille hadde hun også vært plaget ved at den tuftekallen som de ville ha henne til å ta, hang over henne sent og tidlig. Da Anders hørte hvem mor hennes var, og hvor hun var fra, visste han at hun var av slekten hans, og de ble snart venner og vel forlikte, som en sier. Da sa Lykk-Anders med skjel at lykken var med ham. Så reiste de hjem, og tok med seg jekta og alt det gull og sølv og alle de kostelige ting som var igjen i rorbua, så Anders ble mange ganger rikere enn broren.

Men Hans Nikolai hadde sin tro om hvor all denne rikdommen var kommet fra, og han ville ikke være mindre rik han. Han visste at troll og tuftefolk bruker være ute og ferdes om julekvelden, og så reiste han til Sandflesa ved det leite. Om julekvelden fikk han også se ild og lys, men det var som morild som gnistret. Da det kom nærmere, hørte han plask og fælslige hyl og kalde, skjelvende skrik, og han fornam en fæl fjærelukt. I redsel løp han opp i rorbua, og der så han draugene komme i land. De var korte og tykke som høysåter, hadde full skinnhyre på seg, skinnstakk og sjøstøvler og store votter som hang nesten ned på bakken. I stedet for hode og hår hadde de en tangvase. Da de krabbet opp i stranden, lyste det etter dem som av en neverlue, og når de ristet seg, sprutet gnistene om dem. Da de kom oppover, krøp Hans Nikolai opp på hjellen, som bror hans hadde gjort. Draugene bar med seg en stor stein opp i bua, og la til å banke sjøvottene sine tørre, og iblant skrek de så det isnet gjennom Hans Nikolai på hjellen. Siden nyste en av dem i ildmørjen for å få varme på gruen, mens de andre bar inn lyng og rekved så rå og tung som bly. Røken og heten var nær ved å kvele ham som lå på hjellen, og for å komme til å puste og få frisk luft, prøvde han å krype ut gjennom ljoren; men han var mer grovlemmet enn broren, og så ble han sittende fast og kunne hverken komme ut eller inn. Nå ble han redd og ga seg til å skrike, men draugene skrek enda verre, og de skrek og bar seg, og tumlet og banket både ute og inne. Men da hanen gol, ble de borte, og da slapp Hans Nikolai løs, han òg. Da han kom hjem, var han tullet, og siden hørte de ofte på uthus og lofter der han var, det samme mørke, kalde skriket som de i Nordland tillegger draugen. Før han døde, kom han likevel til samling igjen, og han fikk kristen jord, som de sier.

Siden den tid har ikke noe menneske satt sin fot på Sandflesa. Den sank, og tuftefolket, trodde de, flyttet til Lekangholmene. Lykk-Anders gikk det støtt godt med; ingen jekt gjorde så heldige reiser som hans. Men hver gang han kom til Lekangholmen, ble det stilt; tuftefolket gikk ombord eller i land med varene sine; men om en stund fikk han bør, enten han reiste til Bergen eller hjem igjen. Han fikk mange barn, og alle var de friske og kjekke, men de manglet alle det siste leddet på venstre veslefingeren.


Skarvene fra Utrøst

Ved hjemkomsten hender det ikke sjelden de nordlandske fiskere at de finner kornstrå festet til styret eller byggkorn i fiskens mave. Da heter det de har seilet over Utrøst eller et annet av de huldreland som det går sagn om i Nordlandene. De viser seg bare for fromme eller fremsynte mennesker, som er i livsfare på havet, og dukker opp hvor ellers intet land finnes. De underjordiske som bor her, har akerbruk og feavl, fiske- og jektebruk som andre folk; men her skinner solen over grønnere gressganger og rikere akrer enn noe annet sted i Nordlandene, og lykkelig er den som kommer til eller kan få se en av disse solbelyste øyer: "han er berga," sier nordlendingen. En gammel vise i Peder Dass-manér inneholder en fullstendig skildring av en øy utenfor Træna i Helgeland, Sandflesa kallet, med fiskerike kyster og overflod på alle slags vilt. Således skal der også midt i Vestfjorden undertiden vise seg et stort, flatt akerland, som bare dukker opp så høyt at aksene står tørre; og utenfor Røst, på Lofotens sydspiss, fortelles om et lignende huldreland med grønne bakker og gule byggakrer; det heter Utrøst. Bonden i Utrøst har sin jekt likesom andre nordlandsbønder; undertiden kommer den imot fiskerne eller jekteskipperne for fulle seil, men i samme øyeblikk som de tror at de støter sammen med den, er den forsvunnet.

På Værøy, rett ved Røst, bodde en gang en fattig fisker, som hette Isak; han eide ikke annet enn en båt og et par geiter, som kjerringen holdt liv i ved fiskeavfall og de gresstråene de kunne sanke omkring på fjellene, men hele hytten hadde han full av sultne barn. Allikevel var han alltid fornøyd med det slik Vårherre laget det for ham. Det eneste han anket over var det at han aldri riktig kunne ha fred med naboen sin; det var en rik mann, som syntes han skulle ha allting bedre enn slik en larv som Isak, og så ville han ha ham vekk, så at han kunne få den havnen Isak hadde utenfor hytten sin.

En dag Isak var ute og fisket et par mil til havs, kom det mørkskodde på ham, og rett som det var røk det opp med en storm så overhendig at han måtte kaste all fisken overbord for å lette båten og berge livet. Enda var det ikke greitt å holde den flott. Men han snodde farkosten nokså vakkert både mellom og over styrtsjøene, som var ferdige til å suge ham ned hvert øyeblikk. Da han hadde seilt med slik fart en fem, seks timer, tenkte han han snart måtte treffe land ensteds. Men det led med det skred, og stormen og mørkeskodden ble verre og verre. Så begynte det å bære for ham at han styrte til havs, eller at vinden hadde vendt seg, og til sist kunne han skjønne det måtte være så, for han seilte og seilte, men han nådde ikke land. Rett som det var, hørte han et fælt skrik foran stavnen, og han trodde ikke annet enn det var draugen, som sang liksalmen hans. Han ba Vårherre for kone og barn, for nu skjønte han hans siste time var kommet; best han satt og ba, fikk han se skimtet av noe svart, men da han kom nærmere, var det bare tre Engeland skarver, som satt på en rekved-stokk, og vips! var han forbi dem. Slik gikk det både langt og lenge, og han ble så tørst og så sulten og trett at han ikke visste sin arme råd, og satt nesten og sov med rorkulten i hånden; men rett som det var, skurte båten mot stranden og støtte. Da fikk han Isak kanskje øynene opp. Solen brøt gjennom skodden og lyste over et deilig land; bakkene og bergene var grønne like opp til toppen, aker og eng skrånet opp imot dem, og han syntes han kjente en lukt av blommer og av gress, så søt som han aldri hadde kjent før.

"Gudskjelov, nå er jeg berga; dette er Utrøst," sa Isak ved seg selv. Rett for ham lå en byggaker med aks så store og fulle at han aldri hadde sett maken, og gjennom den byggakeren gikk der en smal sti opp til en grønn, torvsatt jordgamme, som lå ovenfor akeren, og på toppen av gammen beitet en hvit geit med forgylte horn, og yver hadde den så stort som på den største ku, utenfor satt en liten blåkledd mann på en krakk og smattet på en snadde; han hadde et skjegg så stort og langt at det nådde langt ned på brystet.

"Velkommen til Utrøst, Isak," sa kallen.

"Velsigne møtet, far," svarte Isak. "Kjenner I meg da?"

"Det kan nok være," sa kallen; "du vil vel ha hus her i natt?"

"Var det så vel, var det beste godt nok, far," sa Isak.

"Det er slemt med sønnene mine, de tåler ikke kristen mannlukt," sa kallen. "Har du ikke møtt dem?"

"Nei, jeg har ikke møtt anna enn tre skarver, som satt og skreik på en rekved-stokk," svarte Isak.

"Ja, det var sønnene mine det," sa kallen, og så banket han ut av pipen og sa til Isak: "Du får gå inn så lenge; du kan være både sulten og tørst, kan jeg tenke."

"Takk som byr, far," sa Isak.

Men da mannen lukket opp døren, var det så gildt derinne at Isak ble rent forglant. Slik hadde han aldri sett før. Bordet var dekket med de prektigste retter, rømmekoller og uer og dyrestek og levermølje med sirup og ost på, hele hoper med bergenskringler, brennevin og øl og mjød, og alt det som godt var. Isak han åt og drakk alt han orket, og enda ble tallerkenen aldri tom, og alt det han drakk, var glasset like fullt. Kallen han spiste ikke stort, og ikke sa han stort heller; men rett som de satt, hørte de et skrik og en rammel utenfor, da gikk han ut. Om en stund kom han inn igjen med de tre sønnene sine; det kvakk litt i Isak i det samme de kom igjennom døren; men kallen hadde vel fått stagget dem, for de var nokså blide og godlyndte, og så sa de at han måtte da holde bordskikk og bli sittende og drikke med dem, for Isak reiste seg og ville gå fra bordet; han var mett, sa han. Men han føyde dem i det, og så drakk de dram om dram, og imellom tok de seg en tår av ølet og av mjøden; venner ble de og vel forlikte, og så sa de at han skulle gjøre et par sjøvær med dem, forat han kunne ha litt med hjem når han reiste.

Det første sjøværet de gjorde, var i en overhendig storm. En av sønnene satt ved styret, den annen satt ved halsen, den tredje var mellomromsmann, og Isak måtte bruke storøsekaret, så svetten haglet av ham. De seilte som de var rasgalne; aldri duvet de seilet, og når båten gikk full av vann, skar de opp på bårene og seilte den lens igjen så vannet sto ut av bakskotten som en foss. Om en stund la været seg, og de tok til å fiske. Det var så tykt av fisk at de ikke kunne få jernstenen i bunnen for fiskebergene, som sto under dem. Sønnene fra Utrøst trakk i ett vekk; Isak kjente også gode napp, men han hadde tatt sin egen fiskegreie, og hver gang han fikk en fisk til ripen, slapp den igjen, og han fikk ikke benet. Da båten var full, fór de hjem til Utrøst, og sønnene gjorde til fisken og hengte den på hjell, men Isak klaget for kallen over at det var gått så ille med hans fiske. Kallen lovte det skulle nok gå bedre neste gang, og ga ham et par angler, og i det neste sjøværet trakk Isak like så fort som de andre, og da de var kommet hjem, fikk han tre hjeller fulle av fisk på sin lott.

Så ble han hjemsyk, og da han skulle reise, forærte kallen ham en ny åttring, full av mel og klaverduk og andre nyttige ting. Han Isak sa både takk og ære for seg, og så sa kallen, at han skulle komme igjen til jektutsetningen; han ville til Bergen med føring i annet stevne, og da kunne Isak bli med og selv selge fisken sin. Ja, det ville Isak gjerne, og så spurte han hva for en kos han skulle holde, når han skulle komme til Utrøst igjen. "Beint etter skarven, når den flyr til havs, så holder du rett kos," sa kallen. "Lykke på reisa."

Men da Isak hadde satt fra og ville se seg om, så han ikke mere til Utrøst; han så ikke annet enn havet både vidt og bredt.

Da tiden kom, møtte han Isak frem til jektutsetningen. Men slik jekt hadde han aldri sett før; den var to rop lang, så når styrmannen, som sto og holdt utkikk på styremannsfjelen i forstavnen, skulle rope til rorskaren, så kunne ikke karen høre det, og derfor hadde de satt en mann midt i fartøyet også, like ved masten, som ropte styrmannens rop til rorskaren, og enda måtte han skrike alt det han orket. Den parten Isak eide, la de forut i jekten, selv tok han fisken av hjellene, men han kunne ikke skjønne hvordan det gikk til, støtt kom det ny fisk på hjellene istedenfor den han tok bort, og da han reiste, var de likså fulle som da han kom.

Da han kom til Bergen, solgte han fisken sin, og han fikk så mange penger for den at han kjøpte seg en ny jekt i full stand med ladning og alt det som til hørte; for det rådet kallen ham til. Og sent om kvelden før han skulle reise hjem, kom kallen ombord til ham og ba ham at han ikke skulle glemme dem som levde efter naboen hans, for selv var han blitt, sa han, og så spådde han Isak både hell og lykke med jekten. "Alt er godt, og allting holder som i været står," sa han, og dermed mente han at det var én ombord som ingen så, men som stødde under masten med ryggen sin når det knep.

Isak hadde alltid lykken med seg siden den tid. Han skjønte vel hvor det kom fra, og han glemte aldri å esle litt godt til den som holdt vintervakt, når han satte opp jekten om høsten, og hver julekveld lyste det så der skinte ut av jekten, og de hørte feler og musikk og latter og støy, og det var dans i jektevengen.


Julebesøket i prestegården

Den første reise jeg gjorde i mitt liv, var en julereise. Det var en glede uten like, og alle reisens små trekk og begivenheter gjorde et så levende inntrykk på meg som det var i går. En prestefamilie, som bodde noen mil fra byen, hvis sønner var studenter og losjerte hos mine foreldre, hadde innbudt meg og mine søstre i julen.

Juleaften ved middagstid dro vi fra byen. Det ble en stor sledefart; for et helt følge, som skulle gjeste i prestegården, dels reise i julebesøk annensteds i bygden, hadde kommet overens om å dra ut på samme tid. Der var finnmutkarer i spissleder, herrer og damer i bredsleder, og sluffer med to hester for, fylt med tallrike og blandede selskaper. I to av disse kjørte prestesønnene og deres selskap, damer fra byen, et par andre studenter, av hvilke den ene var teolog, den andre en medisiner, hvis årsak han alminnelig kaltes doktoren, samt jeg og noen barn.

Da føret på landeveien var dårlig omkring byen, kjørte vi isen, som alt tidlig hadde lagt seg, en tre fjerdings vei; der tok vi opp igjennom skogen. Føret ble ypperlig; det var friskt vintervær, og det gikk muntert avsted; bjellene klang lystig; selskapet lo og fjaset, barna jublet høyt; hestene dampet omkapp med studentenes piper; solstrålene brøt igjennom tåken og tindret på sne og is, på trær og rimede busker. Da vi kom på høydene, hvor det åpnet seg utsikter, sto himmelen i vinteraftenens glødende farver, og solen kastet sitt sterke røde lys over veldige, knudrete trestammer, grupper av bladløse trær, over skoger og lunder, som i usikre omriss avskyggedes gjennom tåke og dis; den spredte sitt rosenfarvede vinterskjær utover tåkehavet, der bølgende, som et snart skjulende, snart halvgjennomsiktig, tilslørende dekke, lå vidt over is og fjord, og bygder. Men vårt standpunkt var høyere; vi var nu ute av tåken, høyt over tåkehavet, og nær foran oss hevet seg mørke, skogkledde åser klart over disen. Mot den tindrende aftenhimmelen kunne vi skjelne hvert tre på høyden av dem. Fra en kirke, hvis tårn og hvite murer raget opp over et granholt et stykke fra veien, slo sterke alvorsfulle toner imot oss, selve landskapet lå i en stemning som gikk inn i dem. Grepet av den milde aftenstemning, som slik ble understøttet av høytidsklokkenes klang, ble selskapet mere taus og stille, inntil vi kom til skiftet, hvor hestene skulle puste og vi spise eftasverd.

Da vi igjen kom avsted, var dagen under, men det var ikke så meget mørkt, for den hvite sneen kastet stjernenes og himmelens lys tilbake. Skysskarene mente det ville bli koldt til natten, fordi det var "stjernerumt", sa de. Øst over skogen tindret kolde, sølvklare strimer i himmelranden, og om en stund kom månen frem. - Snart gikk vi ved siden av sledene oppover bakker, snart jaget vi avsted henover åser og høyder, hvor granene sto pudret og snebetynget, og vi så under grenene og mellom stammene inn i hemmelighetsfulle grotter og ganger, hvor det måtte være lunt for alfer og troll å drive sitt gjekkende spill; nu og da åpnet det seg også vide utsikter utover mørke skoglandskaper. Så fór vi igjennom furumoer, hvor veien var jevn som på et stuegulv, hvor de ranke stammer dannet høye søylehaller, mellom hvilke eventyrlige skikkelser av dyre- og fabelverdenen gjøglende syntes å trede frem og vise seg i det usikre lys som månen sparsomt kastet bort igjennom skogen, for i neste øyeblikk atter å forsvinne eller forvandles til snedekte busker, stubber, kraker og vindfall. Nu slynget veien seg ned igjennom en dyp kløft, hvis steile sider som en ramme innfattet snedekte landskaper med skygger av åser og mørke skoger, som vidt og bredt lå nedenunder. Endelig var vi nede, og nu gikk det atter raskt avsted oven en islagt fjord. Kulden ble føleligere; her blåste en skarp nordensno, som nødte oss til å dra huene lenger ned over ørene, til å binde skjerfene fastere om halsen og livet, til å trampe i sluffen og banke i nevene. Hestene travet skarpt, og deres lange skygger fór flyktig hen over fjorden. Undertiden gikk det dundrende brak i isen; bydamene skrek høyt, og en middelaldrende herre, som nylig hadde forsøket verdien av sitt liv ved å forlove seg, og som med sin unge kjæreste kjørte efter oss i en bredslede, skrek enda høyere, og hver gang det braket, ropte han: "Pine død, tror jeg ikke det er best vi vender og kjører til land!"

Skyssgutten hans gjorde ham ganske tørt oppmerksom på at det omtrent var like langt til land på alle kanter. En annen føyde spøkende til at det ville være farligere for ham å kjøre tilbake enn frem; han ville da bli alene og ha vanskelig for å berge hest og kjæreste for ulveflokkene, som man på skiftet hadde fortalt skulle holde til langs fjorden under skogen. Til glede for den fryktsomme nærmet vi oss temmelig raskt landet; dog sannhet han visstnok det gamle ordtykke at isveien er drøy. Under farten reiste en av de fremmede studentene seg opp i sluffen, og mens han stirret bort i skyggen under en av de høye øene som lå her, ropte han:

"Hva er det som rører seg derinne?"

"Hva?" - "Hvor?"

"Derinne, på isen under øen - nu kommer det frem i månelyset, nordenfor den bratte bergveggen."

"En ulveflokk!" ropte man med én munn.

"Man skal ikke male fanden på veggen!" utbrøt en av selskapet. "Det er syv stykker."

"Ja, hadde vi såsant en rifle, skulle minst en av dem være feig!" sa doktoren med overbevisningens inderlighet.

"De reker etter oss!" ropte skyssgutten på bredsleden.

"Hu! hu!" skrek våre bydamer.

"Hvem?" spurte den forlovede, for han hadde sittet hensunken i en dyp samtale med sin kjæreste, og nu visste han ikke hva talen var om, eller hva som var på ferde. "Hva for noe?" spurte han oppskremt og forstyrret.

"Å, ulveflokken der nordmed øya," sa skyssgutten.

"Hvor?" ropte han ilsomt, og før han ennu hadde fått øye på ulvene, smattet og smekket han i sin forskrekkelse med munn og pisk på hesten, så den i voldsom fart satte avsted forbi oss hen imot land. Våre hester som ikke ville svikte følget, fulgte dette gode eksempel; men just som vi svinget opp ad en odde, hvor isveien tok i land, fikk hestene været av ulvene, som også hadde tatt landjorden fatt og kom luntende den ene etter den andre og viste seg så lange og grå mot himmelen på en liten høyde hinsides veien. Sky satte våre hester ut; den svære sluffen slingret sterkt på skråplanet, veltet plutselig og styrtet hele sitt innhold av reisekledde herrer med tobakkspiper i munnen, damer i fotposer, oss barn samt en mangfoldighet av tiner, hatteesker og reisesekker om hverandre i en tett hop ut i snefanene. Det ble skrik og støy og latter; det ble en spraking og kravling for ikke å kveles i sneen eller av de overliggende masser, for åkomme fra hverandre og på fote igjen. En hadde fått en koffert i skjødet, en annen et par damer, en var falt på hodet inn i en hatteeske, en annen rotet i en nistetine med føttene, visstnok en uheldig stilling, men for barna åpnet den ene smilende utsikt til pannekaker og bakkels. Doktoren, som på grunn av sin iver og interesse for den edle kjørekunst, hadde bemektiget seg kuskens sete og forretning, hadde i befippelsen sloppet tømmene og latt hestene løpe. Da han nu oppdaget at ingen var kommet til skade, begynte han, formodentlig for å avlede oppmerksomheten fra sin egen dårlige oppførsel som kusk, å skjenne og bruke munn på hele selskapet over all denne støy og kvalm for ingenting.

"Kan dere ikke komme opp fra hverandre?" utbrøt han. "Det later jo til at søstersengen i sneen slett ikke er ubehagelig! Jeg ville bare ønske jeg kunne skaffe dere en større snefane til hodepute og overdyne. Dere ler og skriker både lunger og hjertet ut av dere, før dere kommer opp, og det kan dere gjøre med god grunn, for dere ser jo ut som spøkelser og julebukker og vil vel presentere dere for presten som et juletrollsfølge? Se til at dere kommer på fote engang! Han lille utysket i den gule kappen - synes han at det nu er tid til å ligge på maven og ete pannekaker? La oss komme avsted alle sammen og stans med skrålet og latteren!" ropte han ivrig.

Hans utidige oppførsel, de snepudrede, underlig formummede skikkelsene som reiste seg eller ble dratt frem i månelyset, og den hjelpeløse tilstand enkelte av selskapet befant seg i, fikk latteren og støyen til å bli foruroligende. Over dette ble kusken ennu sintere. Man tenkte ikke lenger på ulvene, som skremt av larmen, av latteren og bjelleklangen hadde tatt flukten - man tenkte ikke på sluffen eller på hestene, før en av prestesønnene reiste seg opp på knærne og sa:

"Ja, la oss det! du vil formodentlig bære oss alle på din brede rygg -men pust i bakken først - du ser jo de bare ler av deg. - Eller kan du kanskje si oss hvor det ble av hestene våre. Slapp du dem ikke?"

"Ble av hestene! slapp dem? Javisst slapp jeg dem, ja," svarte kjøresvennen uforknytt; "tror du jeg kan holde hester igjen, når de løper løpsk! Takk meg til, at dere alle er hele."

"Når du velter, skal du aldri slippe tømmene, gutten min, men heller la hestene slepe deg over stokk og sten."

Denne kjørelæren, som ble gitt av en usedvanlig dyp stemme, og så langsomt og med slikt alvor, kom fra en av egnens proprietærer, som i spissen for det øvrige selskap nu innhentet oss her. Han tok seg ivrig av vår hjelpeløse forfatning, satte sin skysskar til å hjelpe oss, og tok selv hånd i med. Det ble nu brakt i erfaring at skuffen lå i en deld eller dokk litt lenger opp; skjækene var knekket, men heldigvis var hestene anholdt av skysskaren på bredsleden som kjørte foran. Under meget snakk og vrøvl hit og dit, og under utallige utrop ble våre bydamer tatt opp og pakket sammen på noen av de øvrige ankommende sleder, mens vedkommende herrer fant seg i å stige på meiene som kjøresvenner. Hele følget forsvant snart for oss, som gikk igjen omkring sluffen og prøvde å holde varmen ved å stampe i sneen og banke armene på fiskervis. Omsider kom skysskaren, som var sendt til en av de nærmeste gårdene, tilbake med noen lånte skjæker, og vi fikk skaden bøtet så vidt at vi langt om lenge kom frem til prestegården, ynkelig forfrysne.

"Nu, er I endelig der? Velkomne skal I være - Gud signe jer alle sammen," - sa den gamle prestemann, som tok imot oss i svalen - "og dobbelt velkomne, siden I ikke er kommet til skade ved hestene - og siden tassen ikke tok jer," tilføyde han spøkende og fulgte oss, efterat reisehammen var tatt av og neser og ører eftersett, inn til familien og damene, som var i begrep med å sette seg til julekveldsbordet.

Dette hyggelige hjemmet, disse vennlige menneskene og denne aftenen står for min erindring blant de beste minner fra min barndom. Den festlige opplysning og oppdekning, den milde fred, som i uhyklet fromhets skygge syntes å ha festet bo her, det velgjørende inntrykk av aftenandakten før nattverdsbordet, de gamle vennlige prestefolkene, de blide, tekkelige døtrene, de stø, alvorlige sønnene, den livlige samtalen med spøk og latter, som siden kom i gang ved erindring og fortellingen om begivenhetene og uhellene på reisen, de raske studentenes og de fjasende damenes spas og vrøvlerier - alt dette hensatte meg med ett som i et nytt, ukjent land.

En stor del av det som ble sagt og talt, er i årenes løp gått meg av minne; det som best har holdt seg i min erindring, er de fortellinger, sagn og eventyr som ble fortalt. Senere har jeg også hatt anledning til åoppfriske dem ved å høre dem igjen i de egnene hvor de har hjemme. I følgende vil jeg, så godt jeg kan, forsøke å gjenfortelle dem og det som knytter seg til dem.

En av damene fra byen satte denne underholdningen i gang idet hun under samtalen, jeg husker ikke hvordan det begynte, ytret at troen på hulder og underjordiske var utslettet. Studentene sa henne imot og anførte eksempler fra byens nærmeste omegn. Den eldste av prestesønnene sa at i Valdres, hvor han hadde tilbrakt en del av sin barndom, trodde man like så sikkert på disse "fostre av overtroen" som på et evangelium.

"Ja," sa Gamle-Presten, "det er dessverre altfor visst, og jeg skal i den anledning fortelle Dem en historie, som for fullt alvor er blitt meg fortalt som virkelig hendt og opplevet i Valdres for et par år siden."

Selskapet rykket sammen; de som sto satte seg, og presten begynte sin fortelling.

"Det var en skolemester fra Etnedalen, som lå på fiskeri på åsen. Han hadde meget lyst til å lese, denne mannen, og derfor hadde han alltid en eller annen bok med seg, som han lå og leste i om helligdagene, eller når været nødte ham til å holde seg inne i fiskerboden. En søndagsmorgen som han således lå og leste i boken sin, syntes han at han fornam det ringte med kirkeklokkene; iblant var lyden svak, som det skulle være langt borte, men iblant lød det sterkt, som om vinden bar klangen til ham. Han hørte lenge på dette og undret seg over det; han ville ikke tro sine sanser - for han visste at det var umulig å høre bygdens kirkeklokker så langt inn på åsen - men så klang det med ett ganske tydelig i hans ører. Nu la han boken fra seg, og sto opp og gikk ut. Solen skinte, det var vakkert vær, og den ene flokk med kirkefolk kom forbi efter den andre med salmebøker og kirkepyntet. Et stykke borte i åsen, hvor han aldri hadde sett annet enn skog og kratt før, sto det en gammel trekirke. Om en stund kom presten gående forbi, og han var så gammel og svakelig at hans kone og datter støttet ham. Da de kom forbi det stedet hvor skolemesteren sto, stanset de og ba ham følge med til kirken og lye messe. Skolemesteren betenkte seg litt på det, men da han syntes det kunne være morsomt å høre hvorledes folkene dyrket Gud, svarte han at han ville gå med, hvis han ikke hadde skade av det. Nei, skade skulle han ikke ha av det, men heller gavn, sa de. I kirken gikk det stilt og ordentlig til; det var ingen hunder eller skrikende barn der som forstyrret tjenesten, og sangen var vakker, men ordene kunne han ikke forstå. Da presten var ledet opp på prekestolen, holdt han en (i skolemesterens ører) vakker og oppbyggelig preken, men det var, så forekom det ham, en rar og underlig tankegang i den, som han ikke alltid var god for å følge. Fadervår klang heller ikke riktig, og "Frels oss fra det onde" hørte han slett ikke ble sagt; aldri ble Jesu navn nevnt, og da det var forbi, ble det ingen velsignelse lyst heller.

Da messen var forbi, ble skolemesteren bedt med til prestegården. Han svarte til det, som han hadde svart først, at han gjerne skulle gå med, hvis han ikke hadde skade av det, og de sa som de før hadde sagt, at om han gjorde dem til lags, skulle det være til gavn, og ikke til skade for ham. Han fulgte da med til prestegården, og den var som en smukk og god prestegård pleier være på landet. Det var have der med blomster og epletrær og et pent stakitt omkring. De ba ham spise middag, og den var vel tillaget og pent anrettet. Han sa som før at han gjerne skulle gjøre som de ba ham, dersom han ikke hadde skade av det, og han fikk det samme svar. Han spiste da der og sa siden at han ikke kunne finne noen forskjell på maten der og den kristne mat han hadde spist et par ganger han hadde vært til bords hos presten i bygden. Da han hadde drukket kaffe, tok prestekonen og datteren ham ut i et kammer, og konen klaget over at far ble så gammel og skrøpelig, så han ikke kunne gjøre det lenge; derpå talte hun om at skolemesteren var en rask og rørig mann, og til sist sa både hun og datteren at de gjerne ville ha ham til prest efter gamlefar, om han hadde lyst til å bli hos dem. Skolemesteren innvendte at han ikke var "prestelært". Men de mente at han var mer lært enn det behøvdes hos dem; for der var ikke farlig for bispevisitas og prosteforhør; slikt visste de ikke av. Da skolemesteren hørte dette, sa han at om han endogså kunne være i besittelse av den nødvendige lærdom, så tvilte han om han hadde gavene, og da det var en altfor viktig sak både for ham og dem til å forhaste seg med, så forlangte han et års betenkningstid. Da han hadde sagt det, sto han ved et tjern innpå åsen og så hverken prestegård eller kirke, og dermed trodde han at den historien var ute. Men et år efter, just den dagen da betenkningstiden skulle være ute, holdt han på å tømre på en bygning; for når det var skolefrist, drev han enten på med tømring eller fisking. Som han sitter skrevs oppå den ene veggen med øksen, ser han prestedatteren han hadde sett i fjellet, komme gående like imot ham. Hun spurte om han nu hadde betenkt seg. "Ja," svarte han, "betenkt meg har jeg, men jeg kan ikke; for jeg kan ikke forsvare for Gud og min samvittighet." Den underjordiske prestedatteren var borte i samme øyeblikk, men straks efter hugg han seg i kneet, så han var krøpling all sin levetid."

Presten og studentene begynte nu å drøfte hva som hadde fremkalt disse sagnene, og hva der så levende hadde innprentet denne overtro i almuens innbilning. En mente det skrev seg fra gamle fortellinger, som i forskjellige former kom så levende igjen i drømme, at man innbilte seg man hadde opplevet dem. Doktoren antok at det oftest kom av sinnsforvirring, en sykelig sjelstilstand eller legemlig sykdom; for man hørte ofte, sa han, at de som trodde å ha opplevet noe overnaturlig, ble syke eller tullete bakefter, som det het; men dette var ikke riktig; sykdommen eller forvirringen var kommet først, og synene, historiene med trollene, nissene osv. bakefter, under sykdommen. At mange slike fortellinger skrev seg fra drukkenskap og ølkvese, var altfor visst. At disse syner, sagn eller overnaturlige historier var noe som ikke hadde hjemme utenfor, men i vedkommende personers eget indre, hadde man god grunn til å slutte av det at slike fortellinger alminnelig grep levende inn i fortellerens daglige gjerning og beskjeftigelse. Var det en smed som fortalte, hadde han hørt de underjordiske trå belgen og svinge sleggen, sett ilden og gnistene sprute i smien for deres hammerslag; var det en tømmerhugger, hadde han hørt øksehugg efterat han hadde endt sitt arbeid; var det en møller, hørte han klapringen fra kvernen, var det en spillemann, hørte han slåtter i hauger og fjell, og huldren spille på langleik. Alt dette var så naturlig at det ikke trengte til noen forklaring; han behøvde bare å minne damene om den lyd som sang i ørene deres, når de hadde danset noen netter i rad i juletiden; han behøvde bare å erindre de av herrene som hadde ferdes på havet, om den minnelse som den uvante har av seilasen lenge efterat han er kommet i land, idet gulvet eller jorden synes å gynge på bølger. Slik var det også med de fleste av de lyd og syner, man anså for overnaturlige; det var noe som i virkeligheten ikke var lenger, men som gjennom de nerver og sanseredskaper som i lengre tid var påvirket ved naturlige midler, fremdeles syntes å være til stede. At en skolemester hørte klokkeklang, var således ingen besynderlighet; for det hørte nu på en møte til hans fag; kanskje håpet han å bli klokker eller ringer. -

Det som var anført, sa den yngste av prestesønnene, kunne nok i mange tilfelle være sant og riktig, især det siste, men under den forutsetning at man tok overtroen som en tilstedeværende levning av den fjerne oldtids forestillinger og ikke som et blott og bart foster av hjernespinn og drukkenskap og mavepine eller underlivstilfelle. En slik oppfatning av spørsmålet var så sanselig og grovkornet, at den ikke kunne holde stikk. Overtroen var folkets poesi og hadde engang vært dets religion, dets grunnlag, de gamle forestillinger om vesener som var menneskene hulde eller fiendske. Hvem av oss kjente ikke de gamle sagn om jøtner, riser, alfer og dverger? For det opprinnelige menneske var det en naturlig tanke at det vide hav, de ville fjell, de skumpe skoger, de dype vann, de øde heier, med deres ensomhet og gru, med deres underlige vekslende spill av lys og skygger, med alle deres lyder og gripende naturtoner, var et hjem for overnaturlige vesener. Det myldret av dem i sagatiden. Ved kristendommens innførelse hadde vel Hellig Olav og prestene manet dem i stokk og sten; men den gamle tro var altfor inngrodd, de gamle forestillinger lot seg ikke binde, så lenge den mektige natur ble ved å vise seg for folket på den samme måte; og det gjorde den ennu den dag i dag. Og følgelig ville de gamle gudesagn og oldtidsforestillinger, som vel gjennom tidene var mangfoldig forvansket og lemlestet, fremdeles, under visse stemninger og sjelstilstander, kunne kalles til live som levende og nærværende. Således forholdt det seg også: det myldret av dem ennu i folketroen; det gas egne som i denne henseende kunne sies å være overbefolket, idet hver seter, hvert tjern, hvert fremtredende punkt ifølge sagnet hadde beboere av huldrer og underjordiske. Man ville kanskje ikke innrømme at et slikt urgammelt stoff overalt var tilstede. Men enhver som kjente noe til den nordiske oldtid og til de diktninger som ennu lever mellom folket, visste og kjente jo hvor megen hedendom det ennu gikk igjen i våre eventyr, sagn og signevers. Enhver som hadde sett litt dypere i dette, visste at det i de fleste eventyr og sagn fantes levninger av en slik, fra de fjerneste tider nedarvet tro, som viste seg i en billedlig oppfatning av overnaturlige ting. Men, vedble han, en berømt forfatter har med sannhet sagt at dette mystiske i disse gudesagn ligger liksom småstykker av en itusprunget edelsten på en jordbunn så overvokset med gress og blomster at det kreves de aller skarpeste øyne til å oppdage dem. Det er visst og sant; for betydningen av det er nemlig for lenge siden gått tapt, men vi føler den ennu, og det er dette som gir eventyrene og sagnene deres innhold og betydning, på samme tid som det tilfredsstiller lysten til det vidunderlige; det er aldri et blott og bart farvespill av en tom innbilningskraft. Jo lenger vi går tilbake, desto mer vider det mystiske seg ut, og det ser ut som gudesagnene har dannet det eneste innhold av den eldste diktning. Men denne har heller ikke forsmådd det mest utrolige, gresselige og forferdelige, når den ubekymret om virkeligheten, skildrer naturens hemmelighetsfulle krefter og virke, revet med av stoffets storhet og oppløftende beskaffenhet. Man måtte imidlertid ikke tro at det bare var hos oss det fantes levninger av en slik oldtidstro; han kjente til at de fleste av våre eventyr fantes igjen i mange av Europas land, ja, enkelte endog i fjerne egne av Asia; at noe lignende var tilfelle med sagnene om de overnaturlige vesener, som almuen ennu befolket våre fjell og ødemarker med, trodde han sikkert; at noen nesten ordlydende fantes igjen både i Tyskland og blant skottene, visste han med sikkerhet. At samme sagn og eventyr under forskjellige former forekom vidt utbredt her i landet, hadde visst flere erfart. "Jeg kjenner således et fra Gudbrandsdalen," sa han, "som på flere punkter stemmer over ens med det som far nylig fortalte fra Valdres. Har dere ennu lyst og tålmodighet til å høre, skal jeg fortelle det."

Efter et bekreftende og oppfordrende svar begynte han:

"Det var en rådskar eller husbondsdreng i en prestegård i Gudbrandsdalen. Han var usedvanlig ivrig til å arbeide, var oppe tidlig om morgenen og sent om aftenen, men han syntes alltid at han hadde mest ugjort om søndagen, og derfor arbeidet han søndag efter søndag. Da presten kom under vær med dette, foreholdt han ham det uriktige i det og sa at det var bedre han brukte søndagen til det en kristen bør bruke den til, å høre Guds ords forkynnelse. Dette lovte han, og da det neste søndag var messe ved annekskirken, ville han gå dit. Han gikk både langt og lenge, og enda han var vel kjent på veien, syntes han at han var kommet på villstrå og vandret andre veier. Omsider kom han frem til en kirke, men den var lukket og låst, og han så hverken prest eller kirkefolk. Tett ved kirken lå det en gård, og der gikk han inn. Derinne var det en deilig jente, som holdt på å lave til middagsmaten. Nu forsto han at han ikke var kommet til annekskirken, men at han som før formodet, hadde gått vill og kommet til en annen bygdekirke, og at det var prestegården, han var kommet inn i. Jenta ga ham mat og drikke og stelte vel med ham, og da han ville gå, sa hun: "Far preker ved annekset i dag, og der er alt folket vårt; men neste søndag skal det være messe her, da får du komme igjen og høre hvorledes vi bruker det." Rådskaren svarte hverken ja eller nei; men han tenkte; "den bruken er vel ens overalt, og pokker skulle gå så lang vei for en preken, når en kan ha den på den andre siden av almenveien; for neste søndag er det preke ved hovedkirken hjemme." Men da det led til helgen, begynte han å tenkte på den vakre jenten, og til sist ga han seg på veien. Han traff henne i kjøkkenet denne gang og, liksom den forrige søndagen, og hun visste ikke alt det gode hun ville gjøre ham. Hun ga ham øl og brennevin og god mat, og da han hadde spist og drukket, fulgte hun ham til kirken. Presten sto på prekestolen og hadde begynt på prekenen sin, men da de kom inn, ble det urolig i kirken, for alle vendte seg for å se på denne fremmedkaren. Da jenten merket det, sa hun; "Det er nok best vi går ut, for når far er ferdig på stolen, blir det vel slik glåming på deg; de er ikke vant ved slike folk her." - De gikk da ut, og han måtte igjen følge med til prestegården, hvor han ble traktert med middagsmat og kaffe, da presten og prestekonen kom fra kirken. Da de hadde drukket kaffen, tok prestefolket ham inn i kammerset og sa til ham at deres datter likte ham så vel at hun ikke lenger kunne stå imot. Til dette svarte rådskaren at han syntes nok hun var vakker, men han "var ikke hoga til åandse det", sa han. Prestekonen både truet og ba, men han ville ikke ha henne; til sist kom datteren også til; men det hjalp ikke det heller.

"Vil du da slett ikke ha datteren vår?" spurte prestekonen til sist.

"Nei," sa han, det ville han ikke. Så slo hun ham på skulderen. Med det samme ble han lam og var fra seg selv. Hvordan han kom hjem, visste han ikke, men han var sengeliggende i lang tid.

Årsdagen efter begynte han å komme seg og få samlingen igjen. Da det led utpå dagen, kom det inn til ham en mann, som han syntes han hadde sett før. "Hvordan står det til?" sa mannen. - "Å, det er nok galt, det," svarte husbondskaren, "for jeg har ikke visst av meg på et helt år." - "Nu får du sove en times tid," sa mannen, tok frem en lommeflaske og skjenkte ham en dram; "kanskje du tør være bedre, når du våkner. Imens skal jeg sitte her," sa han og tok en stol bort til sengen. - Den syke sovnet straks, og da han våknet, var han så frisk og rast at han syntes han aldri hadde vært så rask. Han takket presten - for ham var det - for helseboten; men denne sa: "Nu er det godt og vel med deg igjen; men hjemme hos meg ser det verre ut: Konen min er død, og datteren min er død og, fordi hun ikke fikk deg."

"Det kan høres besynderlig nok," sa en av prestens døtre; "men jeg har virkelig trodd at jeg har sett og opplevet noe slikt."

"Opplevet?" spurte en av de fremmede studentene. "Er det mulig! Det må De være så god å fortelle oss!" - "At du ikke har fortalt oss det!" sa søstrene. - "Kjære Marie, det kan da ikke være din mening at du virkelig har sett underjordiske eller noe overnaturlig?" sa fruen i en tone som både var spørrende og bebreidende.

"Opplevet? - nei, det er vel ikke det rette ordet; men hele scenen med sagnets syner og fortellingen om dem sto levende for meg, som om jeg selv hadde sett dem, som om jeg hadde hørt klokkene og kirkesangen, kort sagt som om jeg hadde opplevet det, og efter dette inntrykk ble det skrevet ned i dagboken min."

"Ja, ja, vi kjenner Maries opplevelser," sa den eldste broren, som gikk under navnet Prosaisten, spottende; "bare skade at det ofte faller litt sentimentale og overspente. Hun er i stand til å gjøre en fortryllende prins av en tiggergutt og et dikt av noen fuglepip."

Søsteren ble en smule fortrydelig over disse utfallene, og lot seg nøde, men efter gjentatte anmodninger om å fortelle, sa hun:

"Mens inntrykket ennu var friskt, skrev jeg ned disse opplevelsene på min måte, og siden det nu forlanges, skal jeg hente dagboken og lese det opp." Efter et øyeblikk kom hun tilbake og leste med vakkert foredrag og velklingende stemme følgende:

"Det første året vi var flyttet hit ut fra Valdres, tilbrakte jeg noen tid inne i byen; men jeg fant meg slett ikke vel der inne og lå også i en svær sykdom. Da jeg var kommet noe til krefter, rådet lægen meg til å ta hjem - det var også mitt inderligste ønske - og at jeg skulle reise og ferdes så meget som mulig ute i luften. Her var ikke anledning til store reiser, det kan De nok vite, men da far ved begynnelsen av sommeren skulle på sin vanlige anneksreise til dalen, fikk jeg lov å følge med. Nu følte jeg meg så frisk. Sunnheten strømmet atter gjennom mine årer; jeg syntes det var så herlig å leve; jeg gledet meg barnlig over naturen, over de ofte yndige, ofte triste, men gripende egne og landskaper vi reiste igjennom, over den gjennomsiktige elven vi rodde oppover, med dens avspeilinger av løvskoger, grønne bakker og åser, med dens hvirvler og strømmer og fosser. Enkelte av disse landskapene står så levende for meg at jeg synes jeg ser dem ennu. Således gikk jeg søndagseftermiddagen, da far hadde reist i sognebud innpå åsen, fra Sundgården bortover moen til en tverrelv, hvor jeg traff Hans, sønnen fra den gården hvor vi hadde tatt inn; han holdt på åmete eller fiske med flue, en kunst som han forsto best av alle vidt og bredt, og endel unge piker hadde samlet seg ved elvekanten for å se på fisken og på fiskeren. Her hørte jeg om den usynlige kirken på moen og om de underjordiske i Bratteberget.

Men det er ikke en, men mangfoldige, som har hørt det ringe med kirkeklokkene i den usynlige kirken på Brattebergmoen; de lyder nesten som kirkeklokkene ved annekskirken. I den tid da mor Sundet var hjemme i Tverrdalen, skulle hun engang hente en vending vann om aftenen. Da hørte hun at det ringte nordenfor på moen; hun satte bøttene fra seg for å lye, og det lød liksom ved annekskirken. Hans har også hørt det samme. Da han var en liten gutt, og han en natt hadde vært borte å mete i tverrelven i følge med en husmannsgutt, som var litt eldre, hørte de kirkeklokkene ringe på moen, og de syntes det "mumlet og tuslet" over hele moen, og hvor de gikk. Da de kom til plassen, torde Hans ikke gå hjem alene, men husmannsgutten måtte følge ham til grinden, og da han kom hjem, torde han ikke legge seg i sengen sin på låven, men han ble inne i stuen om natten. De hadde enda bare hørt klangen av klokkene; men da Elling Hvitmyr, som var husmann under Sundet, hadde vært ved tverrelven og fisket en natt, og han gikk hjem nordefter slette moen, som de sa, syntes han med ett at stien som går mellom tverrdalen og Sundet tett ved Bratteberget, og som just ikke er synderlig bred, ble så bred som en kirkevei, og før han visste hvordan det gikk til, var han like innpå kirkeveggen. Den var brun og nylig tjærebredd. På kirken var det tårn, og på tårnet en gullfløy så stor som en grind. Inni kirken var det fullt av folk; de sang, og det var sterkt lys der, så det lyste ut igjennom alle vinduer; bakenfor kirken var det grønne enger vidt og bredt, men gårder kunne han ikke se. Nøkkelen sto i kirkedøren, og en stor blank ring hang der; han syntes at døren ikke var lenger borte enn at han kunne hugge kniven sin i den. Mens han sto og så på døren og kirken og all denne herligheten og begynte å ta og famle efter tollekniven, var det som om én skulle ha slått benene bort under ham, for han falt nesegrus like mot kirkeveggen. Da han kom til seg selv igjen, lå han midt i stien, og så hverken kirke eller kirkeveien eller noen av alle disse herligheter; men stien og moen lå foran ham, Bratteberget til venstre, og til høyre hevet Bjørndalskollen seg høyt over åsen.

Med dette Bratteberget skal det heller ikke være ganske riktig. Det er en liten skogkledd åsknatt som på østsiden faller av i en glatt, tverrbratt vegg, som vender like mot den omtalte stien over moen. En vinteraften kom den samme Elling Hvitmyr og en annen mann, som hette Nils, fra kvernen ved Tverråen. De dro hver sitt kjelkelass; Ellings lass var ikke meget tungt; derfor gikk han raskt i forveien, så at Nils måtte ta i og dra så sterkt han kunne, for å holde skritt med ham. Da de kom midt for Bratteberget, satte de seg til å hvile, hver på sitt lass, og vendte ryggen mot åsknatten. Nils, som hvilte albuene på knærne og ansiktet i hendene, begynte straks å nikke og blunde; men Elling, som var lysvåken, fikk se et skimt borti åsen på den andre siden av moen, og dermed ble det så lyst, at han hadde kunne se å træ i en nål. Da han snudde seg om, var det åpnet en stor dør oppi berget; han så like inn i en høy prektig stue; på skorstenen brant et bål, som ga så sterkt lys at han kunne se spikerhodene sitte i rad bortover gulvet. Kvinnfolk fór frem og tilbake og skygget hvert øyeblikk for ilden; de hadde meget travelt, og for ham så det ut som om de stelte til gjestebud. "Nei, se disse du!" ropte han til Nils, - "Å, Kors i Jesu navn, hva er dette da?" ropte Nils, idet han våknet og lyset skar ham i øynene. Men han hadde ikke før sagt disse ordene, før det med larm og brak ble slått igjen en port i berget. Skrallet var så sterkt at det ga gjenlyd i Bjørndalskollen og åsen på den andre siden av moen, og de satt med ett i det dypeste mørke. Elling Hvitmyr lignet lyden med en han hadde hørt før, og sa at det var akkurat som når en skreller igjen den store festningsporten, da han sto ved fanteriet (infanteriet) i Fredrikstad.

Det var en deilig eftermiddag, da jeg hørte dette; under samtalen og fortellingene skummet og suste elven hen under løvtrærne; fiskene sprang høyt opp av vannet efter fluer og fryvil og blinket i solskinnet, og fuglene sang så liflig inne i de grønne kronene; det var noe så lunt og varmt i deres sang, som jeg aldri har følt hverken før eller siden - det var for meg som om sommeren og dens friske liv feiret sitt inntog denne dagen. En av disse sangene, hvis slag jeg alltid har yndet, men hvis navn jeg aldri har visst, begynte å synge i lave, dempede toner, som vugget meg i en mild og drømmende, sommerlig stemning. Sangen fremkalte yndige billeder, som vekslet i mitt sinn med det skiftende tonefall. Først forekom det meg at den sang om Nordens mørke høst, om skapningens lengsel efter det solbeskinnende, himmelklare Syden. Da syntes jeg den hvisket om hvordan den satt der dypt inne i de alltid grønne kroners skygge og svalhet, når middagssolen brant hett, og intet levende vesen var å se, uten de ville bøfler, som bisnet i sumpene; jeg syntes den sang om hvorledes den satt i pinjens krone ved aftentid og lyttet til gitarens toner, til de elskendes hvisken, der lød som sang i det fremmede tungemål; men - "snart kom det en tredje mann, mørk og formummet; jeg reddedes over de vrede ord, over stålet som blinket i månens stråler; jeg fløy langt bort imellom de høye berge; der lurte ville røvere". Den sang om skudd, om mord og overfall, om deilige kvinner, som ble ført langt bort i de dype skoger. Med redsel fløy den lenger syd, over det blå skinnende hav, og besøkte Schiras, Damaskus og Kairos palmelunder; i muntre toner sang den om Østens deilige døtre og om det vidunderlige, brokede liv, som i klare farver er gått opp for den som engang med hele sitt sinn har tapt seg i de arabiske fortellingers fortryllende land. Men nu ble tonene smeltende, for snart å stige i dempet jubel. Det var vårlengselen efter Norden; det var ferden mot nord, inntoget i de sommerfriske løvkronene; det var elven og fossen og skogen og sommernatten som klang igjennom de fyldige tonene.

Jeg gikk alene bort over moen. Til høyre lå Bjørndalskollen; bare dens nøkne topp var belyst av aftensolen, mens en sky kastet sin skygge over dens mørke skogkledde masser og gjorde den enda mørkere; fra foten av denne strakte moen seg med sine ranke furutrær jevn og flat hen imot det steile Bratteberget, hvor den gjør en senkning og danner en dal; på den andre siden av dette berget strømmer storelven, som bare på et enkelt sted skimtes mellom stammene. Da jeg kom dithen, gled et stråleglimt frem under skyen som dekket for aftensolen, og spilte med et rødlig lys mellom trærne. Mens elvesuset og fuglesangen der borte fra ennu klang i mitt øre som den søteste melodi, begynte en måltrost sin muntre vise; en annen liten fugl fulgte den utrettelig med en ensformig sang. Jeg hørte og lyttet, plutselig var hele skogen fylt med den lifligste duft; jeg følte meg til mote som om jeg selv var en fugl, som svevet om mellom blomster og fuglesang, som et mindre jordisk vesen mellom høyere vesener, kort sagt - som om noe usynlig, overnaturlig var meg nær. Salmesang og fjerne kirkeklokker lød for mine ører - så syntes jeg - og det forekom meg som om jeg så den gamle kirken, de hadde fortalt meg skulle stå hist mellom trærne, og da jeg nu så hen mot elveblinket mellom trestammene, sto kirken plutselig for meg; i aftendunsten som steg fra elven, kunne jeg ikke skjelne dens omriss tydelig, men høyt på tårnet blinket gullfløyen, og ut igjennom vinduene gikk et lys, sterkere enn aftenlyset i skogen. Forbauset reiste jeg meg opp og ville gå nærmere, for å se bedre; sangen lød ennu i mitt øre; men jeg hadde ikke gjort et skritt før det hele var forsvunnet."

Her endte hun opplesningen og fortsatte muntlig:

"Denne begivenhet har av og til dukket opp for meg som en fjern og uklar erindring, men under samtalen og fortellingene i aften er den kommet frem med usedvanlig klarhet. Hittil har jeg undertiden trodd at det virkelig var den usynlige kirken jeg så, at det var de underjordiskes sang og klokker jeg hørte; men efter det som er sagt i aften, må jeg vel anta at det ikke har vært annen enn en gjenklang i sjelen av de sagn som jeg nylig hadde hørt, en avspeiling av den natur som omga meg, og av de naturtoner jeg hadde lyttet til."

Presten og fruen rystet av og til på hodet til denne fortellingen, mens den eldste broren fremdeles nu og da henkastet noen ord om slett fordøyede romaner, sentimentalitet og overspenthet; de andre lot til å høre på den med forundring og bifall, idet de snart smilte, snart nikket til skildringen. Da den var til ende, tok doktoren ordet: "Jeg kan ikke annet," sa han, idet han bukkende nærmet seg fortellerinnen, "jeg kan ikke annet enn takke frøkenen for denne poetiske virkeliggjørelse av den synsmåte jeg har satt frem. Jeg er imidlertid ikke fullkommen viss på om det har vært Deres mening, på denne måte å ta den i forsvar." - Frøkenen satte et likeså fremmed, forundret og spørrende ansikt opp til denne talen som tilhørerne. Noen brast tilmed i latter, hvorfor doktoren fortsatte: "Nu, det var altså ikke således ment. Hvis det da må være meg tillatt å ytre meg angående opprinnelsen til de syner eller fornemmelser gjennom syns- og høreredskapene De hadde, da er det min uforgripelige mening at nervefeberen og den efter sykdommen stigende livskraft og nervevirksomhet, ytterligere forøket ved den, under solstrålenes påvirkning på trærne og skogen, av disse rikeligere utstrømmende surstoffgass eller livsluft, har fremkalt en spent eller overinsitert stemning, hvorav synene naturlig fremgikk." - Hele selskapet satte i å le, hvorefter den yngste av prestens sønner til alminnelig fornøyelse søkte å godtgjøre at hele fortellingen var et klart og håndgripelig bevis for det han tidligere hadde fremholdt.

Under denne meningskamp som nu oppsto, kom den eldre av prestens sønner inn igjen fra en utfart til folkestuen. "Har dere lyst," sa han, "å høre spurninger og eventyr? Har dere lyst til å leke juleleker eller å se på, skal dere gå ut i borgstuen; der er det i full gang."

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]
Hurtiglinker til de andre kapitlene:
[Index] [Eldre Futhark] [Odins Trollsanger] [Sigerdrivamål] [Germanske runer] [Norske runer] [Danske runer] [Svenske runer] [Grønlandske runer] [Islandske runer] [Anglosaksiske runer] [Vesterhavsruner] [Lønnruner] [Norske runeinnskrifter I] [Norske runeinnskrifter II] [Norske runeinnskrifter III] [Symboler] [Rissing] [Historikk] [Goterne] [Herulerne] [Klassedelingen] [Blot] [Ed] [Volve] [Nidstang] [Grav] [Runekasting] [Håndverk] [Tekstil] [Handelsvarer] [Familie] [Idrett] [Skip] [Navigasjon] [Bosetninger] [Gårdsnavn] [Husdyr] [Lov & rett] [Mål & tid] [Reiseruter] [Våpen] [Religion] [Primsigne] [Drikkekultur] [Ord] [Stavkirker] [Riker] [Sagaklipp] [Folkevandringstida] [Oslo] [Helleristninger] [Bilder i berg] [Referanser] [Download filer] [Kultur idag] [Eventyr] [Film] [Litteratur] [Kunst] [Musikk] [Vikingspill] [Hvordan] [Andre "runesider"] [Ikke-runestoff] [Arild Hauge]

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
[A] [B] [C] [D] [E] [F] [G] [H] [I] [J] [K] [L] [M] [N] [O] [P] [Q] [R] [S] [T] [U] [V] [W] [X] [Y] [Z] [Æ] [Ø] [Å]

1995-2017 Reisenett.no. Eventyrene er tilrettelagt for publisering av Arild Hauge


Sist oppdatert 16. august 1999
Tekstene er hentet fra:
[http://www.lysator.liu.se/runeberg/folkeven/026.html]

Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.