annonser her
Norske Sagn & Eventyr - side 8 av 14
Eventyrene og historiene er hentet fra Asbjørnsen og Moes samlede folkeeventyr - sagn og eventyr som avspeiler folketroen som har røtter tilbake til hedensk tid.

Side 8
Fra fjellet og seteren
En aften i nabogården
Kjetta på Dovre
Fra Sognefjorden
Plankekjørerne
Gullfebla
Prestens mor
En vestlandsk Skovdal

Resten av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr finner du fordelt på 13 andre sider:

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]

Fra fjellet og seteren

"Denne gang slipper De meg ikke, jomfru. De har så lenge lovt å fortelle meg om Deres setertur, og nu har De så meget mere grunn til det, da vår egen later til å bli til vann. De skylder oss denne erstatning for våre planer, som er blitt så bedrøvelig skuffet."

Et blikk ut av vinduet i prestegården bekreftet dessverre bare så altfor godt denne bemerkningen. Himmelen, som tidlig om morgenen hadde spådd oss det skjønneste vær, bestyrket min gamle erfaring at bare aftenklarheten er å bygge på. Den ene skuren sterkere enn den andre slo brusende ned i de store trærne utenfor, og det tegnet ikke til noe opphold den dag, til tross for at lille Trine, som fløy ut og inn, forsikret at det klarnet snart i øst og snart i vest, og at vi kunne reise før middag.

"Altså, beste jomfru, jeg er lutter øre!"

"Tror De jeg vil fortelle Dem noe, herr Asbjørnsen? Jeg er kommet efter at De ikke som en annen lar Dem nøye med å høre hva man forteller Dem, men skriver det ned og trykker det i avisene. Derfor gjelder ikke mitt løfte."

"Jeg sverger at jeg ikke skal trykke det De nu forteller meg, i noen avis," svarte jeg.

"Dessuten opplevde jeg ikke noe videre på den turen. Den var smukk; den grep meg, det var det hele. Men nu beklager jeg at jeg noensinne har fortalt Dem om den."

"Deres stilling er visstnok beklagelig; men da jeg har Deres løfte -"

"Dessuten," avbrøt hun meg, "kan De tenkte Dem noe flauere enn midt i håpet om en virkelig tur å bli avspist med en mager erindring? Istedenfor den varme virkelighet å få et ufullstendig billede? Det er som om man istedenfor å gå og høre en konsert satte seg til å lese en musikkresensjon. Det ville ikke undre meg om jeg midt i fortellingen så nissen som har spilt oss denne strek, stikke hodet ut av matkurven og le oss ut."

Jeg sukket over damenes halsstarrighet, mens jeg hemmelig måtte beundre den masse av grunner som står til deres rådighet, grunner som, i det minste så lenge man sitter like overfor dem, er slående nok.

"Slike beretninger," ble hun ved, i det hun klappet Marat, som ikke mindre slukkøret og mismodig enn vi hadde leiret seg ved våre føtter, "tilhører dessuten bare kakkelovnskroken og vinteren."

"Herregud, jomfru, i vinter da jeg ba Dem, mente De nettopp at de tilhørte sommeren. Men la oss istedenfor å strides om det forene oss mot de onde makter som driller oss; la oss gi dem en god dag og oppgi turen, så skal De se at været klarner før vi vet av det."

"Ja, og når det så er klarnet, reise like fullt, mener De?" vedble hun leende. "Det var sannelig verdt å prøve Deres råd. Nu vel! Det er dumt å la seg nøde. Så hør da selv at det ikke var møyen verdt å be meg så meget om denne min reiseskildring.

En dag i den tid da jeg var på seteren i sommer, gikk jeg og Trine med en av seterpikene innover fjellet for å sanke multer. Det var en klar og stille dag; for like før hadde det regnet, og luften var så ren og lett på fjellet. I kløftene og mellom stenene sto det planter med store, hvite, velluktende blomsterdusker. Ryper fløy opp foran føttene på oss og smuttet omkring mellom vidjene og bjerkeriset, engstelige for ungene sine. Da vi kom til multemyrene, var de helt røde og gule av multer, og ved breddene og på tuene sto en mengde blomster med rene, fine farver jeg aldri hadde sett make til: de fylte luften med den lifligste duft. O, det var så søtt å ånde i denne luft, og lille Trine var så glad; hun fløy fra den ene blomsten til den andre og klappet i hendene, og hun ble ikke trett av å plukke og beundre disse blomstene; og Brit fortalte oss om kuene og gjetene sine, og om rensdyrene hun hadde sett, og mange eventyr og underlige hendelser fra fjellet og seteren. Under hennes fortellinger og vennlige snakk ble neverskrukkene våre snart fylt med multer og blomster, og vi ga oss på hjemveien. Vi satte oss ned for å hvile i det friske gresset ved en varde, som sto på en liten høyde. Til venstre litt bak oss lå en gruppe høye, spisse fjell med hvite skinnende sneflekker. Trine sa meget treffende at de liknet sukkertopper i blått karduspapir som det var revet huller i, så at sukkeret skinte igjennom. Brit fortalte oss det var Rondane, og da jeg foreslo at vi skulle gå nærmere bort til dem, sa hun de lå over en mil borte; jeg syntes det ikke kunne være en tusen alen dit bort. Fjernt i vest og nord tårnet der seg fjell over fjell, høyere og høyere, i forunderlige former, med blålige og fiolette kupler, tinder og kammer. Brit visste navnene på dem alle og fortalte oss at de lå i Valdres, i Lom og henimot Sogn. Men foran våre føtter til det vide fjerne bredte der seg ut et landskap av annen art, store brune og grågrønne strekninger, kledd med lyng og mose, øde, ensformige, ikke avbrutt av noen høyde, ikke opplivet av noen gjenstand. Hele landskapet forekom meg å være det mest storartede, det mest opphøyede jeg hadde sett. Men tross all sin storhet gjorde det likevel et trist, nesten nedslående inntrykk på meg. En brunlig, spraglet fugl kom flyvende og satte seg på en tue nær ved oss og fløytet. Men denne lyden, åden var så sørgelig, så melankolsk, som om fuglen ville synge om hva jeg følte i dette øyeblikk.

Brit og Trine hadde snakket sammen hele tiden. Nu begynte jeg å lytte til deres samtale.

"Hva er det de kaller denne varden, Brit?" spurte Trine, som hadde vært her før, "er det ikke Tylevarden?"

"Jo, de kaller den så," svarte Brit, "det var noen karer som reiste den, fordi de så noe her som var tyle." Tyle betyr rart, underlig, som De kanskje vet," brøt hun av.

"Det var Pål Brekke, som var husmann under Sell, og noen andre tjenestekarer. Budeiene var alt reist hjem fra seteren om høsten; så skulle disse karene ta mose til vinterfôr, og mens de kastet mose på bergflaten her, kom det svevende så mange jomfruer at det så ut som et helt brudefølge, og de var så vene at det lyste og skinte av dem. Kjolene glinste i solen som silke og slepte langt efter dem, og på hodet hadde de sølvkroner og sølvstas. Så lenge karene sto og så på dem, sto de også stille eller svevde hit og dit, men da de ga seg til å kaste mose igjen, begynte følget å gjøre det samme. Karene kastet mose efter dem, men det brydde de seg ikke om. Når de gikk bort dit hvor de så dem, var det ikke noen å se; men når de gikk bort der hvor de selv tok mose, så var jomfruene der igjen, og dette varte hele dagen.

Før om sommeren hadde to av disse karene og en til vært oppe for å hugge gjerdefang straks nordenfor Valfjellet. Ved de tider de spiste til middag, falt de to i søvn, og den tredje satt og spiste enda, men da hørte de "så deilig en leik på fele" at de aldri hadde hørt noe så vakkert før, og de snakket med hverandre om dette, de syntes at de var våkne og hørte spillet mange ganger, og en av dem, forsikret Brit, "hulla den leiken" lenge bakefter, så at ingen kunne tvile om det var sant. -

Brit visste meget å fortelle om de underjordiske eller haugfolket og huldren, men hun ville ikke være ved at hun trodde på disse naturmakter -så langt var hun da kommet i opplysningen. Når en av oss sa henne imot, ble hun furten, pukket på hva hun selv hadde opplevd, fortalte det vel også undertiden, men tidde som oftest aldeles stille. Det var langtfra at jeg ville forderve det gode humøret som belivet hennes fortellinger i dag. Derfor blunket jeg til Trine og sa: "Hvem tviler vel på sannheten av det? Nu skal jeg fortelle noe som må virke langt forunderligere. Du husker nok at jeg besøkte min onkel i Hallingdal for to år siden. Der så jeg en gammel mann, han var nesten hundre år, som de fortalte hadde vært tatt inn av huldren. Han var svak for brystet og i det hele ussel og skrøpelig.

Blikket var stirrende og matt, og han syntes ikke å være ved sans eller samling. En sommer mens han var ung, lå han på seteren. En dag det var dårlig vær, skulle han gå i fjellet og gjete for gjetergutten, eller hjuringen som de kaller det der. Om aftenen kom kreaturene hjem på setervollen, men Ole var borte. De gikk manngard efter ham; de lette og søkte overalt; de skjøt og de ringte med kirkeklokkene; men han kom ikke igjen. Han var hos haugfolkene, og de ville ikke slippe ham. Især var det en ung, deilig hulder som hang ved ham. Hun godsnakket for ham, var blid og vennlig mot ham og lærte ham å spille på munnharpe. Så liflig har visst heller aldri noen spilt på dette enkle instrumentet som gamle Ole. Det var særlig med munnen han fikk frem tonene, ikke som alminnelige munnharpespillere med fingrene. Jeg hørte ham en gang. Det minnet meg på engang om fuglekvitter, om helloens klagende fløyt og lurtoner i en sommerkveld, og det gjorde meg så underlig beveget at jeg fikk tårer i øynene. Men Ole syntes at huldren hadde slik en fæl kurumpe, og han ville ikke bli. En gang kom han til å si: "Når i Jesu navn skal jeg da komme hjem til kristne folk igjen?" Da begynte huldren å gråte og sa at siden han hadde nevnt det navnet som hun ikke kunne ta i sin munn, kunne de ikke holde på ham lenger. "Men hold deg til siden av døren når du går, ellers gjør far deg men," føyde hun til.

I gleden over å bli fri glemte han dette rådet, og da han gikk, ble det skutt ut efter ham et gloende risknippe, som ild og gnister fraste av. Da ble han sundslått i hvert ben. Fra den dag fikk han aldri helsen igjen, og helt riktig var han heller ikke mere. Men hvor han gikk og hvor han sto, var den vakre huldren efter ham. Når han satt alene ved peisen om kveldene, så han henne ofte. "Gyri Ørnehovd, jeg ser deg nok," ropte han. "Der er hun; ser dere henne ikke?" sa han til barna. De kunne ikke se henne; men de ble livende redde, enda de ingenting så." -

"Hvorledes var det med deg, Brit?" sa Trine, som hadde forstått vinket jeg ga henne. "Du skal jo både ha hørt og sett huldren."

"Ja, jeg har så det," sa Brit; "jeg taler nødig om det, men til deg kan jeg nok fortelle det. Den tid jeg var hjemme hos foreldrene mine, lå far en gang ved kvernen oppe i åsen og malte. Jeg var bare framslenge den gang og hadde ikke gått og lest ennu. Så sa mor jeg skulle gå til ham med mat. Jeg var så vilter som en geit, og når jeg kunne komme på fjellet eller på åsen, om det ikke var lengre enn ut i skogen, så var allting vel. Jeg satte av sted og løp over engene og opp igjennom lien; det var riktig varmt i været, og da jeg kom opp i åsen et stykke, ble jeg så trett. Jeg kastet meg ned på en grønnflekk, hvor der var svalskygge, og hvor jeg så langt bort mellom trærne. Det var utpå eftermiddagen, og solen sto alt lavt nede mot åsen. Med ett ble jeg så søvnig, men jeg ville ikke sove. Rett som det var, hørte jeg en hund som gjødde, kubjeller som klang så klart som om de var av sølv, og langt borte blåste det på lur og lokket, så det ljomet i skog og åser.

Om en stund så kom det utover rabben kløvhester med kjeler, myseflasker, smørbutter og alle slags bukjørrel, og en buskap av grå stuter og store brannete kuer, så fete og vakre at jeg aldri hadde sett maken til dem hverken før eller siden. og på hornene hadde de gullknapper og om halsen sølvbjeller; men foran gikk der en stor frigge, som hadde en lur i hånden og en melkekolle med sølvgjorder på, og hun gikk og snakket med kuene og nevnte dem ved navn. Men slike navn hadde jeg aldri hørt før. Så begynte hun å lokke:

Granehøg og Greve,
og Vindelett og Lave,
og Lurve og Larve
og Spegelglatt,
Rekkje og Snekkje
Lulo
lulolo, lulo, lulo, lulo, lulo, lulo.

Da buskapen var forbi, reiste jeg meg og skulle se hvor det ble av den, men jeg så ikke annet enn buhunden og en jente, som just ble borte bak noen små granbusker. Den jenten hadde blå stakk, og under stakken syntes jeg jeg så en kurumpe. Så forsto jeg grant det var huldren.

Den andre gangen jeg var ute for huldren, var lenge efter. Jeg var alt voksen, men jeg var ikke meget gammel. Jeg var lystig av meg, og der hvor der låt en fele, der var jeg alltid, og derfor kalte de meg Spillevika. Så var det en sommer jeg lå på seteren, at der var dans i Lien. Der var jeg, og jeg kom ikke hjem til seteren før på morgensiden. Så kastet jeg meg ned på sengen og skulle hvile litt, tenkte jeg. Men hvorledes det var eller ikke, så forsov jeg meg, så at kuene kom til å stå inne over tiden. Da jeg våknet, sto solen høyt på himmelen, og ute på vollen sang det så vakkert. Jeg fór opp og ut, og skulle til å melke og slippe kreaturene, men i det samme jeg kom ut av døren, så jeg skimtet av huldren nede i skogkanten, og så kauet hun og sang denne lokkevisen, så det ljomet i åsene:

HULDRE-LOKK [1]

Sommarlauv og Sale, og Branderygg og Svale,
og Lurve og Larve, og Lita blå. Rekkje og
Snekkje Skaute og Raute, Langt-fram,
Skinfakse, Sjulibrand, Lulo Lulolo lulo
lulo lulo lulo lulo lulo.

LOKK [2]

Kari og Mari, statt op nå, tend ti ljos,
gakk i fjos! Kua ha børi svartan kælv,
kælven han heiter Dagros. Kælve ku, grise
su, kilje geit, lembe sø! Kua ho ligg ti
myra. Hei Halvorsen, Halvor Darsen, Dei
Dyringen, Dyring Bramsen, Bram Børresen,
Børing Bundersen, Dunder Dangsen og Somme
Ringsen, og Somme Dromlingen. Så lokker vi
kua på myra, hurra, hurra, hurra uti skog!
Kom late oss leike på Valdris vis! I
Valdris i Valdris, der er så godt ågjæte.
Der tuter dom i bukkehònne A A kua! kua!
åstakkar!

Mer fortalte ikke Brit og her ender også min reiseskildring."

Mens jomfruen fortalte, hadde været virkelig klarnet, uten at vi hadde merket det. Nu trådte solen frem i all sin varme og prakt, og det ble en jubel og travelhet uten grenser. "Til seters, til seter," hette det, og den skjønneste tur endte dagen.

Hvis den fagre fortellerske av ovenstående huldreeventyr skulle bli vred over mitt forræderi, når hun leser disse blad, da vil det gjøre meg inderlig ondt, men jeg kan dog ikke angre min brøde.

[1] Er egentlig med toner...

[2] Er egentlig med toner...


En aften i nabogården

Når man iakttar det liv og den travelhet som nu rører seg i gatene her i Kristiania, skulle en knapt tro at det ikke er så lenge siden den tid da det ofte midt på dagen var så stille på gaten som i en kirke. Dengang - for en tredve, førti år siden [1] - så man sjelden en slik ferdsel i livligste markedstiden som den en nu til daglig kan se på torvet eller i andre av byens mest folksomme strøk.

I den gaten jeg tumlet meg som barn, grodde gresset friskt og grønt mellom stenene; hønsene brystet seg og pillet uforstyrret der ute. Klokkeren sto halve dagen og gløttet på vinduet og spurte tjenestepikene om deres herskaps befinnende, eller hørte efter hva de hadde spist til middag. Bare en sjelden gang ble sladderen og stillheten brutt av vognrammel. Endene plasket i rennestenen midt i gaten, uten å ane at det fantes vektere og rådstuarrest, og høken gjorde likeså freidig jakt på ungene deres; ja, efter et sagn som nød tiltro, gikk det så vidt at høken engang forgrep seg på den høyærverdige geistlighet og slo ned i parykken på gamle stiftsprost Lumholtz, som uten hatt og med hendene på ryggen tok sin vanlige eftermiddagstur, iført bredskjøtet, perlegrå kjole med stålknapper, sorte knebukser og sølvspente sko. "Ei, se meg til den røver!" ropte han med sin sterke, jyske røst, da han sto der ribbet, og truet med knyttneven efter fuglen, som steg til værs med sitt pudrete, vel friserte bytte, som eieren vel minst hadde drømt om skulle komme til å kle et høkerede. Ungene i gaten, som han formodentlig var et skremsel for, ventet visst at han skulle rope efter den: "Du skal wahrhaftig på tukthuset!" - et munnhell han brukte til konfirmantene og til dem han "fant trettende og i uforlikelig samliv," når han på sine aftenvandringer iakttok godtfolk ved å kikke inn gjennom vinduene til dem. - Barna tumlet seg, skrek og holdt leven, og tok så å si gaten i enebesittelse, og det i en utstrekning som man nu selv oppe i Vollgatene og langt ute i forstadene ikke kan gjøre seg noen forestilling om. Jeg og barna i nabolaget holdt mest til på engen der Børsen nu står, og på kirkegården, der slakterbodene siden er bygget. Mellom gravstenene og gravene og under de gamle kastanjetrærne, som for lengst er hugget ned, gikk leken med liv og lyst i de svale sommerkveldene, og jeg glemmer visst aldri den redselsblandede stemning som grep oss, når vi i mørkningen stirret inn gjennom gluggene i kirkeveggen på de mektige kistene i likkjelleren, til vi syntes de åpnet seg og dødningene steg ut, og vi med gru flyktet hjem - for en annen aften å våge oss på det samme. Om høsten tydde vi heller inn i gårdene, som dengang ikke på langt nær huset så mange som nu; det hørte visst til unntagelsene at det bodde flere enn en, eller i høyden et par familier i en gård.

Nabogården vår var en av de mest yndede leke- og samlingsplasser i hele gaten; det var en gammel rønne, med et stort gårdsrom som på alle kanter var omgitt av pakkboder, lofter og mørke, hemmelighetsfulle svalganger og skur. Over alt dette hevet seg høye, nakne murer av nabolagets bakgårder og sidebygninger, og gjorde det enda mer skummelt og forlatt i den gamle bygningen. Alle gårdens brukelige og bebodde værelser vendte ut til gaten, og det var bare gjennom et par lave kjøkkenvinduer med små, grønne blyinnfattede ruter og fra de lange svalgangene, at en kunne se det som gikk for seg i gårdsrommet. Om høsten hadde derfor barneflokken i nabolaget her en av sine frieste tumleplasser; leken og levenet der ute forstyrret sjelden noen av gårdens fåtallige beboere, og skjenn vanket det aldri, uten når eieren, en aldrende kjøpmann, skulle ut i pakkbodene sine. Alle disse rom og loft, boder og ganger var de ypperligste gjemsler en kunne ønske seg; for oss var det likeså mange fremmede steder og land, og mang en dristig ferd ble gjort der; likevel nærmet vi oss sjelden helt uten frykt høyloftet og den lange mørke gangen som førte forbi det og bort til de store overværelsene; der oppe bodde dengang en løytnant, og der var også barnekammeret og madamens sovekammer. Men det var ingenlunde av frykt for madamen eller løytnanten at vi holdt oss borte fra loftsgangen; riktignok ville ikke løytnanten vite av oss innenfor sine enemerker når han var hjemme; men han var en ganske snill mann, og hans sabler, pistoler og geværer var for flere av oss likeså tiltrekkende som hyrdestykkene og jaktscenene med allslags underlige dyr, som prydet "salen" hans, - husets praktværelse. Madamen var ung, blid og lattermild, og skjente sjelden for levenet vi holdt, uten når løytnanten hadde vært i gilde og skulle styrke seg efter nattesviren med en dyktig middagslur. Hun var dessuten meget ute i besøk og ofte på komedie i Grensehaven. - Nei, det var hverken madamen eller løytnanten som skremte oss; men når ikke solen skinte, var det svart og uhyggelig på denne gangen og på loftet ved siden av, særlig om høsten, og så visste vi at nissen holdt til der. Ola gårdsgutt hadde fortalt oss, og Kari Gusdal hadde bekreftet det, at Gudbrand gårdsgutt, som tjente i gården dengang "han bestefar" levde, hadde tatt ryggtak med nissen på høyloftet. Gudbrand var så sterk at han kunne lette en hest og bære fire tønner rug, men nissen var sterkere; det var som å bryte på en bastuvegg, sa Gudbrand, og alt det han brøt, så var han ikke god for å flytte ham av flekken. Men da nissen ble lei av det, tok han Gudbrand som en høydott og slengte ham ned i stallen gjennom den åpne lemmen, og siden den tid hadde Gudbrand ikke en helsedag mer, men var skakk og halt hele sitt liv, slik som vi alle hadde sett ham.

Om leken gikk aldri så lystig og støyende i den gamle gården når det var lyse dag, - om kvelden gjorde frykten for nissen det stilt, og jeg tror ikke det var noen av hele den støyende flokken som ville hatt mot til åsette foten sin i gården uten følge, efter at det hadde begynt å skumre. Hendte det en sjelden gang, når madamen var ute om aftenen, at vi fikk lov til å komme ovenpå og høre eventyr av barnepiken, skjedde utvandringen alltid i flokk og følge. Men kakkelovnskroken i dagligstuen var gjerne det området der vi fikk lov å samle oss, når mørket falt på, bare det ikke var for mange av oss, og husfaren var i godlaget. Ja, det var en dagligstue og en kakkelovnskrok som en nu skal ha vondt for å finne maken til. Stuen tok hele dybden og lengden av huset på ett fag nær; ved en bordvegg var det delt av en alkove og et lite såkalt kontor med et skrivebord og noen regnskapsbøker. Der inne satt husfaren om kveldene med grønn skjerm over øynene, og leste i Wolffs Journal, Riises Archiv eller Elmqvists Læsefrugter, og smattet på sin svartrøkte merskumspipe. Men bordveggen delte ikke stuen tvers over, den gikk bare to tredjedeler inn i den; der bøyde den av i rett vinkel og levnet rom til en stor rødmalt slagbenk; og like overfor den sto kakkelovnen, en tre etasjers kakkelovn med to store dører på bredsiden. I den flammet et bål som kunne forslå, og mens osteskorper og poteter ble stekt i asken og ildmørjen, lekte vi stille og snakket smått for ikke å forstyrre "far". Imellom fikk vi gårdsgutten til åfortelle eventyr, og da var det stas; av og til kunne det hende at husfaren også slo seg til laget og fortalte historier om huldrer og nisser, og om troll med neser så lange at de rakk nedpå sâlknappen, eller så de måtte slå knute på dem; eller han fortalte om trollkjerringenes ferd så håret reiste seg på hodene våre. Men da måtte han riktig være i godlag, og det var han alltid når han hadde gjort noen reiser bort til hjørneskapet; derfra hørte vi en hemmelighetsfull klukkende lyd og klang som av glass; men hva han i grunnen foretok seg der, hadde ingen av oss vært i stand til å finne ut. Sikkert er det at han ble rødere og rødere, og blidere og blidere for hver tur, og da kunne det hende at en eller annen av oss våget seg til å nappe ham i kjoleskjørtet for å få i stand en liten jakt; han bare lo og forfulgte synderen og gjorde de utroligste trin og volter med sine blankstøvlede ben.

Kom han sent hjem fra byen, var han ofte sur og tverr, skjente for den minste støy, og jaget oss ut på kjøkkenet. Slik hadde det nettopp gått for seg en høstaften som jeg godt husker. Men denne kvelden var ikke kjøkkenet noe slemt forvisningssted. Gamle Kari Gusdal var der og bakte lefser og flatbrød, som det var skikk den tid i de fleste hus der husbonden eller matmoren var fra bygdene. Og hun var rik på sagn og eventyr, gamle Kari, fortalte godt, var sjelden uvillig når vi ba henne, og ga gjerne en lefse attpå.

På skorstenen flammet et bål som lyste opp hele rommet, det som var så mørkt og skummelt om dagen. Pikene gikk omkring, småpratet med hverandre og stelte med sitt, og Ola gårdsgutt, som var solung likesom husbonden, satt bortved peisen med en svartrøkt snadde i ene munnviken og la av og til litt mer på bålet. Hans friske utseende og kraftige bygning dannet en påfallende motsetning til Kari Gusdals lange, alvorlige ansikt og høye, mørke, bøyde skikkelse; hun var så barnegod som noen, men nu så hun rent spøkelsesaktig ut i det røde lysskjæret fra glørne under bakstehellen. Når hun satt ved bakstefjelen og kjevlet ut emnene, svingte lefsene, bredde dem og vendte dem på takken med bakstefløyen, var hun gjerne mest opplagt og villig til åfortelle eventyr; i kveld lot hun seg heller ikke nøde; da vi ba henne om det, begynte hun å fortelle med én gang. Hun fortalte langsomt og eftertenktsomt og med urokkelig alvor, men så livaktig at vi syntes vi så for oss både troll og drager og prinser, og hele eventyrlandet; hun fengslet hele vår sjel, så vi glemte alt - uten lefsene som hun måtte stikke til oss mellom eventyrene. Jeg vil ikke prøve på å gjengi noen av disse historiene; de fleste av dem, eller lignende og tilsvarende finnes nu på prent, mange av dem har jeg glemt og aldri funnet igjen, og en av dem, Hans Kinafarer, svever i utydelige, tåkete trekk for mitt minne som et av de herligste og mest fantasirike eventyr jeg noensinne har hørt; men det er fåfengt å friste på å mane det frem i sin helhet. Kanskje har det også lånt en del av den storhet som det nu står for meg i, fra det uklare i det barnlige oppfatning.

Men hvordan det var eller ikke var, Kari fortalte eventyr efter eventyr i et par timers tid. Da hun til en avveksling tok fatt på nissehistoriene, kom "husbond" ut og spurte en av pikene efter smørbrødene sine. Nu var det solskinn og gode tider; kinnene hans skinte, han plirte blidt med de blanke øynene, og det vanket ikke skrubb, enda piken svarte at madamen måtte ha glemt å legge ut spiskammernøkkelen, før hun gikk i Grensehaven; han ba bare nokså godslig Kari Gusdal om et par lefser til aftensmat.

"Ja, det skal husbond så visst få," svarte gamle Kari; "men skal jeg sitte her og stappe alle disse velsignede ungene både med eventyr og lefser, blir jeg ikke ferdig med baksten hverken i dag eller i morgen," ble hun ved, og ga seg til å kjevle ut et nytt emne. "Vil ikke husbond la dem få lov til å komme inn i stua så jeg kan få hendene fri? Han Ola kan da fortelle, han og."

"Kom Ola og hjelp meg, så vi kan få jaget inn disse lefseeterne og eventyrbimplene," sa husbonden og begynte å jage og kyse oss, som en jager sauer eller høns. Vi var slett ikke redde lenger, for nu var det ikke et uværstegn i hans ansikt, og til en avveksling flyttet vi gjerne inn i ovnskroken i dagligstuen; under støy og latter tumlet vi inn. Da vi var kommet til ro her, begynte Ola gårdsgutt, som hadde satt seg på kanten av vedkassen, å fortelle alskens sagn og historier fra hjembygden, om elvefolket som danset om brovarmen, om Dånåsmannen og Dånåskjerringen, om gardvorden som slo huldren i hjel, om berghunden som alltid sier "vov, vov, vov!", om hvordan Margret Elset slapp fra trollet, og mange flere. Det var lett å se at han moret seg selv og husbonden like meget som oss med disse fortellingene, som for dem begge kalte frem billeder og minner fra ungdommen. Det var mer en samtale mellom de to enn fortelling for oss; for imellom tok også husbonden ordet og rettet på det som ble fortalt, eller ga sidestykker til det. Men han glemte ikke for det å ta seg en tur rett som det var, til lefsene sine borte i hjørneskapet, og hver gang han kom tilbake igjen, smattet han, visket seg om munnen med håndbaken og plirte enda blidere med de våte øynene.

Han mente den var ikke videre troverdig, historien om Margret Elset som slapp ut av berget uten at trollet råkte henne med den gloende jernstangen det skjøt efter henne. "Ja, jeg har ikke vært med henne, det er greitt det," sa gårdsgutten, "men hun har mangfoldige ganger fortalt det til mor min, og av henne har jeg hørt det. Husbond får si hva han vil om det; men Simen Skreddergutt, han var blant bergfolk, det veit jeg, for jeg har hørt det av hans eien munn. Husbond har vel ikke kjent han kanskje, for han var vel alt herinne, før gutten blei født, men denne Simen, det var søstersønnen til gamle Rasmus Skredder, som fór gard imellom og skreddra som en mester med et heilt følge."

Ja, ham hadde han kjent.

"Nå ja, denne Rasmus og heile skredderfølget," fortsatte gårdsgutten, "de satt på Kåten som husbond veit ligger ei halv mil nordafor Våler kjerke. De skreddra til jul, de rangla med saksene, de sang viser, de sydde så busta fauk av dem, og snakka om nål og tråd og persejern, og Rasmus undres iblant på, hvor det kunne bli av Simen, som han hadde sendt bort ei mils veg eller så etter noe skredderstell. Langt om lenge kom han, men ingenting hadde han med seg, og han var så kvit i ansiktet som en kalka vegg.

"Nå, du skal få gå igjennom både for sekk og reip!" sa Rasmus; "har du henta døpevatn og skodd alle de jordlause steiner, sia du blir borte heile dagen? Du må ha krekt som ei flue i ei mjølkekolle! Hvor har du greiene og sysakene? - Har du ikke noe, sier du? - Nå skal da" - - "Gud velsigne morbror, må inte skjenne," sa han Simen, "for jeg har nok vært blant bergfolk." Men Rasmus Skredder trudde ikke noe videre på slikt, og så sa han: "Nei, nå må jeg le, sa mannen, da de skrev datter hans til soldat," og det gjorde han; han lo, så han mest blei mer krokete enn han var; men da Simen fortalte, hvorledes det var tilgått, så måtte han tru det, det var greitt det. Rett som han gikk etter kongevegen, sa han, og trudde at han var mye over halvvegs, så var det liksom allting var forgjort med ett, "og jeg syntes, at jeg sto utafor døra her i Kåten igjen," sa han; "men hvorledes det gikk til, det kunne jeg ikke skjønne. Artig var det, og det var vel for det, jeg var fælen for å gå inn; men så hørte jeg, at det skreddra innafor og rangla med saksene og sang visene, som vi pleier synge, og så trudde jeg, at jeg var kommet på villgras, og at det var utafor Kåten jeg var igjen. Da jeg kom inn," sa han, "såg jeg ingen handverksfolk; men Kåtenkjerringa kom imot meg med et sølvkrus og baud meg en øldrikk." Dette syntes han var rart, det var greitt det, for han hadde så skinnbarlig hørt, at det rangla med saksene utafor; så kunne han skjønne det var galt, og så slo han ølet bak for seg og ga kjerringa kruset igjen. Straks etter gikk der en i kovedøra, så han fekk gløtte der inne; der satt det en heil hop kvinnfolk rundt om et bord, og alle hadde de lange, stygge kurumper, som sto fram under stakken på dem, og en av dem hadde en unge på armen. "Da jeg fekk se litt på dem," sa han, "såg jeg det var henne Anne Pers-Bråten, som blei bortbytta ved mikkelsmess, og hun som før såg ut som Kåtenkjerringa, hun hadde også fått ei lang rumpe. "Nå syntes jeg det var best å gå jeg," sa han, "og så tok jeg i døra og sa takk for meg." "Ja, gutten min," sa hun, som baud meg sølvkruset med øldrikken, "du skulle nok ikke kommet så lett herfra du, hadde du ikke hatt den på fingeren," og dermed pekte hun på sølvringen, som jeg fekk etter bestemor. Det var greitt det." -

"Jøsses ja, kunne jeg minnes rett all den fabel, jeg har hørt om byttinger og bergtatte huldrer og troll og trollkjerringer og Fanden og hans oldemor," sa husbonden, "ble vi ikke ferdige i natt; og ville jeg fortelle det jeg ennå vet, kom alt dette småtteri til å bli så redde, at de ikke torde gå heim i kveld," vedble han og smattet på tobakkspipen.

Men det var ingen som var redd, det erklærte vi høyt; vi torde nok høre historiene, om det så var om troll med ni hoder, for vi var mannsterke, og ilden brente så klart i ovnen at det ikke var mørkt i noen krok av stuen. Ja, når så var, så ville han fortelle. Da han hadde rømmet seg og tatt noen dype drag av tobakkspipen, begynte han i et noe famlende og usikkert foredrag, under små avbrytelser dels for å holde pipen i gang, dels for ågjøre et besøk i hjørneskapet å fortelle om de underjordiske.

"Ensteds i Solør var det, ja det var et bryllup. De spiste der og de drakk - de drikker alltid i bryllupene, - og mens de drakk og spiste, så hørte de en lyd fra en krok i stua. Naturligvis, ja, det var som en latter, en hes latter av flere mennesker - men da de ikke så noen, og den kom fra en krok, hvor de kunne se, så var meningen den, at der var kommet ubudne gjester i laget. Naturligvis var det de underjordiske, for når der i gamle dager var noe på ferde, som de ikke kunne forstå, så var det alltid de underjordiske som var ute og hadde gjort det, og det var ikke lenge mellom hver gang de så dem, hvorledes de reiste og fór omkring med neser så lange og røde, at de nådde til sâlknappen."

Derpå drakk han et glass øl og fortsatte: "Naturligvis bekreftet det seg også nå, at det hadde vært de underjordiske, som lo så hest i kroken; for det hendte siden, at en kone, som hadde forbindelse med disse underjordiske, kom til å tale med en huldrekulle, som naturligvis bodde i en haug tett ved, og som undertiden lånte smør og melk og annet sådant og alltid betalte ordentlig igjen - når kvinnfolka slipper slarven løs, så vet vi, hvorledes det går - naturligvis, der går ikke noe korn ukaklendes igjennom hønsekråen - noksagt, de kom også på tale om bryllupet.

"Ja, det var tørr traktering der," sa huldrekullen, "allting var så forkorsa og krikla på, at vi ikke fikk smake på noe av det, for de fattige suppedråpene, vi fanget mellom fatet og munnen, var ikke en munnsmak engang. Og vi var kommet sultne fra bryllupsgården, hadde ikke Hans Bergersen - det var kjøkemesteren - sloppet et stykke kjøtt ned på gulvet, som vi både sloss og droges om; gamlefar var så forhissig på det, og rev og slet i det, så han falt på ryggen og vendte bena i været. Det var det, som vi lo av."

Vi tilhørerne lo også av dette og forlangte mere. Ole sa, at han hadde hørt historien og visste til og med å nevne brud, brudgom og deres slekt, og konen og flere av gjestene, men disse navnene minnes jeg ikke mere.

"Husbonden begynte igjen, og sa: "Pass nå på, for nå kommer der trollkjerringhistorier - Bu!

Det var i gamle dager naturligvis, men det var lenge etter de tider da der var bygd fjellstuer for de reisende som fór over Dovrefjell; for det var en som skulle fare over fjellet ved juletider og reise sørover i Kristiania. Der skulle han naturligvis drikke jul, og det var dumt av ham, for naturligvis drikker de både mer og bedre alle årsens tider i Trondhjem enn i Kristiania. Men hva var det jeg skulle ha sagt? Jo, det var det at da han kom til en av fjellstuene - jeg tror nok det var Kongsvoll - så skulle han hvile natten over der, og det var julenatten. Han kom inn, og naturligvis det brente på varmen og var lunt og godt og varmt, slik som en reisende kan behøve det; men på en krakk foran grua satt der en stor svart katte og glodde på ham. Han hadde aldri sett en slik katte, den var så stor og svart og blankt at det skinte i den og øynene på den lyste som glør, og når han så fra den og så på den igjen, var de naturligvis så store som tinntallerkener. Men folk var der ikke hverken å se eller høre, for det var julekvelden. Ja, han satte seg ned og tenkte både mangt og meget. Men rett som han satt, kom den ene katta farende inn igjennom døra etter den andre. Dette syntes han var leit og uhyggelig, og han tok seg for å jage dem ut; men for hver katte som han jagde ut, kom det naturligvis to, tre inn igjen. Dette kunne ikke nytte til annet enn til å få stua full, og så lot han det være og satte seg ned for å vente på skyssgutten, som var gått til en annen stue for å finne folk. Ja, han hadde funnet folk, og det første han sa, da han kom inn, det var naturligvis det:

"Nå skal I høre nytt, far, i gårmorges falt prestekjerringa i Lesja på stabburstrappa og brøt av seg lårbenet, og de sa hun kunne ikke leve natta over." - "Hva for noe?" sa den store katten som satt på peiskrakken; "er storepus død, så hører regimentet naturligvis meg til."

Da kunne han forstå at det var trollkjerringer han var iblant, for på Dovrefjell har der naturligvis alle dager vært like så gode trollkjerringmøter som på Bloksberg."

Dette var en nokså uhyggelig historie, som brakte oss barn til å rykke nærmere sammen, ja flere trakk vel også bena til seg og utstøtte et uvilkårlig "Uff, jeg blir redd!" At det var brent ut i ovnen, så det bare falt et svakt rødlig skjær fra glørne ut i den store skumle stuen, ga den barnlige innbilning fritt spillerom og gjorde det enda verre; for lysglimtet fra kontordøren bredte bare en svak demring i den andre enden av værelset.

Det var ellers merkelig hvordan fortelleren kom seg under fortellingen; foredraget ble sikrere, hans ord og uttrykk mere betegnende, bare kom et og annet undertiden en smule bakvendt; men på samme tid ble hans gang og bevegelser mere og mere ustø og famlende, og mot slutningen måtte han sette seg ned. Han tok atter til orde: "Dere må ikke være redde. Hva er det for narrestreker? Der er jo ikke annet enn snakk og fabel, det vet dere vel? Nå skal dere bare høre en som er meget verre."

Her hjalp ingen innvendinger, intet hu! eller uff! Han ga oss valget mellom ingenting å høre, eller høre de historiene han ville fortelle, og vi foretrakk å høre det frykteligste for den enda frykteligere taushet og stillhet i det uhyggelige mørke, som ruget over oss. Han begynte altså en ny historie:

"Der var en prest og en prestekone, som var kommet heropp fra Danmark, og der kom det mange fra i gamle dager. Men disse prestefolkene, som jeg snakker om, de var naturligvis så plaget med rotter at de lå på rotter og trådte på rotter og hvor de tok hen, så tok de i rotter."

Nu syntes flere av oss at det begynte å krype og kravle rundt om; engstelige utrop og undertrykt latter avbrøt fortellingen.

"Rottene la seg oppi allting, rakket til og med bort maten og gjorde ikke annet enn ustell; men en søndags formiddag ble det verre enn noen kan tro, for de la seg naturligvis opp i gryta som sto og kokte på skorsteinen, og ville til å trekke rygehuggene ut av den. Men nå syntes kokka det ble for galt, og så tok hun naturligvis skumsleiva full av kokende fett og øste over ryggene på dem og drev til dem. Straks etter kom en av naboene og ba presten om han kunne få noe som var godt for brent, for kona hans hadde brent fordervet ryggen sin, og naturligvis det varte ikke lenge, før det kom en til som skulle ha råd for brent rygg og brente lår og brente alle steder, og slik gikk det hele ettermiddagen, den ene naboen kom etter den andre. Da kunne de skjønne det var trollkjerringer - -"

Før han ennu hadde talt ordet ut, ble det forferdelig larm ovenpå; det lød som et bord med glass, tallerkener og annet ble revet over ende på løytnantens værelse. Men nu hadde vi alle hørt at han ikke var hjemme, ja flere av oss hadde tilmed sett ham gå ut, og derfor ble det enda verre støy i dagligstuen; for oppskremte som vi var, skrek vi alle i munnen på hverandre: "Der er de, der er der!"

"Ja, de tar løytnanten og drar av med ham; la dem ta ham og ha ham!" sa husbonden og brøt ut i en klukkende latter, som ikke syntes å ville ta noen ende. Da vi barn imidlertid ikke lot oss berolige av dette, ble det tent lys, og en av pikene ble kalt inn og spurt hva det var for støy ovenpå. Hun sa at det måtte være barnepiken som hadde revet ildtøyet over ende med et vedfange, for løytnanten var gått ut.

Nu tilbød Ole seg å fortelle et lite eventyr om Bamse Brakar som tok skyss, og dette tilbudet ble mottatt med glede ovenpå all denne forskrekkelsen.

"Der var en bonde som reiste langt opp til fjells etter et lauvlass til krøttera sine om vinteren. Da han kom til lauvhesja rygget han sleden med hesten tett inntil, og gikk opp i hesja og begynte å velte lauv på sleden. Men det var en bjørn i hesja, som hadde lagt seg i hi der, og da den kjente at mannen begynte å rumstere, så sprang den ut, like ned på sleden. Da hesten fikk været av bamsen, blei den redd og satte av sted som om den hadde stjålet både bjørnen og sleden - det var greitt det -, og det gikk mange ganger fortere samme veien ned, enn den hadde kommet opp. Bamsen har ord for seg at han ikke skal være fælen; men han var ikke vel fornøyd med skyssen denne gangen, der han satt; han holdt seg fast det beste han orka, og glante stygt til ymse kanter, om han skulle kunne kaste seg av; men han var nok ikke vant ved å ake, og så syntes han at der ikke var noen von.

Da han hadde akt et langt stykke, møtte han en kremmer.

"Hvor i Guds navn skal far hen i dag?" sa kremmeren; "han har visst knapp tid og lang vei, sia han aker så fort?"

"Men bjørnen svarte ikke et ord, det var greitt det, for han hadde nok med å holde seg fast. Om ei stund så møtte han ei fattigkjerring. Hun hilste og nikka med hue, og ba om en skilling i Guds navn. Bjørnen sa ingenting, men holdt seg fast og akte utover det forteste han vann. Da han kom et stykke lengre ned, møtte han Mikkel rev. "Hei, hei, er du ute og aker?" skreik Mikkel. "Bi litt, la meg få sitte bakpå og være skyssgutt!" Bamsen sa ikke et ord, men holdt seg fast, og akte så fort som hesten ville renne. "Ja, vil du ikke ta meg med, så skal jeg spå deg at det at om du kjører som en finnmutkar i dag, henger du i morgen med ryggen bar," skreik reven etter ham. Bjørnen hørte ikke et ord av det som Mikkel sa; han kjørte like fort. Men da hesten kom på garden, satte den inn igjennom stalldøra i fullt firsprang, så den kledde av seg både sele og slede, og bjørnen slo skallen i dørstolpen, så han låg dau på flekken.

Bonden han låg i hesja og velta og velta lauvkjerv, til han trudde han hadde lass på sleden; men da han skulle til å gjure lasset, hadde han hverken hest eller slede, det var greitt det. Så måtte han traske etter for å finne hesten sin igjen. Om ei stund møtte han kremmeren. "Har du møtt noen hest og slede?" sa han til kremmeren. "Nei," sa kremmeren, "men jeg møtte futen nedpå her; han fór så fort, han skulle visst bort og flå noen." Om ei stund så møtte han fattigkjerringa. "Har du møtt noen hest og slede?" sa han til fattigkjerringa. "Nei," sa kjerringa; "men jeg møtte presten nedpå her; han skulle visst i soknebud, for han fór så fort, og bondeskyss hadde han." Ei stund etter møtte bonden reven. "Har du møtt noen hest og slede?" sa bonden. "Ja," svarte Mikkel, "men Bamse Brakar satt på og kjørte som om han hadde stjålet både hest og slede." - "Fanden fare i ham; han kjører vel i hjel hesten min," sa bonden. - "Så trekk av ham pelsen og steik ham på gloa," sa Mikkel. "Men skulle du få igjen hesten din, så kunne du skysse meg over fjellet, for jeg kan fare lekkert," sa reven, "og jeg skulle også ha lyst til å prøve hvordan det er å ha fire bein foran meg."

- "Hva gir du for skyssen?" sa bonden. - "Du kan få vått og tørt, hva du lyster," sa reven; "alltid får du likså mye av meg som av Bamse Brakar, for han pleier være grov til å betale, når han tar skyss og henger seg på hesteryggen." - "Ja, du skal få skyss over fjellet," sa bonden, "når du vil møte meg her i morgen dette leite." Han skjønte at Mikkel gjorde narr av ham og var ute med strekene sine, - det var greitt det. Så tok han med ei ladd børse på sleden, og da Mikkel kom og tenkte han skulle få fri skyss, fekk han en haglladning i skrotten, og så trakk bonden belgen av ham, så hadde han både bjørnehud og reveskinn."

Mens det ble snakket frem og tilbake om disse to dyrefablenes helter, sa husbonden at han også skulle fortelle oss om en som var ute å kjøre på juleføre, og det var trollet med trillebroken.

"Moster min," sa han, "var fra Stadsbygden i Trondhjem, og der var det naturligvis en annekskirke, som kalles Klosteret. I denne kirke var det en pokal, og den er der vel ennå, for hun hadde selv sett den og drukket vin av den, og den var meget tung og prektig forgylt både innvendig og utvendig; den var ofret en juledag i gamle tider, og således gikk det naturligvis til at det var en mann som skulle reise dit til ottesang om julenatten. Han fór på ski, så som alle gjør i fjellbygdene ved de tider om vinteren. Og da han rente forbi et berg, gikk det naturligvis opp en dør, og det kom ut et troll, med en nese så lang som et riveskaft og med en stor pokal i neven, og ba ham drikke av den. Han torde ikke annet enn ta imot den, men han visste at den som drakk slik trolldrikk, han var dødsens, fordi den var sterkere enn den sterkeste spiritus; men han visste råd, han slo drikken bakover seg, og da fikk han se hvor sterk den var, for en dråpe som skvatt på den ene skien, svidde naturligvis hull i den. Da han hadde gjort det, satte han avsted og rente av med pokalen.

"Ja, bi til jeg får på meg trillebroka mi, så skal jeg nok ta deg!" skrek trollet. Men mannen rene alt hva han kunne, og lovte det at kunne han frelse seg og pokalen fra trollet, skulle han ofre den på alteret om juledagen. Det gikk så fort med ham ned igjennom liene at han syntes han ikke var nær ved jorden lange stykker; men trollet det trillet etter, og det trillet så fort med broken sin at det til sist satt på ryggen av ham. Mannen ba til Gud at han måtte komme vel fram, og da han var et stykke fra kirken spratt dagen. "Nei, se den røde gullhesten på åsen!" sa mannen. Så slapp trollet, og med det samme sprakk det naturligvis. Men vær ikke sikker - for trollet går igjen. "Der er det! der er det! og der er det!" ropte han og kilte og støtte til dem av oss, han i farten fikk fatt på. Hele flokken fór opp skrikende, leende og støyende, og gjorde redelig gjengjeld ved åtrekke ham i kjoleskjøtene og henge seg i benene på ham, da han med ikke altfor sikre skritt vaklet ut på gulvet. Følgen var at han tumlet over ende midt i flokken, mens pipen fór til en kant og parykken til en annen. Fallet øket latteren og støyen, som vokste enda mere, da en av de minste av selskapet begynte å skrike, "fordi far hadde slått håret av seg".

Den gamle begynte imidlertid å klage over at han hadde slått seg, og ba Ole om å få oss opp på barnekammeret, da det vel var for tidlig å skikke oss hjem.

"Ja, gå nå ovenpå til Anne," sa Ole, "så skal jeg straks komme og fortelle dere om prinsessen som tjente kongen østafor sol og vestafor måne på en ekserserplass bak Babylons tårn."

Vi la modig i vei, for vi var mange; men lys fikk vi ikke, fordi vi skulle forbi høyloftet, og da vi kom på høyloftsgangen, sviktet mannemotet. Det var en som syntes han så to gloende øyne der inne, og hele gutteflokken stimet som i ørske mot døren til løytnanten, som var nærmere enn barnekammerdøren. Den var visst ikke ordentlig låst, for den ga efter, og flere av oss tumlet inn på gulvet.

Det brente og spraket i ovnen der inne, og en lysstrime falt fra ovnshullet ut i værelset og på en underlig formummet skikkelse; den bøyde seg ned under divanbordet, for å komme frem på den andre siden og styrte seg over oss, trodde vi. Men dette var ikke det verste. Fra sofaen lød det med forferdelig røst: "Jeg skal bætter dø' karnøfle jer!"

Det var ikke seks skritt til barnekammerdøren, men vi satte alle som én bortover høyloftsgangen, nedover trappen igjen og hørte med redsel at døren til løytnantens værelse ble slått igjen med et skrall. Ikke noe i verden kunne den kvelden få oss til å gå ovenpå igjen. Det var med nød og neppe vi torde gå hjem hver til sitt.

Da klokkeren neste eftermiddag stakk sitt røde fjes med de tre vel pudrede hårbuklene bak hvert øre, ut gjennom vindusgløtten, vinket han meg bort til seg, og da han hadde spurt meg ut og fått nøye rede på det som hadde hendt forrige kvelden, sa han:

"Si meg min sønn, la du også merke til hva det egentlig var for slags spøkelse?"

[1] Dette stykket er skrevet i 1853.


Kjetta på Dovre

Det var en gang en mann oppe i Finnmark, som hadde fanget en stor kvitbjørn; den skulle han gå til kongen av Danmark med. Så falt det så at han kom til Dovrefjell om julekvelden, og der gikk han inn i en stue hvor det bodde en mann som hette Halvor. Her ba han om han kunne få lånt hus til seg og kvitbjørnen sin.

"Å gud bære oss!" sa mannen i stua; "vi kan nok ikke låne hus til noen nå, for hver eneste julekveld kommer det så fullt med troll her at vi må flytte ut og ikke har tak over hodet sjøl engang."

"Å, du kan nok låne meg hus for det," sa mannen; "bjørnen min kan ligge under ovnen her, og jeg kan vel få ligge inne i koven."

Ja, så lenge ba han da, at han fikk lov. Så flyttet folkene ut, og da var det laget til for trollene med dekkede bord, både med rømmegraut og lutefisk og pølse, og ellers alt det som godt var, liksom til et annet gildt gjestebud.

Rett som det var, så kom trollene. Noen var store, og noen var små, noen var langrumpet, og noen var rumpeløse, og noen hadde lange, lange neser, og de åt og de drakk og smakte på all ting.

Men så fikk en av trollungene se kvitbjørnen som lå under ovnen, og så tok han et stykke pølse og satte på en gaffel og stekte, gikk så bort og stakk det bort i nesa på kvitbjørnen, så han brente seg. "Kjette, vil du ha kurv?" skrek han. Så fór kvitbjørnen opp og brummet og jaget ut alle i hop, både store og små.

Året etter var Halvor i skogen julekveldsettermiddagen og skulle hente ved til helgen, for han ventet trollene igjen.

Aller best han hugg, hørte han det ropte borti skogen: "Halvor! Halvor!"

"Ja," sa Halvor.

"Har du den store kjetta di ennå du?"

"Ja hun ligger hjemme under ovnen," sa Halvor, "og nå har hun ynglet og fått sju unger, og de er mye større og sintere enn hun er sjøl."

"Så kommer vi aldri til deg mere da!" ropte trollet borte i skogen; og siden den tid har trollene heller ikke ett julegraut hos Halvor på Dovre.


Fra Sognefjorden

Den friske bris, som tidligere på dagen hadde blåst inn over Sognefjorden og brakt kjøling og svalhet fra havet, tok mer og mer av, og varmen og lummerheten ble nesten uutholdelig for folkene mine, som fra tidlig morgen hadde sittet ved årene eller drevet med bunnskrapen efter dyrene i fjorddypet. Nu led det mot aften; jeg visste at jeg først på morgensiden kunne nå frem dit jeg skulle, og besluttet derfor å ta i land på den første odden vi kom til, for å holde kveldsverd og ta hvil, inntil det ble svalere utpå aftenen eller natten. Åretakene falt nu lengre og kraftigere, og båten skjøt raskt hen over fjordens blanke, grønnlige flate mot nærmeste nes. Det så ikke ut som det var så langt unna, men likevel tok det tid før vi nådde frem, for den klare luften, de høye fjellene og omgivelsenes uvante storhet hadde mer enn vanlig narret oss på avstanden.

Endelig var vi der. Det er friskt og grønt på dette neset, et rikt teppe av mose og gress, så bløtt og innbydende som silke og fløyel. Nedved stranden i bukten står det en eldgammel ek; den brer de knudrete grenene og det mektige løvhvelvet ut over det mosedekte taket på et fallferdig naust og over et gammelt opplagt jekteskrog, som halvgjemt titter frem gjennom en skog av hassel og klunger. Skarpt tegner den mørke veldige ekekroner seg av mot det finere og lysere løvverk på hengebjerkene, som sammen med ville epletrær og annen løvskog dekker de bratte lier og innrammer en skinnende grønn flekk med en utløe under en utoverhengende bergvegg. Det går et sakte sus gjennom skogen og hasselkrattet; der inne ringer visst småvetter til aftensang med revebjellene, for de purpurfarvede klokkeradene svinger hit og dit, enda det ikke er et vindpust å kjenne.

Mens et par av folkene bar i land fra båten det vi behøvde, og en av dem ga seg til å gjøre opp varme mellom noen store stener for å koke kaffen, som de lenge hadde stundet efter og snakket om, tente jeg meg en sigar, og trett av den lange stillesittingen i båten strakte jeg meg med velbehag ut i gresset på en gammel dragonkappe. Røken fra bålet steg tungt til værs, og førtes av det svake drag som ennu var i luften, hen over båten med dens eventyrlige ladning av alle de underlige greiene til å fange dypvannsdyr med, og innover den blanke fjord.

I flere dager hadde det vært solgangsvær med vekslende landvind og stille, havvind og klar luft, som bare av og til ble svakt fordunklet av lette sommerskyer eller tettere skybanker som trakk opp med havgulen om eftermiddagen. I dette herlige augustværet viste fjorden seg riktig i sin glans. Bak hverandre sprang fjell og mektige fjellrader frem med sine mektige former, med bøyde, brutte og styrtede linjer, og lå der i samstemte, fine farveoverganger, fra det dypeste blå og blåsort til horisontens luftige himmelfarve, som i solnedgangen gikk over til klart fiolett eller gyllent i et mildt rosenskjær over snefonnene; og så langt vi øynet i dette blånende fjerne, var fjorden i kveldingen som et speil, og gynget i sin blanke flate de mektige fjell, og himmelens og solnedgangens prakt. Elvene og bekkene, som skummet ned fra de høye kammer og topper, suste sterkere i aftenstillheten, og brummet villere om breene og jøklene og de øde høyfjellsvidder de kom fra. - Her så jeg like for øynene mine hvordan de snakker som blinde om farvene, disse superkloke fremmede og innfødte stuesitterne som, uten å kjenne høyfjellets og fjordens natur, vennlig kommer og forteller oss at bare Syden har slik luft, klarhet og farverikdom som den malerne gjengir våre nordiske landskaper med! Vi har så titt og ofte fått høre at det bare er linjene de gjengir sant, ellers gir de landskapene en fantasidrakt; at fjellenes blånende, fiolette luft bare er en konvensjonell tone, som hører skolen eller maleren til, men som ingenting har med norsk natur å bestille. Men la dem med opplatne øyne ferdes i høyfjellet eller vugges på fjordene, til naturen viser seg for dem i sitt høytidsskrud, og de skal få se en herlighet de aldri har ant, og erkjenne at virkeligheten i gripende storhet og prakt står der uoppnådd og uoppnåelig.

Denne klarhet i luften hadde alt fra den tidlige morgen av latt oss se selv de fjerneste ting i skarpe omriss, og den hadde fremkalt alle disse fine blånende overganger, som særlig kommer frem under frisk kuling en sollys dag. Men nu vek den mer og mer for en dis, som gjorde farvene mattere og tyngre og lot fjellene synes enda veldigere, enda mer storslagne og truende. Mørke skybanker, gulaktige, kobberglinsende og sammenvredne i midten, fanget aftensolens stråler og gjød dem atter brutte, glødende og gyllende ut over fjelltinder og snebreer; gjennom en flenge i skyen faller en tindrende stråleflod inn i det grønne løvet oppe i lien, og den står likeså grelt og skrikende mot de mørke skygger og dype farver i landskapet, som glammet av hunder opp gjennom brattene efter en smaleflokk med ranglende bjeller, lyder forstyrrende i aftenstillheten.

Solen sank snart bak fjellkammens snerand og efterlot bare et skjær av sin glans i skyene og sin rødme på breene; og hundeglammet tapte seg oppe i høyden, bare ljomen av det klang ned til oss sammen med det sterkere, dypere sus av alle elver. Men dette elvesus, lummertheten, disen og de opptrekkende skybanker, alt varslet uvær.

Mine folk hadde kokt "den brune nektar" og kastet dyktig på bålet, som om luften ikke var varm nok for dem; nu lå de og dro seg omkring ilden, bare basen sto oppreist og talte med meg om været; han trodde knapt det ville bryte løs før midnatt. Slik som "Bård i Skuggjen" sto der foran ilden, så han enda mer kjempemessig ut enn han var av naturen, og han passet derfor så meget bedre inn i de storslagne omgivelser. Han var en høy, sterkbygget kar, med en litt for sterkt utviklet overkropp, som så oftes hos sjøfolk. Men hans liv og virke på hav og fjord hadde ikke holdt ham rent vekk fra bondens syssel og ferd i fjellet, og hans fot var derfor likeså sterk og sikker som hans hånd og arm; hans legeme var herdet likeså meget ved den trettende jakt efter bjørnen i lien og renen på fjellet, som ved kamp mot storm og sjø. Ansiktet var godt skåret, og hadde kjekke, djerve trekk; de store buskete brynene, som var vokset sammen over en krum, sterkt fremtredende nese, og det rike, på disse kanter uvanlige, røde skjegget, gjorde uttrykket nesten vilt; når det rant i ham, og han heftig ga de andre ordre eller påminning med den mektige ølbasse han imellom lot høre, fikk hele hans adferd noe så forvovet og utfordrende at han i Marokko eller på de greske øer bare hadde trengt andre klær for å gå for en sjørøver. Men Bård var ikke så farlig som han i slike øyeblikk så ut til, for han lot aldri sol gå ned over sin vrede; så snart han hadde snudd seg rundt, spilte munterhet og lune igjen i de klare, mørkeblå øynene; og en bøyelig stemme, ofte med en mild og vennlig klang, støttet hans livlige foredrag, både i samtaler og i de historiene han jevnt og titt fortalte på sitt vakre, klingende sognemål. Han kjente alle, og alle kjente ham; i de åtte dagene vi hadde ferdes sammen, hadde vi ikke vært i land noe sted uten at han var kjent der, og vi hadde neppe møtt en båt eller jekt uten at han kjente en eller flere, undertiden alle i laget; og med alle hadde han vekslet ord fulle av lystighet og skjemt, selv når de ikke dreiet seg om annet enn været. Det var imidlertid ikke alltid for spøkens skyld han ga seg i prat med reisende fra andre steder; det var ett emne han allesteds søkte opplysning om, og det var ølet; å skaffe seg greie på hvor de nylig hadde brygget, eller hvor det var flust av denne drikken lot til å ligge ham svært på hjertet, og hvor leilighet bød seg, ble alltid dunken eller den lille kaggen forsynt med friskt forråd av det maltrike, humlesterke hjemmebryggede "drikke". Sitt vidstrakte kjennskap til godtfolk fra forskjellige kanter av landet sa han han hadde fått rundt om på fiske, eller i de mange år han tidligere hadde fart som kjentmann, jekteskipper og lignende; da hadde han, som han selv sa, "vært inne i hvert hull mellom Varanger og Arendal". Det lot også til at han hadde lært lykkens omskiftelser å kjenne; for mens han tidligere hadde eid gård og jekt, måtte han nu nøyes med en liten plass, og lå i skyss og på dagarbeid med leid båt. Men enten endringen i hans kår skrev seg fra uhell, eller fra ølet som han var så glad i, eller fra hans lette ustadige sinn, som lot hver dag ha nok med sin plage, - eller av alt dette til sammen, det fikk jeg ingen opplysing om.

Fra en samtale med de andre folkene om det siste vårsildfiske han hadde vært med på, kom han inn på et av sine yndlingsemner, strilene, og deres særegne, skittenferdige levevis og husholdning, som han skildret i løyerlige, til dels overdrevne trekk, og nu gikk han gjennom motsetningen over til å fortelle om den beundringsverdige kraft og utholdenhet som mange av dette folkeferd la for dagen i hin redselens tid da koleraen brøt ut under sildefisket i 1849. Å gjengi disse fortellingene slik som de ble fortalt, ville være en vanskelig oppgave: vi fulgte dem under den angstfulle hjemreisen, hørte samtalene mellom de syke og døende og deres trofaste kamerater, som slet seg opp til siste stund for å få dem hjem, eller berede dem en roligere og mildere død under båthvelvet enn under den ublide vinterhimmel; og i disse samtalene malte det seg en fortvilelsens høytidelighet og dødsforaktens humor, som sto i den skarpeste motsetning til all den overdrevne latterlige frykt og alle de urimelige påfunn hos hjemfolket på de steder hvor de søkte tilflukt og hjelp.

Fra slike fortellinger om skrekk og død var overgangen til det overnaturlige lett; vi var snart inne i alskens historier om gjengangere eller "dauinger", og de var så meget morsommere å lytte til, som Bård var en mester i å fortelle, og det kjernefulle sognemålet ga hans skildringer et fynd og et preg som skriftsproget med all sin bøyelighet har vanskelig for å gjengi.

Da han gjorde en stans i fortellingene, kom en annen av laget til orde. Mens han talte, karvet Bård tobakk, stappet den lille metallpipen sin og tente den ved varmen, som nu brente friskt, og sterkere enn det siste dagsskjær kastet sitt lys over eken og naustet og revebjellene. Da kameraten var til ende med sin fortelling, gikk Bård i gang med en ny.

[1] "Ja, detta va øye til spøkri," sa han; "men dan verste dauingjen eg ha høyrt gjete, da va Gamle-lensmannen på Dalsøyri, og da va ikkje undarleg; for mea han livde, va han ein fæle stygge mann med ei stor bjødnaskinnshua, og han hadde gjort alt da idla so noken kann gjera; han hadde soge sveitten og blode av fatigstakkaren, han hadde flådd armoi og flytta marksteina; men så fekk han òg ein bråe og ufjelge ende, for han stupte daue i vegaveiti før han kunne nebna Jesu nabn. Alder hadde noken høyrt um slike styr med noke lik so da va med hass; ja da va ei makaløyse til spøkri. Då han låg lik og dei vakte og brende yva han, vart ljosi sløkte, og då dei kom innatte med dei, sat da ei stor svart kjette ved hove åt likje, og dan va da ingjen so va kar te flytta. Ikkje fleire enn tvo hjarta og herdige kara torde vera dar; dei låg i ein sengjakarm, men heila natti kjende dei kòrleis fjøledna dysste under dei, nett so dei skulle ha lege på bylgje. Då dei skulde slå atte kista, vart da ei haglbyga so varde so lengje gravøle sto på, og klokkedna kunde dei 'kje få te ringja, før han Ringar-Daoe i Bergsbøen gjekk upp i tårne og løyste dei; då fór da so mykje trollskap og develskap ner i gjennom at han kunne mest ikkje berga seg. Men han va no av dei so kunde mangt og mykje. Lensmannen va ein store svære kar i livande live, men kista va 'kje tyngre enn han skulle ha hatt ein hanaskrott, og da va dei so både sa og meinte at dan svarta kjetta hadde reist med han, før han kom i kista. Då han kom under torva, vart vere like so fint og yndeleg, so da hadde vore ufjelgt og meinsleg under gravøle. Men på gròvi voks da upp alslags ris med nåle på, so ingjen hadde sett før. Sia dan ti'i fere han med julaskreii, og der e han med dei høgste. Han fere nærmaste nykkjen, so rie fyre på ein svarte øyk, og difor får ingjen i fylgje seia: "nykk i beitle"."

"Da va fint fylgje dan karen var kommen i," sa Ådne Utigarden, han tørket seg om munnen efter ølslurken han hadde tatt, og langet dunken over til Bård; "eg ha høyrt gjete denna skreii i Nordfjord, og dar seie dei at da e'kje andre i henne enn marksteinsflyttara og illgjerningsmenn og kvinnfolk og styggeheit. Men kor helst ho kjemme frå, edle kor ho ha upptakje sitt, da ha eg alder høyrt."

"Jau da skal eg plent seia deg," svarte Bård, som hadde greie på alt mulig, eller iallfall alltid hadde et troverdig utsagn på rede hånd. "Inni Luster va da tvo jente so va usams um ein dreng dei likte godt beggja tvo. Men drengjen likte berre dan eina, og ho vart fremmeleg. Då dei skulle til støls dessa jentedna, òg dei rei forbi Kringelvatne på stupe, so ville dan eina skua hi uti. Men da gjekk ikkje likare te, anna dei valt neri vatne, beggja tvo. Når julaskreii kjemme dar, så kjemme jentedna òg riande upp frå vatne. Og Gamle-lensmannen kjemme te attmed ei stor osp på Øygardsbøen, for dar ha han vore med og flytta marksteina. Og kvar gong han kjemme, brenne da i ospi, nett so ho sto i logje; men elden e'kje soleis so vår; da e ikkje ljose eld; men han e myrkraue - myrkare enn glø og vindskye om morgonen. Da va elleve kara so såg da på ein gong. Dei andre so fylgje skreii, kjemme te i kver sin fjerding, summe på hesta, summe på sala, summe på tønne og summe på kjerre. Og dei fere med store dun og dynjing, nett so ei heil øykjadrift skulde ha fore nedgjennom Dalsdalen, - forbi Øygaren og igjennom Skåragaradne i Dalsøyri. Dar helde dei dans. Attmed Maltgroi e dei òg vande til å stogga. Dar trefte han Halvor Bringe dei ein gong på hålken, og rædde vart han, for da va eit fælt fylgje te møta dar, da va både hålt og bratt. Ja han vart so redde at han lovde ein måle kodn til dei fatige, berre han slapp ifrå dei. Og da skulle visst mykje te, når han Halvar Bringe tok soleis i - ha eg høyrt seia. Ho Svarte-Ragnelda møtte dei på ei klopp attmed Morsmyri. Ho laut ut i myri, og ho sette atte både skodna og sokkadne, og mjelkji ho skulde ha til julegrauten, skvatt ut or butten for henne, då ho fekk sjå at da va ein i skreii so rei med hòve under armen."

Nu ble det en lang prat om juleskreien, og for om mulig å kalle frem andre minner og fortellinger, fortalte jeg noen av sagnene fra Telemark, Setesdal og Valdres om åsgårdsreien. Det lyktes imidlertid ikke. En av dem hadde en dunkel erindring om at skreien fór om i Uddland før jul og var inne i alle kjellerne og smakte på juledrikken; dette gjorde selvsagt at Bård fikk meget til overs for ferden, så han mente på at han ikke skulle være uvillig til å fare med til jul, om han bare hadde strupe til å romme ølet, og hest som kunne holde skritt med skreien. Heller ikke kjente de sagnet fra Nordhordland om at den farer omkring ved juletider med to hunder, og lik den tyske "Frau Holle" eller "Bertha" gir lønn og gode gaver til dem som hjelper den. Det eneste de visste, var at den i gamle dager hadde vært mere på ferde enn nu, fordi folk nu hadde mistet troen, og til prov på det ble nevnt at i Justedalen hadde det vært skikk i gamle dager åha stål på låven, i fjøset og i bekken, for at skreien ikke skulle stjele og trolle i dem, og at man hadde brukt å fri seg fra dens besøk ved å sette tjærekors på dører og fehus; slike kors kunne en se den dag i dag; men nu sa folk som oftest at de var ute av troen. Da det ikke var mere å få tak i om juleskreien, ga Bård seg til å fortelle en gammel historie om Svartesmeden; først måtte vi høre litt om det kjennskaps- og slektskapsforhold oldefedrene hans hadde stått i til smeden, og så kom historien:

"Svartesmeden budde på Bjedla i Sogndal; han va ein store, svære kar, so alder va fælen korkje for ølkrus elde slagsmål, elde trodl elde dauinga. Men han hadde ikkje bo å vera da helde, for sterke va han so ein bjødn, og han hadde eit lita trodla-sverd han kadla Flusi, og da bar han på seg støtt. Så va da ein gong ein tysdagskveldn seinhaustes at Svartesmeden hadde vore til sjøs. Med samma han kom upp på Lundemyri - midt i-mydlo fjorden og Bjedla - fekk han sjå Lundemyrstrodle. Da låg flatt på myri og let månen skina på seg. Da va meste so langt so myri va brei, og auge hadde da so store so bakstehedle. Svartesmeden vart korkje redde edle fælen. Han sprang beint fram og stakk Flusi i hjarta på da. Då trodle skjønte kó slag stål da hadde fått i seg, og da kjende at da ville te å sælast, hadde da hug te få tak i smeden; men so lengje Flusi sat i da, kunne da 'kje røyra seg. "Stikk og dra," sa trodle. "Lat stå so står til måndags," sa Svartesmeden. Han visste be're, enn å dra sverde ut or såre, og darmed vart trodle liggjande. Då da hadde mist åndi, og live va vel or da, såg smeden at sjau gloande jednporta opna seg i fjedle på hi sia av fjorden, og ut or desse portadne krukte da so mange småtroll at dar kom veltande ein stim, nett so ein laurdagsmorgo på Triangedlen i Bergen, og adle bar dei seg idla og skreik; "no e han bestefar daue, no e han bestafar daue," og så tok dei han imydlo seg og bar han inn igjennom dan støsste av portadne. Sia va da ingjen so høyrde noke til Lundemyrstrodle."

De andre folkene i båtlaget hadde ikke noe av det som særmerkte Bård i Skuggjen; det var alminnelige fjordbønder, og på én nær nokså trege og enfoldige. Til tross for Bårds ironiske tone, hadde de antatt at han i ett og alt trodde på de fortellingene han ga til beste, og de nektet ivrig at den siste historien var å lite på; det var bare eventyr og fabel, påsto de. Den ene av dem, Trond på Plassen, var den ivrigste; det var en gammelaktig, bredskuldret mann med kort hals og et kantet hode som satt nedimellom skuldrene på ham, et par øyne som blåsur melk og en lys, nesten hvit hårlugg; han var ilter til sinns og fremfusende i sin tale, og dette sammen med en løyerlig stamming, bevirket at ordene ofte falt ham litt bakvendt av munnen, så han kom i skade for å forsnakke seg alt i ett, og kom med de urimeligste og fabelaktigste påstander. Dette forfeilet nesten aldri sin virkning på kameratenes lattermuskler; men da ble han gjerne enda hissigere og ørsket enda verre.

"Vetige folk so e spikande galne," utbrøt han hissig, "kann ikkje tru slikt so han Bård fortele, at Flusi køyrde smeden i trodle." - "De kann høyra eg e sannspådde: ruskevere e'kje langt unna, for han Trond på Plassen teke te å snakka bakvendt," sa Bård og lo. De andre stemte i, men han fortsatte enda hissigere: "No ha eg gått i badndomen i femti år - ja eg vil seia da, at no e da femti år sia eg va slikt eit badn at eg va so fabelaktige at eg kunne tru dan rispa so Flusi fortele, at Svartesmeden køyrde han Bård inn i Lundemyrstrodle - ja De skjønna sjølve kò eg meina," rettet han seg, da han på ansiktene til de andre kunne merke han var på gal vei og hadde forfuset seg. "Men da va da eg vilda sagt - eg skal fortelja dikka ei rispa so eg veit e sann, for da eg veit da. Da va ein so heitte Bratten, og han va goe vene med Svartesmeden. Desse tvo va dei likaste te sigla på ski i manga sokne, og dei va so svære te gå på ski, at da va 'kje noken so fekk so mykje fisk so Bratten; for kver gong han hengde skii i vatne, so beit Bratten på krokjen - so reint overhendige va han. Ein gong gjekk han i fjedle; då kom han til ei liti rund tjødn so låg uti ei fjellmyr. Han hadde alder høyrt at nokon hadde fått fisk dar; men ikkje før hadde han kasta uti, so fikk han ein aure. Ja, han va sikkert meste so store so ei liti kviga, og so feite at han va nett so flesk. Slik ein rugg hadde han alder sett før. Han sputta i guss nabn og sa "tvi deg" i halsen på 'an, for da gjorde han jamt med dan fyste fiskjen. Han hadde ikkje før bite, før han sette agn på og kasta uti; og soleis ga han på heile kvelden, han agna og beit, og fiskjen dro upp da fortaste han vann - ja De skjønna da sjølve - so han fekk ei stor kipa full med fisk. So ville han heim-atte, men te nærare han kom kipa, te lettare vart stova hass."

Dette ble altfor ille, og med all hakkingen og stammingen hans tok det seg så løyerlig ut at vi ikke kunne bare oss for å le, og latteren ble ikke mindre da Bård utbrøt: "Meir ruskevér." Men nu ble Trond på Plassen fornærmet og sa at den som ville, kunne fortelle resten; han sa ikke et mukk mere; at hvalpene flirte og gliste som noen tøser, det kunne så være, men Bård var jo ikke et hår bedre; han knegget verre enn en gast.

"Ver no berre ikkje idle bestefar, so skal eg fortelje resten," sa Ådne Utigarden, en av de yngste i laget, og godsnakket for ham. "Då Bratten kjende at kipa vart lettare og lettare," begynte han, og ble ved på den jevne og enkle måten som slike fortellinger gjerne blir fremført på, "tykte han at detta va undarlag, for kipa va ny, og da fans ikkje hòl i hene; men han vart reint forbina då han sette ho ifrå seg, og fekk sjå at da fanst ikkje atte meir enn ein fisk. Han sa 'kje noke til kjeringji, si; men då da lei um nôn andre dagjen, kunne han ikkje halda seg - han laut på fiskje atte. Og fiskjen beit likaso friskt so dagjen før. Etter kvert han fekk dei or vatne, trædde han dei på ei vidja, for han ville sjå kòleis da gjekk te at han miste dei. Men då han kom på heimvegen, vart auradne vekke, ein etter hin; og han kunne ikkje sjå kor da vart av dei. Han skjønte sakte da at da va haugafolkji so ikkje unnte han fiskjen. Og han skjønte nok da òg at dei va med og tok han frå han. Men harme var han for han ikkje kunne sjå korleis dei tok han. So strauk han til Stedjekyrkja med kipa, og fyllte ho med vigd mold, og strauk so til tjødni i atte i eitt gåande. Då han kom fram, strødde han ein ring med kyrkjemold rundt heila tjødni, og reiste so heimatte. Jonsokkekvelden strauk han til fjells atte. Då ville han sjå kòleis da no va laga. Med samma han kom til tjødni, høyrde han da gret og let so idla. Da va haugafolkji, og då dei fekk sjå han, tok dei av seg hatten, so dei vart synlege, og ropte og skreik: "Idla gjorde du, kristenmann, du stengde tjødni for oss." "Verre gjorde de - de tok fiskjen frå meg, so eg hadde fiska," svarte Bratten. "Tjødni e vår, og fisken va vår, sa nær so den fysste; dan sputta du i halsen på og sa kristenmanns ord til. Men vil du etla oss berre eit lite le' i moldringen, so skal du få fiska alt med du vil." Bratten gjorde so dei ba han, og skrapte vekk moldi på ein stad, so dei kunne koma igjennom nett so i le'e på ein gard. Men fysste laut haugafolkji lova at dei ikkje skudle forgjera fiskjen, so han vart trå-biten elde utidige, og at dei ikkje skulle gjera han noke annaslag meinspikk. Sia dan ti' va han goe vene med haugafolkje, og fiska so mykje han ville alde sine daga."

Det glødet bare så vidt i brandene og asken, skyene var trukket mer og mer sammen fra havkanten, og da vi begynte å gjøre oss ferdige til å dra avsted, skumret det sterkere mellom de høye fjellene enn vanlig på denne tid av aftenen, men sommerkvelden var ennu lys nok til at vi kunne se et par båter med stort mannskap stevne innover fjorden mot neset vi sto på. Snart kjente Bård en del av mannskapet også; det lot til han tok øret likeså meget til hjelp som øyet, og det falt just ikke vanskelig; for de som kom, var svært høymælte, og et umerkelig drag som sto inn fra havet, bar til oss nesten hvert ord som ble talt på båtene. De bar staselige klær og skravlet og bråket, så vi forsto snart at de var på hjemreise fra et bryllup. Det var også kvinner i følget. Bård regnet snart opp en remse med navnene på dem som var på den første, og på dem på den andre båten. Det var han Ola i Hagen og Hans i Hammaren, han Haldor på Haugen og Per i Vallen, han Åsmund på Øyren og Knut i Viken, og mange andre. Men hvordan han Fleske-Hans, Mjøltråver-Ala og matpresten Lesar-Per var kommet i dette følget, som ellers var svært skikkelig, ihvertfall efter sogningsvis, det var noe som hverken Bård eller de andre kunne forklare. Når de var med, var det lett å spå slagsmål og brotne panner innen ferden kom hjem; for det var et ord som var på hver manns tunge, at mjøltråveren og matpresten engang hadde hjulpet Hans med å stjele stabburskost, og det var ikke å vente at de andre, i den oppspilte og øllete tilstand de var i, skulle la være å terge dem for dette. Nu ble det imidlertid sang og klang istedenfor slagsmål. For til melodien av "Stuslé sundags-eftan eingong for me va", som spillemannen strøk på felen, ga de på den ene båten seg til å synge en vise: det var "Purkevisao", sa Bård, og den inneholdt nettopp spiren til krangel; de sang den saktens bare for å terge de tre elskere av stabburskosten. I den stille aftenluften lød sangen klart inn til oss:

Tre ao beste bøndo her uti vaor bygd
skulde sta å henta purkao.
Dao dei kom pao vegen, møtte dai no ain,
so dai gjedna vilde møta.
Atle Snaueskadle han var fysste mann,
Einar Tambarskjelvar han bar purkao fram,
Purke-Snakupp me;
sai va adle tre.
Draingen ette kom me hòve.

Trur du slike folk kan ha sitt rette vet?
Hòve da va laonge speke.
Denna stolna purkao drepi va pao Fet,
ho va gjødd i tvo tre veke.
Snakupp kom å la seg ne pao sine kne,
snydde, svor og bante, purkao skulle te.
Purkao ho bortfór,
ho kom pao hass bor,
kjerringi slapp te å eta.

D'e' kje vandt å vera gilde bønde no,
gao kring garadne å skrota,
naor dai kann bekoma svinaslakte so,
hengja lengjedna i roti.
Da va da so gjorde kjeringi so stolt,
ho fekk utor purkao yv' eit hallpund smolt.
Kò kan da forslao,
naor dei ska ut å gao?
Da staor inkji' aotta daga.

Vi hadde støtt fra land, og da visen var til ende, lå vi tett ved de to båtene; mellom mannskapet der ombord og folkene mine ble det nu vekslet en del av disse talemåter som er gjengse og gjeve når bønder møtes, om godt vær, om at det var hugsamt å ses, om hva slags skyss de fór i, hva jeg var for en kar, om traktementet, skålgavene og dansen, og mest om ølet i bryllupet; det var helt utmerket, ble det sagt, og Bård beklaget at han ikke hadde litt av dette gode drikket på dunken sin; - nu var det ikke mer igjen enn en sluttsup av det han hadde fått overlatt av Åbmund i Reina for gode ord og for gammelt kjennskaps skyld. Da kjøkemesteren hørte det, gikk det et stort smil over det blanke ansiktet hans, som tydelig nok vidnet om hvor gjevt bryllupsølet hadde vært; - han nikket hullsalig og rakte Bård et mektig krus med frohatt på, friskt tappet av en "nysprettet hjemferdsdunk".

Mens kruset gikk rundt og ølet ble prist etter fortjeneste, og hver snakket sitt snakk, begynte Lesar-Per å utbre seg om drikkens og brennevinets fordervelighet og forfengelighet, i en sangrende og sutrende preketone og med hengehodenes vanlige vesen og fakter; men hakkingen og stammingen, det stive blikket og usikre setet, viste at han hadde tatt til seg vel så meget av mosten som noen; til sist vendte han seg like frem til Bård med formaninger og trusler om svovelpølen og helvedes ild; han syntes nok Bård drakk for tett. Men Bård var ikke den mann som ble noen svar skyldig; han målte ham skjeppen full, som man sier, under de andres latter og høylytte bifall.

"Kanskje," sa han og rakte ølkruset tilbake med takk og ære, "kanskje eg gjorde rettast i ikkje å svara deg, Per; da e eit gammalt ord at da e skam å snakka til presten på preikestolen. Men da va da eg ville seia deg, at um Sankte Peder noken gong skulle setja deg te gjæta porten i dan hellige staden, so skal eg strjuka på segle og lufta på hatten tl deg; men til eg får himmelbrev på da, skal segle stå og hatten sitja. Og so va da da, at brennevine, so du snakka so mykkje um, da ha eg brukt for helsa sin del på fiskje, og so ofta eg kunne få da, når da røynte på. Men elles skal ingjen kunna seia," la han til med fynd og klem, "at han Bård i Skuggjen e kommen heim frå byreis med tome brennevinskaggje og fudle skolt. Sia eg ha høyrt kò gåve du ha, og kòleis du leggje ut skrifti, kann eg nok skjønna at du trengje gå til skåpe og ta deg ein tår te styrkja deg på - um da so var midt i preikji. Elles kunne da verta for turt og tomt i bringa både på deg og dei so skal lya på. Men da du sa um øle, held eg ikkje med deg i - og da helde dei ikkje med deg i dei rette nykterheitskaradne heller. Du korkje e elde verte so passa du so dei; dei ha sagt eit ord so e verdt meira enn sjau av preikjedna dine; ja, da orde e so eg skulde ha sagt da sjøl. Veit du kò da e? Nei da veit du ikkje! Difor får du sjå be're etter når du vil stikka nòsi i nykterheiti. Har du 'kje," ble han ved, halvt i spøk og halvt foraktelig, idet han tok ølkruset som hadde gått båten rundt og nu ble rakt ham på nytt, og igjen drakk likeså hjertelig til ølets pris som han talte, "ha du 'kje set dan store plakaten til dessa nykterheitsfolkji? - Han e meste so store so eit færingssegl. Han e greie nok te lesa og skjønna, skal eg tru. Ein trengje korkje vera brevsynte elde bibelsprengde te da; for bokstavadne e meste so lange og greie so siderevi i ein svolten gris. Har du 'kje set han?"

"De siger så," ble han ved og ga seg til å lese opp "Plakaten", først i en dyp, høytidelig tone, langsomt og på skriftsproget, men snart gikk han igjen over til sin egen mere livfulle fremstilling: "Våre forfedre vare store - og sterke - og kjekke, - og de undertvang den halve verden; thi de berusede sig ikke i vin eller brennevin eller i nogen med brennevin tillavet drikk - - Men kò drakk dei, meina du? - Dei drakk øl, står da; heimabryggja sognaøl drakk dei, far min; - da va da so ga dei merg i beini, da seie plakaten, og dei so ha gjort han, desse nykterheitskaradne, da e mine folk. - - Øle e da, - da e da so styrkje. Drikk øl, so skal du kjenna kor sterke du verte i ryggjen og kor kjeike du verte. Då trengje du 'kje hengja med hòve og rengja augo, når du skal sjå på ein gasta kar. - - -Trur du eg hadde vore kar til å ta ei sildatynna på nakkjen, lika so lett so 'an Ola slengje ein skarve mjølpose på ryggjen, elde du og 'an Hans renne avsted med ei fleskelengja, når eg ikkje hadde drukke øl? Øle - da e basen!"

Den rungende latter som overdøvet knurringen fra dem som ble rammet, fortalte at Bård hadde truffet hodet på sømmet; den godtgjorde hans talent som folketaler, og avverget dertil det utbrudd av vrede som en kunne vente seg av de sure miner og hatske øyekast fra de hårdt fornærmede. Kvinnene skyndte seg å gi tanker og stemninger en annen retning; de satte i med en vise, som spillemannen også med én gang tok opp på hardingfelen. Den snodige teksten og den kvikke melodien fikk snart også noen av mennene til å synge med, og under sang og klang skjøt båtene igjen for raske åretak hen over det mørke fjordspeil:

SVARTERABBEN [2]

Svarte rabben skulde sta å køyra ve,
kjerringi skulde truska; rett so han kom me
lasse i le, sunde se gjekk hass buksa.
Mannen å merri valt i ai vait, dar lang no
dai å ropte å skreik, ropte pao Knut
åBrita, å kjeringi me te lika.

Knut å ho Brita, gjenta å draing
haurde da tok te skrika,
spraong dai pao dyri adle so ain,
hunden me dai telika;
summe me staong å summe me staur
krydde kring merri nett likso maur;
adle me merri bala,
slepa å slait å hala.

Hundra å nitti vindespel,
nye so sku' dai vera,
laga dai te å smurde dai vel,
laut so aot vaiti bera.
Adle vindespel i stykkje dai brast,
dar stod dai adle endao lika fast,
alt te dar kom ai kjempa
å bar pao ai byr med lenkje.

Kjempao ho kasta byri si ne,
so da i marki glumde,
traiv so i merri nett so i ait kjé,
merri ho laog å stunde:
traiv han i merri, gjorde so ait kast,
kasta ho uppao marki me hast;
dar laog ho spent' å sparka,
rudla seg å grov upp marki.

Svarterabben sku' gje kjempao brø,
hundra å nitti laiva,
sjau smalafall å sjau vaoge smør
å skinn utao sekstan raina,
tolv tønne rjomme, tolv tønne øl,
tolv tønne skyr å tolv tønne mjøl,
slire me kniv å belte,
fyre da han merri hjelte.

Bård og de andre folkene mine brummet også med i førstningen, men de lot ikke til å kunne teksten, og tidde derfor snart still; i bryllupsbåtene var det større mannskap ved årene også, så vi ble snart til akters, og om litt hørte vi bare melodien klinge over til oss.

I den skumring som nu har bredt seg, stiger fjellene jettehøye opp over våre hoder; enkelte av dem taper seg i skyene og synes ved det å bli enda høyere. Fjorden ligger i et halvmørke, som blir dypere ved de tette skylag og skyggene av de himmelstrebende fjell, som sorte og truende synes å stige nærmere sammen for å trampe ned den forvovne som drister seg til å ferdes innunder dem. Men der oppe i et skar ser vi gjennom en flenge i de lavere liggende skyer, at høyt over de andre hever det seg enda høyere fjell; mørkt blånende svever det over de tunge uværssvangre skylag, og den snekledde toppen er hyllet i matt glans fra natthimmelen, som skinnende hvelver seg over den.

Ut fra de dype kløfter og daler, som lik svarte skygger kaster seg inn mellom fjellradene, faller en gufs, som med ett rifler fjordflaten, som når et menneskepust dugger og mørker det blanke stål. I dette øyeblikk er det ingen annen forstyrrelse i den nattlige fred enn disse naturens åndepust, som vi også synes vi fornemmer i det sterke sus fra elver og bekker, og i den krydrede duft som bæres ut over fjorden fra trær og urter,og kveger og styrker oss efter lummerheten. Men freden er ikke å stole på; disse brå vindkastene er de nærmeste forbud om uværet. Her i fjordene er et tordenvær en stor sjeldenhet; men nu glimter lynet med ett over fjell og breer, og skyenes eventyrlige hærskarer trer frem i den flyktige glans av lynslangene, for i det dype mørke efterpå å stå enda eventyrligere for innbilningen. Lyn følger på lyn, skrall på skrall, som rullende og dundrende blir gjentatt av dvergmålet. Det lyder som om den gamle tordenguden er ute og aker i spissen for åsgårdsreien.

Uværet nærmer seg med utrolig fart, og folkene mine, som nu først lot til å fatte hva slags vær det var, halte ut av alle livsens krefter for ånå det eneste landingssted som fantes på lang lei under de stupbratte fjellveggene.

"Da verte ska-vér," sa Bård, da båten var halt på land, og det første voldsomme vindstøt hev seg ned; "vinden kjemme so han skulle vore slepte utor ei hit; gu hjelpe dei so e på fjorden i natt!"

Det varte ikke lenge, så styrtet stormen ned fra breene; hvinende og brusende som et fossefall pisket den fjorden så den sto i et rykende skum; det pep og ulte ut fra kløftene, som om alle troll var sloppet løs og ville overby hverandre i hyl og huiing; og gjennom all larmen var det som vi et øyeblikk hørte menneskestemmer, men ville og opprørte, nesten som naturens egne ulyd. Bård trodde han ved lynblinket hadde sett den ene av de to båtene med kjølen i været langt ute, og tett ved mennene i den andre mot hverandre i slagsmål. Jeg så ikke annet enn glimt og mørke, men så meget er sikkert, at vi hørte et hvin eller et skrik, et håpløst jamrende skrik, ute fra fjorden. De andre hvisket om draug og nøkk; men Bård bød dem gjøre båten klar og kaste alt ut av den; for så snart som været ga seg den minste monn, skulle de på fjorden, "og då," sa han, "då spyrst da um me ha merg i beini og retta hjartelagje." Så rakte han dem øldungen, og sa: "De skal sjå da kjemme te røyne på; ta dikka difor fysste ein tår attepå av bryggja hass Åbmund i Reina."

[1] å uttales i sognemålet som ao (laog, pao, baot), men for å lette lesningen og ikke skape altfor uvante ordbilleder, skriver vi å, av samme grunn kista for kistao etc., og ei for sognemålets ai (ai fait gjait...); da - det, so - som.

[2] Fyrste verset er med tone...


Plankekjørerne

Reiser man om vinteren opp gjennom noen av de bygder i vårt land som har en livlig trelastkommers, kan man knapt unngå å støte på bord- og plankekjørere. Det er ikke noe fornøyelig bekjentskap. De staup og render de huler ut i veiene med sin uvørne kjørsel og de tunge lassene sine, kunne være leie nok - det blir slingring og velting alt i ett. Men det er ingen ting imot å møte disse timberveienes tyranner selv, når de sperrer ferdselen i rekker på tredve, firti, femti lass.

Den reisendes rett og velvære vedkommer ikke bordkjøreren mer enn den planken som ennu ikke er skåret, eller det brennevin som ennu ikke er brent. Han tar hvil midt på veien og sperrer den så lenge han finner for godt. Ferdesfolk får ta til takke med snefonnene langs veikanten, hvis de ikke drister seg til å gjøre krav på litt av den halve veien de har lovlig rett til. Men by ikke bordkjøreren knubbete ord ved en slik leilighet. Da er han like så ferdig med neven, som han er tilbøyelig til fred og rimelighet når han blir buden på en pel brennevin. Men mindre må det ikke være; under hans utrivelige, slitsomme liv blir brennevinet både mat og drikke og klær for ham.

Dette livet, denne evindelige brennevinsdrikkingen gjør dem naturligvis rent dyriske; og plankekjørerne er ikke sjelden utskuddet fra de bygdelag som er utskjemt av naboskapet med byen. Sin selskapelige oppdragelse får de på kipper og hvilesteder, sammen med omstreifende fantepakk og bermen i byene; kalkegutter og slakterlømler som gir fiffkavaleren på Trinserudsalen og lignende danseboder, er det uoppnåelige mønster for den yngre plankekjørende slekt i tale, manerer og levemåte. Sin litterære kost søker plankekjøreren i toskillingsviser som selges av kurvmadammene på gatehjørner og under trapper, og som besynger mord og drap, innbrudd og fryktelige hendelser. Og likevel kan det hende en kold måneklar natt, når plankekjøreren drar til byen med sitt lass, at man får høre en ren, opprinnelig melodi, liksom kjenne eimen av våt, vårlig gromuld. Men når han tomreips reiser hjem igjen, er det brøl og beljing. I flokk og følge huier og skriker de og slår på hestene, som sanseløst farer av sted i mørket. Sledene slingrer hit og dit, alt i ett velter en, og merker, krittstreker og tall på hatter og gråkjoler blir visket ut i snefonnene. Rett som det er, setter en hest ut fra veien, og svinger inn til en gård eller hytte hvor det er brennevin å få, - for av lang vane kjenner de forfriskningsstedene likeså godt som sine herrer. Disse sjofle sjappene merker en på lang avstand på det oppkjørte puddersukkeret i veien.

Jeg minnes et besøk på et slikt hvilested.

Utenfor Borrebekken står hest ved hest for plankelass og tomsleder; noen av dem har en dott tørt høy å tygge på, og sauer og geiter som hører til huset, gnasker med dem. Fjellbønder, som har tatt hvil her med varski-lassene sine, bringer litt avveksling i ensformigheten med sine maleriske drakter og særmerkte skikkelser og ansikter; de sitter rundt en rød- og blåmalet tine og er i lag med nisten under åpen himmel. En og annen kjører har vært nede ved bekken og vannet hesten sin, han trenger seg frem gjennom myldret av sleder og hester, som han skjennes og bites med. Andre viser seg bare i svalen, eller stikker hodet ut av stuedøren for å glo efter sine firbente kamerater.

Inne myldrer det av kjørere, edrue og drukne. Noen av det siste slaget trenger seg sammen omkring skjenken, som ikke er annet enn et stort skap i det ene hjørnet av den lange lave stuen; en lang, tørr kjerring står og skjenker ut blåhvit, osende finkel av en klunkeflaske i et halvpelmål som er brunsvart av elde og flittig bruk. I det andre hjørnet durer det i en glohet kasse av en ovn, og det stinker og damper av snesokker og gråkjoler på karene som sitter eller ligger og drar seg på ovnsbenken. Langs bordet under det eneste vinduet i stuen sitter noen og tømmer halvpel efter halvpel uten å mæle et ord; andre drikker og prater om bordskrivere og planketylvter, om kversill og grosserere, om bakhun og kverke, om Blakken og Borka; og atter andre spiller kort.

"Far min," sa en kjørekar - han var i første stadium av perioden, det blide, meget talende og brautende - "far min solgte Blakken til den svære hallendingen oppe ved bordenden der, han med kortleiken. Han skulle ha 'n for et tjau daler, om han var god for å løfte 'n, og faen salte mitt liv, satte inte karen ryggen under vomma på 'n og løfta 'n som en vott, det gjorde 'n! For det var figgur til kar gett, - ja han er det saktens ennå, som du sjøl kan se. Men det var ute med Gamle-Blakken da. Gubevars, da 'n var ung - slik gamp, skjønner du, har aldri gått for plankelass på Strømsveien; for når han sette beina i bakken, så faen salte meg, sto 'n inte som han var mura! Trur du det kanskje inte, gutten min. Du kan gjøra som du vil - men om føret var så skralt at det skrapa ner-på steina, så dro 'n plankelasset fram. Ja det var faen til gemytt i den gampen. Men det var forbi med 'n da gammeln solgte 'n; for kversilla tok 'n så reint overstadig, så det låt i bringa på 'n som i ei tom brennevinstønne; og så hadde 'n knippa, måtru - bakbeina på 'n var så stive som en skukustol."

"Ja, gjorde inte Borka det samre, mener du?" svarte en liten tykksak som ikke lenger satt sikkert på benken, og av og til famlet ut i luften efter innbilte fluer. "Hu dro sine tre tylvter, og væl så det kanskje, når det lunet var på a. Men faen plugge meg, gikk a inte som ei brur for plankelasset lel. Det var merr det, gett. Du skulle aldri sett makan, hu hadde reint folkevett. Er det inte sant, så la Herren meg aldri drekke en dram mer i mi ti'! Om jeg var så full som ei kaje og skreik og husserte verre enn en gråbein - for du veit en må ha seg en dram til nø'tøft - så neiggu om a gikk fortere for det. Og der vi skulle hvile, der gikk a inn, og fekk a inte fôret sitt, så fant a det sjøl der det var å finne, om så inte je hadde høystrået. Slik merr fins inte i verdens rike. Meyer har a inte bære sjøl - neiggu har 'n ei da!"

Slik ble de sittende og legge ut om hestene sine; de var rent på gråten av rørelse somme tider, og rett som det var, holdt de på å ryke i hop, når den ene ikke riktig ville tro på det den andre fortalte om sin hests enestående dyder.

I nærheten satt en permittert garnisonskar som skulle reise hjem til julehelgen. Han lot til å være en sambygding og god kjenning av de to som satt og kjeklet, og var i følge med noen kjørere som satt oppe ved bordenden og spilte kort. Han gjorde sitt beste for å skaffe fred og forståelse. For å virke mer inntrengende i den retning, og fordi han hadde lyst på en dram selv også, ropte han på datteren i huset, som hadde avløst moren i skjenken, og ba henne bringe brennevin. Men hun var beleiret av en flokk som sto på farten og drakk avskjedssuper, og hørte ham ikke.

"Jomfru, jomfru!" ropte han den ene gangen efter den andre, "la vårs få en pel akkevitt!"

"Slike jomfruer gjør vi 'ta toskjellings bakhôn," kom det fra den halvfulle kjøreren, han som hadde holdt lovtalen over Borka. Han satt og flirte svinepolisk over knotingen til artilleristen.

"Jaggu er a ei dokke for deg likevel," sa han som holdt på Blakken, han reiste seg og gikk bortover mot piken som endelig kom med brennevinet.

"Å neste lørdagsaften så kommer jeg til deg, å da har jeg talsmann med meg; å la meg nå se at du steller deg bra å holder deg løstig og gla' - sa'o -,"

snøvlet han, trampet takten med føttene og nærmet seg med allslags forlibte og nærgående fakter.

"La gu'dotter mi i fred!" sa hallendingen, som satt mellom kortspillerne.

"Gu'bevars, Baskerud'n, ta inte så hardt på vei; je er bare litt spøkefull," sa plankekjøreren blid, og fortsatte sin hylding på en slik måte at den feirede uavbrutt måtte frabe seg den. Men så reiste hallendingen seg under en stans i kortspillet, tok tak i ham med den ene hånden og satte ham ned på en stol så den røk i stykker under ham.

"Du lyt fara åt som folk, elles får du med meg å bestelle," sa han med eftertrykk.

"Det skulle rø'e faen ha no med han å bestelle! Men inte for det, je har kanskje lagt likså god kar på ryggen, og væl så det," mumlet kjøreren mellom tennene, da hallendingen snudde ryggen til.

Denne hallendingen som det sto slik age av, og som opptrådte med slik fynd, var en høy mann med stor nese, kvast blikk, og i det hele tatt en meget bestemt ytre. Han spilte kort med tre plankekjørere med nokså tåpelige, men likevel bondefule fjes. Det var klart at de hadde lagt seg om hallendingen for riktig å plukke ham; han lot til å være en kakse i sammenligning med resten av det lurvete selskapet. På bordkjørervis holdt de de skitne, krøllete og medtatte kortbladene sammenbøyde inne i hånden, men likevel kikket de i kortene, både seg imellom og i hallendingens, gjorde miner og tro hverandre på føttene. De sa ikke stort mens de spilte, slo bare kortene i bordet, nu og da med et lite ord, eftersom spillet krevde det:

"Du gir."

"Labola, beis og spell!"

"Kom med penga!"

"Sett på, eller gå ta spellet!"

På latterskrallene og banningen kunne en høre hvordan lykken snudde seg.

Hallendingen hadde tapt i begynnelsen. Men da han var borte den lille vendingen for å hjelpe guddatteren, merket han at de andre stakk hodene sammen og fusket i kortene. Fra nu av tok han seg bedre i akt, men han lot seg ikke merke med noe. Han hadde hell med seg og fikk gode kort på hånden, og han var dessuten en bedre spiller enn de andre også; derfor varte det ikke lenge før han hadde rensket dem alle tre.

"Hosdan i helvete henger detta i hop?" utbrøt den ene av spillerne og skulte stygt bort på hallendingen, som strøk til seg de siste pengene. "Har je vinni ei kule, så er kortmakeren en skjelm! Je mener faen sjøl står i korta, je!"

"Trur du kanskje inte je speller realt, je heller?" spurte hallendingen og reiste seg truende i hele sin mektige høyde.

"Je trur inte anna," svarte bordkjøreren. "Men er det da inte reint forsett! Her har je sitti med goe kort den eine kula etter den andre, og inte kommi ut. Hadde je inte både beisen og spellet forrige gangen kanskje?"

"Spar-esset, veit je."

"I helvete hadde du spar-esset!" svarte en av de andre, som var blitt godt på en kant; "så du inte at spar-esset datt i golvet og blei så rent avreid at det inte var nyttendes?"

"Tøys og tull, je hadde beisen," sa hallendingen. "Dere så jo je hadde halv trompmarjas? Je satt med spar-dama på handa, og kongen lå på stokken, så fekk jeg labola attpå; så måtte je vel ha vønni ut da, skulle je tro."

"Nei så faen klore meg om du hadde vinni ut!" svarte kjøreren. "Du hadde att tre streker, hadde du. Hosdan kunne du ha kommi ut da?"

"Ryk til helvete, din rakker!" ropte hallendingen, og nu tok sinnet ham. "Hadde je att tre streker, Krestjan?" spurte han den tredje av medspillerne sine, som hadde sittet og stirret sløvt frem for seg, og ikke mælt ordet under hele oppgjøret.

"Jaggu hadde du," fór denne opp, - "ja faen hogge den som det hugser! Men rarest var det med 'n Anders, som hadde slike stående kort - som det var seendes ut til - at inte han kom ut. Kanskje du har slumsa brennevin over streka dine du, så du har vørti av med dom på den visen?" føyde han truende til. Så satte han i: "O brennevin, vår trøstermann, sann! Lae-lae-lae-lae! Vi bruker deg imens vi kan, san! Laelae! Laelae!"

"Hold kjeft, din fyllehund!" ropte hallendingen. "Kanskje du trudde du skulle vønni ut den siste kula og?" spurte han den kjøreren som først bød til å krangle.

"Jaggu tenkte je på det. Hvem dævelen kunne veta du skulle kaste ruteresset og holde att spar-dama, så mye spar som det alt hadde gått?"

"Det kommer seg ta det at je kan spelle je, ser du," ertet hallendingen.

"Je har, dævelen skrape meg, spelt kort før i dag, je au, skal je la deg veta, din nesegris!" sa kjøreren sint; "men når faen er ute, så er 'n ute, enten han kommer fra helvete eller fra Ha'land!"

"Faen?" sa artilleristen, som hadde satt seg bort til selskapet. "Faen? Je visste inte av at han hadde vært ute sia i fjor. Da var 'n ute om julekvelden, hørte je."

"Å sier du?" sa kjøreren - det var greitt å skjønne han var glad over åkomme inn på noe som kunne få hallendingen til å glemme ukvemsordene. "Va 'n ute om julekvelden? Hosdan bar det til, det da?"

"Det bar til så at han reiste nordetter," svarte artilleristen.

"Men hosdan bar det til at han reiste nordetter da?" spurte plankekjøreren ivrig.

"Ja, hvissom atte je inte var så tørr i halsen så," sa artilleristen og hostet; "men je er så full av krim og kulde at je mest inte får opp kjeften."

"Ta deg en dram, gutten min, så blir du nok bra for kversill og kverke," sa plankekjøreren, og skjenkte i av den halvpotten hallendingen hadde bestilt til trøst og husvalelse for sine ribbede spillebrødre, og så sang han med beveget røst følgende lovsang til brennevinet:

"O søde klare brennevin!
du er min livsens mellemsin,
du er mitt hjertes fogdrial,
mitt blekk, min penn, min lindrial - al - al!"

Da han var ferdig, rakte han glasset til artilleristen. Denne ble rørt over så meget oppmerksomhet; han ville ikke være mindre høflig, og forsøkte gang på gang å reise seg. Men han hadde gått på rangel hele dagen, så tingen var ikke så grei, og han klarte det ikke før en kom til å stødde oppunder.

"Har du knippa? Du er jo så stiv i bakbeina som et båsnaut," sa kjøreren. "Se der har du drammen din, og vælmålt er 'n; ta så munnbittet mellom tennene og la kjeften tråve."

"Takk som byr," sa soldaten. "Gledelig jul like til påske! Skål!"

"Det skal mye pepper til å fylle ei merr," sa plankekjøreren med et grin, da han så artilleristen stikke halvpelmålet ut til bunns. "Men la vårs nå få høre hosdan det bar til med faen."

"Ja, det skal je si deg opprektig, det; det bar til slik at det var en artillerist som hadde fått permisjon og skulle reise him til julehelga, akkurat som je nå, skjønner du. Han la i vei om julekveldsmorran. Men da han kom opp i Lakkegata, og rektig skulle til å ta på veien, så trefte 'n noen kammerater. Dom kunne veta det at han hadde penger, av det han var i ferdingsveien - og så skulle dom drekke avskjedsskål da, og han var inte den som sa nei til det, for han tok seg gjerne en tår til nø'tørft. Dom gikk inn til en bøker, og der satt dom og drakk hele dagen. Han ville av gårde mange gonger, for han skulle helt til Solør, måveta, og han syns det kunne væra på tia, om han skulle rekke helt fram til trea dag jul. Men dom sleppte'n inte før klokka var seks, og da hadde'n inte att flere penger enn tre mark og nitten skjelling. Så labba 'n oppover da; men det gikk smått, for det var subbete føre. Og han gikk og stampa og stabba i den lause snøen. Full var 'n au, måveta, men enda var 'n god for å holde seg på bena, og hosdan det var eller inte var, så hadde 'n da fått dradd seg oppover Sinsenbakken. Der kom det kjørendes etter 'n en svær mann i brei-slea med en stor, staut, svart hest føre.

"Å skal du hen?" spurte mannen.

"Je? Je skal nok til Solør, je far," svara 'n.

"Dit skal je au, og det i kveld," sa mannen.

"Skal du dit i kveld? Du kjører fort au da. Andre bruker et par dager, og væl så det, om dom har hest sjøl."

"Å ja, men je har slik aparte fresk hest je," sa mannen. "Sett deg i, skal du få fri skyss, og fresk skyss au," sa 'n.

Jaha, han takka tel, og sette seg oppi, og så fauk dom av gårde så han hadde nok med å holde aua oppe. Dom gjorde inte veien lang, de kara. Da det lei på kvelden, så sa mannen: "Nå er du ved hjemmet ditt," og da artilleristen fekk opp aua rektig, og fekk sett seg om, så så 'n det at han var utafor gården til far sin, og han til å takke for skyssen det beste han hadde lært. Men da dom skulle skilles, så spurte 'n:

"Å skal du hen, du da?"

"Å je," sa mannen, "je skal bort i grannegården her og holde over ryggen på ei jente."

"Ja så," sa artilleristen. "Skal du det." Han tenkte inte no ved det han, for han var tung i hue både av fylla og etter reisa; men da han kom inn i stua, slo klokka ni, og det var med det samma dom skulle setta seg til bords og ta på med julegrauten.

Andre dagen fortalte 'n for fresk skyss han hadde fått, og så sa 'n det som mannen hadde sagt da dom skiltes, om at han skulle til grannegården og holde over ryggen på ei jente.

Dom undres på hå det kunne væra for en kar, og trudde mest det måtte væra en skøyer ta disse lastehandler-fullmaktene eller flisefutene, som farer over bygda der oppe. Men best dom satt slik og funderte på detta, kom dom i hau at det var ei jente borti grannegården som var med barn, og med det samma kom det inn en og fortalte at budeia hadde fått en unge om natta; den hadde hu tatt livet av med ei øks og lagt i grisetrauet. Så skjønte dom hå det var for en kar som hadde reist nordetter. Det var faen sjøl."

"Fy, detta var fælt ti gjerning. Men inte ville je kjørt med 'n," sa den ene kjøreren som hadde vært så ivrig for å få soldaten til å fortelle. "Men hosdan fekk dom faen ut igjen?"

"Det veit je faen inte," svarte artilleristen. "Je har inte hørt anna enn at han reiste stabbeint til helvete att, da han var ferdig."

"Ja, men han pleier væra vrang å få ut att. Mang en prest rår mest inte med 'n, når 'n hogger seg rektig fast," ble planekjøreren ved.

"Det trur jeg væl," sa en annen. "Når det er slik en skarveprest som oppi bygda deres, så gjør nok faen det han vil. Nei, réal kar må det væra, han må inte væra fôra med bresk og bakhôn, og inte fara med filler og fanteri, den som skal mane faen. Svarteboka må 'n skjønne likså godt som kakjisma, og væl så det."

"Det var sant det, Anders Smestadbakken," sa artilleristen. "Je har hørt giti en prest som var kar til det. Det var Røykenpresten. Morbror min fortalte det, for han var på Branes og i Røykenbygda den tia. Han hadde svarteboka, og han kunne lesa i a likså godt framlengs som baklengs, og han kunne løse og binde på én gang. Gu' bevars for mann det var, både til ålegge ut og til å mane faen! Det var en gong mens 'n morbror var sånn en framslenging, så var han med 'n en søndags efta ne-på Tangen hos en som faen dreiv slikt et forskrekkelig spell med - det var nok en kjøpmann, trur je. Det hadde vært en bråta der, både med prester og andre som hadde prøvd seg med 'n det beste dom kunne; men det var inte råd skapt, for faen blei verre og verre med hver dag. Til sist så sendte dom da bu 'etter Røykenpresten. Det var enda litt utpå høsten i verste høstbløyta. Ja, han kjørte til Gullaug i Lier og sette over Dramsfjorden til Tangen om søndags eftan, og 'n morbror var med. Men aldri før var han kommet inn der, før det tok på å hvine og pipe i hver evige veggsprunge. Men så sa Røykenpresten: "Det hjelper ikke at du piper, du får flytte." Og inte før hadde 'n sagt det, så fór faen opp igjennom skorsteinspipa som en svart røyk, og det var mangfoldige mennesker som så 'n. Så blei det rolig da, måveta, og presten sette over fjorden igjen og kjørte himover. Men da han var kommet et støkke opp i Gullaugkleiva, blei det mørkt, og aller best dom kjørte - han morbror gikk enda utmed, - så ryker karjol-akselen tvert av på to steder, så hjula trilla nerover kleiva.

"Hå hå, er du slik kar!" sa Røykenpresten, "så skal du pine død også få noe å bære på. - Sett deg på, Per, og hold deg vel fast," sa han til 'n morbror.

Og da kan det vel hende det gikk; så snøgt er aldri noe menneske kommet fra Bakken til Grini. For det sa 'n morbror han gladelig skulle gå til tings og dø på, at dom fór mere bort igjennom været som på ei skjekte enn dom holdt seg etter veien. Men når dom holdt seg til marka en liten stubb, så spruta søle og gnister om øra på dom, så dom så ut verre enn faen sjøl da dom kom fram til prestegården.

"Nå skal du ha takk for skyssen, gutten min," sa Røykenpresten - en kan nok veta hvem det var han sa det til; "men gå nå efter karjolhjulene mine i Gullaugkleiva og sveis akselen du brøt i stykker, så kan vi være kvitt for denne gang," sa 'n og han morbror hadde inte fått opp den eine sælapinnen engong, så var karjolaksenen som da dom reiste av gårde med 'n. Men det lukta svovel både av hesten og karjolen visst over tre veker etter.

Men så var det sia en gong han morbror tente på Huseby i Lier, at faen holdt slikt leven på Stor-Valle hos 'n Åge Sandaker, at dom nesten inte kunne få fred for 'n hverken natt eller dag. For denna Åge Sandaker hadde selt sjela si til 'n har je hørt; visst er det at det fans inte slemmere kropp på mange mil. Dom sa at faen hjelpte 'n med allting, og hele bygda lå 'n i krangel med. Men så var det ei natt han morbror kom kjørendes med et plankelass fra Svangstranda, og da han kom forbi Stor-Valle, så hørte 'n at det var folk inne der; dom slo i bordet og var usams. Han stana og lot hesten hvile litt for moro skyld, for han tenkte det alltis kunne bli slagsmål; men så med ett fekk 'n se så skjellig at faen sto med beina i takgluggen og bøyde seg ner til stue-vindøyet, og han var så lang at han måtte slå bukt på seg, så han sto kroket som en feleboga. Men rett som det var, tok 'n til å dundre på vindusposten så 'n morbror blei reint fælen, for det var akkerat som tora skulle skrelle, og 'n morbror slo på og kjørte alt det han orka.

Så var det en annen gong dom spelte kort der og bante og turnerte. Det gikk så reint gæli med de andre, men Sandaker'n vant den eine kula etter den andre, og han spelte dom mest til fant. Rett som det var, datt det ner et kort på golvet for en av dom, og han bøyde seg ner og skulle ta det opp; men så fekk 'n se at faen satt under bordet og hjelpte Sandaker'n, og kloa hadde 'n slått om bordfoten. Så sendte dom bu' på Røykenpresten, og han kom på timen, for han var inte sein til å komma avsted når han skulle mane. Han tente to kjerkelys og sette dom på bordet. Inte før hadde 'n begynt å lesa opp, så slepte faen bordfoten og kasta kortleiken etter presten, så arg var 'n.

"Tenker du å få meg ut, Krestjan Svartserk?" sa faen. "Du er en tjueradd, for du har støli et trådnøste og en brødskalk."

"Trådnøstet tok jeg for å bøte min brok, og brødskalken for å stille min hunger," svarte presten og mante igjen. Men faen ville inte ut. Så tok presten til å mane og mane så det begynte å brake og knake i faen, for det braut 'n for hardt.

"Får je lov til å gå gjennom pipa?" sa faen.

"Nei," svara presten, for hadde 'n fått lov til det, hadde 'n rivi med seg taket med det samma kanskje.

"Får je lov til å gå gjennom pipa?" sa faen.

"Nei, her skal du ut, min mann!" sa presten og bora et lite hol på vindusblyet med ei stoppenål. Og der måtte 'n ut, enten han så peip eller låt, men ut måtte 'n.

Så var det stilt ei stund. Men mot den tia han Åge skulle til å dø, begynte faen å grassere igjen i Lier, og det både på Stor-Valle og annensteds. Ved det leite var det ei jente i en plass under Linnes som hadde fått en lausunge. En søndags efta som hu sto på Vikerbrua og kopte og glante ner i vannet, kom 'n til a som ei stor svart bikkje og slikka a på handa, og med det samma kasta hu ungen til elvs. - Og på Stor-Valle blei 'n reint desperat gælen, - og det var nå inte å undres på, for han gikk der og venta det eine året etter det andre på at 'n Åge skulle slokne; men han Åge levde like ratt han, og på slutten trudde folk mest at han hadde snytt faen au. Ja det var mye til kar, den Åge, men styggere mann skulle ingen ha sett. - Nå ja, dom visste inga anna råd da enn å sende bu' på Røykenpresten. Da han væl var kommet inn og hadde sagt godkveld, så skulle 'n setta seg ner på en stol. Men i det samma kom det én og nappa unna 'n stolen, så hele presten datt i golvet. "Kom med en tom brennevinsbuttel mor," sa presten - for nå var han blitt sinna - og da han hadde fått buttelen, tok han til å mane og mane så det ordentlig krak i alle dom som i stua var. Og aller best det var, kom faen inn gjennom nøkkelholet, og så krøp 'n og peip og vispa med rumpa som ei bikkje bortover golvet til Røykenpresten, og ner i brennevinsbuttelen måtte 'n. Da han væl var kommen neri, slo presten i en kork, og så sa 'n: "nå skal du, faen gale meg, være min gris!"

Sia den ti' fornam dom inte noe til faen på Stor-Valle."

"Det var sugg til prest," kom det fra en av kjørerne.

"Ja, men Akerspresten han var bedre likevel," sa en annen, "for faen blei så redd da han fikk se 'n at han tok tråvet med det samma. Det var inte langt unna det hendte, skal je tru; der han holder nevan sin, denna Hal'andsbonden, står det fire merker i bordskiva etter klørne hans."

"Å er det du sier?" spurte artilleristen ivrig og glodde på bordskiven. "Har faen vært her det har je aldri hørt. Detta får du fortelle vårs, sia vi snakker om 'n likevæl."

"Kan så," svarte kjøreren; "folka i huset er gått ut, ser je; for en skal inte tala om tau og strikke i hengt manns hus, sier dom for et gammalt ord. Det bar til slik da at det satt noen kjørere her og spelte kort og tok seg en halvpel iblant når dom kunne trenge det, og væl så det kanskje. Enten mannen var med eller inte, det skal je inte kunne si for visst, men je trur nok han gikk tel og fra mellom brennevinsskapet og kortleiken. Men så kom det inn en med lovotter på; først satt 'n og så på litt, og så så 'n i korta. Sia tok 'n et slag med dom, og drakk med dom gjorde 'n au. Men åhan tok i, eller å han gjorde, så hadde 'n lovotta på. Så skulle dom ha seg litt mat da, for det hadde nå mest gått på brennevin før om kvelden. "Men i Jøssenamn, eter du med votter på au du da?" sa en ta dom, for dom var nå liksom litt arge på 'n for det han hadde tatt dom så stygt. I det samma hogg faen nevan i bordet så klørne satt tvers igjennom. Så skjønte dom ådet var for en sugg dom var i lag med, og så sendte dom bu' etter presten i Aker; men da han kom, måtte faen ut, for han syntes at presten var mye styggere enn han sjøl var."

"Fløtt på fingra dine du, så vi kan få se merket i skiva," sa en av kjørerne som hadde spilt kort med hallendingen, og ga ham et skubb på armen.

Det gikk en truende sky over hallendingens ansikt, men han flyttet rolig på hånden. Kjøreren så efter, men fant ikke noe merke.

"Tar du bort merket au? Han Anders sa jo det sto under nevan din. Hå, hå! får je se klauvene dine," sa han med et stygt grin, og tok efter hendene på hallendingen; en av de andre grep lyset og ga seg til å kikke efter føttene hans under bordet. Men da reiste hallendingen seg og slo knyttneven i bordskiven så den sprakk endimellom.

"Ja du skal få se klauvene mine, og Di skal få kjenne dom au, koper!" ropte han og holdt den brede knokete neven sin opp under øynene på dem. "Ut, på dør, Di skal inte vara i hus med folk, merraflåere som Di er! Ut sier je!" ble han ved, og slengte døren opp på vidt gap.

"Trur du kanskje vi er redd deg da, suggen?" ropte en av dem. "Nei, inte om du så hadde klør som herifra og til Gjelleråsen heller! Hei, nå skal du pine dø' i heisen, du au!" Han gjorde et hopp bort imot hallendingen og knipset ham under nesen.

Hallendingen svarte ikke et ord, han tok bare karen i nakken og satte ham hodestups ut på gården. Artilleristen tok parti med plankekjørerne. Da de røk på hallendingen, lurte han seg bak på ham, tok tak i akslene hans, satte kneet mot ryggen og prøvde å bryte ham over ende. "En om én, og to om faen!" skrek han; men da hallendingen merket knepet, samlet han all sin overordentlige styrke, flyttet høyre fot frem og satte krumrygg, grep bak seg og tok tak i benene hans og kastet ham, med et bråkast av overkroppen, på hodet over seg ut gjennom døren. De to andre tok han i strupen en med hver hånd og hev dem baklengs efter.

Under dette levenet ble kjøkkendøren åpnet; konen i huset, datteren og et par andre kvinnfolk kikket inn, skremte og nysgjerrige.

"Du rydder stua du," sa konen.

"Je er nødt til det," svarte hallendingen. "Når en inte får vara i fred for kleggen, så lytt en viske 'n ta seg."

"Ja je skal viske deg, enten du så er faen sjøl eller mor hass!" sa en av kjørerne, han kom inn igjen sammen med artilleristen, blodig i ansiktet. Han prøvde å drive til hallendingen med et stykke av en bendestang, men hallendingen bøyde behendig unna for slaget, slo igjen døren og rev standen ut av hånden på kjøreren.

"Du er nok en hardhaus, men nå skal vi prøve skallen din," sa han; i det samme tok han karen i akslene og kjørte ham mot døren med slik kraft at han med et brøl fór ut gjennom dørspeilet, som ble splintret i mange stykker.

"Jaggu trur je det er sjølve faen; for da je braut på'n var det som je braut på en bastu-vegg!" sa artilleristen, han tok til bens ut gjennom kjøkkenet.


Gullfebla

Det var en gang en gårdmannskone på Solheim i Hallingdal, som var så gjerrig at det ikke var måte med det; hun sultet både folk og fe; hennes egne barn var helt grågule av sult, og når de kunne stjele seg til å få litt mat enten på stabburet eller hos fremmede, slukte de den som ulver, eller som de ikke hadde smakt mat på åtte dager.

Barna måtte finne seg i å sulte; de torde ikke si noe; de torde ikke gråte heller, når hun så det, ellers fikk de av bjerkeriset, som satt under bjelken i taket; men når de kom ut, løp de ned til husmannskona i Glittreplassen, - hun hette Ragnhild -; der gråt de og klaget sin nød; og hun delte de smulene hun hadde, mellom dem og sine egne småbarn; men ofte hadde hun ingenting, så hun sultet, både hun og småene hennes, stakkar. Hun hadde bare en eneste ku, men den passet og stelte hun så vel. Rett som det var, dro hun eller mannen med skikjelken opp i fjellet om vinteren etter et lass mose til den, og kua trivdes vel og ga så meget melk, at de nesten hadde nok alle sammen. Men mor Solheims krøtter, de hadde det ikke for godt: i vintertiden fikk de nesten ikke annet til fôr enn granbar og hestemøkk, og det var som en ren høytid når de fikk en dott ku- eller renmose; men hun hadde det også igjen på melken; den var så dårlig og tynn at det ikke fantes fløte på den, og den dudde ikke til annet enn å blande i vellingen eller til å koke ølost av. Krøtterne, de kunne nå ikke si noe til henne; men de så på henne, ja de så på henne med de store, dypsindige øynene sine, så det måtte gått henne til hjertet, om hun hadde hatt noe, og de slikket henne på hånden, når hun kom opp i båsen til dem, med de brede tungene sine; det var vel fordi hun ikke sultet dem rent i hjel. Men om våren skulle du sett dem, når de kom ut. Da var der ikke annet tilbake enn skinn og ben, og så dårlige og utmagret var de, at benene ikke ville bære dem, men de falt over enden hvert øyeblikk. De tålte ikke den friste luften, men tumlet omkring som drukne.

Ragnhild sa nok til henne hvor uforsvarlig det var å fare slik med folk og fe, men det brød hun seg ikke noe om, for Ragnhild var bare en husmannskone, og hva hun sa, syntes hun hun ikke behøvde å ta seg nær av.

Men så skulle de bygge opp ny låve et år, for den gamle var råtten og nær ved å falle ned, og den var så åpen at det både regnet og skinte sol tvers igjennom den. De hadde en tømmermann til å bygge den nye, og han hette Per. Det var en flink mann til å arbeide, og en dyktig arbeider må ha dyktig kost; men han fikk lite, og dårlig var det han fikk. Hun ga ham ikke annet enn sild og velling, men han sparte ikke kjerringa heller. Hun kunne nesten ikke snakke til ham uten at han fortalte henne hvor slem hun var, og bestandig sa han det så hvast at kjerringa til slutt nesten ikke torde snakke til ham.

Da han hadde tømret mange omkvarv sammen og satt høyt oppe, gikk Solheimskjerringa en dag forbi. "Du drar deg opp, du Per," sa hun.

"Å ja," sa han - gretten var han - "jeg prøver nok å dra meg opp, jeg; men silda og vellinga, de trekker meg ned." Med det mente han at om han fikk bedre kost, ville arbeidet gå raskere fra hånden.

En søndag satt Per og bladet og leste i almanakken. "Hva spår almanakken nå, Per?" spurte kjerringa. Hun mente formodentlig hva slags vær den spådde.

Men Per svarte: "Den spår ikke annet enn sild og velling og velling og sild, og sild og velling og velling og sild."

Kjerringa sa ikke noe til dette, men siden den tid var hun ikke fullt så slem til å knipe på kosten; det var slett ikke fordi hun syntes at det var galt, men hun merket at det satt en slem munn på Per, og hun var redd for at han, som fór vidt på tømring, skulle føre henne ut blant folk fordi hun var så nisk.

Da sommeren kom, og det ble grønt og blommer, og fuglene sang i hver busk, reise Solheimskjerringa til seters; men hun kjente ikke hvor fint det luktet av blomstene; hun hørte ikke fuglene sang, for både hun og fehunden og jentene hennes hadde nok å bestille med å holde de forsultne krøtterne sammen. Hjemme hadde de gått og gnaget, til bakkene i hagen nesten var bare, og hver gang de nå så en grønn flekk eller noen gresstrå eller friske løvbusker i lia, ville de bort og smake på det; kalvene og kvigene rente omkring og sparket bakut, så det var en lyst å se hvor muntre de var; de gledet seg nok til de fete fjellbeitene.

De kom først sent til setra, og da de hadde stelt fra seg, kom en av jentene inn og sa at det gikk en stor fremmed geit ute på setervollen; den hadde forgylte horn, og det skinte i den som om ragget var silke, sa jenta.

"Skulle noen ha hørt slikt snakk!" sa kjerringa og skulle ut og se på geita; men hun kunne ikke se at den hadde forgylte horn, og ragget på den syntes hun ikke var annerledes enn på hennes egne geiter, Lok og Strandt.

Men som hun sto der, hørte hun det sang så vakkert langt borte fra fjellet:

"Vil du bytte bu,
Gullfebla for ei ku?
Vil du bytte bu,
Gullfebla for ei ku?"

Men kjerringa ble vel sint, kan du tro! Hun innbilte seg at det var en av naboene hennes som ville erte henne og gjøre narr av henne, fordi hun var så gjerrig. Hun skrek og bante at hun ikke hadde så dårlig ku at hun ville bytte den bort, om de bød henne en hel tylvt med raggete geiter, og så jagde hun geita av setervollen langt bort igjennom småskogen.

Da begynte det å kaue borte i fjellet:

"Kom hjem, kom hjem,
du vesle Gullfebla mi!
Kom hjem, kom hjem,
du vesle Gullfebla mi!
Gullfebla!"

Og så blåste det så vakkert på lur langt borte, og det klang igjen fra alle berg og hauger, til den siste lyden svant hen langt, langt borte i det høye fjellet hvor sneen lå.

En stund etter reiste Solheimskjerringa hjem, og da fikk Ragnhild Glittre lov å reise til seters med sin blåsidede ku; hun skulle være der og hjelpe jentene med seterstellet. Og det kunne de nok stå seg på, for det fantes ingen flinkere enn Ragnhild til det. Når hun var på setra, var det liksom allting gikk av seg selv og gjorde seg selv, og aldri fikk de gulere smør og lysere ost enn den Ragnhild kjernet og ystet.

Men en kveld, da hun og budeiene satt og melket, ble kyrne rent galne; de spente og sparket, som om kleggen var etter dem, og de ville slett ikke stå stille som ellers. Den store rødsidede stuten begynte å brøle, og med ett rente den like mot grinden og slo opp et fælt brøl. Ragnhild så opp med det samme; hun syntes tydelig hun så det fløy en over skigarden, men hun kunne ikke skjelne hva det var som fløy så fort; for hennes øyne så det ut som en skinnfellfille. Men det var bundet et bånd om halsen på den blåsidede kua til Ragnhild med det samme. De tok det straks av, men alle trodde de at huldra hadde satt det på; og at det var henne som Ragnhild så sprang over gjerdet, det trodde de fullt og fast. Mens jentene var inne med melken, hørte Ragnhild det var en som ropte på henne. "Ragnhild!" sa det.

"Ja, her er jeg," svarte Ragnhild.

"Vil du bytte bu,
en geit for ei ku?
Vil du bytte bu,
Gullfebla for ei ku?"

sang det borte fra bergveggen.

Jeg mister vel kua likevel, siden du har bundet bånd om den, tenkte Ragnhild; derfor er det best jeg sier ja og bytter.

"Å ja," sa hun, "jeg vil bytte!"

Tidlig, tidlig om morgenen, før sola spratt, kom Ragnhild ut på vollen. Der lå Gullfebla oppe på en stor stein like mot klare morgenen, med forgylte horn, og den var så vakker og fin at det ikke fantes make til den i hele Hallingdal, og så stor at den var nesten likså stor som en liten kvige, og det var ikke meget om å gjøre at den melket likså meget som en liten ku. Da Ragnhild reiste hjem fra setra, tok hun geita med hjem til småbarna sine, og de ble vel glade, fordi de skulle få geitemelksvelling! De både danset og sprang. Men enda større glede ble det på dem, fordi de skulle få en geit, og det en geit med forgylte horn og ragg så fint som silke. De bygget et lite hus til den og plukket fôr, både løv og bark og granbar og mose, for at de kunne ha noe å gi den til vinteren. Om dagen var Gullfebla selv ute i skogen og fant løv og bark, og om kvelden kom den hjem med yveret fullt av den feteste og deiligste melk.

Men da det led til jul, fikk Gullfebla to kje, og da ble barna til Ragnhild Glittre enda gladere enn før. De tok dem inn i stuen og pyntet dem så godt de kunne, og når geitekjeene klatret opp på bordet, på peishyllen, eller sto med alle fire ben på en sengestolpe, da lo de og klappet i hendene av glede. Til sist fikk geita så mange kje at Ragnhild kunne selge dem og kjøpe seg både ku og hest, for det var det beste geiteslag som noensinne hadde vært i Hallingdal, og barna de levde både godt og vel, og er de ikke døde, så lever de ennå.


Prestens mor

Det var en gang en prest og en klokker, slik som det er i mange bygder. Klokkeren var rik, og presten var fattig, og enda han var en lærd mann, var han alltid rådløs; men klokkeren visste råd for all uråd, og næringsvett hadde han som både korp og skjære.

I den bygden var det skikk at de gjorde pølsegjestebud i slaktetiden om høsten; det syntes presten han ikke hadde råd til, men han visste ikke hvorledes han skulle slippe det heller, derfor sendte han bud til klokkeren og spurte ham om råd.

"Det var vel noen sak," sa klokkeren. "Si det De far, at det er kommet tyver på gjøstien og har stjålet slaktene Deres, så slipper De hele pølsestellet."

Det syntes presten var et godt råd; men om natten kom klokkeren selv, brøt inn i gjøstien og stjal alle svinene til presten. Da presten fikk vite at svinene var stjålet og borte, visste han ikke annen råd enn å sende bud etter klokkeren, og han lot ikke annen råd vente på seg.

"Hva er der på ferde nå far?" sa han, da han kom inn til presten.

"Å, Gud trøste og hjelpe meg arme mann," sa presten, "nå er det hendt det vi snakket om!"

"Hva var det da?" spurte klokkeren.

"Svinene mine er stjålet!" sa presten.

"Ja, ja," sa klokkeren, "hold på å si det, så slipper De å gjøre pølsegjestebud!"

"Nei, nei, ikke slik! det er virkelig sant, her har vært tyver; de har brutt seg inn i svinestien og tatt svinene mine, riktig stjålet dem bort!" sa presten.

"Det var rett, far," sa klokkeren, "hold på å si det, slik som De sier det til meg, så tror folk det er sant, og så slipper De å gjøre pølsegjestebud."

"Nei, hør nå, det er sannelig så som jeg sier; det er ikke noe oppspinn!" sa presten, "her har vært-"

"Ja, ja, gudbevares far, De behøver ikke banne, jeg vet det jo nok; vi får ikke noe pølsegjestebud, kan jeg høre," sa klokkeren og ble ved med sitt, og alt det presten fortalte og forsikret, så fikk han ikke noe råd med klokkeren, og ikke fikk han annet svar heller.

En stund etter kom presten til å grunde på hvordan klokkeren kunne være rik, enda han satt i små innkomster, og han selv fattig, som tok meget mer inn både i offer og tiende og alt det som godt var. Det kunne han slett ikke begripe; men han begynte å tenke både ett og annet, og kanskje han hadde hørt noe om at klokkeren åt flesk oftere enn andre folk; men nok er det, han hadde stor lyst til å få greie på det, og så fant han på at han skulle si til klokkeren at han måtte reise bort, og imens ville han ha satt pengekisten sin inn hos ham. At det ikke var penger i kisten, det kan en vite; der var ikke annet enn prestens gamle mor, en tørrhård, krokrygget kjerring som lå nedi der og gnavlet på en osteskorpe, og hun skulle passe på og høre etter, og se om klokkeren hadde dradukke, eller hvorledes det hang sammen med rikdommen hans. Ja kisten, den ble satt inn i stuen. Om kvelden begynte barna til klokkeren å skrike på mat. "Har dere tid å bie til jeg får laget til noe!" sa klokkerkjerringen. "Kan vi ikke få noe av presteflesket, da mor!" skrek barna.

Da prestens mor hørte det, gløttet hun på kistelokket og tittet etter flesket. Klokkeren merket det vel, men han lot som han hverken hadde hørt eller sett noen ting. Men om natten, da de andre sov, sto han opp, tok med seg en øks, lukket opp lokket på kisten, slo prestens mor for pannen med øksehammeren, puttet osteskorpen ned i halsen på henne og slo lokket igjen.

Dagen etter kom presten og sa at han hadde fått annet sinn, han ville oppsette reisen til en annen uke; kisten kjørte han med seg, og da han vel var kommet hjem, lukket han den opp og spurte: "Mor, fornam I noe om klokkeren har tatt flesket mitt?" Moren svarte ikke, men lå og gapte med osteskorpen i munnen, og presten ble bedrøvet, for han trodde hun var kvamnet i kisten, fordi han ikke hadde boret noe hull som hun kunne puste igjennom, og så hadde han glemt å gi henne drikke med. Nå måtte han ha bud til klokkeren igjen, og spurte ham om han kunne få ham til å begrave henne i all stillhet. "Er hun kommet ille av dage da?" spurte klokkeren. Nei, det var hun ikke, sa presten; men han syntes det var leit at hun var død så brått, og derfor ville han gjerne gi ham 10 daler, om han kunne få ham til å begrave henne i all stillhet. Nå, når han fikk 10 daler, sa klokkeren, skulle han begrave henne, men han sa ved seg selv, "nå skal du ha igjen det peket du tenkte å gjøre meg", tok så kjerringen, puttet henne i en sekk og gikk avsted med den. Da han kom hjemover, så han det lå en kremmer og sov i solbakken, og en stor kramkiste sto ved siden av ham. Klokkeren var ikke sen til å få opp kisten og klemme prestens mor nedi. En stund etter kom kremmeren til klokkergården og spurte om de ikke skulle handle. "Nei," sa klokkeren, "jeg har ikke noe å kjøpe for, men presten er rik; du får gå til ham." Han gikk til presten, og presten var straks villig til å handle, men da kremmeren lukket kramkisten opp, og de fikk se den døde kjerringen, ble de så redde at de nær var gått både fra vett og forstand begge to, og presten visste ikke noen annen råd enn å sende bud etter klokkeren igjen.

"Men hvorledes var det, begrov du ikke mor?" spurte presten, da klokkeren kom inn.

"Jo visst begrov jeg henne," svarte klokkeren; "men hun er vel kommet ille av dage, siden hun farer og spøker så." - Nei det var hun ikke, sa presten, men han dro seg ved det, og sa han syntes det var leit hun skulle spøke, og så ville han gjerne gi klokkeren 20 daler, om han fikk ham til ågrave henne ned i all stillhet. Ja, det ville klokkeren gjøre; så puttet han kjerringen i en sekk og dro avsted med henne på ryggen igjen; men i prestegården hadde han hørt de skulle bake dagen etter, derfor gikk han tilbake med kjerringen igjen om natten og stjal seg inn i bakstestuen, og i otta om morgenen, da kvinnfolkene kom og skulle til å bake, sto prestens mor med begge nevene i deigtrauet som om hun knadde. De skrek ende over seg, og ble så redde at de nær hadde mistet både vett og forstand, og husholdersken løp like inn i soveværelset til presten, og skrek og ropte at de hverken torde røre mel eller deig, før han kom og manet gamlemor bort, enten hun så skulle opp eller ned.

Men presten visste ikke noen råd, før han fikk snakke med klokkeren.

"Men hør, hvorledes var det, begrov du ikke mor da?" sa presten da klokkeren kom inn. "Jo visst begrov jeg henne," sa klokkeren. "Men nå står hun ute og knar deig i bakstestuen," sa presten. "Ja, ja, hun er vel kommet ille av dage, siden hun farer og styrer og spøker så," sa klokkeren. "Hm, hm," sa presten og kremtet, så syntes han det var leit hun skulle fare og styre og spøke så; han ville gjerne gi klokkeren 30 daler, om han ville begrave henne i all stillhet, sa han. Klokkeren sa hun måtte være kommet ille av dage, men det kunne være ham det samme når han fikk 30 daler, skulle han nok grave henne ned. Ja, pengene fikk han, og la avsted med kjerringen igjen. Men om natten tok han henne med seg, gikk inn i prestegårdsfjøset og skar hodet av storstuten til presten. Da han hadde gjort det, stillet han stuten opp i båsen, og satte kjerringen på ryggen av den og ga henne en ljå i hånden, som om det var henne som hadde gjort det av med den. Om morgenen, da budeien kom i fjøset og fikk se dette oppstellet, ble hun så forferdet at hun fór mest like inn i sengen til presten og skrek: "Far, far, hun gamle mor sitter i fjøset på storstuten og har skåret den i hjel; jeg tør ikke gå dit og gi kyrne før far går ned og manger henne bort."

Presten ville ikke tro det; men da han kom i fjøset, fikk han se det var sant, og så visste han ikke noe råd, før han fikk bud etter klokkeren.

"Men hør, hvorledes var det, begrov du ikke mor, du?" sa presten, da klokkeren kom inn. "Jo, gudbevares, jeg begrov henne," sa klokkeren.

"Ja, men nå sitter hun på den store stuten og har skåret den i hjel," sa presten. "Hun må visst være kommet ille av dage, siden hun styrer og spøker så," sa klokkeren. "Hm, hm," sa presten og kremtet, og så sa han han syntes det var leit hun skulle fare og styre og spøke så; han ville gjerne gi klokkeren 40 daler om han ville begrave henne i all stillhet. Klokkeren ble ved sitt, at hun måtte være kommet ille av dage, men når han fikk 40 daler, ville han begrave henne både godt og vel, og så tok han kjerringen i sekken, og kastet den på nakken og la avsted igjen.

Dagen etter skulle presten reise i sognebud, og klokkeren skulle være med, for siden skulle de til annekset. Presten stelte seg i stand om kvelden og la ut i otta, lenge før det var lyst om morgenen. På veien reiste han innom klokkeren. Han red på en føllhoppe, og i mørket hadde han ikke lagt merke til at føllet var fulgt med; nå ville han ha satt det inn på stallen hos klokkeren. Ja, det skulle det nok bli råd til, sa klokkeren og tok føllet og ba gårdsgutten sin at han skulle sette det inn, men med det samme hvisket han i øret på ham at han skulle gi prestens mor den store dragonsabelen i hånden, binde henne fast på folen og slippe den, når de var kommet litt bort fra husene, og prestehoppa bare begynte å knegge. Da han hadde sagt det, steg han opp på hesten og red bortover jordet etter presten, og han hadde ikke nådd ham, før føllhoppa begynte å humre og styre, da den savnet folen. Rett som det var, humret folen igjen, for den været den, og kom settende med kjerringen og sabelen på ryggen, så hun slang både hit og dit. Da presten så det, ble han så redd at han skrek ende over seg og sparte hverken pisk eller sporer for å komme unna; men kjerringen fór etter ham som om hun ville hugge ham ned. Presten visste ikke noen råd og han ba og velsignet klokkeren, at han skulle se å få henne i jorden.

"Nei!" sa klokkeren. "Gamlemor er kommet ille av dage, ellers fór hun ikke med slikt styr og spøkeri, og ikke får hun ro, og ikke heller begraver jeg henne, før far sier hvorledes det henger sammen."

"Ja da," skrek presten, "jeg gir deg 50 daler og hoppen og folen attpå, la meg bare få fred og få henne i jorden både fort og vel."

Men hvorledes det gikk eller ikke, er aldri blitt spurt, enten klokkeren grov henne ned, eller hun farer etter presten ennå, enten klokkeren ble hengt eller dengt, eller han lever godt og vel som andre storskjelmer. Men kanskje får du spurt det, om du går fra bygd til bygd og spør etter presten som ikke visste råd for uråd, og klokkeren som visste råd for all uråd.


En vestlandsk Skovdal

Landet mellem Bukken- og Hardangerfjorden danner som bekjendt en stor Halvø, fuld af Fjorde, Fjordarme, Indskjæringer, Dalstrøg og Fjelde; over dets indre Del hvælver Folgefonden sit evige Dække af Bræer og Jøkler. -Naar man kommer nogle Mil ind fra Havet og den yderste Øgaard, er der paa denne Halvø endnu igjen nogle Skove og Skovdale; enkelte vise sig i Fjeldlierne nede fra Søen af, men flere, tildels de bedste og rigeste ligge afsides oppe i Kjedler og Dale, skjulte mellem Bjerge og Fjelde, der værge dem mod Havstormen. Nede ved Vander er Trævæxten paa sine Steder saa rig og yppig, at her endog findes Egetræer, der rimeligvis ere nogle af de største i Norge.

En Sommerdag for ikke meget længe siden var jeg sammen med Eieren og en af hans Husmænd paa Vandring i en af disse dypt indgaaende Skovdale, om hvis Tilværelse og Udstrækning man neppe har nogen Anelse, før man er midt inde i dem. Efter en brat Opstigning gikk vi en Tid gjennom Braater og Lysninger, udhugne Strøg, med mægtige Stubber og kuede Rester af ældre Skovvæxt. Overalt skjød Ungskov og Smaafurer frem; hist var der et og andet Holt med smaat Hustømmer; her stred Furebuskene endnu for Livet; længre op, hvor Jordbunden var skrindere, havde Eneren udbredt sig i tætte Klynger; her stod Væxterskoven som en Børste, thi det væbnede, værgende Enerkrat havde fredet den mod Fætand og Fæfod.

Men alt som vi kom frem, skifdede Skoven og dens Scener; hvor Dalen snart videde sig ud, snart trængres sammen, stod Furerne høivoxne i jevnere, tættere Samstand; ranke, glatte Stammer skjød høit op i Veiret med en liden Bardusk i Toppen (saa syntes det idetminste nedenfra); her var dygtige Spirer og Emner til Mastertræer, om de fik Tid og Fred til fremdeles at voxe i Selskab med sine Frænder.

Jægtebyggernes hvirvlende Hammerslag og Skurlarmen fra Sagen paa Odden nede ved Fjorden lød for lidt siden i vort Øre. Nu hørtes den ikke længre; i Skoven herskede en Ro og Stilhed, som Vindens lette Sus i Trætoppene og Elvens Brus i Dalen kun gjorde endnu tydeligere; det dæmpede Lys mellem de tætte rødlige Furestammer gav det hele et eget Høitidsrpæg.

Endelig lysnede det mellem Stammerne, og Dalen laa aaben for os; den gik i sydlig Retning med en Bøinging mod Øst; i det klare Solskin laa Myrstrøg med store Tuer og vantrevne Smaafurer, afbrudte ved Lysninger paa fastere Jordbund og enkelte Grupper af høit opragende Træer; her var Skovluften frisk og sød at aande, mættet med krydret Duft. Mod Vest og Syd opover den nederste lavere Skraaning af Lien fortætter Høiskogen sig; den er vel af yngre Alder end den, vi nys forlod, men den har en Regelmæssighed og Alderslighed, som skriver sig derfra, at Jordbunden for mange Aar siden ved en Skovbrand tilfældigvis blev forberedt til at modtage et rigt Frøfald. Paa Østsiden er det brattere; steile Lier og høie Vægge skygge for Solen og kaste altimellem mægtige Slagskygger ut over Dalen, men op over disse Styrtninger klatre Fure og Birk, Rogn, Hægg og andre Løvvæxter overalt, hvor de finde Rodfæste, indtil de ikke længre formaa at staa imod Veirlaget i Høiden. Men oppe i Høiderne baade her og i de øvrige Strøg, hvor Jordbunden var knappere og hvor Kampen med Stormene optog en større Del af Væxternes Kræfter, artede Trærne sig ogsaa paa forskjellige Maader: snart toge de Plads paa forskjellige Hylder og Fremspring, klyngede sig ind til Væggen og stode der med Grenene paa Vindsiden som Kjæmper, ingen vovede at nærme sig til; snart stode de frit paa Knauser eller oppe i det aabnere Skovbryn med kore undersætsige Stammer og udbredte sine knudrede, vinklede Grene mod alle Kanter, ret som de med mægtige truende Arme trodsede Himlens Veir og Vind, til ligesaa megen Glæde for Yndere af maleriske Træformer, som til Næring for Jægtebyggerens praktiske Sands; thi her er ligesaa god Udsigt til Studier og Skitser for Maleren, som til Emner for Skibsknæ og Krumholter, Spanter og Kjøltræer.

Vi gjennemvandrede disse vestlige og sydlige Skovlier og fulgte Dalbunden tilbage igjen.

Som Skoven under vor Vandring vexlede i Trangskov og Lysninger med forskjellige Alders- og Væxtforhold, saaledes skiftede ogsaa det dæmpede Lys inde i de tætte Samstand med Solskinnet paa de friske aabne Græspletter, den klare Dag oppe i Lierne med Slagskyggerne i Dalen, de grønne Løvtepper udover Bratterne med de sorte dryppende Bergvægge og de graa Fjeldtoppe i Høiden.

En Tid hørte vi kun Elvens Sus og Brus; siden fulgte den os let og brunlig klar, snart strygende forbi i Hop og Dands, snart givende til Bedste et Regnbueskimt, hvor den i et Fossefald satte ud over Stupet, og endelig ilede den afsted gjennem Lunde af Birk og Older, mellem Græsvolde og fugtige Moseflader, som hist og her dannede Rammer om Stene og Klipper.

Fjeldbækken oppe i Høiden ser ikke saa liden ud; den vil ogsaa være lystig og gjøre det bedre end Elven, derfor sætter den dristig afsted utover tæt ved den høieste Fjeldkam, men den bliver borte paa Veien, opløst til Taage drysser den som det fineste Støvregn forfriskende ud over Skoven.

Som en Modsætning til denne oplivende Skovnatur stod hele Tiden Billederne fra den nøgne vilde Øgaard, fra den lyngdækkede Jordflekker mellem Klipperne, som Havet ombrusede, fra de veirslidte, skovbare Kyststrøg, hvor jeg for kort siden færdedes med alle de Savn, Skovbarheden og Træmangelen medførte for Agerbrug, Fædrift, som for de fleste af Menneskenes praktiske Gjerninge. Jeg vil ikke sige, at Sandsen for Havets udjevnede Indflydelse, for dets Kraft til at oplive og staalsætte Folket, aldeles manglede mig. Men det forekom mig, at jeg aldri som her havde følt, hvad Skoven er for Mennesket, ikke alene for dets Udvortes, dets fysiske Velvære, men for dets hele indre Liv. Den Kvægning, Skovnaturen skjænker, er som en oplivende Vin, og den kan vel behøves. Trænger man ikke længere til det tørre Træ, saa trænges der saa meget mere til det grønne, som det staar der i Saft og Kraft, til at varme det indvendige ved. Et Folk uden Skovland er næsten ligesaa ilde stelt som en Nation uden Søkyst; de store Skovvidder ere ikke alene en Fornyelseskilde for Jordbunden, men ogsaa for Folkeaanden og dens Aabenbarelser. - Skoven bør saaledes holdes i Agt og Ære ikke alene for Kakkelovnsvarmens Skyld, eller for Agerbrugets og Fædriftens, eller for Handelens og Søfartens Skyld, kort, ikke alene for Folkets legemlige Velvære, men ogsaa for dets aandelige Velgangs Skyld, forat Folkelivets Puls kan banke med fulde og friske Slag.

Alt ved flere Leiligheder havde jeg mærket, at Folket her i Egnen ikke var blevet uberørt af Skov- og Fjeldnaturen, men hidtil havde Skoven selv, dens Tilstand og Væxtforhold, med Tømmer og Tømmerslag, Førsel og Afsætning optaget vore Tanker og Tale.

Udpaa Eftermiddagen kom vi frem ved en Fjeldvæg og satte os i Skyggen af den tætte høistammede Skov, som stødte lige op til Uren, under Væggen for at hvile. - Jeg skal i dette Øieblik ikke kunne sige forvist, om mine Vandringsfæller, som jeg, alene nød Hvilen i Hvilen og lod Fantasien gaa ud paa Tog, eller om ikke Skoveieren kvægede sig ved en obligat Snadde og Husmanden ved atter at opføre et Efterspil paa den Spegebovfele, som vi riktignok tidligere havde skuret paa med tilhørende Klunk af Lommeflasken.

Sikkert er det, at Fjeldvæggen helt og holdent fængslede mine egne Tanker. Der skulle ikke meget til i dens Ridser og Kløfter, Fremspring og Fordybninger at finde en vis Lighed med et stort gotisk Bygningsværk. Spidsbuer, Portaler, Udhugninger og allehaande fantastiske Prydelser, som gik ind i Stilen, var der nok af, og den nærmeste Forestilling var naturligvis den, at Fjeldvæggen var Ydersiden af en Borg eller et Palads for Trolde og Underjordiske.

"Sig mig," sagde jeg, livet af dette, til min rolige, besindige Ven, Skoveieren, - der rimeligvis tænkte paa alt andet end Troldskab - "sig mig, dette er vel Troldaasen, kan jeg tænke? Jeg har saa ofte hørt den nævne, men aldrig faaet vide noget nærmere om den, og noget maa der vel være."

"Ja vist er det saa," svarede Skoveieren og kastede Øiet op over Væggen. "Jeg har visst hørt baade mangt og meget i gamle Dage; men jeg har ikke godt Minde for slige Ting. John, tænker jeg, mindes det bedre, og derfor mener jeg nok, Du fortæller, hvad Du ved om Troldaasen og "hint Folket", som de sige boede her engang i gamle Dage," ytrede han opfordrende til Husmanden.

"Ja, det var saa det," sagde John som var en aldrende Mand med dybtliggende Øine og et mørkladent Ansigt. "Jeg mindes ikke andet end det jeg har hørt før mig fra gammel Tid, og ilde tykkes det mig det skulle være, om Husbond havde glemt det, for mindes jeg ikke feil, saa har jeg hørt det saa, at det altid har været det samme Folkeslaget som har boet her paa Gaarden."

"Ja, det var saa det," sagde han atter, modtog den Skjænk, som blev tilbudt ham, med "Velkommen til" og gav, da han efter gjentagne Nødninger havde ladet den smake sig til sidste Draabe, Tomlingen fra sig med: "Tak for Skjænken; det var aavelag til god Vin."

"Det var nu i meget gamle Tider, Gaarden var meget mindre indengjærds end nu; der var ikke mere Dyrkningsjord end mellem begge Elvene, og Husene stod paa Midtbøen strax nedenfor Veien. Det var bare én Mand, som eiede hele Gaarden den Tid, og der var ingen Husmand under den. Han var Løskarl og holdt bare Tjenestedreng og Tjenestepige. Selv stod han paa Sagen, naar der var Tømmer at skjære, men det gik nok ikke saa ofte paa i de Tider, for det var ikke saa letført at faa Tømmeret frem dengang som nu; Sagen stod i den nordre Elven; den søndre var ikke større end en Bæk, for der var endnu ikke dæmmet op for de Vandene, som ligge i Valefjeldene.

En Ting havde Tjenerne lagt Mærke til, og det var, at Manden gik bort næsten hver Lørdagskveld og kom først igjen ved Middagstid om Søndagen, og iblandt ikke før Mandagen. De undredes paa, hvad dette kunde være og var nysgjerrige efter at vide, hvor pas han var, men ikke torde de spørge, og endda mindre torde de gaa efter og lure, for han var en barsk og hvas Mand. En Lørdag traf det saa, at han tog Drengen med paa Sagen, for han vilde gjerne blive tidlig færdig med Skuren. Drengen skjønte vel, at Husbonden var i Godlundet, og saa var han saa forviten, at han vovede sig til at spørge: "Hvor gaar Husbond hen hver Lørdagskveld; skal tro han gaar paa Frieri ensteds?" "Nei," sagde Husbonden, "det gjør jeg ikke, men har Du Lyst til at være med mig ikveld, saa skal du faa se, hvor jeg færdes og hvad Folk jeg er ilag med." De drev paa, alt de orkede, og da det led til Non, var de færdige med Tømmerskuren. - Så gik de hjem, tvættede sig og tog Helgeklæderne paa, og da de havde spist Nonsmaden, gik de østover den søndre Elven og over Brattestølen og Tømmerflaten, - den samme Veien, vi skal gaa ned nu - og lige hid til Aasen. Her standese de.

"Nu er vi fremme," sagde Husbonden; "naar de læte op Døren, maa Du gaa ind rat efter mig."

Drengen blev rent fælen, da han hørte, han skulde ind her, for han saa ikke noget Hus. Men Manden bankede paa, og op gikk Døren med ét som en stor Port i Bergvæggen, saa de kom lige ind i Storstuen; der var det ikke saa folketomt som paa Gaarden, der var nok af "Hine". De sad om Langbordet, og der var tillaget som til Gjæstebuds. Husbonden gik omkring og hilste paa dem som paa andet Kjendsfolk og bad, de ikke maatte være vrede, fordi han havde taget Drengen sin med denne Gangen. Saa steg han over Bordet, som Skikken er til Bryllups og Gjæstebuds, og satte sig i Høisædet paa Siden af Gamlekallen og nogle andre Underjordiske. Drengen satte sig paa Forsiden fremfor Bordet. Der skulde ingen sulte for Madens Skyld, for der var nok af alle Slag, og store Ølboller gik rundt baade tidt og jevnt, og Husbonden spiste godt og drak endda bedre; han trivdes vel i Laget, men Drengen syntes, alt dette var saa underligt, at han ikke torde røre det ringeste af alle de gilde Retter, som stod paa Bordet; ikke torde han tale til nogen heller, og han ønskede bare, han var vel derfra. Da husbonden skjønte, hvorledes det var med ham, sagde han, at han skulde følge ham paa Hjemveien, om han ikke havde Hug til at være der. Ja, det vilde Drengen mere end heller. Saa godsnakket Husbonden lidt med Gamlingen og fulgte Drengen ned paa Tømmerflaten, hvor han kunde se hjem til Husene paa Gaarden.

Saalænge den Manden levde, havde han Samlag med de Underjordiske i Troldaasen; men den, som kom efter ham, holdt ikke noget Venskab og Kjendskap med dem, endda han færdedes i Marken baade sent og tidlig, for den Tid var det ikke saa vandt om Vildt og Dyr; han lagde sig ogsaa paa Jagt og var en duelig Dyreskytter. En Gang gik han længe efter en stor Hjort; tilsidst kom han ind paa den og skjød den, saa den faldt her under Troldaasen, men det var ikke noget Dødsskud; derfor stak han Tollekniven i Nakken paa den og gav sig til at flaa. Mens han holdt paa med det, satte han Kniven fra sig i en Fure, som sto ved Siden, men da han vilde tage den igjen, var den borte; alt han ledte, fandt han den ikke. Da han kom hjem, sendte han Drengen efter Hjorten. De ledte ogsaa efter Kniven, men borte var den, og borte blev den.

Om Høsten reiste Manden ind til Bergen; han skulle hente Korn for Skind og Fedevarer, og til Helgen blev han bedt til Kjøbmanden at spise, saa som Skikken er. Der kom han til at sidde tilbords paa Siden af en anden Mand, som han ikke kjendte. Den Tid laa der ikke Kniv og Gaffel paa Bordet som nu, men hver Mand skar Stegen med Tollekniven sin.

Det gjorde den fremmede Manden, som sad ved Siden av Dyreskytteren, ogsaa, og da han lagde den fra sig paa Bordet, saa var det den samme Kniven, han satte fra sig i Furen. Den var ikke vanskelig at kjende, skal tro, for den var sølvholket, og Navnet hans stod ogsaa paa. Da de havde spist, var han ude en Stund denne Fremmede, og saa spurgte Dyreskytteren, hvad det var for en Mand. Kjøbmanden undredes paa dette og sagde: "Kjender Du ikke ham? Han er jo nærmeste Naboen din; han kalder sig Børge Børgesen, og den Manden kommer ikke til Byen med Skind i Tylftetal eller Baadlaster. Jeg tror ikke jeg lyver, om jeg siger han har halve Jægten fuld."

Da hin kom ind igjen, spurte Manden fra Valen, hvor han havde den Kniven fra, for den var hans, sagde han, og Navnet hans stod på den.

"Nei, den er min," sagde Manden, "den hørte mig til, da Du satte den i Husvæggen min, dengang Du karvede Livet af Storoxen; den havde Du aldrig faaet, havde jeg ikke undt Dig den. Men det kan nu være for det som det er. Kniven skal nu være din, og en fagna Mand skal Du være, om Du kommer til Gjæstebuds til mig og smager paa Øllet mit, den første Søndagen Du er hjemme."

"Du faar sige mig, hvor Du bor da," sagde Manden fra Valen.

"I Troldaasen," sagde hin.

Da var det ikke vanskeligt at vide, hvem han var, han var Husbond for "hint Folket".

Siden kom der igjen en Mand paa Gaarden; men Grandelaget med ham likte de ikke, for Folket levede altfor vel sammen og troede ikke paa de Underjordiske mere.

En dag, som en af Opsangermændene laa og hvilte Middag borte i Marken sin, kom der En til ham og sagde: "Nu er det saa galt med det Valefolket; Du maa lade os faa Lov til at flytte fra Troldaasen og sætte os ned i Vigefjeldet i Marken din."

Manden var tung og ør af Søvnen og sandsede ikke rigtig, saa sagde han: "Ja, Du faar det."

Siden var det ikke sjelden at se dem i Marken der. Nu siger Folk, de har flyttet derfra ogsaa, men der er ikke nogen, som kan sige, hvor de har flyttet hen."

Her endte John Braaten sin Fortælling, men gjorde fremdeles nogle forblommede Hentydninger til, at disse Godtfolk havde været Stamfædre til den Slægt, som endnu eiede Gaarden. Under dette kom der frem paa Skovstien et Væsen, som efter Udseendet gjerne kunde bragt en eller anden til at tro, at "hint Folket" visede sig her endnu. Det var en rank Kvindeskikkelse i Egnens Dragt, kort sort Stak, rødt Liv, hvide Ærmer og en sort Hue med Sølvbroderi over det lyse Haar; hun drev et Par Ungsmaler af en meget gjenstridig Natur, som i ét væk vilde ud af Veien, og som hun i lette Spring søgte at gjenne ind og frem paa Stien, snart under godslig Snak, snart under Skjænd dels over Smalerne dels over Hunden, der som en Galning fór og skjælte og gjøede efter en Skarvehare oppe i Lien og lod hende være Smalehund isteden. Hun gjenkjendtes imidlertid snart som en af Gaardens Folk. Husmanden hjalp hende, og samtlige To- og Firbenede gik nu i Flok og Følge nedover; ogsaa Hunden, der snart var bleven kjed af Skarveharen, kom efter og overtog sit Hverv at holde de Gjenstridige til Orden.

Vi gik nedover langs Elven, og da vi kom ud paa Tømmerflaten, laa Fjorden for os vid og blank; den gjenspeilede Aftenhimmelens Glands, og Billederne af Øer og Aaser, Fjelde og Jægter vuggede sig i de lange Dønninger, et Dampskip havde efterladt. Under os laa Agrene, Lundene og Skoven med Birk og Løn og gamle Egetrær. Der ligger Gaardens Huse hvide og nette; over det nærmeste Teglstenstag rager Kjæmpe-Egen høit op i Lufen; dens mægtige Krone har maaske i mere end et halvt Aartusinde skjænket Menneskene Læ og Skygge. Ved det skovkronede Næs derude staar Sagen, og længere udenfor den, tæt ved den yderste flade Strand, sees Jægteskroget paa Stabelen mod den blanke Vandlfade; men Hamrene hvilte og Arbeidet med dem, og at Dagens Larm; kun Suset fra Elven og Sagrenden lyder gjennem Aftenstilheden.

[Eventyr side 1] [Eventyr side 2] [Eventyr side 3] [Eventyr side 4] [Eventyr side 5] [Eventyr side 6] [Eventyr side 7] [Eventyr side 8] [Eventyr side 9] [Eventyr side 10] [Eventyr side 11] [Eventyr side 12] [Eventyr side 13] [Eventyr side 14] [Eventyr Meny]
Hurtiglinker til de andre kapitlene:
[Index] [Eldre Futhark] [Odins Trollsanger] [Sigerdrivamål] [Germanske runer] [Norske runer] [Danske runer] [Svenske runer] [Grønlandske runer] [Islandske runer] [Anglosaksiske runer] [Vesterhavsruner] [Lønnruner] [Norske runeinnskrifter I] [Norske runeinnskrifter II] [Norske runeinnskrifter III] [Symboler] [Rissing] [Historikk] [Goterne] [Herulerne] [Klassedelingen] [Blot] [Ed] [Volve] [Nidstang] [Grav] [Runekasting] [Håndverk] [Tekstil] [Handelsvarer] [Familie] [Idrett] [Skip] [Navigasjon] [Bosetninger] [Gårdsnavn] [Husdyr] [Lov & rett] [Mål & tid] [Reiseruter] [Våpen] [Religion] [Primsigne] [Drikkekultur] [Ord] [Stavkirker] [Riker] [Sagaklipp] [Folkevandringstida] [Oslo] [Helleristninger] [Bilder i berg] [Referanser] [Download filer] [Kultur idag] [Eventyr] [Film] [Litteratur] [Kunst] [Musikk] [Vikingspill] [Hvordan] [Andre "runesider"] [Ikke-runestoff] [Arild Hauge]

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi:
[A] [B] [C] [D] [E] [F] [G] [H] [I] [J] [K] [L] [M] [N] [O] [P] [Q] [R] [S] [T] [U] [V] [W] [X] [Y] [Z] [Æ] [Ø] [Å]

1995-2017 Reisenett.no. Eventyrene er tilrettelagt for publisering av Arild Hauge


Sist oppdatert 16. august 1999
Tekstene er hentet fra:
[http://www.lysator.liu.se/runeberg/folkeven/026.html]

Asbjørnsen og Moe's NORSKE FOLKEEVENTYR.
Innskrevet og rettet av Kjell Nedrelid. Sist forandret: 31.10.1994.
Released to Internet 11.10.1996 in zipped WordPerfect 5.0-format. Alle tekster kan fritt distribueres, så lenge det ikke taes betalt for dette. Vennligst behold denne innledningen.